Når fordommene faller til jorden, som fuglen du skjøt eller varme klær i juli

Da jeg var liten og gikk på Steinerskolen så pleide jeg å tilbringe hele ettermiddagen i kollektivtrafikken.

Barneskolen og jeg hadde nemlig et temmelig solid avstandsforhold.

Dette gikk hardt ut over tv-tiden min; alle de andre barna satt benka foran Friends klokken 16:35, mens jeg fremdeles satt krøllet opp i et dobbeltsete på t-banen og lot meg underholde av fremmede medpassasjerer og telefonsamtalene deres.

Man kan sikkert si at dette forklarer en hel del, men jeg velger å bare ta for meg de tre viktigste resultatene:

1. Jeg så ikke Friends.

Alle vet at når du går på barneskolen så må du ha de samme tv-referansene som de andre barna eller så kan du egentlig bare si at du liker læreren og grønnsaker først som sist - de andre kommer til å synes at du er en liten freak uansett. Nå er Steinerskolen heldigvis ikke helt som andre skoler; klassen min kranglet stort sett bare om hvem som skulle få klistre gullstjerner på veggen i den alternative julekalenderen og hvem som som hadde laget den fineste kufiguren i bivoks (og alle likte både læreren og grønnsaker), og jeg syntes dessuten at jeg selv var altfor kul til at det var noe poeng i å forsøke å plage meg - var det noen som prøvde seg så ville jeg sikkert bare ha overdøvet dem fullstendig med entusiastisk prat om meg selv, helt til de gikk lei av gnålet og heller byttet tema til noe vi begge kunne leve med å snakke om - så akkurat den delen av Friendsmangelen gikk i og for seg ganske bra. Problemet må nok heller være at siden jeg ikke kunne være med på Friends-samtalene så mistet jeg den viktigste kilden til informasjon om hvordan voksne lever og oppfører seg.

Jentene i klassen min kunne alt om sex og om å bo med menn (hallo, menn, liksom! æsj), om å lage middag og om å si unnskyld i telefonen mens det regner, om å være morsom og om å få barn.

Når jeg nå fremdeles er mer eller mindre blank på alle Friendspunktene den dag i dag så mener jeg bestemt at det kan skyldes at jeg satt på buss og bane hele dagen og således gikk glipp av voksenopplæringa. Det er noen grunnleggende mangler i modningsprosessen min.

Hvis jeg bare hadde fått min egen limo som alle de andre bærumsbarna så hadde jeg sikkert blogget om politikk og trening nå.

Neida.

Joda.

2. Jeg begynte å leve fem meter bortenfor meg selv.

Sier du noe direkte til meg så er sannsynligheten nokså stor for at jeg ikke får det med meg, fordi jeg er for opptatt med å høre på samtalen til folka ved nabobordet. Det er blitt en slags lidelse, faktisk, og nokså frustrerende for alle parter.

At jeg alltid sitter med ørene på stilk gir meg dessuten et åpent, søkende blikk, som fører til at fremmede alltid velger ut meg som sitt naturlige offer dersom de føler seg snakkesalige. Og det er jo ganske upraktisk igrunn, for jeg vet aldri hva klokka er, jeg kan ikke veien til noe som helst og jeg vet ikke hvilken buss du må ta for å komme deg til Hosle. Jeg er elendig på å gi trøst, enten jeg kjenner anledningens Knøttet eller ikke. Det er generelt en nokså pinlig affære når fremmede ber meg om hjelp.

Til gjengjeld har jeg det som regel ganske morsomt når jeg er ute alene; jeg overhører mange fine historier og kjeder meg sjelden. Jeg blir ikke ensom og jeg får ofte et eller annet jeg kan skrive om. Skamløs stjeling av dialoger. Alltid en notatbok i vesken.

Senest i dag (!) for eksempel fikk jeg nye venner fordi jeg så "så ensom ut" på en benk; jeg ble med dem inn på en restaurant og fikk øl og vi snakket om Bjørneboe og Tom Waits i flere timer. Fremmede og jeg = this close. Veldig bra søndag. Veldig fine folk.

- Men når ting slutter å være nye og spennende så blir jeg altså distré som bare dét. Jeg er verdens dårligste gode lytter (eventuelt verdens beste dårlige). Det er som om radiomottakeren min er stilt inn på feil frekvens eller noe.

3. Jeg måtte finne noe annet å se på på tv.

Dette er egentlig det eneste som faktisk er vesentlig for denne bloggposten. Det er derfor jeg tar det til slutt; jeg har nå lurt dere til å lese alt det andre først, for hvis jeg sa med én gang at dette er alt dere trenger å vite så hadde dere sikkert latt være å lese resten og da hadde jeg bare skrevet for meg selv og dét ville jo vært litt dust, i og med at jeg har ganske mange andre ting jeg burde heller burde skrive enn dette og da burde jeg heller ha prioritert dem. Skjønner?

U-AN-Z.

Jeg måtte finne noe annet å se på på tv.

Jeg kunne slippe unna med å ikke se på Friends. Men skulle jeg kommet på skolen og sagt at jeg ikke så på tv i det hele tatt, da vet jeg neimen ikke hva som ville ha skjedd. Ikke engang på Steinerskolen.

Kanskje ville jeg ha måttet henge med den gjengen som bare ville leke med pinner. Det hadde kanskje ikke vært så dumt, forresten, nå når jeg tenker over det; det var jo de som endte med å kunne alt om Ringenes Herre og Zelda da vi ble litt eldre.

Poenget er nå iallefall at et eller annet program måtte konsumeres.

Så jeg så på kvelds-tv.

Og hva gikk på tv på kvelden?

"Glem ikke tannbørsten."

Jeg husker ikke om det var et bra program eller ikke, men jeg har bange anelser, om jeg skal være helt ærlig.

Det var et spørreprogram, der vinneren kunne bli sendt til Syden på tv-selskapets regning.

Men hadde han/hun glemt å ta med seg tannbørsten sin til studio så tapte han/hun hele spillet, og da var det ingen bønn: da ble den ulykksalige spilleren sendt til (kunstpause for dramatisk effekt, gjerne med tilhørende, skremmende lydeffekter, dersom dere har noen slike for hånden) ...

Porsgrunn.

Porsgrunn, dere!

Jeg gikk i mange måneder og trodde at Porsgrunn ikke var en ekte by engang, men bare et fiktivt helvete, laget for underholdningens skyld. At å si "dra til Porsgrunn!" var like ille som å si "dra til Blokksberg!". Det var rett og slett det inntrykket tv3 ga meg - og jeg har aldri vært spesielt god til å være kritisk til det jeg ser på tv.

Men så kom en episode der det ble nevnt at innbyggerne i Porsgrunn klaget på at byen deres ble fremstilt som "stedet du blir sendt til om du er skikkelig, skikkelig taper" (forståelig nok, får man vel kanskje si), og da kom sannheten for en dag. Glem ikke tannbørsten-crewet hev seg rundt og disket opp med noen filmklipp av Porsgrunn by, sånn at vi, det sjokkerte publikum, skulle se selv at tv-selskapet hadde sitt på det rene: Porsgrunn var virkelig et aldeles fryktelig sted (og det fantes på ekte!!).

Det var den dagen at jeg bestemte meg for at jeg aldri, noensinne, skulle dra til Porsgrunn.

På den tiden - husk at jeg var liten, da, kjære - lød listen min over "steder jeg aldri skal dra til" som følger:

1. Egypt (de har kjempeskumle faraoer!)

2. USA (de har elektrisk stol!!)

3. Porsgrunn (de har tapere med dårlig munnhygiene!!!).

Jeg har vært i Egypt. Jeg ble ikke spist av gamle faraoer.

Jeg har vært i USA. Jeg så ikke den elektriske stol.

Nå er jeg i Porsgrunn. Og den eneste taperen med dårlig munnhygiene her, er meg.

Jeg presterte nemlig å glemme tannbørsten. Herregud.

Og her er min innrømmelse: Porsgrunn er

superfint.

Jeg vet, jeg vet, jeg trodde aldri jeg skulle si det. Men det er faktisk helt sant. Porsgrunn er kjempekoselig og til og med pent, det er så fint her, tv3, visste dere det?, og sammenlignet med Bø så er det jo nesten New York; det er kafeer overalt og de har restauranter og et kjøpesenter med butikker man faktisk har lyst til å gå i (men jeg har shoppestopp så jeg har ikke lyst allikevel), de har verdens hyggeligste teater (det er derfor jeg er her: klassen min har et samarbeidsprosjekt med Grenland Friteater) og det ser generelt ut som at det er kjekt å drive med kultur her. De har superhyggelige folk og en fin elv og himmelen her ser ut som om noen har helt melk på et par strobelys og det er noen underlige greier, noen rare stativer, på hvert eneste gatehjørne som mine elskede klassekamerater og jeg ikke helt har klart å avgjøre om er kunst eller om er leker; vi vet bare at vi liker dem veldig godt.

Og jeg vet at dette virker som et veldig tilfeldig, intetsigende blogginnlegg, men det er det slett ikke.

En av mine største fordommer har nettopp gått fullstendig opp i røyk!

Og er ikke sånt verdt å blogge om så er ingenting det, sier nå jeg.

Jeg er blitt et helt annet menneske.

Vi skal være her i to hele uker og jeg valgte å bli her i helgen, frivillig, selv om man ikke trenger det. Jeg valgte å bli i Porsgrunn! To dager mer enn nødvendig! Jeg! Porsgrunn! Hallo! Rydd forsidene!

Verden er på ingen måte som jeg kjenner den!

Den er mye, mye finere!

(Oi. Det ble mange utropstegn på rad. Nå virket jeg jammen useriøs. Her har dere en link til en veldig trist musikkvideo for å veie opp. I'm not crying. Værsågod.)

Hvor var jeg?

Åjo. Fordommene som ble borte.

Jeg lærer å se. Å bli det åpne, fordomsfrie mennesket de ville at jeg skulle bli da jeg gikk på Steinerskolen.

Hvem skulle trodd at å bli voksen kan være så hyggelig.

P.s: Jeg har kjøpt ny tannbørste, altså. Så nå har alle i Porsgrunn tannbørster - iallefall såvidt jeg vet.