Neinei. Den andre virkeligheten.

Noen ganger, som for eksempel når jeg leser blogger eller sitter på bussen eller puster, så tenker jeg at nå er det kanskje på tide å kvitte seg med Gi et lite vink snart.

Det er ikke det at jeg ikke er glad i å blogge lenger. Eller at jeg ikke er avhengig av twitter. For det er jeg.

Det er bare det at jeg går med en gnagende følelse av at sosiale medier-Marens gjøren og laden går utover Maren: Unplugged (eller "Det virkelige liv", om du vil.)

Det er noe med det å skulle fortelle noen en historie, men aldri komme lenger enn halvveis før de avbryter og sier "men Maren, det har jeg jo allerede lest på bloggen din" eller "åja, ja, jeg så det på twitter."

Problemet er det at jeg ikke har et uuttømmelig lager av spenstige hverdagsanekdoter - jeg twitrer jo om dumme ting fremmede sier på toget og hvilken sesong jeg er i på Gilmore Girl, for svingene - så jeg kan ikke ha et sånt "disse historiene skriver jeg og disse forteller jeg"-prioriteringssystem. Det er det rett og slett ikke nok stoff til. Hvis jeg først har noe å dele så eier jeg ikke skam: da sprer jeg det så raskt de små fingrene mine kan taste, på så mange arenaer som jeg kan oppdrive.

Men det er visst ganske dumt.

For plutselig blir jo de ekte samtalene mine tomme og kjedelige.

Når jeg tenker over det så er det faktisk litt som å stjele fra meg selv.

Så sånn jeg ser det nå så må jeg ta et valg: enten så kan jeg skaffe meg et innholdsrikt liv, sprekkferdig av gode historier og spennende hendelser som jeg kan fordele likt på diverse talestoler (men la oss innse det: det krever drastiske tiltak som verken jeg eller økonomien min er klare for), eller så må jeg gjøre noe med perspektivet mitt.

Jeg må se på tilværelsen på en annen måte.

Hvem er det egentlig som har bestemt at det er det livet jeg lever utenfor datamaskinen som er "hovedvirkeligheten" min? Den som betyr noe? Ikke jeg, iallefall. Og det er ingens feil. Det er bare det at jeg ikke har tatt et bevisst valg før. Jeg har bare tenkt at det er sånn. Ut av gammel vane. Man blir født inn i den digitale tidsalder, men får aldri noe spørsmål om hvilken verden man helst vil leve i.

Det er ikke noe avkrysningssystem, for eksempel

ᷣ Jeg, [etternavn, fornavn], har lest og godtar vilkårene for å få være Menneske 1.0 (Kropp (i samfunnet).) Jeg er klar over alle farer og ulemper dette kan innebære (uopprettelige skader på kroppsdeler; virus; alle smerter forbundet med legemet; muligheten for reproduksjon; særdeles upraktisk, sterk avhengighet av faktorer som gjerne er utenfor egen kontroll, som f.eks. tilgang på mat, drikke og levelige temperaturer; nødvendigheten av fra tid til annen å stå i kø; sannsynligheten for å rødme i ukomfortable settinger; det faktum at det stadig blir vanskeligere å finnes "for evig" i menneskehetens hukommelse kun via dette levesettet. Og så videre.), og påtar meg med dette alt ansvar for all lidelse og eventuell brå og smertefull død.

Sign: .........

ᷣ Jeg, [etternavn, fornavn], har lest og godtar vilkårene for å få være Mennesker 1.1 (Avatar (i sosiale medier).) Jeg er klar over alle farer og ulemper dette kan innebære, (forkortet faktisk eksistens grunnet uoprettelig kroppslig forfall; virus; ingen mulighet for reproduksjon; noe upraktisk avhengighet av faktorer som kan være utenfor egen kontroll, som f.eks tilgang på strøm og internett; ingen kløing på ryggen. Etc.), og påtar meg med dette alt ansvar for eventuelle abstinenssmerter ved lav internettforbindelse.

Sign: ........

det er ingen som sier "værsågod, her har du tankene dine og alle følelsene og innfallene - ønsker du en lader med dem, eller heller et par sko og en deodorant?", enda de åpenbart burde ha gjort det.

Det er jo helt tydelig at skremmende mange av oss lever to fulle, overlappende liv.

Ingen kan vel forvente at begge skal få like mye oppmerksomhet. At man skal klare å sjonglere dem og leve begge like godt og gjennomtenkt og inspirerende.

Man blir sliten av sånt.

På internett får man en flust med venner nærmest uavhengig av utseende, oppførsel og opphav - venner som er våkne til alle døgnets tider! - man har fremtidige arbeidsgivere, man har alskens muligheter for kommunikasjon, alt er effektivt og hyggelig og man kan velge å skreddersy livet nøyaktig etter egne ønsker, man kan flørte med kjendiser eller starte twitterprofil til ens fiktive, lille kattepus som man aldri trenger å vaske opp etter. Si de tingene man vil og utelate de delene som man helst så at aldri fant sted i utgangspunktet. Kort sagt: man kan bli den man vil!

Å være på internett har, uten at jeg egentlig kan sette fingeren på når eller hvordan det skjedde, blitt nettopp dét: å være på internett. En væren. En eksistens.

Et liv, dere!

Det er ikke som med Bø eller Bærum eller Koster, hvor jeg bare er av og til. Eller ved bevissthet, for den saks skyld, som jeg prøver å være så lite som mulig for tiden.

Overalt i livet så kan jeg sjekke ut litt en gang iblant. Bli vekk. Bare eksistere for meg selv, og knapt nok dét.

Men jeg kan aldri bare forlate internett. Sporløst. "Finnes ikke i en uke."

På internett kan du alltid besøke meg. Gi et lite vink blir aldri borte; det er alltid litt av meg på nett; tweetsene mine fra i går ligger der selv om jeg ikke har vært pålogget i dag, julekalenderpostene kan du lese nå selv om jeg har prøvd å glemme dem helt siden julaften, og det er til enhver tid flere hundre uflatterende bilder av meg på facebook.

Til sammenligning er jeg nærmest en ninja i den analoge virkeligheten.

Lukten av meg henger ikke igjen i korridoren min i Bø, min skingrende sangstemme hjemsøker kanskje dusjen, men ikke menneskene som bruker badet etter at jeg har gått, og min usammenhengende babling er for lengst vasket ut av koppene på Kaffefuglen, bare timer etter at jeg ramlet av krakken i vinduskarmen og forlot åstedet.

Det er altså ikke helt urimelig å hevde at jeg lever mer konsekvent og stabilt på nett enn jeg gjør i denne halvbleke knuten av blåmerker og ukoordinerte lemmer som til stadighet går seg bort i tilfeldige bakgater og emosjonelle blindveier.

Jeg klarer selvsagt ikke å slutte med Gi et lite vink.

Men Maren kan jeg faktisk styre min begeistring for nå om dagen.

Derfor denne kunngjøringen:

jeg ber herved om at Menneskeheten 1.0 (altså Samfunnet utenfor sosiale medier, heretter kjent som "de utenforstående" eller "aliens") ser bortifra alle de dumme tingene jeg måtte finne på å foreta meg via det ubrukelige verktøyet som er Kroppen.

Disse handlingene er bare på liksom, og har ingen reell verdi, kan ikke tas seriøst og er ikke på noen som helst måte representative for undertegnedes person.

Historier jeg velger å fortelle i deres verden, i tillegg til på internett, er nettopp dét: et tillegg, en slags bonus, en annen-prioritet. Det jeg vil frem til er at dere kan gi langt pokker i å klage. Si takk og si ja og bli med meg og nikk. Hurra for repriser! osv.

Samtidig ønsker jeg også å få benytte meg av den magiske portalen til Drømmeverden som internett jo faktisk er - jeg kan ikke tro hvor elendig jeg har vært til å utnytte det havet av muligheter jeg faktisk padler rundt i hver eneste dag, helt til nå! - og gi et par nyttige, nye stikkord om meg selv og min splitter nye tilværelse:

jeg er nå 1.80 høy, sylslank, har langt, rødt hår, kan synge kjemperent, er gift med Anakin Skywalker (før astmaproblematikken), har en kjæledinosaur, skriver teaterstykker som hele castet i Peter's Friends kniver om å få roller i, og jeg klarer å stå opp før åtte om morgenen uten antydning til vanskeligheter. Dessuten kan jeg fly, og på fritiden liker jeg å redde verden.

Å, og dersom denne virkeligheten skulle komme til å kjede meg en vakker dag, så skal dere ikke se bortifra at jeg dør i et glamorøst flykræsj, for så å komme tilbake dagen etter, heitere og kulere enn noensinne, som en helt ny avatar, et helt nytt navn, en helt ny person.

For det kan jeg nemlig gjøre.

Hvem skal liksom stoppe meg?

Velkommen til internett, elsklinger. Som Disneyland for voksne. Ha en trivelig tur.