Om å ikke være vinterdeprimert

I natt satt jeg oppe til tre og ventet på at sengetøyet mitt skulle bli ferdig i tørketrommelen, og da jeg omsider hadde redd opp sengen var jeg ikke trøtt lenger, så jeg så på to episoder Gilmore Girls og ble så overtrøtt at jeg, i min intense te-rus, fant det ustyrtelig festlig å se for meg Fru Grey og Jarl Grey synge "You'll do, just take me home for tea!" (Loneliness is better when you're not alone - Hello Saferide) til hverandre - og i dag våknet jeg opp til den tegningen her ved siden av sengen:

Jeg er ikke helt sikker på hva som rører seg oppe i hodet mitt for tiden, men jeg tør ikke banne på at det er Nobelprismateriale.

Se for dere en golden retriever. Ser alle for seg en golden retriever?

Okå, fint.

Det er meg.

Det er sånn jeg blir om vinteren.

Sykt gira, ganske søt, generelt lykkelig - men ikke nødvendigvis noe geni.

Jeg elsker at det er blitt kaldt, jeg elsker at folk går med skjerf, jeg elsker at alle bygningene glitrer og at det blir mørkt kjempetidlig og at det er magisk tåke (enda mer magisk, kanskje, om jeg ikke sverget til iphonekamera i enhver sammenheng)

og at alt får meg til å tenke på Edgar Allan Poe og Nemi og Tori Amos og mørk sjokolade

og at man kan gå inn og spille scrabble og drikke superfancy, fransk rødvinsgløgg når man skal varme seg. Når vennene mine klager over facechat på at det er november og at de er vinterdeprimerte og at alt er trist så tenker jeg at det sikkert skyldes mangel på gløgg, men det sier jeg ikke, jeg sier bare "uff, det var dumt" og "åh, elskede. Fjern-klem!", mens jeg smiler fordi de ikke kan høre gjennom skjermene våre at jeg lytter til Jokkes Her kommer vinteren på fullt volum.

Jeg kan underholde meg selv ganske enkelt ved å puste. Frostrøyk er noe av det beste jeg vet.

Ovnen på hybelen min er på veggen bak skrivebordet, og det passer meg utmerket å sitte med ryggen inntil den, ovnen altså, under bordet, og lese Moby-Dick eller Vi har så korte armar.

Det er jo vinter.

Det er ingen andre ting jeg burde ha gjort istedenfor.

Ingen steder jeg heller burde ha vært.

Alt er lugnt.

Pause.

Jeg elsker at naboene mine kommer inn på kjøkkenet og ser ut som polfarere og ikke sier ett ord, jeg leker at de kommer fra en annen planet hvor det er innmari kaldt og hvor språket ikke er oppfunnet ennå for hvis man åpner munnen så frosser tungen til is.

Selv går jeg i nylonstrømpebukser og spiser iskrem (for man har aldri så lyst på is som når hele verden er isbelagt!), jeg venter tålmodig på at det skal vokse frostroser på verandadøren min.

Jeg ler av alt.

Ahahaha. Nynorsk. Kjærleik.

Nynorskpøbel.

Sa jeg kjærleik i sted? Har jeg brukt det opp da, eller kan jeg si det igjen?

KJÆRLEIK.

(Takk, @Hedemannen.)

Jeg glemmer plutselig hva jeg driver med midt i, det var dette med å ikke være noe geni, vet dere, alt lukter klementiner og jeg kan ikke konsentrere meg om noe som helst, men det går fint, for hodet er ikke tungt, sånn som det er om sommeren. Luften er så lett. Jeg har så mye energi at det kjennes som jeg har nyttårsaften rett under huden.

Jeg elsker at når jeg forsover meg så kan jeg ligge og se på soloppgangen.

At alt er rent og nytt og pent og klart.

At det snart er jul, at jeg kan høre på Sister Winter og Fairytale of New York, at jeg kan planlegge å bake pepperkaker og spise opp all deigen, at jeg skal se Die Hard med favorittjentene mine mens jeg har panikk fordi jeg ikke har klart å finne alle julegavene.

At håndflatene kjennes myke fordi det er kaldt og at hele verden ser sylskarp ut av samme grunn.

Godtvondt

Det slo meg plutselig at det begynner å bli en stund siden sistgang jeg blogget. Jeg skulle så gjerne kunnet skylde på at jeg har vært kjempeproduktiv, stresset, innlagt med en eksotisk sykdom og/eller veer, at jeg har vært opptatt med å lære meg noe nyttig som for eksempel å bruke symaskin eller å spise sunt eller kanskje å runde Angry Birds, men sannheten er at jeg bare har vært veldig vimsete. Jeg våknet en dag og fant meg selv i en underlig post-fjortiz-fase som av en eller annen grunn ikke slipper taket igjen (jeg lurer på om det kan ha noen sammenheng med at jeg også fant meg selv på badegulvet, men mer om mine usunne sovevaner ved en annen anledning), og etter det har jeg vært bekymret for å skrive noe som helst. Hver gang jeg sier noe som gir mening i hodet mitt så kommer det ut som "rosa" og "øl" og "visste du at Tom Felton var han der søte i Lånerne?", og jeg er redd for at ingen skal kunne ta meg seriøst igjen noensinne. Kanskje skyldes tilstanden en kombinasjon av poesiuker på skolen (i dag skrev jeg et dikt om Knausgård og lesbeklining og jeg skjønner ikke at de fremdeles lar meg gå her - jeg tror bare læreren min er for sta til å innrømme at han slapp meg inn ved en feil), for lite søvn og for mye sukker. Men hvem vet.

Uansett.

Jeg har ventet og ventet på at hjernen min skal komme hjem fra selvrealiseringsferien den så åpenbart har reist på, men nå gidder jeg faktisk ikke mer.

Her er et innlegg om ting som er godt og vondt på én gang, og jeg har ikke sensurert meg selv, selv om det får meg til å fremstå som en fjortenåring, høy på hårspray og livet. Velkommen til kaosland.

(Jeg ønsker meg personlig rådgiver til jul.)

- Å spise sjokolade midt i godtestoppen.

Det ødelegger alt du har jobbet for. Selvrespekten, som du den siste måneden har arbeidet så hardt for å knytte fast i selvkontrollen, daler i enorm fart, som et suicidalt flygel i svalestup ut fra femtende etasje.

Du hater deg selv i mange dager etterpå.

Men aldri, verken før eller siden, har vel sjokolade smakt så usannsynlig godt.

Du har rett og slett ikke opplevd gastronomisk lykke før du har spist sjokolade i tortur-uke nummer fire av seks.

- Guilty Pleasure-musikk

Jeg løper bare til guilty pleasure-musikk. Det er sånn musikk som du ikke innrømmer for noen i hele verden at du liker (bortsett fra når du har drukket eller blogger eller kanskje når du har mensen og føler deg litt fandenivoldsk.) Jeg gliser fra øre til øre når My Chemical Romance synger "I am not afraid to keep on living, I am not afraid to walk this world alone", og jeg løper formelig brokk på meg når jeg hører introen til Lady Gaga. Og samtidig så har jeg en nærmest selvutslettende paranoia for at noen skal høre hva jeg hører på og tro at jeg er "en sånn en". Jeg må ta ut øreproppene for å sjekke at de ikke lekker sikkert fire ganger per sang. Guilty pleasure-musikk er himmel og helvete. Mest himmel. Neivent. Mest helvete. Neivent. Hvordan var det nå.

- Når du og han pene fyren på gaten går i hver deres retning, passerer hverandre og så snur dere samtidig.

Denne kan det umulig være nødvendig å forklare. Jeg mener. Hallo. HALLO. Godtvondt. Men om du likevel skulle ønske å skrive et lite avsnitt om opplevelsen, sånn for din egen del, så skal jeg her utstyre deg med de viktigste elementene:

- !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

- !!

- ??

- .. !

Værsågod. Ma Kommentarfelt es su Kommentarfelt. Go wild.

- Latterkrampe i svømmehallen

Latterkrampe, i ordets rette forstand, er godtvondt i seg selv. Svømmehall-latterkrampe er en ekstremversjon av originalen. Når hele kroppen din vibrerer og du plutselig har vann så langt inn i nesen/øynene/hjernen at barndomsminnene dine kommer til å smake klor i ukevis, da er det deiligjævelig. Og.. Okei, jeg må innrømme det, dette punktet er mest med for at jeg skal kunne fortelle deg hvorfor jeg hadde latterkrampe og nesten druknet i går.

To små gutter lekte på grunna. En mann svømte mot dem. De gikk opp, løp til den andre siden av bassenget og lekte der istedenfor. Han snudde og svømte etter. Dette gjentok seg et par ganger, før en av de små guttene omsider fikk totalt panikk og ropte at mannen skulle slutte å følge etter dem. Den gærne stalkermannen.

.. som svømte lengder.

Jeg trodde jeg skulle dø.

- To kill your darlings

Når man skriver tekster for skolen og et eller annet ikke funker helt så får man som regel beskjed om å fjerne noe. Dette noe er nesten alltid den ene delen du likte ved hele sulamitten. Rart med det.

Det er overraskende deilig å kutte bort det beste du har. Du føler deg vill. Og farlig. Og gal. Utilregnelig. Og det gjør så vondt at hvis ikke dét hjelper så hjelper ingenting. Det er som å spise blomkål. Det smaker så forferdelig at det garantert er noe av det sunneste du kan putte i deg.

- Briller

Du kan se. Du slipper å gå med linser. Du slipper å ta av deg linser! Du kan gå rundt forkledd som en trivelig, liten hipster. Du kan få folk til å tro at du er smart.

Bare ikke om vinteren.

Om vinteren ser du ut som en forbanna idiot med briller. Det er bare det at det kan du ikke se selv. For du ser jo ingenting. Fordi BRILLENE DINE DUGGER og det er INGENTING DU KAN GJØRE MED DET.

- Å bruke penger på f.eks øl

Å bruke penger på mat, tannpasta og såpe gjør bare vondt. Det vet alle.

På samme måte som at å bruke penger på skoleutstyr bare er godt; du er flink og fornuftig, og du får kjøpe kontorrekvisita(♥) - samtidig! Vinn-vinn!

Men sånne koselige ting som du "egentlig ikke trenger". Øl og kjeks og såpebobler og den typen ting. De er kinkige. Så godt i gleden. Så vondt i samvittigheten.

- Jul i skomakergata

Jeg driver og tenker på å skrive en julekalender. Dette gjør at jeg sitter og ser på gamle julesaker på youtube når jeg egentlig burde lese litteraturteori. Melankoli er sannsynligvis den ultimate godtvondt-følelsen i hele verden.

- Å finne ut at han fyren du trodde du kanskje likte faktisk er akkurat så usjarmerende som alle sa han var.

Jeg mener, det er jo aldri noe gøy å finne ut at folk er ubrukelige. Eller at du er en elendig menneskekjenner. Men party on, Wayne, du slapp unna! Julebrus på hele gjengen! Du mister kanskje troen på menneskeheten, men i det minste slipper du å tilbringe tid med den!

Godtvondt.

- Å lese ferdig en ubeskrivelig god bok.

Du vet at det kommer til å bli en av yndlingsbøkene dine og at du aldri igjen skal få lese den for første gang. Noe magisk er over. Du blir bare sittende og stirre ut i luften i en liten evighet mens du prøver å klore deg fast i det fantastiske, nye universet - før du må gi tapt og vende tilbake til dette, med middagsmat og oppvask og nye, potensielle yndlingsbøker.

- Tøying.

Denne vet jeg faktisk ikke om er godtvondt i virkeligheten eller om jeg bare er blitt hjernevasket av mine gamle ballettlærere. Men skulle jeg ha laget et tankekart om godtvondt så ville tøying hvert det første punktet jeg tegnet på. Ved siden av Johnny Depp. Så godt at han finnes. Så vondt at han ikke finnes her. Og så videre.

- Å savne noen som du får se igjen men ikke før det har gått hundre år i hodet ditt og du lurer på om du kanskje kan komme til å bli gal innen den tid

- Å få komplimenter

Det er jo egentlig så utrolig hyggelig. Om man bare kunne klare å si takk uten å føle at man dermed også sier seg enig i at de er fortjent, komplimentene altså, og dessuten også huske hvordan man gjør ansiktet hudfarget igjen etter rødmehelvete og hvor i all verden man vanligvis pleier å ha hendene sine, så kunne det faktisk ha vært ganske okå.