Kunsten å være singel

Det er så mange mennesker der ute med ubrukelige kjærester at jeg bare kan anta at det skyldes grunnleggende mangler i folkeopplysninga.

Det er nemlig kjempeenkelt å unngå dem!

Hemmeligheten er å forbli singel.

Vi ble jo tross alt født sånn. And if it ain't broken, don't date it. Eller hva man nå enn sier.

"Å, men Maren, jeg er så sykt heit! Hver gang jeg prøver å være singel så våkner jeg en morgen og er det plutselig ikke mer! Det er som virus og forkjølelse, du skjønner aldri hvor det kommer fra!"

Okå, så sier dere kanskje ikke det siste der .. men jeg tenker det. Så da tok jeg det med.

Slapp av, stol på Kaa, alt blir bra.

Jeg har laget en liten guide til dere.

Hvordan bli gal kattedame: do's and don'ts

(Disclaimer: Nå kan det virke som at dette egentlig er en liste der jeg bare skryter av mitt ville og hemningsløse kjærleiksliv på en eksepsjonelt arrogant måte, at jeg er kul og dessuten over gjennomsnittlig tiltrekkende og at verdens samlede y-kromosomnøste ligger som en jojo i min klamme hånd. Dette er ikke tilfellet. I så fall ville jeg jo ha vært exkona til opp til flere rike menn. Selv en kattedame trenger penger. Nei, nei. Om du heller vil lese "enslig" der jeg skriver "singel" for å få det til å virke mer stusselig så må du gjerne det. Men vit at jeg koser meg likevel.)

1. Snakk. Hele. Tiden. Med alle. Selv når du synes det begynner å bli litt mye og litt ukomfortabelt. Husk: De er reddere for deg enn du er for dem. Eller, de kommer iallefall til å bli det så snart de begynner å assosiere deg med Snipp og Snapp på speed. Det er bare et spørsmål om tid før de går sin vei.

2. Ikke svar på smser. Det finnes ikke noe mer frustrerende enn folk som alltid glemmer å svare på smser.

Jeg glemmer alltid å svare på smser.

Og å ta telefonen når folk ringer. Og å ringe opp igjen. Og.. ja, ikkesant.

Og man blir jo som kjent ikke stort mer singel enn meg.

3. Ikke fortell folk at de er innmari pene. Selv om du bare mener det godt. De tror du mener at du er klar for å få volvo og golden retriever. Enda det du egentlig mener er .. at de er innmari pene. Utsagn ferdig.

(Dessuten: Selv om de i utgangspunktet synes at du ligner litt på en dinosaur og at du virker litt dust, så er ingen sminke så effektiv som Smiger. Om de tror at du elsker dem så er du plutselig litt okå allikevel.)

Altså: si det inni deg istedenfor. Folk misforstår alltid. Det er som om de gjør det med vilje.

4. Vær klar over at folk misforstår alltid. Og ettersom du, som er jente, skal ønske deg en kjæreste (mvh samfunnet), kommer alle alltid til å misforstå alt det du sier i retning "hun er nok bare litt rusten på flørtefronten." Skulle du komme i skade for å befinne deg på noe som minner om en date (idiot!!), pass på at du ikke sender signaler. Signaler er noe møkk. I en rettsak kunne signaler fått deg dømt. Banna bein. Åja, og forresten, om du har D-dag: si noe superlame, og løp din vei før han rekker å svare. Så er det bare å bedrive litt konsekvent punkt 2 en stund, og så vil han ikke snakke med deg mer. Tadah!

5. Sett ut et rykte om at du muligens ikke er så heterofil som mange andre heterofile er. Selv valgte jeg å benytte første og beste anledning til å lese opp en tekst på åpen scene som de fleste i lokalet visstnok tolket som en "hei, jeg heter Maren og jeg er så feminist at jeg nødvendigvis også er lesbisk og hvis du så mye som sier hei så setter jeg fyr på skjegget ditt med min hemmelige feministninjalighter." Det blir nesten ikke mer effektivt. Her forleden ble jeg stoppet av en jente på Kroa som påpekte at det jammen var tøft at jeg "turte å fremstå som feminist" (ahaha) og at "nå vil jo ingen av guttene i Bø snakke med deg, selvfølgelig, men det er jo en pris du betaler." Okå.

6. Ikke si til folk at den eneste setningen du kan på fransk er "voulez vous coucher avec moi ce soir?", selv om det faktisk er det. Igjen. Folk er idioter og tolker alt. ALT, I tell you. Plutselig har du en lei misforståelse. Eller tre. Rent hypotetisk kan du ha tre misforståelser på den ene setningen der. Hilsen.. en venn av meg. (Jeg hater fransk.)

7. Gjør narr av potensielle parasitter, aller helst på smålig vis. Si gjerne ting som "hva?! Liker du ikke Star Wars?! Og du kaller deg mann?! HA! Er du litt sånn tøysegutt, eller? Hmm? Syng Cher, da! Syng Cher!" Da begynner de nemlig å furte (plag dem gjerne for dét også), og så går de, og med litt flaks forteller de vennene sine at du er gæærn óg. Strike, kaller vi dét. Om du i tillegg kan plage ham for musikksmak e.l så er det også kjempenyttig.

8. Fortell for Guds skyld at du har blogg og twitter! Ingenting er mer skremmende enn tanken på å bli skrevet om på nett. Det skjønner jeg forsåvidt godt. Dessuten er bloggere enten selvopptatte, anorektiske eller nerder (og sånt krever selvsagt altfor mye oppmerksomhet/oppfølging), og twitrere er sånne som ser på Criminal Minds for inspirasjon og som dessuten liker mensen.

9. Om du ser på en romantisk film med noen, sørg for å ødelegge stemningen så godt du bare kan. Le på upassende steder. Klag på at dere ikke ser på Pulp Fiction istedenfor. Påpek at heltinnen ikke velger den heiteste beileren, og at du ikke synes det gir mening. Hvis fyren prøver seg med en "men det er jo fordi den heiteste beileren er usympatisk og skyter folk og dessuten så er det jo ikke ham hun elsker?", så ler du av ham.

10. Ikke flytt til en øde bygd der ingen har noe liv. Der risikerer du å møte noen som er så desperate etter underholdning at de tar til takke med deg selv om du har fulgt resten av listen til punkt og prikke. Hold deg til et sted der ingen har tid til å avslå deg engang. På sånne steder pleier dessuten folk å være pene, og pene folk > randomme folk. Og siden du er random (og med random mener jeg selvfølgelig SUPERKUL, men altså.. ja) - siden du er random: Seier! Mjau. Kattedame reddet av Vakker Bykvinne.

(På dette punktet har jeg riktignok feilet - ikke flytte til øde bygd-punktet, altså; jeg flyttet til Bø - men jeg har veiet opp ved å bli Brillejesus, så jeg slipper unna likevel.Jeg mener, Sykt Random PLUSS Lamatryne? Uslåelig kombo.)

PS

om alle disse punktene failer så kan det bare bety ett av to:

1. Du har fått stockholmssyndromet. Løp din vei. Søk hjelp. Spis sjokolade og håp at han gir slipp så snart du blir feit.

2. Fyren er faktisk genuint genial. Isåfall foreslår jeg at du slutter å lese denne bloggen omgående, da all erfaring tilsier at jeg er Dødens Disippel på dette området og jeg gidder ikke få skylda når dere slår opp og du kan spore årsaken tilbake til et eller annet hodeløst tøv som "Maren sa" et sted mellom kaffekopp nummer seks og sju.

PS2

Sånn ellers så er jeg egentlig sykt awesome, altså. Jeg lover.

Blond, Blakk og Blind.

Det hele startet med at jeg våknet i forrige uke, etter å slumret meg gjennom mine faste åtte alarmer, stod opp og gikk ut på kjøkkenet. Jeg har kuttet ut den delen med at jeg dusjet og kledde på meg og tryna i vannkokeren Tarjei, fordi det viktigste for historien er følgende: vel ute i studenthjemmets fellesareale, kunne jeg, til min store forferdelse, fastslå at jeg ikke lenger var i stand til å spionere på naboen.

Vanligvis har jeg pleid å se an hvilken nabo som står ved kjøkkenbenken og hvis det er han kjekke så dør jeg litt på innsiden fordi det er morgen og mitt utseende er litt treigt i oppfattelsen og foretrekker som regel å sove et par timer lenger enn meg, og hvis det er Dansken så dør jeg litt da også for vi skjønner jo aldri hva vi sier (men apropos dø så frykter jeg faktisk det verste når det gjelder vår venn fra sør, da jeg verken har sett eller hørt ham på mange dager), og er det han som bor nederst i gangen så .. ja, ikkesant, dere skjønner greia? Jeg sjekker ut hva jeg må hanskes med.

Men denne morgenen så kunne jeg ikke se annet enn at det var en person der.

Der det før hadde pleid å være et ansikt så var det nå bare en sånn flekk som det er på kinoskjermen når du tar av deg 3d-brillene et øyeblikk for å se hvordan filmen ser ut uten.

Og jeg bare

åfanken.

Og så gikk jeg inn igjen og spiste frokost på rommet mitt helt alene med meg selv og Tarjei mens jeg grublet over sannsynligheten for å bli solblind i September-Telemark.

En uke fulgte. Den observante leser har antakeligvis allerede skjønt at The Week In Question var den uka her.

Jeg kan ikke huske å ha klaget så mye og så ofte og så irriterende enspora siden skolevalgdebatten i 2009.

"JEG SER INGENTING, uææ, ser dere hva som står på det skiltet der, det gjør ikke jeg, er det normalt, jeg tror ikke det er normalt, hvor er verden, hvor er dere, hvor er jeg, hvor er Bø, hvor er hvor er hvor er skyggen?" etc.

Og i dag, dere. I dag gikk jeg til øyenlegen.

Og forklarte at med unntak av et par dager i Australia da jeg bare så grå tåkesauer - som følger av en lei uvane jeg har med å se direkte på solen - så har jeg alltid sett perfekt, hele verden har vært et ferdigredigert bilde i photoshop og alle hjerter frydet seg, og plutselig så ramler jeg altså rundt og ser knapt nok mine egne øyenvipper.

Og så stirret jeg inn i x antall maskiner og snakket om blodårer og nerver som det reneste naturfagsgeni og alskens fargede stærer og det var neimen ikke måte på, og da vi var ferdige så lurte damen på hvordan det kunne ha seg at jeg klarte å finne frem til kontoret hennes i det hele tatt, jeg som jo åpenbart trenger en hvit liten stokk og kanskje til og med en hund. Jeg som ikke er utprega begeistra for hunder engang.

Hun rakte meg noen briller og da jeg hadde hatt dem på meg i tyve sekunder så tok hun dem av igjen og da ble jeg faktisk instinktivt aggresiv sånn som barn blir når du tar tilbake mobilen de har stjålet av deg og jeg tenkte med meg selv at "bra, Maren. Du slo ikke den slemme damen som stjal synet ditt. Du har stålkontroll. Nå har du fortjent en øl."

Den slemme damen viste seg forresten å være en temmelig okå dame likevel. Hun sendte med meg linser og lovnad om briller, og enda jeg følte meg full som en alke da jeg forlot legekontoret (første gang med nærsynt-fra-helvete-linser er ingen lek) så var det med et klart og optimistisk syn på fremtiden at jeg sjanglet i retning Høgskolen. Så langt, alt vel.

Jeg tenkte til og med at "dette forklarer jo alle mine underlige valg i mote- såvel som i gutteveien. Jeg har rett og slett ikke sett noe som helst. Skulle du ha sett. Ehehehe."

Historien var i ferd med å få en lykkelig slutt.

Men det finnes naturligvis ingen lykkelig slutt. Det finnes bare slutt.

Da jeg skulle legge meg i kveld begynte jeg å grave etter linser.

Den første kom ut uten noen problemer. Hipp hurra.

Den andre, derimot.

Den andre har gjemt seg langt inne i hjernen og fører nå en aktiv geriljakrig mot hele resten av det lille universet den befinner seg i. Det universet der jeg er gud og konge og angripende styrker og UDI og ungen i fosterstilling på én gang.

Hver eneste gang jeg tar på øyet så blir det rødt og renner som alle kvinnene i de gamle sangene til Ole Paus og svir og brenner og jeg ser egentlig ingen annen utvei enn å grave det ut med skje.

Det hele føles egentlig veldig som starten på Saw 2 med han fyren som må kutte ut en nøkkel fra inni øyet sitt med kniv mens han har på seg en spikermaske som kommer til å knuse ansiktet hans om han ikke får det til.

Jeg har så klaustrofobi at jeg nesten vurderer å vekke naboene og be dem hjelpe meg.

Eventuelt drepe meg, alt etter som.

Her jeg sitter med ett øye med styrke og ett øye uten så er alt litt forvirrende, kjenner jeg.

Twitter sier at jeg burde vente litt med å prøve å fjerne den lille sniken igjen, for ellers så irriterer jeg øyet og enda det godt kan bli aldeles rasende for min del så er det visst ikke til å anbefale.

Det er nesten så jeg tar inn linse nummer én igjen bare for å se jevnt, men da er jeg redd den krabber opp til under øyenbrynet et sted, den også, og at de slår seg sammen og kupper hjernen og i morgen så våkner jeg og blir kontrollert av to paranoide små plastikkskiver som tvinger meg til å drikke linsevann og slutte med mascara.

Hele legebesøket kom dessuten på den nette sum av to husleier, litt mat og en flaske med zalo, så om noen har lyst til å sende meg Løvenes Konge på dvd eller kanskje litt kake eller en liten polstra celle så funker postkassen min (EN.DE.LIG), og adressen er

Maren Kyklop Skolem

HO229

Valengveien 49

3800 Bø i Teletubbyland.

Slutt.

Sometimes I wonder how you stay so sad when you're so beautiful

Jeg står og kikker ned på stjerner og fly og en måne som går. Tar et skritt, to, snart står jeg med begge føttene i himmelen og kjenner hvordan sølevann trenger seg inn i skoene, de hvite, fine som jeg lovet skoselgerdamen i Sydney at for alltid skulle holdes like tørre som vitsene mine.

Kanskje burde jeg skrive inn, for leserens skyld, hvordan en assosiasjonsrekke fører meg fra stjerner og sko og videre til deg, men det trengs ikke, tror jeg, det er jo ikke som om jeg plutselig kommer på deg og din eksistens; jeg har tenkt på deg i hele kveld.

Har tenkt på den greia du gjør med munnen når du ikke vet hva du skal si, og at du har så lange fingre, og at når du er lei deg så kjenner jeg en sterk, uforklarlig trang til å knuse tallerkener.

Det er visst kaldt, men jeg kjenner det ikke, kjenner ingenting, tenker bare at nå begynner du snart å gå med skjerf igjen, det blir sikkert fint, det var fint i fjor, og året før der igjen, og året før dét.

Tenker at det er som i den sangen; jeg skjønner ikke hvordan du kan være deprimert når du er så innmari pen, at om jeg var pen som deg så skulle jeg klemt hele verden i håndflaten, som en lykkeamulett (eller lykkeomelett, som jeg skrev nå sånn i forbifarten, det er da også et fint bilde, er det ikke?), jeg skulle gitt fanken i verdensrommets eldgamle ildkuler, fly som kanskje eller kanskje ikke skal til Australia, og månen som feiger ut og stikker av,

jeg kunne sett meg selv der nede i sølespeilet og tenkt

greit

så er jeg ikke dyp eller smart eller vittig eller musikalsk

greit

så avbryter jeg folk mens de snakker og vet ikke hvor jeg skal gjøre av hendene mine når jeg blir ukomfortabel og sier "jeg er lesbisk" til gutter som jeg ikke klarer å kommunisere med, enda jeg ikke er det - lesbisk altså -, så babler jeg usammenhengende og er fremdeles litt usikker på hvordan man kildesorterer

og greit

så går jeg min vei midt i diskusjoner, skuler når du røyker hasj eller snuser, ler av deg når du hører på dårlig musikk (var det noen som ropte på en arrogant idiot?), gjør ting jeg angrer på i et halvt år etterpå, liker Ringenes Herre og Star Wars som den eneste i klassen min (jeg har jo ikke lest Kafka), sovner når jeg burde vært våken og skriver når alle andre har lagt seg,

men helvete heller,

jeg kan dø lykkelig!,

danse med meg selv mens alle andre sover,

lukke øynene og smile i mørket,

synge i søvne,

le uten at noen vet hvorfor,

gråte bare fordi noe minner meg om alt,

smile bare fordi alt får meg til å tenke på noe,

klemme enda jeg hater kroppskontakt,

peke på regnbuen i svart/hvitt-filmer

for herregud,

så vakker jeg er.

Skulle jeg tenkt.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan trøste deg.

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Jeg går opp på tå og ned i en slags halvhjertet plié, fremdeles i vanndammen, uten at jeg kan forklare grunnen, jeg forsøker å formulere en sms, biter meg på innsiden av kinnet, trykker meg tilbake, prøver på nytt, "ikke vær trist, du er jo så pen", sletter den igjen og drar hjem.

En verden av tiltro og oppmuntring

Noe av det beste med å gå på Forfatterstudiet, er at man kan fortelle folk at man går på.. ja, ikke sant. Forfatterstudiet.

Reaksjonene er mange, og har ofte en viss underholdningsverdi:

- "Serr?"

- "Finnes dét?"

- "Hæ."

- "Mener du Lit.vit?"

- "Er det det man kaller Livets Skole nå for tiden?"

- "Seriøst. DU? Forfatterstudiet? Oi."

- "Pretensiøst nok, da, iallefall.."

- "Men.. studerer du forfattere eller til å bli forfatter..?"

- "Auda."

- "Lærer de dere skattesnylting og å overleve på First Price-nudler og de døde biene i vinduskarmen?"

- "Du skal gå Forfatterstudiet?! Jaså! Er det fritt inntak, der, nå?"

(Den siste der kom forresten fra en av mine tidligere lærere. Og nei, han tullet ikke. Men han hentet seg fint inn igjen, da, ved å forklare at "før pleide det jo å være vanskelig å komme inn", så det går bra. Jeg er sikker på at han egentlig synes jeg er kjempeflink.)

I helgen møtte jeg et par gutter som studerte sånt som man faktisk kan tjene penger på (pysene..!), og det gikk ikke mer enn to dårlige sanger på anlegget før de gikk lei av å diskutere studiestedets datamaskiner og forelesere - begge fra juratiden, om jeg forstod fortellingens mannlige hovedroller rett - og vi gikk over til å snakket om Meg. Et tema som hittil har vist seg å være utømmelig, forresten. Jeg bare sier det. Sånn i tilfelle du noengang finner deg selv i beit for festlige samtaleemner. "Maren - supermiddelet mot pinlige stillheter!"

Eh, ja.

Det er nok fordi jeg er så beskjeden og pen.

Moving on.

"Forfatterstudiet? Da er du sånn som liker forfattere, da, eller?!"

Gutt #1 var gira. Forfattere, du! Det var som at jeg skulle sitte der og deklamere min kjærlighet for krill-svenskene på Karl Johan eller kanskje en spesiell type barkebiller som bare finnes i Amazonas.

"Heh. Vel. Ja. Jo. Jeg antar det."

"Jeg kan forfattere", sa gutt #2, og nevnte i fleng; "Ibsen!"

.. Huhei.

"Jo Nesbø", skjøt gutt #1 hjelpsomt inn, og de nikket og smilte og jeg nikket, jeg også, enda jeg kanskje hadde mer lyst til å riste litt på hodet, "ja", sa jeg, "de er jo forfattere, det stemmer."

Og så diskuterte vi Ibsen en stund, før det kom frem at de verkene som gutt #2 i hele sitt toogtyveårige liv hadde forbundet med Ibsen, nok noe oftere blir assosiert med Knut Hamsun - ettersom det jo faktisk var han som skrev dem.

"Men Ibsen skrev mye annet, da", sa jeg, og tenkte med meg selv at dét var en setning jeg ikke hadde trodd jeg skulle bruke i trøstende toneleie med det første. "Bare ikke akkurat Markens Grøde og Sult."

"Mh", sa han. "Så da er det Hamsun som er kjedelig, da? Ikke Ibsen?"

Gutt #1 drakk mer øl og jeg holdt kjeft for en gangs skyld.

Jeg skulle akkurat til å si noe lurt om været da gutt # 1 på ny åpnet munnen:

"det er jo genialt, da, å gå Forfatterstudiet. Du kjenner liksom alle framtidens store forfattere allerede. Så trenger du faktisk aldri å lese en eneste bok igjen. Du kan jo bare ringe vennene dine fra studietida og spørre om hva de har drevet med på jobben i det siste. Få sammendraget."

Gutt #2 så på ham som om han nettopp hadde vist seg å være Gud eller Elvis eller hvem nå enn sånne smarte datagutter idoliserer for tiden.

Jeg lo og sa at det jo var en nyttig tanke men at det ikke nødvendigvis var akkurat derfor jeg går her, sånn i utgangspunktet.

"Åja. Nei. Du liker kanskje å lese bøker, du."

("Du liker kanskje å stikke deg selv i øret med en skrutrekker." Jeg sverger; annen ordlyd, samme mening.)

"Kanskje det."

"Dessuten", sa gutt #1, "så kan du samle masse informasjon om dem og selge til Se & Hør!"

"De betaler sikkert bedre enn bokbransjen uansett", sa gutt#2.

Gutt #1 sa at det var flott for da slapp jeg jo plutselig å skrive egne bøker for å klare meg økonomisk, jeg kunne bare lene meg tilbake og slumre på mine glansede sladreblader, og jeg vurderte å si at jeg ikke visste hvor mye jeg føler at det handler om å "slippe", sånn egentlig, men bet det i meg, og da vi senere på kvelden forlovet oss så handlet det nok mest om at han visstnok kommer fra en familie med stor tilgang på gratis flybilletter, og ikke så mye om at han hadde reddet meg fra den grusomme skjebnen det utvilsomt er å måtte skrive hele livet.