Julekalenderen: Del 24

Prepost: Hei, kjære barn! Tusen, tusen takk for alle hyggelige kommentarer både her og på twitter og i virkeligheten og alt - det ble faktisk veldig gøy å skrive kalender i år likevel, min akking og oiing den 30.november til tross.

Hvis noen av dere faktisk har klart å lese hele greia så er jeg dødsimponert, og inviterer på kaffe i romjulen.

Åja, og forresten: hele kalenderen har sprunget ut av den sangen her (Graveyard av Feist.) Den er fin. Den er min julegave til dere. Værsågod og takk for meg.

GOD JUL!

Prepostferdig. Julekalenderferdig. Marenferdig.

---

Dronning Tilien trer ut av mørket, denne gangen i egen skikkelse. Hun er gjennomsiktig, som is, og huden hennes avgir et svakt, blått lys. Håret er satt opp med blanke perler, og neglene hennes skinner som kniver når hun løfter hendene til hilsen.
”Kirén”, sier hun, ”du kan gi publikummet ditt en kort pause. De vil få mer underholdning fra sitt nye favorittstudio om ikke så altfor lenge.”
Kirén smiler anstrengt, og beordrer sine hypnoseofre om ikke å skru av.

”Jaså”, sier Tilien. ”Dere er ikke helt uten ambisjoner, ser jeg. Fjerne julen fullstendig?”
”Til det beste for alle”, skynder Kirén seg å si.
Dronningen svarer ikke, men krysser rommet på små sko av glass. Hun blir stående og betrakte tv-studioets juletre et øyeblikk, før hun strekker seg etter en lyseblå julekule, legger fingrene rundt den og trekker den ned med et lite, forsiktig rykk. Snart står hun bak programlederbordet igjen, midt i mellom Kirén og Jacob. Der slipper hun den vesle kulen; den blir hengende og sveve helt av seg selv, cirka førti centimeter over bordflaten, og med en lang pekefinger tegner hun en rett linje i luften under den. Linjen blir en meterlang plate av glass, og snart har platen vokst små vegger og tak – julekulen er kapslet inn i et glassrør, med små isroser som ornamenter på hver kortside.
”Å ta vekk alt stresset og alle de negative følelsene forbundet med julen var kreativt”, sier hun endelig, ”og kanskje også en god tanke.”
Jacob og Kirén ser lettet ut, ”takk”, sier Jacob, ”vi vil jo så gjerne få hjelpe menneskene..”
”Og dét håper vi at velgerne har fått med seg”, legger Kirén til.
”Vi får nå se, da”, sier Tilien. ”Spørsmålet er bare om alle er enige i at å fjerne julen er en så god gjerning at den veier opp for alt det andre dere har gjort. Hele universet vet hva dere har bedrevet, både her i kveld og tidligere. Men med den drastiske utviklingen saken har hatt og de konsekvensene den har fått for denne planeten, har Rådet bestemt at vi ikke kan vente lenger; vi må handle umiddelbart. Derfor er jeg her, på jorden, som en representant for hele vårt folk – vi hadde ikke tid til å tvinge dere ut av kroppene deres så vi kunne hente dere opp til det faste valglokalet i Ildsalen, og skulle alle stemmedyktige møte opp her, i menneskeham, så måtte vi ha gravd opp alle likene på hver eneste kirkegård over hele kloden. Det var utelukket. – Nå. Altså. Dette”, hun nikker mot glassrøret, ”vil vise resultatet av avstemningen. Om kulen triller til høyre så har flertallet bestemt at dere er en fare for universet, og dere vil bli sendt direkte tilbake til de store, evige flammene for å tjene det gode ved å dele energien deres. Triller den til venstre – venstre er hjertesiden, vet dere – så blir saken henlagt, og dere får gå, fri til å gjøre hva enn dere vil.”

Kirén og Jacob reiser seg, de står fremoverlent med knyttede never og blikket uvilkårlig festet på røret foran dem.
Det går en liten, nesten umerkelig skjelving gjennom glasset. Så begynner julekulen å gløde, den ruller frem og tilbake, først bare et par centimeter av gangen, to-tre i den ene retningen og tre-fire i den andre, men snart helt fra kant til kant; en høy, klirrende lyd fyller hele studioet, fanges opp av kameraet og gir gjenklang i tv-stuer over hele verden. Hadde menneskene som hørte den fremdeles vært i stand til å huske julen, ville de kanskje ha sagt at den minnet dem om dombjellene i Jingle Bells.
Maja fletter fingrene sine inn i mine, klemmer hardt, hardt, som om hun kan kontrollere spenningen ved å begrense den til hendene sine, sende den videre til meg.
Dronning Tilien står helt stille og ser på. Av og til gnistrer det elektrisk blått fra øynene hennes, og da gjør julekulen et lite hopp i røret sitt, ruller fortere og fortere, et øyeblikk kan det se ut som at den skal komme til å knuse glasset.
Og så stopper den endelig.
Den blir liggende urørlig i den ene enden av monteren sin, og Kiréns ansikt er hvitt som snø.
Tilien sukker, hun snur seg mot Jacob og Kirén og nikker kort.
”Høyre.”

Kirén skriker, øynene hennes er sorte av frykt, Jacob presser hendene mot ansiktet, sier ingenting, lager ikke en lyd.
”Jeg er lei for det”, sier Tilien, hun høres faktisk trist ut, ”vi er nødt til å dra.”
Maja synker sammen ved siden av meg, hun gråter de tårene Jacob nekter kroppen hennes å gråte, og jeg kjenner at noe bygger seg opp i meg, det slåss seg opp fra magen et sted.
”Dronning Tilien!” roper jeg, uten å vite hva jeg skal følge opp med. - Hva sier man egentlig?
Tilien snur på hælen, og legger merke til oss for første gang denne natten.
Overraskelsen i ansiktet hennes glir fort over i et mildt, vemodig uttrykk, et blekt smil som ikke når øynene, som når en voksen skal forklare et barn hvorfor det er krig i verden.
”Valget er tatt”, sier hun, ”det er ingenting jeg kan gjøre.”
”Det er forbanna barbarisk”, sier jeg, og må jobbe for å holde stemmen under kontroll. ”De allmektige sitter på hver sin sky og stemmer over to skjebner, som i et jævla realityshow! ’Du er det svakeste ledd, adjø’?! Det hadde vært latterlig, om ikke det var så forkastelig! Du kan da ikke la dette skje?”
Men Tilien kan, og Tilien vil.

Hun gjør tegn til at de to ulykksalige skal gå ut av kamerabildet.
”Dette er ikke noe som kan vises på tv”, sier hun.
Ut av løse luften trekker hun et langt, gyllent sverd, og Jacob og Kirén kneler for føttene hennes.
Maja skyter opp fra bakken, hun kaster seg mot dronningen, ”hva er det du driver med?!” skriker hun, og Tilien, som har løftet sverdet over hodet, stopper opp midt i bevegelsen.
Hun lar sverdet synke akkurat lenge nok til forklare: ”vi kan ikke ta med kroppene til flammene. De hører jorden til.” Så løfter hun det på ny, lukker øyene og lener seg bakover.
”Vent” roper Maja, og både hun og jeg forsøker å rive sverdet ut av de kongelige hender, ”du kan ikke drepe dem!”
Tilien ser ut til å more seg på tross av kraftanstrengelsen det er å holde oss unna, ”jaså” presser hun frem gjennom sammenbitte tenner, ”og hvorfor ikke det?”
”Fordi vi trenger dem til å gi tilbake julen!” sier Maja. ”Folket ditt dømte Kirén og Jacob til fortapelse til tross for at de fjernet den, ikkesant? Det må da bety at de ikke er enige i at det er bra at den forsvinner? At det ikke var til det beste for menneskene allikevel? Vi trenger julen. Det er den tiden da alle prøver å fokusere på det som faktisk er bra her i livet! Den ene gangen i året da alle mennesker anstrenger seg for å vise litt kjærlighet, vise at vi er glade i og takknemlige for at vi har hverandre, samtidig. Det skjer ikke ofte her i verden, skal jeg fortelle deg – kanskje aldri mer, faktisk, etter det de to har gjort. Burde de ikke få en sjanse til å rette det opp igjen?”
Tilien ser på henne med store øyne, slipper sverdet med den ene hånden og klapper Maja mykt på kinnet.
Hun vekker et varmt, lite håp – som hun deretter knuser, ved på ny å løfte sverdet.
”Niks”, sier hun. ”De har fått sin sjanse. Og nå må dere unnskylde meg mens jeg utfører min kongelige plikt og utfører folkets vilje..”
”NEI” skriker jeg. ”Du kan ikke!”
”Fordi du vil ha julen?” spør Tilien. ”Oppriktig talt, dere to. Voks opp! Loven er viktigere enn en eller annen humbug høytid.”
”Gi opp, Anine”, sier Jacob, ”det er nytteløst.”
Men jeg fortsetter: ”Det er ikke på grunn av julen.”, sier jeg. ”Det er ikke engang fordi jeg synes synd på Kirén og Jacob. Det er en langt mer egoistisk årsak enn dét.”
Tilien legger hodet på skakke. ”Jaså?”, sier hun. ”Ja, fortell, nå, da! Nå blir jeg jo nysgjerrig.”
”Du kan ikke drepe dem”, sier jeg, ”fordi at da ødelegger du kroppene våre. Og da må vi være døde for alltid.”
”Men”, sier dronningen, overrasket, ”det spiller vel ingen rolle for deg, Anine? Du vil jo ikke leve uansett!”
”Jo!” sier jeg.
”Jo?” Hun ser ikke overbevist, men lar likevel sverdet falle til bakken.
”Ja! Jeg vil leve. Jeg har brukt en hel adventstid på å lete etter det som kan gjøre menneskeheten lykkelig. Jeg har reist verden rundt, jeg har sett dem, sett hva de kan gjøre for hverandre, jeg har sett hvordan de bryr seg, jeg har følt dem. Og jeg kjente meg som piken med svovelstikkene, der jeg stod på utsiden og så inn! Dronning Tilien. Jeg trodde jeg ville ut, men jeg tok feil. Vær så snill. Ikke drep dem. Ikke drep meg.”
Kirén og Jacob løfter blikket fra gulvet. Kirén smiler.
”Og du, da, Maja? Vil du fremdeles leve, selv etter å ha sett hvilke magiske krefter du får ha som ren sjel? Hvor hemmende og begrensende menneskekroppen i sannhet er – et skall som brukes til å stenge magien inne, ikke et verktøy som du kan bruke til å kontrollere den med?”
Maja nikker. ”Det er klart jeg vil!”
”Selv etter at Jacob tok farvel med alle du kjenner? Brant alle broer?”
”Vel..” sier Jacob. ”Faktisk så..”
”Hva?” spør Maja.
”Jeg kunne ikke. Jeg fikk det bare ikke til. Jeg likte dem så altfor godt. De tror at du er på hyttetur med en venninne fra skolen. Familien din venter deg hjem i kveld.”
”Se!” roper Kirén.
Glassrøret gløder igjen. Julekulen gir seg til å spinne, før den ruller sakte mot venstre, der den stopper opp..
”.. På midten? Kulen ligger på midten!” sier Kirén.
”Hva betyr det?!” spør Jacob.
Tilien rynker brynene.
”Det betyr at noen har tatt tilbake stemmene sine. Har ombestemt seg. Dette har aldri skjedd før!”
”Men hvorfor?” spør Jacob. ”Hvorfor har de ombestemt seg?”
”Dere har gitt et menneske som ville dø, lyst til å leve – altså har dere på et vis oppnådd det dere ønsket: å vise noen meningen med livet! Dere trodde dere måtte vise den til hele menneskeheten, dere skjønte ikke at å redde et individ er det samme som å redde en hel verden – men det skjønte mange andre, tydeligvis. Derfor står det nå helt dønn likt, mellom de som vil kaste dere i flammene og de som vil at dere skal tilgis alt. Og dét betyr, mine damer og herrer, at beslutningen er opp til meg.”

Kirén legger en arm rundt skulderen min. Hun er så spent, så nervøs, at jeg kan kjenne huden hennes sitre.
”Jeg kan ikke hive dere i flammene”, sier dronningen ettertenksomt, ”for det er for mange som synes dere skal bli frifunnet, helt og holdent. Men jeg kan ikke la dere vandre fritt omkring med alle kreftene deres, heller; det er for mange som mener dere fortjener absolutt strengeste straff.”
”For min del kan du gjerne ta dem”, mumler Jacob.
”Hva sa du?”
Han kremter.
”Bare at du gjerne må ta kreftene mine. De har bare laget trøbbel for meg uansett.”
Han ler, men slutter så snart han ser at Tilien forholder seg alvorlig.
”Mener du det?” spør hun. ”Det er ingen dårlig idé, Jacob. Jo mer jeg tenker over det, dess bedre liker jeg den, faktisk. Ja, jeg tror så absolutt at det er et kompromiss de fleste kan leve med!”
”Men du kan da ikke ta kreftene våre!” utbryter Kirén. ”Det er ikke mulig å inndra noens makt!”
Dronningen rister på hodet.
”Nei”, sier hun, ”det er sant. Men dere kan velge å gi den fra dere. Frivillig.”
”Og hvorfor skulle vi ønske å gjøre det?”
”Fordi alternativet må være å grilles i flammene. Da får dere beholde kreftene deres, men dere kommer ikke til å få noen personlig glede av dem. Tro du meg.”
Kirén og Jacob ser på hverandre, hun tvilende, han oppmuntrende, ”hør på meg”, sier han, ”hør på meg denne ene gangen, Kirén. Nå gjør vi det endelig på min måte.”
Og – under over alle undre – det er akkurat dét de gjør.
I et par sekunder er det som om alle lydene og alle fargene er forsvunnet, noe stort og uendelig presser verden ut av synsfeltet, vi står i en pøl av Ingenting og Alt på én gang, og så – en voldsom eksplosjon. Bakken rister, kameraer og møbler faller og knuser, lyden er så høy at om jeg hadde ører av kjøtt og blod så ville jeg blitt døv, lyset så blendende at selve sjelen kjennes blind.

Når vi endelig kan se igjen, er synet som møter oss, følgende:
på bakken ligger kroppene våre, tomme og livløse. Ved siden av dem står en lurvete gutt i tyveårene, og en ung jente med grønt, flommende hår, som tang.
”Men” sier Kirén, ”jeg er jo.. jeg er jo fremdeles menneske?”
”Hva?” sier jeg.
”Ja? Her”, sier hun til Jacob, ”klyp meg.”
Han gjør som hun ber om, og stirrer så overrasket på sine egne fingre.
”Du er varm”, sier han.
”Og det der gjorde vondt”, sier hun. ”Om jeg var en sjel igjen så ville ikke det der gjort vondt!”
”Dere er blitt mennesker”, sier dronningen. ”Dette er kompromisset jeg lette etter.
Dette er min beslutning.”

Og deretter går alt slag i slag.
Tilien henvender seg til tv-publikummet, hun åpner opp igjen portene for alle juleminnene, og lukker den som leder til minnene om Kirén og Jacob sin tv-opptreden. For resten av verden går alt tilbake igjen til det normale på bare et par sekunder.
Hun tar Maja og meg i hendene etter tur, og fører oss inn igjen i kroppene våre. Kirén sender hun langt, langt av sted. ”Til et sted med hav, Kirén. Et sted hvor du kan ligge opp-ned i vannoverflaten, som et lik - det var det du likte best, var det ikke det? - og leke i bølgene. Et sted med hvaler og skilpadder og tang, hvor du kan vente på at min regjeringstid skal ta slutt, på at du kan anke avgjørelsen og få kreftene dine tilbake.” Kirén nikker, et lite smil leker i munnviken hennes, ”greit”, sier hun, og så, rett før Tilien får tryllet henne avsted: ”god jul, da, folkens – og på gjensyn!”
Maja og jeg hopper opp og ned og rundt omkring, vi ler og jubler, jeg biter meg i armen og fryder meg over at det kan gjøre vondt, at jeg har en hud som kan føle varme og kulde og smerte og nytelse og helvete heller, jeg høres ut som en pensjonert steinerskolelærer, men sånn får det heller bare være, jeg er menneske igjen, jeg lever igjen, og hjertet hamrer så hardt at jeg må presse hånden mot brystet, kjenne fyrverkeriet jeg bærer på rett under t-skjorten.

”Og nå”, sier Tilien, ”foreslår jeg at dere drar hjem. Familiene deres venter på dere.”
Jeg vil ikke la meg be to ganger; jeg tenker på mamma, kjære, stakkars mamma, og vet med meg selv at fra nå av skal alt være annerledes. Jeg vil skynde meg hjem til henne, med én gang, gjøre opp for alt det tapte, klemme henne, være med henne. Smile når hun vil at vi skal spise middag sammen.

Og kanskje skal jeg tørre å sende Tobias en melding på veien, også.

Det jeg ikke kan løse i dag, kan jeg løse i morgen.

Det er jo det man har romjulen til.

Det er jo det man har livet til!
Maja har allerede begynt å romstere i vesken sin etter votter og lue.
Bare Jacob står utilpass og vet ikke riktig hvor han skal gjøre av seg.
”Hva er det?” spør Maja.
”Jeg bare.. har ikke noe sted å dra. Kirén har reist uten meg, og jeg kjenner jo ingen her på jorden..”
Maja smiler, ”det er klart du gjør”, sier hun, ”du kjenner jo oss. Du får bli med meg hjem og feire jul med familien min i dag, og så tar vi det derifra. Dette ordner vi, Jacob, du er ikke alene. For om ikke vi tre kan kalles bestevenner etter det vi har vært igjennom sammen, så kan ingen det!”
”Bestevenner?” Han smiler.
”Sjelevenner, faktisk!” utbryter jeg, og vi ler, ler sånn som man bare kan le når man nesten er gal av glede.

Julekalenderen: Del 23

De har låst døren til rommet og vil ikke slippe oss inn. Vi kunne naturligvis ha lukket øynene og teleportert oss rett forbi den, dersom vi virkelig ville, men ingen av oss føler for å bryte seg inn. Vi står rådville utenfor hotellrommet, ”basen”, som Kirén kaller det, og venter på at hun og Jacob skal bli ferdige der inne. Av og til banker vi på og spør om de er sikre på at vi ikke kan hjelpe til med noe. Da svarer de alltid at det er de. Helt sikre. Èn gang har døren blitt åpnet; det var Jacob, som halvt løp/halvt ramlet ut i korridoren.
”Noe å skrive med”, bablet han, ”blyanten brakk, vi trenger noe å skrive med, hvor, blyant, noe å skrive med, fort.” Han forsvant ned i lobbyen, og knappe tre minutter senere var han tilbake med to penner presset ned i utringningen.
”Øyh”, pep Maja. ”Ta dem ut derifra!”
Men Jacob bare fniste, ”jeg har alltid hatt lyst til å prøve det der”, sa han, hun geipet til ham og han vinket tilbake. Så var han borte igjen, like plutselig som han var kommet.

”Jeg lurer på hva de skriver”, sier Maja.
”I have a bad feeling about this”, repliserer jeg, og merker med det samme jeg sier det at det er akkurat det jeg har: en skikkelig uggen følelse. Jeg kjenner meg grålunet og engstelig, utålmodig, hele meg er en eneste stor, ubehagelig forutanelse; jeg er et akvarium med grumsete vann, kan ikke finne de døde fiskene der inne, kjenner bare at de er der og at de forgifter hele tanken. Noe er galt.
”Åh?”
”Ja”, sier jeg. ”De kan jo umulig være bekymret for at noen utenforstående skal gå inn på rommet deres – hvem andre ville vel finne på å bry seg om hva to (tilsynelatende) vanlige tenåringsjenter skriver på hotellrommet sitt? Det er altså oss de vil stenge ute. Hvorfor er det så viktig for dem at vi ikke vet hva de gjør?”
Maja biter seg i underleppen, nikker sakte, rister på hodet, nikker igjen.
”De vet nok at vi ikke vil bifalle, hva det nå enn er de driver med.”
Så vi går i ring, vi lener oss mot veggene. Vi snakker om kjente og kjære, hun forteller om kjæresten sin og får meg til å le masse, jeg snakker om Tobias og får henne til å gråte litt, vi krangler om hva som er best av ribbe (ja) og pinnekjøtt (nei.) Det er lille julaften, the Ultimate Day of Stress, og vi står i fjerdeetasje på et tilfeldig hotell og dreper tid.
”Hvor lenge har de vært der inne nå?” spør jeg.
Maja lukker øynene, blir borte et øyeblikk, kommer tilbake igjen. ”Klokken i lobbyen er snart halv ni”, sier hun. ”Så: hele dagen.”
Og som på cue glir døren opp.
”Da er vi enige, da”, sier Kirén, hun står fremoverbøyd og knyter skoene.
”Vi gjør som du vil”, svarer Jacob, og rekker henne kåpen.
Så snur de seg mot oss, som om de nettopp har kommet på at vi er her.
”Kommer dere, jenter?”
”Hvor skal vi?” spør Maja.
”Til Marienlyst. Og vi har dårlig tid, så litt tempo hadde vært kjekt.”

Vi tar oss inn i et studio. Det er ikke vanskelig: Kirén hypnotiserer alle menneskene vi møter på nrk til å åpne dører, taste koder, vise oss veien.
”Det er egentlig helt imot reglementet vårt, det der”, forklarer Jacob, og nikker mot Kirén, idet hun får en mann med dress og nisselue til å ta plass bak kamera ved å se ham dypt inn i øynene, ”men desperate tider og tiltak og alt det der, ikke sant..?”
Så marsjerer de begge opp til den lille scenen der programlederne pleier å sitte; Kirén glir selvsikkert ned på en av stolene, og trekker frem en stor notatbok fra vesken sin. Jacob setter seg ytterst på kanten av stol nummer to, ser slett ikke like komfortabel ut, men også han henter opp en skriveblokk, blar til en tilfeldig side, lar høyre pekefinger løpe langs linjene.
Også han nikker mot kameramannen når han blir spurt om alt er klart til sending.
Også han kremter og retter på håret.
(”Takk gud”, sier Maja, ”jeg var redd han skulle sende meg ut til det norske folk seende ut sånn der. Det kunne jeg nesten ikke ha levd med, faktisk.”)
”Maja, Anine”, sier Kirén, ”tenk så hardt dere bare kan på hvert eneste fjernsynsapparat i verden, hver eneste tv-kanal. Gjenta de ordene for dere selv. Hvert. Eneste. Hver. Eneste. Er det forstått?”
Jeg nikker, vil bare at alt skal være over snart.
”Hvorfor?” spør Maja.
”Fordi vi skal ha en helt spesiell sending”, sier Kirén, ”og dere skal, ved hjelp av deres nyervervede sjeleevner, sørge for at signalene kommer ut til så mange som mulig.”
”Men hva er vitsen? Skal du si det samme på alle verdens språk, eller?”
Kirén gidder ikke svare, hun vil komme i gang.
Jacob forklarer raskt; ”de ordene vi skal si, vil, med hjelp fra hypnosen, snakke direkte til et spesielt minnesenter av hjernen. De konverteres til bilder. Folk trenger ikke forstå.”
”Kamera klart”, roper mannen.
”Og jenter?” sier Kirén, ”en siste ting: skulle dere av en eller annen grunn slutte å sende programmet, vil ikke Jacob og jeg lenger ha noen grunn til å være snille. Mot noen. Da har vi tapt, og jeg er en veldig dårlig taper. Så dårlig, faktisk, at jeg vet ikke hva jeg kan finne på å gjøre, eller mot hvem. Skjønner dere hva jeg sier? Jeg hater å måtte ty til klisjeene, men: jeg vet hvor dere bor, og hvem som bor der med dere.”
Vi nikker.
Kameramannen løfter en lubben, liten hånd i været. Tre fingre signaliserer tre sekunder til sending. For andre gang i desember har jeg en nedtelling som jeg har grunn til å tro at vil endre livet mitt.
Tre.
To.
En.
Maja lukker øynene.
Tenk på verden, tenk på alle tv-kanaler, hver eneste, overalt. Tenk på verden.

Tv-er over hele kloden blafrer et øyeblikk, før de alle skifter over til et bilde av Kirén og Jacob. Eller, for å være mer korrekt: et bilde av Anine og Maja, to unge jenter fra Norge.
Her i landet trykker folk desperat på knappene på fjernkontrollen, prøver å tvinge grevinnen og hovmesteren tilbake på skjermene sine, men til ingen nytte. Noen forsøker så å skru tv-en av, men det går ikke, det heller.
”God kveld”, sier Kirén, og smiler bredt, som om det i sannhet er en fortryllende aften.
”Mitt navn er Kirén, og der ved min side sitter .. vel, navnet er ikke viktig. Alt dere trenger å vite, er at det er den jeg sier det er.”
Aha!, tenker jeg. Hun skaper bevis. Hva enn hun skal til å gjøre, så akter hun å bruke hele verden som vitner, slik at Rådet blir nødt til å se det som en gyldig handling og ta det med i beregningen når de skal stemme.
”I kveld”, sier hun, ”skal jeg gjøre livet deres lettere å leve.”
Jacob nikker mekanisk. Blikket hans er ikke til stede.
”Akkurat nå sitter det mennesker over hele kloden med klumper i magen og stress til oppover ørene. Dere har jobbet hardt de siste ukene, stått dag inn og dag ut på butikker, tatt imot kjeft og nedverdigelser fra kunder med tidspress; tidspress fordi de må få handlet alle gavene før de skal haste tilbake igjen til kontoret og bli ferdig med sakene sine, slik at de kan ta seg ordentlig fri i julen. Mange av dere har grått deres bitre tårer over tingene dere ikke har hatt råd til å kjøpe til deres kjære. Over barn som vil bli skuffet i morgen, eller dagen etter den, alt etter hvor dere oppholder dere. Over julematen dere ikke vet hvordan dere skal rekke å lage. Når Julaften kommer, er dere så slitne av alt sammen at dere helst bare vil sove. Problemet er at dere er blitt hjernevasket helt siden fødselen, hjernevasket til å knytte tusenvis av forventninger til disse dagene, til en høytid de fleste av dere egentlig ikke tror på engang, dere feirer den fordi det skal man jo, og dere skjønner ikke at forventninger alltid er lik skuffelser. Skuffelser, krangler, stress og faenskap. Og de av dere som ikke feirer galskapen, må likevel forholde dere til den: pynte buddhastatuen med nisselue, spille grusomme julesanger på hoteller i muslimske land fordi turistene vil feire hvit jul i hvit sand. Dere må stå på stedet hvil og tvinne tommeltotter, og vente på at resten av verden skal slutte med fråtseriet og resten av tullet sitt. Dere klarer ikke bryte ut av julen. Den er en tvangstrøye av tradisjoner, og i en måned er hele menneskeheten redusert til en hjernebedøvet gjeng med selvplagere.”
Hun trekker pusten.
”Vel”, sier hun, ”ikke nå lenger. Fra og med i dag finnes ikke julen lenger. Vi fjerner den. Nå.”

Ordet sprer seg så fort som det bare kan gjøre i vår elektroniske tidsalder, med mobiltelefoner og sosiale medier; noe sinnsykt skjer på tv-en, skru på, samme hvilken kanal, skru på, se nå, hør nå!
Jacob og Kirén stirrer hardt inn i kameraet, med magiske øyne som trollbinder hele menneskeheten.
”Det har aldri eksistert noen jul”, messer Kirén. ”Grantrær skal ikke pyntes, skal ikke hugges ned eller tas med inn.”
Nå leser hun opp direkte fra notatboken, passer på at hun ikke glemmer noe. Av og til legger Jacob til et og annet moment.
”Ribbe, kalkun, surkål, risengrynsgrøt er mat. Mat. Ikke julemat.”
”Dere har aldri vært i kirken på Julaften.”
”Det finnes ingen julesanger. Ingen juleprogrammer eller julegodter, man holder hverandre ikke i hendene og går rundt treet, man tenner ingen lys. Det er ikke bruk for julekalendere, for det finnes ingenting å telle ned til.”
Hver siste rest av jul skal bort. De fjerner rubb og rake! Maja og jeg tør ikke slutte å sende signalene – vi husker advarslene – vi prøver å skrike, prøver å overdøve dem, men menneskene kan ikke høres oss, ingen kan høre oss, vi er spøkelser, og til og med om de kunne høre, så ville de ikke: bilder av all verdens juletradisjoner fyker gjennom hodene deres i full fart, som barnåler i kraftig vind, og forsvinner. Slettes. Portene lukkes. Det er ingenting vi kan gjøre med det.
”Ingen barn våkner klokken fem om morgenen fordi de er så spente at de ikke får sove lenger. Ingen står opp og setter seg i stuen med dynen over seg, ingen ser julemorgen på tv, ingen sier ”god jul!” istedenfor ”god morgen!” når foreldrene endelig står opp. Ingen ringer hverandre på kvelden for å utveksle lykkeønskninger eller for å høre om årets fangst på gavemarkedet. Ingen sover lenge på første juledag, ingen bruker dagen på å leke med nye saker og kvelden på å gå i juleselskaper. Dere har aldri sett Love Actually eller Nightmare Before Christmas, det finnes ingen nisse eller noe rødneset reinsdyr, ingen har noensinne reist til julestjernen, sokker er til sure føtter, ikke søte gaver, og nei, they do not know it’s christmas time at all.”
”Det finnes ingen julestemning. Marsipan er bare voksengodteri som ikke smaker noe godt. Gløgg er te som ødelegger tennene. Snø er kaldt regn.”
Sakte men sikkert tappes julen ut av vinteren, som vann av et badekar.
Snart finnes den bare i døde minner, minner som ikke kan deles fordi ordene våre ikke når frem.
”Vi gir dere tilbake desember”, sier Kirén. ”Vi gir dere sjelero, fred og – best av alt –vi gir dere tid.”

Å lese opp hvert eneste, tenkelige bilde menneskeheten kan forbinde med julen, og således lese det ut av verdens hukommelse, tar litt i overkant av tre timer.

Endelig setter de ned tempo: Kirén blar om til siste side i notatboken sin, og er midt i en setning om Tre nøtter til Askepott når lysene i studio plutselig begynner å blinke, som på tidenes dystreste raveparty. Det spraker i en lyspære og rommet blir mørkt.
”Midnatt”, sier en stemme, jeg kjenner den straks igjen, ”og i en verden uten jul er tjuefjerde desember bare èn ting: avstemningsdag.”

Julekalenderen: Del 22

Kirén skriker, banner, gråter. I det ene øyeblikket er hun en tornado som ødelegger alt på sin vei, i det neste et livredd, lite barn, med ansiktet gjemt mellom knærne og neglene boret dypt inn i huden, de setter avtrykk på den røde, kalde kroppen hennes; fem hvite halvmåner på hver arm. Fra tid til annen reiser hun seg opp, hun sparker og hyler, løper og spenner seg helt til hun blir utmattet, og kan synke ned igjen i håpløs resignasjon. Maja og jeg har forsøkt å få henne med oss ut av skogen, men til ingen nytte; hun vil heller forbli i lysningen med alle dyrene, øynene deres er glassaktige og vidåpne, og hennes er presset hardt igjen, limt sammen med salt og mascara. Jacob sitter apatisk ved hennes side, har ikke sagt et ord siden i går kveld. Av og til lar han en finger gli over leppene, de er blitt blå og tørre i kulden.
Maja har flere ganger trukket meg til siden og bedt meg bli med henne: ”vi drar, vi stikker av, vi tenker oss til Berlin, til Los Angeles, hvor som helst! La dem bli igjen her alene, hørte du ikke hva Rådet sa? Hørte du ikke hva de har gjort?! De er farlige, Anine. Og vi skylder dem ingen verdens ting.”
Men jeg kan ikke dra. Jeg vet ikke hvorfor, jeg kjenner bare at det ikke går. Kanskje er det fordi jeg vet at hvis jeg forlater Kirén her ute så kommer hun til å tape saken sin, hun kommer til å bli sperret inne til hele universet er blitt et helt annet, og hvem vet, kanskje fortjener hun det – men da døde jeg forgjeves. ”Og du også”, sier jeg til Maja. ”Da hadde du jo ikke trengt å dø.”
”Det hadde jeg ikke uansett”, sier Maja, men jeg ser at hun skjønner hva jeg mener, og hun slår endelig fra seg tankene om å reise sin vei.
”Kirén”, sier hun, ”Kirén? Du må nesten slutte å gråte. Det er den tjueandre desember. Du kan fremdeles rekke å gjøre noe.”
Men Kirén rister på hodet, ”det er for sent”, sier hun, ”for sent, det er umulig, Tilien har gått fra vettet, dette går ikke, går aldri!”
”Joda”, sier Maja, men så halvhjertet at hun ikke kunne ha overbevist seg selv engang.
”Noen mennesker jobber, dag ut og dag inn, med å gjøre mennesker lykkelige. De prøver om igjen og om igjen, i et helt liv, snakker og snakker og prøver å hjelpe folk - og mange av dem lykkes aldri! Hvordan skal jeg klare det som de ikke klarer, på to små dager? Og det verste er at hvis jeg ikke får det til så blir jeg dømt for alle de fryktelige handlingene dere hørte at jeg er anklaget for. Jeg vil bli husket i all evighet for disse tingene! Når jeg en vakker dag i en jævelig fjern fremtid slipper ut av glemselen og flammene, vil jeg igjen være utstøtt!”
Maja og jeg veksler et blikk.
”Men..” sier jeg, ”.. du har da gjort disse tingene, har du ikke?”
Hun nikker kort. ”Selvfølgelig har jeg gjort disse tingene! Men det betyr jo ikke at jeg ikke angrer? Dere skjønner vel at jeg angrer?! Det jeg gjorde var jo i en annen tid, jeg var en helt annen skapning! Selv om gnister ikke kan dø, betyr det ikke at vi ikke kan leve flere liv; tiden forandrer oss, akkurat som den forandrer alle andre, vi gjør oss nye erfaringer og oppdagelser, og sakte men sikkert glir vi over fra å være en person til å bli en annen. Det som så riktig ut i går, ser ikke nødvendigvis riktig ut i dag. Det er bare det at når det kommer til ondskap så har folk en tendens til å glemme dette; det er liksom opplest og vedtatt at kjærligheten er det viktigste her i verden, at det overvinner alt og står seirende tilbake, men det eneste du egentlig kan ta gift på her i verden, det eneste du alltid kan være sikker på, er at om du har gjort noe galt, noe slemt, noe du bør skamme deg over, så står det inngravert i alles hukommelse til all fremtid, tatovert i stjernene på nattehimmelen og risset inn i steinene på havets bunn – mens det du gjør i det godes tjeneste, er glemt så snart det blir væromslag. Man må jo nesten spørre seg hvilken kraft som faktisk er sterkest.”
Maja gjemmer ansiktet i hendene. Hele henne roper av motløshet, og jeg føler meg ikke utprega høy i hatten, jeg heller.
”Men kanskje” – jeg skvetter når jeg hører stemmen – ”kanskje er det viktigste hvordan man husker seg selv. Og jeg for min del vil gjerne huske meg som en som prøvde.”
Jacob reiser seg sakte, han børster snø av gjennomvåte buksebein og smiler spakt. ”Eller hva, Kirén? En siste, liten kraftanstrengelse, før de låser oss inne og svelger nøkkelen i et par tusen år?”

Etter mye om og men lar Kirén seg overtale til å forsøke. Vi går sakte tilbake mot parkeringsplassen og sekken med de tørre ekstraklærne, og mens menneskekroppene kjenner varmen komme tilbake igjen, går diskusjonen om hva vi skal finne på.
Jeg foreslår at Kirén og Jacob dropper hele Meningen med Livet-prosjektet, at de prøver å gjøre verden til et bedre sted på en annen måte. ”Fiks klimaet”, foreslår jeg. ”Tett igjen hullene i ozonlaget med sukkerspinn og søte tanker eller noe.”
Jacob ser spørrende på Kirén, som i sin tur rister bestemt på hodet.
”Har ikke noe for seg”, sier hun, ”det er ikke en varig løsning; om menneskene ser at atmosfæren kan fikse seg selv, dropper de ethvert miljøtiltak og går amok. De kommer til å ødelegge hele greia igjen på to år. Totalt bortkastet.”
Maja sukker, ”dere dreper humøret mitt her, altså”, sier hun, ”bare så dere vet det”, og Jacob klapper henne vennlig på skulderen.
”Nei”, sier Kirén, ”om vi skal gjøre verden til et bedre sted, så er det menneskene vi må fikse på. Vi må ufarliggjøre dem på et eller annet vis. Gjøre dem.. gladere. Friere. Mer bekymringsløse. Så blir de snillere mot hverandre, og så får de det enda finere og vi starter en eneste stor, positiv spiral.”
”Men hvordan i all verden skal vi få til det?” spør jeg.
”Kan vi bare.. fjerne alle de vonde minnene deres eller noe? I og med at du kunne få folk til å komme på de fine minnene som de trodde de hadde glemt, mener jeg?”
Hun rister på hodet.
”Nei, for å fjerne noe, må jeg vite konkret hva jeg tar bort. For å få dem til å huske, trenger jeg bare å åpne en slags port i hjernen deres, en til fortiden, men for å fjerne, må jeg lukke helt bestemte porter for ikke å fjerne hele hukommelsen. De portene vet jeg ikke hvor er før jeg vet nøyaktig hva som skal lukes bort. Men å få dem til å glemme noe som stresser og plager dem, er ingen dårlig idé. Slett ingen dårlig idé. Jeg må bare finne en ting som folk flest har til felles.”
Vi har kommet frem til parkeringsplassen, og Jacob og Kirén løper mot sekkene. Vi slipper samtaleemnet en stund mens de skifter, puster på fingerspissene sine, klemmer hverandre varme.
Det tar ikke lang tid før vi sitter på toget, med kaffekopper og smilende NSB-konduktører som ønsker passasjerene en trivelig tur og en god jul.
”Jeg har det!” utbryter Kirén.
”En god jul..?”
”Nei, Jacob, din idiot. Jeg har en plan. En plan! Hvem vet, kanskje er ikke alt håp ute allikevel.”

Julekalenderen: Del 21

Vi har tatt nattoget langt ut i ingenmannsland. Fra stasjonen løper en liten, snirklete bilvei et par kilometer innover i skogen, vi følger den til en parkeringsplass, der brøytebilsjåføren tydeligvis har gitt opp, snudd og kjørt tilbake igjen. Vi bestemmer oss for å forlate ryggsekkene under det lille taket til hyttesamfunnets oppslagstavle, og tar de første, prøvende skrittene ut i guds frie natur. Kirén og Jacob synker til livet i snø, de kaver så svetten renner og pusten bråker som et uvær. Maja og jeg høster fruktene av å være spøkelser; vi tusler omkring oppå snøen, uten besvær, som barn av Legolas. Vi går i timevis, ingen sier noe særlig, stemningen er laber og mørket faller på, Jacob fingrer nervøst med trådene på et langt skjerf, og Kirén stopper ved jevne mellomrom, legger hodet bakover og stirrer på stjernene. ”Snart fremme”, sier hun, ”litt lenger, bare..”
”Hvordan vet du hvor vi skal hen?” spør Maja.
”Jeg har fått direksjoner.”
”Og hvordan fikk du dem?”
Kirén vifter utålmodig med den ene hånden, ”jeg gikk til kirkegården, vel”, sier hun.
Maja grøsser. Jeg klandrer henne ikke; de siste minnene hennes fra kirkegården er ikke de beste.
”Dronning Tilien har utplassert gnister overalt hvor det finnes døde kropper, i tilfelle jeg skulle være dum nok til å gå forbi. De trodde knapt sine egne øyne da jeg kom til dem av egen fri vilje og ba om et møte med Rådet.”
”Men hvorfor kan vi ikke bare treffe dem på kirkegården, da?” spør jeg.
”To unge jenter og tredve vandrende lik på en populær kirkegård tre dager før jul? Er du komplett idiot?”
Jeg biter tennene sammen for ikke å si noe som jeg kan komme til å angre på, og Maja tar over stafettpinnen:
”Så de.. de kommer ut til skogen? Som gnister, uten kropper?”
Jacob rister på hodet, ”de må ha kropper for å kunne anholde oss, dersom det skulle bli nødvendig. Dessuten kan ikke så mange av vårt folk oppholde seg for lenge på samme sted på jorden; det blir for mye energi samlet, det lager ubalanse og kan få ganske sterke konsekvenser. De verste naturkatastrofene skyldes uforsiktighet.”
Maja sperrer øynene opp. ”Det er jo helt sykt! Og nå kommer det tretti dauinger ut til skogen, der vi er alene, eviglangt unna alt som heter sivilisasjon og hjelp?!”
Kirén dytter unna et par grener, og nikker mot en slags lysning der inne blant grantrærne.
”På en måte”, sier hun.

Vi må ikke vente lenge før vi hører lyder fra skogen rundt oss.
”De kommer”, hvisker Kirén, hun er så oppspilt at hun sliter med å stå stille.
Jacob virker engstelig, og Majas blikk flyr hvileløst fra skygge til skygge, de to holder hender så hardt at det nesten ser vondt ut.
Og så, endelig, den første: en dompap lander mykt i snøen, rett foran føttene våre. Den vipper hodet over på siden, som for å kunne ta oss i nærmere øyesyn, og jeg legger merke til at den har en stor, mørk flekk på halsen. Koagulert blod. Fuglen er død!
Den åpner nebbet, og ut kommer en høy, trillende latter.
”Du ser bra ut, Jacob!”
Stemmen er lys og slepende, men tilhører utvilsomt en mann.
”Hold kjeft, Sristan.”
”Nei, virkelig”, sier fuglen, ”jeg mener det. Jeg har alltid tenkt at du ville kledd å være kvinne. Og dét skal du ha: du drepte riktig jente. Riktig fin, er du! Do your little turn on the catw- AU!”
Maja klapper seg fornøyd i hendene; hun har laget en stor, fuktig snøball og kastet den rett på den lille dompapen, og nå ligger han der og strever under vekten, med fjær sprikende til alle kanter. Jacob skal akkurat til å gi ham nådestøtet, idet lyden av nye vingeslag tvinger blikket hans opp.
To ugler, en flaggermus og tre dompaper slår seg ned ved siden av Kirén.
En harepus (uten øyne!) kommer ifølge med en rev, hvis bakben er brukket aldeles ut av posisjon; jeg gjetter på en påkjørsel. En tydelig utsultet ulv får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, enda jeg vet at jeg ikke har noen kropp den kan rive i fillebiter.
Og nå strømmer de på: døde dyr fra alle skogens hjørner, det er som en spesielt makaber iscenesettelse av Bamses Fødselsdag, der Bamse har gjort noe veldig galt, og alle gjestene ser helst at han får en skikkelig guffen straff i bursdagspresang.

Maja og jeg teller 28 dyr i alt. De klynker lavt, legger ørene bakover, noen blotter sylskarpe tenner, andre vifter med halene. Så reiser de seg, alle sammen, står stive med snuter og nebb vendt i samme retning. Derifra kommer det to rådyr - begge med stygge bitemerker over store deler av kroppen - og bak dem: en stor, majestetisk hjort. En gaupe beordrer alle til å bukke for dronning Tilien.

”Du har bedt om at vi skal se på saken din før avstemningsdag”, sier hjorten som er dronningen.
”Om Rådet skulle komme til å stemme i din favør i kveld, vil alle anklager mot deg umiddelbart falle fra.”
”Og mot Jacob”, kommer det fra et ekorn.
”Og mot Jacob”, bekrefter hjorten.
Den lille dompapen som er Sristan snøfter foraktfullt.
”Men”, fortsetter Tilien, ”om vi stemmer imot dere, vil avstemningsdagen finne sted den tjuefjerde som planlagt, og da vil alle kunne stemme, ikke bare Rådet. Da risikerer dere igjen strengeste straff: å bli gjort om til ren energi i flammene. Er dette forstått?”
Jacob og Kirén nikker.
”Godt. Mattille? Kan du lese opp anklagen?”

Maja og jeg lytter intenst mens en oter forklarer grunnen til at vi står her.
Kirén har tidligere nevnt at hun var dronning selv en gang i tiden, men ikke at hun var den forrige, ikke at hun nettopp er kommet tilbake igjen fra flammene, og, viktigst av alt: slett ikke at det aldri, under noen andre monarker, har vært så mye krig og jævelskap i universet. Borger- og verdenskrigene hun skulle ha forhindret på denne planeten var visst bare småtteri, sammenlignet med katastrofene hun lot skje på talløse stjerner i fjerne galakser. Når Mattille nevner ”folket på Reliosplaneten”, går det et høyt gisp gjennom forsamlingen, og flere begynner å mumle lave bønner og besvergelser. Flere av dyrene klynker høylytt, som om de vil gråte men ikke får lov av kadavrene de har kledd seg i, det lar seg ikke gjøre med dyreøynene; noen uler og andre presser halen mellom beina.
”Men aller verst”, sier Mattille, ”var utvilsomt krigen på Polaris. Aldri, verken før eller siden, har noen livsform lidd som nordstjernefolket. Vi har et ansvar for alt vi har skapt, Kirén, og du misbrukte makten din til å lage en krig – for underholdningens skyld!”
Endelig kremter Kirén, hun lener seg fremover og sier til sitt forsvar:
”Vel, dere. Helt ærlig. Rekk opp labben den som syntes Polariskrigen var kjedelig.”
Jacob sender henne et brennende blikk, som for å be henne holde kjeft.
”Hva?” sier Kirén. ”Kom igjen, folkens, vi holdt på å gå på veggen av kjedsomhet. Det var bare et spørsmål om tid før vi hadde begynt å denge løs på hverandre, og hvordan skulle nå dét ha gått? Et utall allmektige som plaffer løs hist og her, skyter med ren energi uten tanke på hva de treffer? Vi hadde ødelagt hele universet! Jeg skaffet viktig, livreddende tidsfordriv. For ikke å nevne kvalitetstidsfordriv! Disse nordstjernefolka kunne virkelig slåss. Jeg storkoste meg.”
”Du hjelper ikke!”, mumler Jacob.
”Det gjør ikke du heller”, bjeffer ulven.
”Nemlig”, sier Mattille, ”og derfor, Jacob, er det at du er anklaget av Rådet. Du var Kiréns nærmeste støttespiller. Du kunne ha hindret henne, eller i det aller minste tatt sterk avstand fra hennes handlinger. Men du valgte å støtte henne, og da hun ble forvist fra fellesskapet, som det aller første som skjedde da hun slapp ut igjen av flammene, så valgte du å bli med henne.”
Jacob er stille. Motsier dem ikke.
”I tillegg”, fortsetter oteren, ”er dere anklaget for kaldblodig mord på to menneskejenter” – jeg krymper under blikkene til énogtredve døde dyr – ”og for å ha flyktet til jorden, enda det var ettertrykkelig understreket for dere begge at dere skulle oppholde dere på en stjerne der dere kunne bli overvåket. Nå, Kirén. Ordet er ditt.”

Kirén bruker ikke lang tid. Hun kaster på håret og smiler selvsikkert, før hun legger stemmen min til et innsmigrende toneleie jeg slett ikke visste at den hadde, og sier:
”Ja, det stemmer at Jacob og jeg drepte disse to jentene, og også at vi rømte – og det var selvfølgelig veldig dumt av oss – men vi gjorde det med gode intensjoner. Vi har innfunnet oss med at vi sannsynligvis kommer til å måtte tilbringe de neste tusen årene – minst! – uten bevissthet, stengt inne i flammene. Vi bestemte oss derfor for at vi ville gjøre noe bra før den tid, noe vi kunne bli husket for og være stolte av. Noe for menneskeheten. Og vi visste at dere aldri ville slippe oss fri for å prøve, fordi dere – forståelig nok – ikke har noe særlig tiltro til oss. Så vi stakk av. Helt siden jeg rømte har jeg jobbet hardt og systematisk for å vise menneskene meningen med livet. Jeg har gitt dem alt de ønsket seg, jeg har støttet veldedighet, jeg har gitt dem Sannhetens gave, inspirasjon, drømmer, minner og hengivenhet. Jeg har gjort verden til et bedre sted!”
Når hun er ferdig, lyder en summing fra dyrene, de diskuterer lavmælt med hverandre, noen nikker og andre stamper med potene. Om dette er avstemningsprosessen, så er den rimelig vanskelig å forstå seg på.
Og så trer dronning Tilien frem.
”Det er mulig du har rett”, sier hun, ”og at dere virkelig har gjort verden bedre. Men bortsett fra veldedighetsgavene – som forresten var kilde til mer kaos enn kos, om man kan si det sånn – så er alle gavene abstrakte, og vi kan ikke bevise at det er du som har gitt dem eller at de i det hele tatt har eksistert. Rådet kan derfor ikke ta hensyn til dem. Du og Jacob regnes fremdeles som en fare for universet, og vil måtte møte til avstemning om tre dager. Imidlertid: disse tre dagene skal dere få til å gjøre dere ferdige på jorden. Om dere kan gjøre noe beviselig godt innen tiden er ute, vil det bli tatt med i vurderingen.” Den store hjorten begynner å gløde, og snart gjør alle de andre dyrene det samme – gnistene er iferd med å forlate dem. ”Lykke til”, sier dronning Tilien, og blir borte i vinterkvelden.

Julekalenderen: Del 20

Det er siste skoledag før jul.
”Siste skoledag noensinne”, sier Kirén fornøyd. ”Jeg hadde jo forberedt meg på å kanskje måtte være menneske en stund til, men etter det underverket jeg utrettet med flammene på søndag, kan jeg snart skrelle av meg dette ufyselige skinnet og gå tilbake til å være mitt eget, nydelige jeg.” Jeg skal til å starte en krangel, men Maja rister på hodet. ”Bare la henne holde på”, formaner hun. Jacob er enig; ”la det fare – snart er vi borte, begge to.” Jeg nikker. Snart skal kroppen min falle til jorden som et brukt antrekk, klart til å stues vekk i glemselen.
Kirén gleder seg som et lite barn, hun virvler omkring i en rød kjole i stuen, nynner og ler. ”Du kan velge, Anine”, sier hun, ”vil du at jeg skal ta farvel med alle sammen, eller vil du heller at du skal bli borte på mystisk vis? Rømme hjemmenifra uten et ord?” Jeg synker tilbake i sofaen, sofaen som har bodd i dette huset akkurat litt lenger enn jeg har, ”elskverdig av deg”, sier jeg, ”men det gir jeg strengt tatt faen i. Jeg er jo allerede borte.”
”Greit”, sier Kirén, ”da later jeg som ingenting. Synker i bakken, uten noen videre dikkedarer. Så kan alle vri de små hodene sine og lure på hvor i all verden du ble av. Høres bra ut, yes?”
Høres det bra ut? Jeg vet ikke riktig. Husker at jeg pleide å drømme om det, om å gå ut av skolebygget en dag og aldri komme tilbake, om å ta ut alle pengene jeg har etter konfirmasjon og bursdager, stikke av, bli borte i en ansiktsløs folkemengde i en fremmed by, forsvinne til et nytt liv. Bli en legende blant alle som kjente meg. Hun som kom seg unna.
Men nå er jeg ikke sikker lenger.
Jacob kremter. ”Du kan velge, du også, Maja.” Han ser ikke halvparten så ivrig ut som Kirén gjør, ansiktet er dratt og bevegelsene langsomme.
”Ta skikkelig farvel”, ber Maja. ”Få alle til å skjønne at det ikke er deres feil, finn på et eller annet, la dem tro at jeg har fått et utrolig innfall og at de ikke kunne ha gjort noe fra eller til.” Hun setter opp et tappert ansikt, og Jacob forsøker å smile, ”greit”, sier han, og reiser seg for å gå. Med hånden på dørklinken snur han seg, ”du vet at jeg er lei for det?” sier han. ”Bare dra”, svarer Maja.

Verken Maja eller jeg er i humør til å bli med våre respektive legemer på skoleavslutning. Vi blir sittende hjemme hos meg og vente, vente på at de skal komme tilbake igjen og si oppdrag utført, synge Past the Point of No Return, smile bredt over egen undergang. En umiskjennelig bølge av vemod skyller innover meg, gjør hele sjelen tung og kald, jeg blir overrasket – hvem skulle trodd at jeg brydde meg?
Maja hikster høyt. Hun ønsket aldri dette. Maja ville bare leve.
”Han sa unnskyld”, sier hun, ”fortalte jeg deg det? Jacob? Han trakk meg til siden på Holmenkollen og forklarte alt sammen. Han la seg på kne i snøen og tryglet om tilgivelse. Den tullingen. Jeg trengte jo å hate ham for dette, jeg trenger å være sint på noen, men nå klarer jeg ikke dét engang. Nå er alt bare trist.”

Vi sitter stille og tenker på hva Kirén og Jacob gjør akkurat nå. Ser for oss scenarioer, det ene frykteligere enn det andre, vi hører ordene deres i hodene våre. Jeg ser for meg hvordan Kirén klemmer alle på skolen og ønsker dem god jul, de skjønner ingenting – Anine pleide da ikke å bry seg om noen av oss, undrer de, hvorfor all denne plutselige insisteringen på nærhet? – jeg hører henne si ”vi sees!” til lærerne og le for seg selv, ”i helvete”, legger hun lydløst til, ”idioter.”
Maja ser utvilsomt for seg hvordan Jacob tar et tårevått farvel med bestevennene hennes. Hvordan han kaster seg om halsen på hvert enkelt familiemedlem, hvordan han sitter og på huk og klapper katten for siste gang. Hun snufser, jeg lurer på hvem hun tenker på; vennene, den flotte familien, eller kjæresten, som får avskjed på grått papir helt uten forvarsel? Jeg kjenner et stikk av misunnelse, tenk å ha så mange å bry seg om, men rister det av meg. Tenk å ha så mange å miste, sier jeg til meg selv. Det er sånn du må se på det.

I firetiden smeller det i døra; Kirén er hjemme igjen. ”Det gikk kjempebra”, sier hun – enda ingen av oss har spurt. ”Jeg tror ikke noen gjettet noe som helst. Og hvis dere unnskylder meg, så går jeg nå på rommet mitt og pakker en koffert eller to.”
”En koffert?”
”Ja? Vi kan jo ikke bli her i huset. Jeg har tilkalt dronning Tiliens Råd, de kommer til å komme i morgen – jeg har bedt dem fremskynde prosessen, jeg anker saken. Så vi drar herifra i dag.”
”Og Jacob da?” spør Maja, hun sliter med å holde stemmen under kontroll.
”Å, han”, svarer Kirén lett, ”han ville møte oss i morgen. Han tar visst disse avskjedsgreiene veldig alvorlig.”
Hun forsvinner i trappen, og Maja og jeg blir på ny overlatt til stillheten.
Det klimprer i en telefon, jeg kjenner igjen meldingstonen som min og gir meg til å grave i Kiréns veske, som hun har latt ligge i en dam av smeltet snø og søle i gangen.
”Hvem var det?” spør Maja.
”Ikke Jacob”, sier jeg, jeg vet det er det hun lurer på.
Meldingen er fra Tobias. Han spør om vi kan møtes. Han vil snakke. Jeg klapper sammen mobilen og legger den fra meg, ”det spiller ingen rolle nå uansett”, sier jeg.

Mamma kommer hjem cirka en time senere, hun insisterer på at Kirén skal spise middag med henne, ”andre familier spiser faktisk middag sammen”, sier hun. ”Andre familier liker hverandre”, mumler Kirén. Mamma nikker, ”det stemmer”, sier hun, ”men i andre familier er ikke tenåringsdatteren aldeles ufordragelig! Jeg skjønner virkelig ikke hva som foregår oppe i hodet ditt, Anine!”
”Om jeg er ufordragelig så skyldes det patetisk dårlig innsats på oppdragelsesfronten!”
Slik blir de stående og krangle ved kjøkkenbenken helt til Kirén skriker at nok er nok, nå drar hun, hun flytter!, hun henter en ferdigpakket ryggsekk ut fra rommet sitt og begynner å kle på seg uteklær i en voldsom fart.
”Anine”, skriker mamma, ”Anine Gertrude Skoggeli! Hva er det du holder på med? Hvor skal du?!”
Kirén stopper et øyeblikk, ser på henne. ”Hvor som helst”, svarer hun, ”hvor som helst, så lenge det er bort fra deg. Gjør menneskeheten en tjeneste og ikke få flere barn, er du grei.”
Og så er hun borte.
Maja er vekk, hun også, hun orket ikke høre på all kjeftingen og forsvant ut døra for sikkert tyve minutter siden.

Alene på gulvet i gangen står min mor, hun sier ingenting, gråter ikke, bare står der en stund. Så går hun inn igjen på kjøkkenet, begynner å rydde vekk middagsingredienser og gryter, pakker vekk julepølser og smør. Hun trekker frem en pinnestol og synker ned på den, stirrer rett fremfor seg, tomt, blankt. Og med ett kommer jeg til å tenke på da jeg var seks år gammel og broren min ble påkjørt i Smestadkrysset. Mammas ansikt da tante Tove la hendene på skuldrene mine og forklarte at han var død.
Det blikket. Jeg husker det blikket.
”Og pepperkaken”, sier jeg til meg selv, ”den pepperkaken.” Plutselig vet jeg hvem den tilhørte; hun må ha fått tak i en av sannhetspepperkakene på vei hjem fra jobb, eller kanskje noen andre tok imot flere, tok dem med til kontoret, ga en av dem til henne. Hvem vet – poenget er uansett at det var hennes hjerte, og hennes sannhet.
”Jeg er ensom”, det var det som var mammas hemmelighet. Og nå som jeg endelig vet det, kan jeg ikke gjøre noe med det.
”Anine”, sier Maja, hun er kommet inn igjen for å se etter meg, ”Kirén sier at vi må gå nå.”
Og jeg går uten å se meg tilbake.

Julekalenderen: Del 19

Det er mandag morgen, og jeg kan ikke huske å ha hatt et så fantastisk døgn før i løpet av hele min eksistens.

Da Jacob og jeg kom til Holmenkollen sent, sent natt til søndag, satt Kirén og Maja og diskuterte hva de skulle fylle de fire adventsflammene med. ”Denne gangen”, sa Kirén, ”må vi få det til sikkelig. Ikke noe puslete veldedighetstøv. Ingen geiter, for eksempel! På tide å hente ut the big guns! Menneskeheten skal bli så svimlende lykkelig at det er som om en kjempekirurg har steget ned fra himmelen for å utføre en hellig lobotomi på hele hurven!”
Hun slo ut med armene i en så heftig bevegelse at vi alle styrtet til for å hindre henne i å miste balansen og gå på trynet i snøen. Da hun løftet blikket igjen, fant hun seg selv i armene på Jacob. Jeg kjente igjen rødmen som spredte seg i ansiktet hennes, det er den jeg pleide å få når jeg ble irettesatt av mamma eller en lærer for noe jeg visste var galt.
”Å”, sa Kirén, ”dere.. dere kom. Så fint.”
Jacob kremtet, ”ja”, sa han, ”Anine mente det var på sin plass.”
”Supert” sa hun, ”Anine, kom hit, du må hjelpe meg; jeg får ikke ett fornuftig ord ut av hun der venninna di. Hun vil bare fylle flammene med blomster og sol og kanarifugler og mojitos.”
Maja trakk på skuldrene. ”Jeg sa bare at folk flest er på sitt lykkeligste på sydenferie”, forklarte hun. ”At det ikke kunne skade å bringe sydenferien til folk flest.”
Kirén løftet to megetsigende øyenbryn, som for å si ”ser du? Håpløs!”, og Maja gikk et stykke unna. Fra øyenkroken så jeg Jacob følge etter henne, ”kan jeg få snakke litt med deg?” spurte han, hun nikket og de var borte.

”Altså”, sa Kirén. ”Prosjekt: Gi Menneskeheten Meningen Med Livet. Vi trenger fire storslåtte gaver. Fire ting som vil gjøre folk glade, og som vil få meg til å se bra ut. Og helst fire ting som vi kan gi hele verden, ikke bare Osloborgerne, som aldri blir imponert av noenting uansett, og som tar det for gitt at alt som er fint her på kloden antakeligvis er en avledningsmanøver skapt av terrorister.”
Jeg nikket, og gikk i gang med et omfattende hjernesøk på kodeordet ”lykke”. Null treff på første forsøk. Trykk refresh.
”Vel”, sa Kirén, ”egentlig trenger vi bare tre. Den første har jeg inne.”
”Å?” sa jeg. ”Hva da?”
”Alkohol, vel!”
”Alkohol?”
”Ja?” sa Kirén. ”Jeg skaffet de små klassevennene dine en alkoholfontene på festen, og jeg har ikke sett noen bli i så godt humør på så kort tid før! Genialt! Det første adventslyset brenner altså for alkohol i strie strømmer. Jeg tenker å fylle alle elvene og innsjøene. Hva tror du om det?”
Jeg ristet på hodet.
”Jeg tror det er en elendig idé”, sa jeg. ”Og jeg tror at du virkelig ikke har skjønt deg på menneskeheten.”
Hun la armene i kors og stirret bebreidende på meg, ”hvorfor det?” spurte hun. ”Jeg tror du tar feil! Alle ble glade og fulle av energi og fant på en masse rart og.. og.. og ja, jo mer jeg tenker på det, dess sikrere blir jeg i min sak. Alkohol er tingen! Alkohol er flytende inspirasjon!”
”Der har vi det!” utbrøt jeg. ”Inspirasjon!”
”Hæ?”
”Ja! Glem spriten – fyll den første flammen med inspirasjon, ren inspirasjon!”
”Bare en følelse..? Ingenting konkret, ingenting de kan lagre, oppbevare, eie? En skarve følelse?”
Kirén var skeptisk, det var tydelig.
”Stol på meg. Legg inspirasjon i den første. Det kan være både nyttig og praktisk – og tidvis nærmest euforisk! Ingenting kjennes bedre enn å kunne skape noe helt nytt; det er som å oppdage verden på nytt!”
”Greit”, mumlet hun, og skjøt en gnist mot himmelen, ”men den andre skal jeg legge pest i. Bare så du vet det.”
”Pest?! Hvordan skal pest gjøre folk lykkelige?!”
Hun sukket tungt.
”Ved å drepe folks fiender, vel. Alle elsker det når det går dårlig med folk en ikke liker.”
Jeg klasket en hånd mot pannen, en gest jeg trodde bare bruktes på film, men som til min overraskelse viste seg å være både høyst nødvendig og tilsvarende tilfredsstillende.
”Ikke?” sa Kirén. ”Ååh! Hva med at vi bruker pesten til å rett og slett drepe alle som er ulykkelige? Da er det jo bare glade mennesker igjen på jorda! Mission complete!”
På dette tidspunkt var Maja og Jacob kommet tilbake, begge i betraktelig bedre humør. Jacob var rask med å si seg enig med Kirén, ”det er en flott idé!” sa han, med stemmen breddfull av nesegrus beundring.
”Den er så dårlig at den knapt nok kan kalles idé”, sa Maja. ”Ikke vær så redd for klisjeene”, la hun til, ”kan dere ikke bare legge kjærlighet i en av dem?”
Jacob og Kirén rakte tunge på likt; kjærlighet var visst utelukket.
”Hengivenhet, da”, sa jeg. ”Devotion, liksom? Går mye ut på det samme, men er ikke like klissete. Dere kan minne folk på at de egentlig liker hverandre ganske godt, uten å tvinge dem til å surre rundt i blind, hjernedød hjerterus?”
Jacob løftet en finger og pekte mot flamme nummer to.
”Halvveis”, sa Kirén.

Så fulgte en lang rekke av elendige forslag som jeg helst ikke vil gå inn på. La oss bare si at et par milliarder hypermoderne ørepropper lenge var det beste alternativet vi hadde, og noen hadde til og med tatt opp geiter igjen.
Kirén mente at man aldri er lykkeligere enn når man ligger oppned i hav, ”som et lik!”, men da var til og med Jacob kritisk, og hun ble nødt til å droppe det.
Det var Maja som til sist kom opp med løsningen: ”det beste jeg vet”, sa hun, ”er når jeg plutselig, helt uten forvarsel, kommer på et fint minne som jeg trodde jeg hadde glemt. At jeg kjenner en lukt fra barndommen, for eksempel, eller plutselig kan kjenne en følelse i hele kroppen som jeg ikke har hatt på mange år, som jeg forbinder med en spesiell person eller en bestemt hendelse. Det er som å finne igjen favorittsmykket man trodde man hadde mistet.”
Og idet Kirén fylte en av flammene med muligheten til å finne tilbake igjen til fortiden, brettet Jacob opp armene og kastet gnister mot den siste av de fire.
”Drømmer om fremtiden”, sa han. ”Drømmer og håp.”
Flammene steg, utvidet seg, og eksploderte. Milliarder av bittesmå gnister regnet mot jorden.

Nå når jobben var gjennomført så kunne menneskekroppene tillate seg å kjenne på hvor utslitte de var, og Kirén og Jacob dro hjem for å sove – og så vidt jeg vet, slapper de av fremdeles.
Maja og jeg var derimot lys våkne og fulle av energi. ”Kom”, sa hun, ”vi drar rundt og ser!”
Og nettopp det gjorde vi.
Vi reiste til alle verdens hjørner, og så hvordan de små, magiske gniste våre hadde påvirket folk.
Musikere våknet med øynene fulle av tårer og hodene fulle av noter, de slang seg i taxier og kjørte til studioer i bare nattøyet, de hev seg over opptaksfunksjonen på telefonene sine, nynnet melodier med lav, skjelvende røst – engstelige for å vekke kjærester, romkamerater, familie – de smilte og sa at julaften hadde kommet tidlig i år, julaften, nyttårsaften, bursdag og alle andre fine dager, alt på en gang, inspirasjonen tok så stor plass at de var redd den skulle briste ribbeina. Forfattere slapp alt de hadde i hendene og løp mot den nærmeste datamaskinen eller blyanten; på en buss i Sydney skrev en ung kvinne på det eneste hun hadde for hånden - leggene sine – side opp og side ned med sort eyeliner (jammen var det flaks at hun hadde med eyelinerspisser!), en journalistspire i Skåne våknet midt på natten og visste med ett hvilken sak han ville skrive, han var så oppspilt at han skalv. Fotografer, malere, skuespillere, kunstutøvere av alle typer, de stod i dusjer over hele kloden og tegnet og noterte i duggen på dusjveggen eller baderomsspeilet. En kvinne i Paris brøt ut i sang i en hotell-lobby; ”oh, sweet release”, sang hun, det hele utviklet seg raskt til en liten spontanmusikal der gjester og hotellansatte alle hadde roller, de sang om å bære noe inni seg lenge, lenge, for så endelig å kjenne at det trenger seg på, kommer av seg selv, sprenger seg ut, slippes løs; Maja fniste, ”that’s what she said”, mumlet hun, og jeg lo, jeg også.
Forskere på alle kontinenter fant endelig løsningene de hadde lett etter i en årrekke. En mann i Tanzania visste plutselig hva han skulle gjøre med pengeprobleme sine, han foldet hendene og hevet dem mot himmelen, ”takk”, hvisket han, ”takk, takk, takk”, for han hadde fått en idé som skulle komme til å endre alt.

Alle land, alle byer, landsbyer, hvert eneste hus, hver eneste seng, hver butikk og hvert kontor: så mye genuin, fargesprakende glede! Det var som om alle menneskene var blitt transformert til levende fyrverkeri!
Verden luktet av den tyggegummien man ikke har tygget siden førsteklasse, av parfymen til en man elsket og som er borte, av den kalde luften utenfor leiligheten til en gammel venn, fra den natten da han ringte sent og sa at han hadde noe viktig å fortelle.
Overalt kom folk til å tenke på de fineste barndomsminner, på varme sommerkvelder fra ungdomstida, fra den dagen på festival da de løp barbeint i gjørma for å rekke noe som slett ikke var viktig, ikke sett i retrospektiv, men som var aldeles avgjørende der og da. Telefonene glødet: alle kom på noen som de ikke for alt i verden kunne huske hvorfor de ikke hadde kontakt med lenger.
Jeg har naturligvis ingen kilder, men føler meg likevel rimelig sikker på at jeg har rett når jeg sier at døgnets mest sagte setning var ulike varianter av ”jeg har savnet deg så uendelig mye.”

Håpet vokste seg større og større utover dagen, det var som om det ble mer synlig for hvert sted vi dro til, folk rettet seg i ryggen og løftet blikket, verdens miljøbevegelse fikk millioner av nye medlemmer over natta – det var som om noen hadde skrudd på en bryter, og nå brydde folk seg plutselig om fremtiden! ”Det er fordi de føler at de har noe å se frem til”, sa jeg, ”noe å jobbe for!”. Maja nikket med stjerner i øynene. Hun så fremover, hun også, og jeg hadde ikke hjerte til å minne henne på at hun er død. Forsøkte å ikke tenke for mye på det selv, heller.

Hengivenheten var synligst i butikkene: overalt kom menn og kvinner på hva de skulle kjøpe til hverandre i julegaver – det var som om de våknet fra en eller annen tåkete transe, og kom på hvorfor de ønsket å gi noe til nettopp dette mennesket, og således også nøyaktig hva han eller hun burde få. Noe som gjenspeilte akkurat dem, akkurat dette ene mennesket som var så flott, så unikt, så bra. Folk ga seg til å tenke over hvorfor de likte akkurat de menneskene de likte, hva det var som gjorde dem bra, de ble stående i sine egne tanker i mange minutter og bare være takknemlige over noe så enkelt som en annen persons eksistens.
”Jeg vil gi den perfekte gave!” skrek en mann i New York. ”Alle mine venner fortjener den perfekte gave!”
”Den perfekte gave!”, hermet Maja, hun slo ut med armene og lo hjertelig.
”DU er den perfekte gave!” tullet jeg.
”Morra di er den perfekt gave” svarte hun – en typisk, fjollete tenåringsvits, som i akkurat dette tilfellet fikk et spesielt utfall.
”Moren min”, sa jeg, vi lukket øynene og snart stod vi hjemme.
Der stod mamma i døråpningen til rommet mitt, hun så på Kirén som hadde sovnet med lyset på, hun skrudde det av, smilte for seg selv og lukket døren.

”Er det ikke magisk?” sa Maja.
”Jo”, sa jeg, enda jeg ikke visste nøyaktig hva hun siktet til. Det spilte ingen rolle. Der og da var alt temmelig magisk.
Selve Livet så forlokkende ut på en måte jeg aldri hadde lagt merke til før.
”Hei”, sa hun, ”vi har ikke vært og sett på folk i Asia ennå! Der blir de sikkert inspirert til de sykeste ting. Kom, hold meg i hånden, så drar vi!”

Julekalenderen: Del 18

Pre-post: Om noen av dere lurer på om jeg er litt negativt innstilt til internettforbindelsen i Thailand så kan jeg røpe at svaret er Ja (for fanken!).
Om dere også lurer på om jeg tror det ville gått raskere å simpelthen dra hjem til hver enkelt av dere og bare fortelle denne historien, så er svaret fremdeles av positiv karakter. Og hvis dere i tillegg lurer på om jeg tror jeg kan ha utviklet magesår i løpet av disse to ukene, fordi internettforbindelsen eller snarere mangelen på den har ødelagt livet mitt og dessuten min mentale helse, så blir jeg nesten nødt til å nikke bekreftende til dét også. Jeg trenger en klem.
Pre-post finito.

-----

Da Kirén i går sørget for å plassere meg på det sosiale kartet over Nye Stjerneskudd På Partygirlhimmelen ved å kysse Tobias, for så å beine etter en pen, tilsynelatende fremmed jente, tok det ikke lange tiden før Maja og jeg løp etter. Vi tok dem igjen i et veikryss, der de stod i en enslig lyktestolpes snøfnuggflekkede lyskjegle og kranglet høylytt. De stinket sterkt av alkohol, og Maja sa noe om at kroppen hennes sikkert opplevde en slags dobbelt ut-av-deg-sjæl-opplevelse; Sjelen, som var Maja selv, så på opptrinnet på avstand, og Jacob, som fungerte som en sjel nummer 2, var, etter blikket å dømme – det vekselsvis svømte i tårer, gikk i kryss, og druknet i promilletunge øyenlokk – antakeligvis ikke helt til stede, han heller.
”Jeg skulle aldri støttet deg!” snøvlet han. ”Skulle aldri gått i mot alle de andre og sagt at jeg var på din side! Jeg var fange på Sinolistjernen på grunn av deg! Jeg risikerer å bli sperret inne i flammene som en evig, hjerneløs energikilde for din skyld, og hva gjør du? Du kysser tapere! Forelsker deg i mennesker!”
Etter den kraftanstrengelsen det var å få frem denne uendelige remsen av ord, bøyde Jacob seg ned mot bakken, løftet litt snø i den ene hånden og presset den mot pannen, så små bekker av vann rant ned i Majas grønne øyne og festet seg i øyenvippene.
Kirén tok til motmæle: ”Forelsker meg? Er du gal? Han er ingenting for meg! Mindre enn ingenting! Men Anine har flørtet med ham i en årrekke, og jeg måtte kysse ham for å ikke vekke mistanke! Jeg må oppføre meg akkurat som Anine ville ha gjort, ellers skjønner folk at noe er gæærnt!”
”Jeg ville da aldri ha kysset Tobias!” - det glapp ut av meg før jeg rakk å stoppe det.
”Nehei”, sa Kirén, ”unnskyld, jeg mente naturligvis: jeg må gjøre det Anine burde ha gjort! Jeg må gjøre det andre mennesker synes at virker sannsynlig og fornuftig. Og andre mennesker synes det er sannsynlig og fornuftig at jenter kysser guttene de liker, selv om de er litt engstelige av seg.”
”Kaller du meg feig?” tordnet jeg.
”Jeg kaller deg iallefall ikke tøff”, repliserte hun.
Jacob ristet kraftig på hodet.
”Kan du holde deg til poenget, Kirén?! Si hva du vil: saken her er uansett at jeg har ofret alt, alt, for deg, og du takker ved å kline med den første og beste gjøken du finner!”
Han ble stående og hive etter pusten.
Maja så bekymret ut, ”jeg har – hadde – astma.. Vet han at han har fått astma? At han må ta det rolig, for ellers så..”
”Jeg prøver å redde skinnet vårt her”, avbrøt Kirén, ”det er faktisk littegrann viktigere enn den lille romansen din, Jacob.”
Jacob så ut som at han skulle sprenge den vesle pikekroppen sin av rent raseri, og et øyeblikk var jeg redd han skulle komme til å gi Kirén en real kilevink, men så kom han visst på bedre tanker; han tok beina på nakken og forsvant.
”Greit!” ropte Kirén over skulderen, hun hadde allerede snudd seg for å gå i motsatt retning, ”stikk! Jeg trenger deg ikke uansett!”
Maja og jeg så på hverandre. ”Jeg blir med Kirén”, sa hun. ”Jeg orker ikke å se på ham, ikke inne i kroppen min. Jeg blir bare trist. Trist og forbanna.”
Jeg nikket; jeg kjente følelsen.
”Jeg drar og tar igjen Jacob”, sa jeg, ”jeg klarer ikke se på Kirén i et sekund til. Ikke etter alt hun har gjort.”

Jeg fant Jacob i et busskur ikke så langt unna, der han satt og prøvde å få igjen kontrollen over pusten. De siste timene har vi brukt på å komme oss inn igjen til sentrum – festen var i et boligstrøk – og Jacob har kjøpt cola og kebab og blitt nesten edru igjen. Vi sitter ved Akershus Festning og ser på juleoslo.
”Jeg vet jo at det er idiotisk av meg”, sier han med ett.
”Hm?”
”Å logre for Kirén, som en jævla bikkje. Hun kan ikke elske tilbake, jeg vet jo det. Det ligger ikke i hennes natur. Hun er forræderisk som det havet hun tilber.”
Jeg vet ikke hva jeg skal si. For hva vet jeg egentlig om Kirén? Ingenting annet enn det hun selv har fortalt meg.
”Er du klar over at jeg egentlig ikke har gjort noe galt? Kirén har gjort ting som vil få hårene til å krølle seg på hodet ditt, men ikke jeg, aldri jeg. Avstemningen som skal foregå den 24. Desember hadde ikke trengt å omhandle meg i det hele tatt. Ikke egentlig. Men jeg er meldt for høyforræderi, fordi jeg valgte å støtte Kirén, en fiende av flammefolket. Enda jeg egentlig ikke støtter handlingene hennes engang! Jeg bare.. jeg bare er her for henne. Hun var jo helt alene i hele universet. Ingen burde trenge å være alene! Og hun ba meg hjelpe henne. Hun visste at jeg er glad i henne, at jeg ikke kunne klare å si nei, at jeg ville gå min egen undergang i møte for henne om hun ba meg om det – og så var det nettopp det hun gjorde! Hvem ber om noe sånt av noen en liksom skal være glad i? Jeg er i selvvalgt eksil for henne!”
Kanskje skyldes det at han er ikledd kroppen til Maja, Maja som jeg har lært å like så godt på så kort tid, men når han bryter sammen i gråt så føler jeg nesten for å gråte, jeg også, og jeg glemmer nesten at det var han som dyttet meg i døden: synet av bevrende skuldre og store tårer over fregnete kinn gir meg vondt langt inn i – vel, sjelen, antar jeg.
”Men kan du ikke bare gå til de andre gnistene – resten av folket ditt – og si at du har gjort en feil? Forklare dem det du har forklart meg? Forlate Kirén, én gang for alle?”
Han ristet på hodet, ”det nytter ikke”, sier han, ”ingen kommer til å ta meg inn i varmen igjen etter dette. Jeg har brent for mange broer. Jeg har bare Kirén. Bare Kirén i hele universet. Jeg både hater og elsker henne, men heller hennes selskap enn intet.”
Han skjelver, trekker Majas kåpe tettere om seg.
”Jeg møtte familien hennes i går”, sier han. ”Maja sin, altså. Jeg gikk og besøkte den, så de ikke skulle melde henne savnet. Og alle var så snille! Så herlige mennesker! Familien hennes, naboene, alle var så varme! Jeg har aldri følt meg så hjemme noe sted før. Telefonen hennes ringte i ett sett, det var venner som ville høre om hun ville finne på noe, de ville se på film eller kjøpe julegaver eller bare.. bare fortelle henne ting. Og kjæresten hennes! Kjæresten hennes som kom innom, bare for å si hei! Jeg skulle gitt alt for å få litt av det livet Maja hadde.”
Jeg skal til å svare, men rekker det ikke før han begynner igjen:
”Og jeg drepte henne!” skriker han. ”Jeg tok henne vekk fra alt det der! Hvordan kunne jeg?
Og jeg drepte deg! Jeg tvinger deg til å høre på klagingen min, og det var jeg som drepte deg! Jeg er ikke det spor bedre enn Kirén. Ikke nå lenger. Ikke etter det jeg har gjort denne julen.”
En lav, gjennomtrengende lyd trekker blikkene våre opp mot himmelen, der fire, store flammer plutselig er blitt tent.
”Fjerde søndag i advent”, mumler jeg. "Det hadde jeg rent glemt."
”Hva?” spør han.
”Hun tenner lys”, sier jeg. ”Kom, vi burde dra. Finne ut hva hun tenner dem for denne gangen. Kjenner jeg henne rett så trenger hun hjelp.”
”Jeg vil ikke hjelpe henne”, sier han.
”Se på det som en tjeneste du gjør verden”, sier jeg.
Han reiser seg motvillig.
”Okå, da”, sier han, ”for verden.”

Julekalenderen: Del 17

”Jeg kommer fremdeles ikke over at Tiergarten er det stedet du velger å dra til når du må Go To Your Happy Place”, sier Maja. Hun ler. Vi ligger i gresset og ser på skyene, det kommer til å regne igjen snart, men om vi blir våte så kan vi nå iallefall ikke kjenne det, og ikke blir vi kalde, heller. Noen fordeler må man tross alt ha når man er død. ”Det var det første stedet som ramlet inn i hodet mitt”, sier jeg, for hundrede gang.
Jeg forteller henne ikke hvorfor jeg er så glad i parken, hvorfor det slett ikke er en tilfeldighet at vi dukket opp akkurat her; sier ikke at Tobias og jeg snek oss unna resten av tyskklassen da vi var her på tur i første, at vi satt i Tiergarten i mange timer og spiste oliven fra glass og klaget over at det ikke fantes noen dyr her. Vi hadde hørt på navnet og antatt at det var en dyrehage, og skuffelsen var stor da det gikk opp for oss at vi ikke kom til å få se så mye som en apekatt - men ikke stor nok til å gå videre og faktisk finne den ordentlige zoo-en. Vi satt her helt til det ble mørkt, og Tobias fortalte meg historier om idioter som nesten var blitt spist opp av dyrehagedyr fordi de skulle klappe tigrene eller ta bilder av tennene på flodhestene. Det var en flott dag.

Vi har vært her i nesten et døgn; klokken er snart ti på kvelden. Da jeg kom hit tidlig, tidlig på morgenen i går, var det sammen med en Maja som nærmest vibrerte av skrekk og raseri.
”Hvor er vi?!” ropte hun.
”I Berlin”, sa jeg, ”Tiergarten.”
”Og Kirén og den lille mordervennen hennes? Hvor er de?” Hun kastet ville blikk i alle retninger, som om hun ventet at de skulle komme ut av buskene etter dukke opp i løse lufta.
”Hjemme i Oslo”, sa jeg. ”De kommer ikke til å komme etter; de kan ikke, de er av kjøtt og blod, og kan ikke flytte seg rundt med tankens kraft, sånn som jeg kan. Og du, tydeligvis. Jeg lurer på hvorfor det fungerte.”
Maja himlet med øynene. ”Fordi jeg ikke er av kjøtt og blod, vel.”
”Men det er du vel?” sa jeg.
”Har du ikke hørt etter? Den idioten drepte meg!”
Hun la seg på gresset, forsøkte visst å gråte, skuldrene løftet seg opp og ned men ingen tårer kom. Jeg var i villrede; jeg har aldri vært noen god trøster, kanskje mest fordi det gjerne er jeg som trenger trøst (jada, jada, cry me a river, jeg vet det), så jeg la en prøvende hånd på hodet hennes, og da hun ikke snudde seg for å bite den av eller tilsvarende, lot jeg den gli videre, forsiktig opp og ned, opp og ned, som om jeg klappet en særlig bisk og utilregnelig katt. ”Du..” sa jeg, ”du, Maja, kjære deg, slapp av, dette går fint.. Jeg er død, jeg også. Og det er egentlig ganske greit. Sånt skjer her i livet. Den ene dagen er man ikke død og i den andre så er man det. Det suger, men det går bedre etter hvert, altså, jeg lover.. Du.. Lille venn. Kan du ikke fortelle meg hva som har skjedd?”
Hun heiste seg opp på albuene og så på meg, prøvende. Så nikket hun, og fortalte sin historie:

Maja gikk drama på Nissen, og jobbet som hjelpeinstruktør i et ungdomsteater. Et par dager før den trettende ble hun oppringt av en kvinne som ville at hun skulle ta med seg teatergruppen til Vestre Gravlund; hun ville ha et Luciatog, og var villig til å betale gode penger for det. Men da Maja og resten av gruppen kom frem til det avtalte stedet, der damen og hennes venner skulle ha ventet på dem, var det ingen der. Elevene ble stående og diskutere hva de nå skulle gjøre (og dessuten sette til livs et titalls Lussekatter), mens Maja, som oppdaget at hun hadde mistet glitterkransen sin på veien, gikk tilbake langs gravstøttene for å se om hun kunne finne den igjen. Det var da hun støtte på de fem fremmede, og så hva de var i ferd med å gjøre med Kirén. ”- Og etter det husker jeg ingenting”, fortalte Maja, ”ingenting før jeg var på gjesterommet i huset ditt, og Kirén og en eller annen gutt hun kalte Jacob stod over meg. Han presset en pute mot ansiktet mitt, og så ble alt svart. Da jeg kom til meg selv igjen var alle sansene mine helt på skogen, jeg kunne.. jeg vet det høres rart ut, men jeg tror jeg kunne se lukter. Og høre bilder. Alt kjentes så rart, jeg klarte ikke gå ut av rommet på gudene vet hvor lenge, jeg klarte ikke engang stå oppreist. Og nå er jeg altså her, i Berlin, med deg, og er død. Død!”
Jeg ble sittende og gape.
”Han.. han drepte deg” sa jeg omsider. ”De drepte deg! Deg også! Og dét forklarer selvfølgelig hvordan du kunne se Jacob: Han hadde allerede bestemt at du skulle dø, han ville kle seg i kroppen din – den mannen er rett og slett dødsengelen i egen person!”
Jeg var så rasende at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.
”Men hvorfor gjør de dette?” spurte Maja. ”Jeg forstår ikke – hva er de? Hvorfor vil de være mennesker?”
Jeg kunne nesten ikke tro det. Hvordan kunne Kirén gjøre dette? Hvordan kunne de drepe en tilfeldig, uskyldig jente, bare så Jacob skulle få en menneskekropp?
Jeg lette febrilsk etter en forklaring, men fant ingen.
Og så fortalte jeg henne det, alt sammen. Alt som har skjedd frem til i dag, hver eneste, lille detalj, fra den ettermiddagen jeg døde den første desember.

Da jeg var ferdig, ble Maja sittende taus et øyeblikk, før hun utbrøt:
”Så Kirén kommer rett og slett til å gjøre alt hun tror kan gjøre menneskeheten lykkelig? På fristil? Ingen plan, ingenting?”
Hun så på meg med store øyne, akte seg nærmere i gresset.
”Jepp.” sa jeg. ”Hun er desperat. Tror løsningen er Meningen Med Livet AS.”
”Ågud.”
”Mhm.”
”Men hva skjer hvis hun ikke klarer det? Hva skjer med oss?”
”Jeg vet ikke.”
”Og hvis hun klarer det?”
”Ich habe keine Ahnung.”
Maja trakk på det.
”Så.. Vi vet egentlig ikke hva vi håper på? Om hun blir dømt eller ikke?”
”For vår egen del?”
Hun nikket.
”Nei. Nei, vi gjør vel egentlig ikke det.”
Og så ble vi bare liggende sånn og tenke, natten gikk og dagen kom, vi snakket litt om familieliv og skoler og sånt, men for å være ærlig så var det litt vrient å konsentrere seg om å holde smalltalken gående. Man kan si at vi hadde nok av andre ting å tenke på. Har. Har nok av andre ting å tenke på.

Maja snur seg over på siden og hviler haken i hånden. Jeg vender meg, jeg også, så jeg blir liggende og speile henne.
”Du?” sier hun. ”Sånn jeg ser det.. Så har vi to alternativer.”
”Jaså?” sier jeg.
”Ja. Vi kan jo dra hvor vi vil i hele universet, ikke sant?”
Jeg nikker. ”Det stemmer.”
”Akkurat. Da kan vi enten omfavne døden og gjøre det beste ut av den. Anine og Maja på nye eventyr! Vi reiser til Afrika, til Mars, til månen, til Atlantis! Vi spionerer på folk! Vi spionerer på Johnny Depp i dusjen! Vi leker incubuser, og kysser Sondre Lerche mens han sover! Vi tyvlytter mens Regina Spektor øver! Vi kan stå midt på scenen og se på forestillinger og konserter! Vi kan kaste egg på folk vi ikke liker!”
Jeg smiler. Hun er så søt når hun snakker; den ledige hånden flagrer som et blad i vinden.
”Eller?” sier jeg.
”Eller..?” hun ser forvirret ut.
”Ja? Du sa det var to alternativer?”
”Ah”, sier hun. ”Ja. Eller. Så utsetter vi alt det der til den tjuefjerde desember, drar tilbake til Kirén og Jacob nå og følger med på våre kroppers Siste Reis først.”
Jeg sukker.
”Greit”, sier jeg, ”Greit, greit. Lukk øynene og tenk på Kirén.”

Høy musikk, lite lys, mange folk. En gigantisk, firedelt fontene, som spytter champagne, vodka, øl og vin i fire store marmorkar.
”Skulle Kirén på en fest i kveld?” spør Maja, hun må rope over musikken.
”Vel”, sier jeg, forvirret, ”jeg var invitert på en avslutningsfest, men det var bare en høflighetsinvitasjon – de vil jo egentlig ikke at jeg skal komme, jeg er ikke så veldig festete av meg. Men det må visst ha gått henne hus forbi!”
Maja nikker.
”Hun må jo være her et eller annet sted, siden det var hit den tankeforflyttingsgreia førte oss! – HEI, se, det er jo meg! Jeg mener Jacob!”
Og ganske riktig; i et hjørne står Jacob i kroppen til Maja og forsøker å bli kvitt fire-fem gutter fra parallellklassen. Magnus fra D gjør et tappert forsøk på å sno en bola høyrearm om den smekre, kjolekledde midjen hans. Jacob ser så irritert ut at jeg må le.
”Og der!”, sier Maja, ”der er du! Kirén! Med en gutt!”
Jeg snur meg mot der hun peker.
Kirén i Aninekropp står sammen med Tobias, hvis karakteristiske, hektiske armbevegelser vitner om et vanskelig samtaleemne. Jeg går nærmere, for å lytte.
”.. så det jeg prøver å si, er vel at jeg savner den gamle Anine”, sier han.
”Men jeg skjønner ikke hva du mener?” sier Kirén.
Majaene lener seg nærmere, de hører etter, de også.
”Du har forandret deg” sier Tobias.
Kirén sier noe jeg ikke klarer å fange, og Tobias rister på hodet, før han bøyer nakken, ser i gulvet, vil ikke snakke mer.
Desperasjon brer seg over Kiréns ansikt, hun lener seg fremover, løfter haken hans.. og kysser ham. Hun kysser ham. HUN KYSSER HAM!
Jacob gir fra seg et lite skrik, før han stormer ut av lokalet, så Majahåret står som en rød sky bak ham. Kirén ser ham, slipper taket i Tobias og løper etter, ”vent!” roper hun, ”vent, jeg liker ham ikke, du skjønner ikke, jeg gjorde det ikke for meg, jeg ville bare .. hallo, vent da, du vet jo at jeg liker deg!”
Tobias blir stående som et spørsmålstegn.
”Flott”, mumler jeg, ”nå tror hele skolen at jeg er lesbisk.”

”Aha”, sier Magnus, han høres så fornøyd ut at det er til å le av, ”dette forklarer jo hvorfor hun rødtoppen ikke ville snakke med oss.”

Julekalenderen: Del 16

Jeg står i mine egne tanker, fremdeles med pepperkaken mellom to fingre, og hører ikke at hun kommer. Enser ikke engang at hun stopper opp og blir stående rett bak meg. Hun leser over skulderen min; ”er du ensom?” spør hun, jeg skvetter så hjertet spretter ut av hendene mine og flyr gjennom gangen. En haug av skjerf demper fallet og hindrer det i å knuse. Jeg snur på hælen, og ser rett inn i det fine, åpne ansiktet til Maja. ”Unnskyld”, sier hun, ”jeg mente ikke å skremme deg.” Jeg rister på hodet, ”det går bra”, sier jeg, og bøyer meg ned for å plukke opp kaken igjen. ”Og ja, det er jeg forsåvidt, ensom altså, men dette er ikke min pepperkake, så det er ikke min hemmelighet, om du skjønner, er ikke min melistekst, jeg vet faktisk ikke hvem som.. hei, vent! Du kan se meg!”
Hun hever et øyenbryn. ”Jaså” sier hun, mest til seg selv, tror jeg, ”så drømmer jeg fremdeles. Det var enda godt, antar jeg. Så det er sånn lucid dreaming føles. Så underlig.”
Jeg forstår ikke. ”Hvordan kan du se meg? Du ligger jo oppe i sengen min sammen med Kirén, du sover, hvordan kan du være her, og hvordan kan du se meg?”
”Kirén..” mumler hun, ”det er noe kjent med det navnet..”
”Det er det, ja. Kirén er navnet på den jenta du tilbrakte hele gårsdagen med. Hun du bakte denne med?” Jeg holder opp pepperkaken, som et gult kort til en fotballspiller. ”Kirén er hun du reddet på kirkegården, husker du? Og da kunne du ikke se meg!”
Maja setter seg rett ned på gulvet, to dype furer i pannen og en igjensnurpet munn får henne til å se eldre ut.
Et plutselig innfall: ”Er du en gnist?!”
Hun kikker opp på meg, ”hæ?” spør hun, ”en hva?”
Jeg knekker i knærne og synker ned på huk ved siden av henne, pepperkaken henger i et løst grep med de to myke buene vendt mot gulvet, som et spar-ess.
”En gnist”, sier jeg, ”en av Kiréns egne? En av hennes folk?”
Hun ser fremdeles fullkomment uforstående ut, og jeg kjenner at iveren min avtar.
”En.. en allmektig?” forsøker jeg.
”Du er veldig rar”, sier Maja.
”Ja”, sier jeg, matt, ”jeg er vel kanskje det.”

Jeg prøver å spørre henne om hun har skjønt greia med pepperkakene. ”Jeg fulgte etter sikkert tredve mennesker”, sier jeg, ”og alle sammen endte med å fortelle hemmelighetene sine. Og gjorde de det ikke selv, så gjorde kakene det selv. Med melis. De pepperkakene der er magiske. Og jævelig farlige.”
Maja sier ingenting.
”Fortalte ikke Kirén deg noe som helst?” spør jeg.
Ingenting. Fremdeles ingenting.
”Så du.. du stod og delte ut pepperkaker en hel dag med en totalt fremmed, helt uten grunn, og etterpå gikk du hjem og la deg i seng med henne? Bare på innfall, liksom?”
Stemmen lyder mer skingrende enn jeg hadde tenkt, jeg kremter, og legger til: ”altså, det er ikke det at jeg dømmer deg eller noe, jeg skjønner jo at du er i sjokk og alt det der, jeg bare.. synes det er litt rart, det hele.”
Endelig åpner Maja munnen.
”Jeg skjønner ikke hva du snakker om”, sier hun. ”Og hva mener du egentlig med at jeg har lagt meg med noen? Jeg har vært alene på et eller annet gjesterom helt siden jeg kom hit.”
Jeg rister på hodet. ”Du er veldig forvirret, er du ikke?”
”It takes one to know one”, svarer hun.
Vi blir sittende og småkrangle, helt til jeg kommer på å vekke Kirén. ”Hun kan avgjøre hva som stemmer”, sier jeg, ikke helt uten en triumferende mine, og snart har vi plukket oss selv opp fra gulvet og gått til Kiréns soverom. Maja vil helst banke på, men jeg rister bestemt på hodet, trykker dørhåndtaket ned og går rett inn. Maja blir stående rett bak, i døråpningen. Synes som møter oss får oss til å gispe helt på likt: i sengen ligger Kirén krøllet opp i en slags fosterstilling, med pannen mot veggen, og ved siden av henne, rett som en strek og liggende på siden så ansiktet bare synes i profil, ligger Maja! Dynene har de sparket ned i fotenden, og der ligger de som to små hauger.
Bildet: to kropper og to dyner, formet som et spørsmålstegn og et utropstegn ved siden av hverandre, bleke konturer mot en hvit madrass, rammet inn av fire sengestolper. Det hele hadde vært riktig så stilig om bare ikke det var så forbanna sykt.
”Hva faen?!” sier Maja bak meg.
Stillhet, sier Maja foran meg.
Vi rygger lydløst ut av rommet og lukker døra igjen etter oss.

”Okå”, sier jeg, ”her trengs det en forklaring. Hvem i helvete er du?”
”Hvem i helvete er jeg?!” Hun ser på meg med øyne på størrelse med grytelokk, det er hakket før jeg venter å se fråde rundt munnen hennes, ”hvem i helvete er det.. det vesenet i sengen?!”
Jeg vet ikke hva jeg skal svare, men rekker ikke si noe uansett –jeg er alt for opptatt med å holde igjen jenta, som forsøker å storme soverommet.
”Det er ham!” skriker hun, ”det er ham, det er ham, jeg er sikker! Herregud, jeg skal drepe ham, la meg gå, det er ham!”
Jeg klamrer meg fast i skuldrene hennes, kjenner håret hennes mot ansiktet, rødt og vilt i munnen, øynene, hun klorer og biter, hun slåss som en gal for å slippe fri, ”slapp av!” sier jeg, ”slapp av, ro deg ned! Maja! Maja! Maja! RO. DEG. NED.”
Vi hører romstering på naborommet; de andre har våknet. Det er som om Maja fryser til is. All kamplyst er borte. Hun ser så redd ut at det er til å gråte av. Jeg bestemmer meg i løpet av et millisekund. Lukker hendene rundt håndleddene hennes, presser øynene sammen og tenker oss til trygghet.

Julekalenderen: Del 15

Jeg vet ikke hvor mye Kirén har forklart Maja, men når hun kommer ut av gjesterommet – Maja altså – så er hun ved godt mot, og mer enn klar for å hjelpe Kirén med hva det skal være. Og hva skal det skal være, opplyser Kirén, det er tilfeldigvis å dele ut pepperkaker i sentrum. ”Det er en ny idé jeg har fått”, hun ser direkte på meg når hun sier det, ”og jeg tror den er veldig god.”
”Da trenger vi kanskje pepperkaker først?”, sier Maja.
”Du er ikke så dum, du”, svarer Kirén, i et tonefall som indikerer en sterk mistanke om det motsatte.
Jeg sitter på kjøkkenbenken og observerer dem, tør ikke si noe i tilfelle Maja fremdeles ikke vet at jeg er her; Kirén kan jo glemme seg og svare meg, og når Maja ser henne snakke til en usynlig samtalepartner så har vi det plutselig gående. Nei, det er nok best at jeg holder kjeft.
Maja gir seg til å romstere i skapene. Kirén står med armene i kors over brystet og rister på hodet. ”Maja”, sier hun, ”vi har ikke tenkt å bake pepperkaker, så du trenger ikke lete etter ingredienser.”
”Ikke?” sier Maja.
”Nei.”
Kirén legger håndflatene mot kjøkkenbordet, og løfter dem sakte. Etterhvert som hendene hennes beveger seg oppover, fylles mellomrommet mellom dem og bordet med en stabel pepperkaker, som vokser seg stadig høyere. Innen hun er ferdig ligger det store, perfekte hjertepepperkaker over halve kjøkkenet. ”Nå”, sier hun, ”kan du få se i skapene. Jeg antar vi har noen bokser et eller annet sted.” Maja nikker, og begynner å lete. Jeg prøver å få et glimt av ansiktet hennes, men det er til enhver tid skjult av håret eller en skapdør. Kroppsspråket røper ingen tanker eller følelser om Kiréns magi. Som om det ikke var noe å tenke over i det hele tatt. ”Åja, hun tar kaker ut av løse luften, jaså, hvor har de kakebokser i dette huset.” Maja er nok mer skadet av det som skjedde den trettende enn jeg trodde.

De stiller seg opp midt i den største menneskemengden de kan finne, med nisseluer på hodet, pepperkaker i hendene og påklistra glis under fregnete nesetipper. Det er lunsjtid, og selv om det er en vanlig arbeidsdag så er byen smekkfull av juleshoppere.
”Skal vi ikke ta betalt for dem?” spør Maja, og veiver med et spesielt velformet hjerte for øynene på Kirén.
”Niks. – Her, min gode mann, ta en pepperkake! God jul, ja!”
Og så følger et par timer der de to jentene prakker kaker på tilfeldig forbipasserende, og for å være helt ærlig så er jeg ikke engang i nærheten av å skjønne poenget. ”Kirén”, hvisker jeg, ”hvis du vil gjøre folk lykkelige så tror jeg det trengs mer enn en pepperkake.” Kirén rister på hodet, men unngår å svare. ”Seriøst”, sier jeg, og legger begge hendene mine på skuldrene hennes, ”jeg vet at du er desperat, men nå tenker du ikke helt klart. Dette kommer ikke til å fungere! Back to the drawing board, love!”
Kirén rister meg av seg, og kaster et kjapt blikk etter Maja, som står flere meter bortenfor og snakker livlig med en liten gutt og bestemoren hans. Hun er tydelig utenfor hørerekkevidde. ”Anine”, sier Kirén, ”du tror vel ikke at dette bare er vanlige pepperkaker?” Jeg svarer ikke. Jo. Jeg trodde vel egentlig at det bare var vanlige pepperkaker. ”Okå”, sier hun, og ler, ”greit. Da vil jeg at du skal følge etter et par-tre av de som får kaker. Skjønner? Dra til hjemmene deres. Skolene, jobbene, butikkene de går i. Det burde bli tydelig ganske fort.”

Den første jeg følger etter, er en jente på min alder, litt yngre kanskje, hun drar til KG for å få med seg siste time i norsk. På veien spiser hun hele pepperkaken i tre biter. Hun presser fingrene hardt mot magen, den rumler så høylytt at det grenser til parodisk; hun har neppe spist i dag. I klasserommet sitter hun stille og tar notater, helt til gutten på nabobordet lener seg mot henne og spør hvor hun har vært hen hele dagen. ”På helsestasjonen”, svarer hun. Hun ser overrasket ut, rødmer, flere på rekken foran snur seg. Hun bøyer hodet mot pulten for å skrive videre, men det er som om det ikke lar seg gjøre, hun ser opp igjen og hever stemmen: ”jeg har tatt to graviditetstester hjemme og begge var positive men jeg var ikke positiv, for å si det sånn, så jeg dro for å få det sjekket ordentlig, jeg krysset fingre og trakk inn magen så den ikke skulle bule, sånn at hvis vinden snudde så ville jeg ikke forbli sånn, jeg hoppet over streker og det hele men det hjalp lite, det viser seg at jeg virkelig er fucked - vel, altså, selvfølgelig er jeg det, det sier seg jo selv når jeg må teste meg, jeg er jo ikke akkurat Maria som kan bli gravid av ingenting - men jeg mener at jeg er fucked i betydningen ’jeg sliter noe inni hampen’, for jeg er gravid – gra-fuckings-vid! - og nå må jeg fortelle det til Torstein, stakkars Torstein, faren hans som vil at han skal være jomfru til barnebarna er konfirmert, vet noen om han har pianotimer på torsdager eller om han drar rett hjem etter skolen?”
Og på Kristelig Gymnasium var alle enige om at det hadde vært en fin dag.

Den neste jeg blir med er kledd i dress, bærer en stilig koffert og snakker fort i handsfree. Pepperkaken skylles ned med en dobbel cortado foran et speil; i speilbildet gransker han den unge kvinnen som retter på håret hans og fjerner ringer under øynene hans med en foundationkantet svamp, han tygger seg tenksomt på innsiden av kinnet, og idet han reiser seg for å gå, kaster han ut en enkelt kommentar som hun skal komme til å tenke på hele resten av dagen, og sikkert enda lenger også: ”du er blitt mye penere siden du begynte her, har du gjort noe spesielt? Uansett burde du kanskje begynne å tenke på å arbeide foran kameraet istedenfor bak det.” Tre minutter senere synker han ned bak et bord, klar for å lyve til nasjonen, dette er jobben hans, dette er livet hans!, han leser raskt igjennom stikkordene på pappkortene foran ham, ”tull”, tenker han, og blar videre til neste kort, ”tøys. Ufullstendig. Kjedelig. Kjedelig. Strippet for alle de viktigste detaljene. Tull.” Og med ett vet han det: i dag. I dag er dagen da han skal fortelle alle de historiene som han ikke får fortelle. De som må sensureres, dekkes opp, pyntes på, de som det ikke er fordelaktig for stasjonen at han forteller. Et lys blinker ved siden av kameraet, nå er han på lufta, han smiler og kjenner at ordene flommer ut av munnen hans, han kan ikke noe for det, en salig strøm av yrkeshemmeligheter, sladder, fortellinger om korrupsjon, store saker som ble dysset ned i sin tid, av, for ham, uforståelige grunner. I dag er dagen han viser fingeren til gutta med papirarbeidet. I dag er dagen han kommer til å få sparken.

Hele ettermiddagen og kvelden følger jeg etter folk og hjertene deres. Et lite barn forteller moren at det var han, og ikke hans bror, som ga sjokolade til hunden enda han visste at den ikke tålte det. En gammel dame forteller sin mann hva hun har kjøpt til ham i julegave, og blir så rasende på seg selv at hun straks må forlate rommet. To venninner krangler så busta fyker på Tøyen, og når de er ferdige, føler de seg nærmere hverandre enn noensinne.

En sekretær gir pepperkaken til sjefen sin i en pose fra Kaffebrenneriet, sier at han fikk den med gratis da han var ute og kjøpte overtidsbaguetter. Idet han forlater kontoret hennes, skriver kaken på seg selv med melisbokstaver: ”jeg har vært forelsket i deg siden første arbeidsdag.” Hun leser den, setter seg ned, reiser seg igjen, går et par runder rundt på gulvet foran skrivebordet, lener pannen mot veggen og mumler lavt til seg selv. Løfter kaken mot munnen, ombestemmer seg, legger den i en skuff, lukker den, låser den med en liten nøkkel, låser opp igjen, ser på kaken en gang til, fastslår at hun ikke har lest feil, låser på nytt. Hjertet blir liggende i skrivebordet, alene, hun skrur av lyset på kontoret og trekker kåpen med seg fra en stol ved døren, sier til kollegaen i naboværelset at hun må dra hjem tidlig; det er noe med et rør som har sprunget lekk, hun småløper gjennom korridoren, blir stående og trippe i heisen. Vel utenfor bygningen trekker hun frem mobilen og skriver en sms, leter seg gjennom kontaktlisten og finner navnet på sekretæren. Hun lukker øynene og trykker på send.

Et ektepar spiser kakene inne i salen på operaen, de ser Nøtteknekkeren, og i pausen forteller kona at hun er syk, alvorlig syk. ”Jeg vet det”, sier mannen, han presser hodet hennes mot skulderen sin, ”jeg har visst det lenge.” Hun har vært så redd for å fortelle det. Vært redd for hvordan han skal reagere. Vært redd for at det skulle bli mer virkelig, mer seriøst, om han fikk vite det. Han nikker. Han forstår.
De drar hjem før det ringes inn til andre akt.

Når jeg kommer hjem til meg selv er det blitt sent på kvelden, og både Maja og Kirén har lagt seg i min gamle seng. De sover tungt, og jeg blir gående rundt i huset og tenke. På en hylle i gangen finner jeg et siste pepperkakehjerte under et par votter. Med store melisbokstaver står det skrevet:
”Jeg er ensom.”

Bare det.

Jeg er ensom.

Oups

Hei alle barn! Julekalenderen del 15 er, som dere sikkert skjønner, litt forsinket - jeg har slitt verre med å få internett, og nå er klokken snart seks om morgenen her borte så nå er jeg pent nødt til å legge meg for jeg trenger en del energi for å hindre min bror i å velte naboen (naboen er en elefant og storebror har hørt så mye gøy om kuvelting og han tror det går ut på det samme og nå skjønner dere sikkert at det er en utfordring å være meg.)

Vi prøver igjen om noen timer. Hurra!

Ps

Den som surmuler får små, stygge nipsgjenstander i posten. Jeg ser alt!!

Julekalenderen: Del 14

Det var Kirén som tok henne med hjem. Kirén som pakket henne inn i et ullteppe og kokte te, Kirén som måtte trekke den hvite kjolen over hodet på henne fordi hendene hennes fremdeles skalv etter sjokket. Kirén som snakket rolig med henne og fant ut at hun het Maja, at hun gikk i en teatergruppe som var blitt leid inn til å gå i tog på kirkegården. Jeg ville så gjerne hjelpe, ville trøste eller bare være der på et vis, men Kirén gjorde det klinkende klart med ett eneste blikk at jeg skulle holde meg på avstand. Forståelig, kanskje; jenta var skremt fra sans og samling av fem lik – å få vite at hun befant seg i samme rom som et lys levende spøkelse, ville kanskje ikke hjulpet noe særlig.

Vi løp så snart Kirén skjønte hva som hadde skjedd. Maja ville at vi skulle stoppe, hun ropte det gang på gang, ”vi må ringe politiet” – hun hadde ikke gjort det, sånn som hun sa at hun hadde, det hadde hun ikke rukket, hun måtte bare bløffe og håpe på at det fungerte – men Kirén ville ikke stoppe, hun gråt (krokodilletårer, om jeg ikke tar helt feil) og klamret seg til Majas hånd, og Maja gråt, hun også. Vi hoppet på en bane, den stod allerede på stasjonen da vi kom, og på veien hjem ble de to kroppene sittende og hyperventilere. Kirén tørket tårene og nesen med håndbaken, snufset igjen og igjen, før hun hvisket et takk, tusen takk. Det var det første Maja hørte henne si, og det var som om stemmen vekket henne fra en eller annen transe; krampegråten opphørte, og med ett var hun helt rolig. Ansiktet var fremdeles like hvitt som kjolen, og hun måtte holde seg selv i hendene for at ikke folk skulle se at de skalv, men ellers så hun, etter forholdene, usedvanlig fattet ut.
”Hva var det der?”
Da Kirén ikke svarte, fortsatte hun: ”de var døde! Jeg så jo at de holdt deg oppe, de snakket! Men de var døde! Vi må tilbake, vi må varsle noen! De kan vel ikke bare bli liggende der? I en haug?”
Men Kirén ristet på hodet, ”kom”, sa hun bare, og så gikk de av banen og gikk hjem og jeg skjønner ikke helt hvordan hun greide det, men hun klarte å roe Maja helt ned, hun fikk henne til å gå med på å legge seg på gjesterommet, og nå ligger hun og sover der inne, tungt, uendelig tungt. ”Imponerende”, sier jeg.
”Mennesker i sjokk er føyelige som overkokt spaghetti”, sier Kirén. Høytidelig, som et gammelt visdomsord.

Kirén presser neglene inn i det ene klementinskallet etter det andre, har tydeligvis mer glede av å skrelle enn av å spise, for båtene blir liggende på rekke og rad og tørke. Jeg spør henne om det går bra med henne og hun trekker på skuldrene. ”Hvem var de?” spør jeg.
”Gnister”, svarer hun. ”De jobber på den stjernen jeg egentlig skal oppholde meg på i føravstemningstiden. Så på en måte antar jeg du kan kalle dem mine fangevoktere.” Hun flirer gledesløst, river nok en lang remse klementingskall av frukten så saften spruter.
”Jeg hadde ikke tenkt på at de også kan ta kropper”, mumler hun. ”Selvfølgelig kan de også finne seg kropper. Så dum jeg har vært! Heretter må vi holde oss unna alle steder der folk kan tenkes å dø eller være døde, skjønner du? De er nødt til å finne seg lik som de kan ta bolig i, de kan ikke røre meg så lenge jeg er menneske og de ikke er det. Og ettersom de ikke kommer til å drepe noen for å få tak i meg – det går imot det dyrebare reglementet deres – så kommer de til å måtte holde seg på det området der likene allerede befinner seg; de kan jo ikke akkurat gå rundt som zombier på skolen eller Karl Johan eller Oslo City og skape kaos i menneskeverden.” Hun trekker pusten dypt. ”Nei, de kommer nok til å forsøke å lure oss inn på et sykehus eller et ulykkessted eller noe sånt. Et sted der det vrimler av døde kropper de kan gå inn i og manøvrere lenge nok til å få has på meg.” Jeg kommer til å tenke på hvordan jeg ikke kunne styre meg, hvordan jeg følte at jeg måtte følge etter Lucia-toget, som ved trolldom. Sier ingenting. Sier ikke at jeg er redd for hva de kan gjøre med meg, eller at jeg er redd jeg ikke kan stå imot triksene deres.
”Kirén?” Det er en kjent, dyp stemme, den kommer fra vinduskarmen, og Kirén smiler allerede før hun har sett opp. ”Jacob!” roper hun, og kaster seg mot vinduet. Han sitter der ute, på gesimsen, og hun åpner for ham, ”hvordan kom du deg ut? Så godt å se deg!” Jacob ble holdt på den samme stjernen som Kirén er på flukt fra, men klarte visst å unnslippe da fangevokterne besøkte kirkegården. ”Og så kom jeg bare rett hit”, avslutter han. Gjensynsgleden dem i mellom er så stor at den smitter over på meg, og et lite øyeblikk glemmer jeg nesten at dette er fyren som for nøyaktig to uker siden dyttet meg foran en trikk og ut i døden.
”Jeg er så glad for at du er her”, sier Kirén, ”men du kan ikke bli her så lenge.” Og så forteller hun i korte trekk hva som har skjedd, mens Jacob blir sittende og gape, han gisper på alle de rette stedene, og når hun kommer til den delen med at Maja ligger på gjesterommet, reiser han seg brått.
”Jeg vil se henne”, sier han.
Kirén ser på ham med store øyne. ”.. Se henne?”
Han nikker.
”Kirén. Du vet hvorfor jeg kom. På stjernen sa de at du ikke elsker meg, at du bruker meg. Jeg vil bare se jenta som reddet deg. Er det for mye å be om?”
Det er noe her jeg ikke skjønner, noe jeg ikke får tak i, blikket hans er megetsigende og han legger et merkelig trykk på hvert ord, hun sukker og nikker. ”Maja er en veldig søt jente”, sier hun, ”uten henne ville jeg ikke vært her. Vi må passe på at vi ikke vekker henne.”
De forsvinner inn på gjesterommet, og blir der hele resten av natten. Store deler av dagen også. Når døren omsider åpnes, er Jacob borte igjen, og Maja har våknet.