Neste episode

Jeg blogger live fra Robinsonøya.

Eller fra Bø i Telemark, da, men det går mye ut på ett.

Begge er rike på vakker natur og fulle av gærninger hvis motivasjon for oppholdet utover det å "være her helt til siste slutt!" er heller uviss for de aller fleste (gærningene selv inkludert), begge er kontrollert av et håpløst hormonvrak av en værgud (sikkert samme dama der som her), og, viktigst av alt: begge er påfallende øde til å være så nær sivilisasjonen. I Robinsontilfellet så tror jeg kanskje de betaler folk for å evakuere, litt som i Battle Royale, kanskje, men det tør jeg ikke banne på; det er bare det at det virker så usannsynlig at en liten sydhavsøy skal stå tom sånn helt uten videre. Her, derimot, trenger de ikke betale noen for å reise, virker det som; de bare stenger Sommarland (/badeland) i midten av august og så drar alle helt av seg selv. (For ja, dere: Sommarland i Bø er faktisk stengt. Helt til neste sommer. Noen ganger så skjønner jeg simpelthen ikke hvorfor jeg gidder å stå opp om morgenen.)

Hvor var jeg?

Åjo. I Bø. Skråstek på tema Øde. (Legg merke til hvordan de to ordene ser til forveksling veldig like ut. Det er en grunn til dét. Melk/mjølk, liksom. Går mye ut på det samme.)

Jeg har vært uten internett helt siden jeg flyttet hit.

Når folk har snakket om de nyeste genistrekene til Siv Jensen så har jeg ikke hatt filla peiling på hva disse har gått ut på. Jeg har ikke radio og jeg tar meg ikke råd til aviser.

Jeg har rett og slett ikke hatt noen som helst anelse om hva som har foregått der ute i verden - ikke så rent ulikt den isolerte tilværelsen som føres på tidligere nevnte realityøy, bare for å trekke litt i den såkalte røde tråden.

Så. Hva er nytt? Har vi oppnådd verdensfred siden sist? Har kollektivprisene gått ned? Er Oslo blitt tatt over av romvesener ennå?

(Isåfall, kjære nye landsmenn: velkommen skal dere være! Multikultur lenge leve og så videre! Men. Ikke kom til Bø. Herifra kan dere garantert ikke Phone Home. Det lyner og tordner i eninga og i slikt vær anbefales det som kjent at telefonene skrus av, og Skype funker ikke for da må man jo ha internett og det tar eviglang tid.)

Det hører med til historien om Øde-Bø at da jeg omsider fikk internett i går så hadde jeg akkurat gått til innkjøp av ti konvolutter og ti Norges-frimerker for å kunne nå folk på gamlemåten (kostet meg cirka 130 kroner, eller, i mer praktisk valuta: tre øl på Kroa), men hybelnøklene passer visst ikke til postkassen min, så ingen kan svare meg. Eller altså, de kan jo, men det er ikke noe vits i, det blir bare til at jeg vinker sørgmodig til den forstoppede lille boksen når jeg går til og fra skolen.

Det er åpenbart ikke meningen at jeg skal ha noen kontakt med omverdenen.

Kanskje om jeg skriver flaskepost. Vi har jo en elv.

Og jeg mener å huske at de gjorde det på Robinson en gang.

Eller kanskje det var på Lost.

Nåja, så var det dette med melk og samme sak igjen.

Akkurat som på Robinson har vi innsett at dager uten tv-serier er vanskelige å bli kvitt, så vi fyller dem som best vi kan med nye, absurde hobbyer (Yours Truly har begynt å gå i svømmehallen, og i morgen skal jeg etter all sannsynlighet på White Party. Herre gi meg styrke.)

Vi spiser mindre enn vi pleier, og ingen ser seg lenger tjent med å være kresne (i går spiste jeg mais på pizzaen, bare fordi den var gratis. MAIS. Herregud. Hva blir det neste, at jeg går ut og fanger mine egne kokosnøtter?), vi gjør oppgaver som kan virke enkle for folk som sitter i sofaen og ser alt fra utsiden, men som i virkeligheten er temmelig utfordrende.

Av og til trekker jeg meg tilbake til mitt lille værelse og tenker og skriver oppgaver, leser og hører på lyden av toget som kjører forbi på utsiden (og på musikken til nabojenta: hun hører på noe hiphopgreier og jeg høyner med to trykk på volumknappen, hun sier Yo motherfucker fuckyou motherfucker, jeg sier Fast du har en kjol som sitter snett, och läser dikter på fel sätt, så kan jag lova allt är annorlunda i ett annat land. Repeat, repeat, repeat! Høyere, høyere, høyere! Vi lader kanonene med nye høytalere, mer bass, mer fuck, særere indiepop! KRIG I OPPGANGEN!)

Ser på de tingene jeg valgte å ta med meg fra Bærum, "hva ville du hatt med deg til en øde øy, Maren?", vel, svaret er visst et par bøker, en vannkoker, hundre smykker og tilsvarende antall sko - og ingen sokker. INGEN SOKKER. (Kjære Tv3. Send sokker. Takk.)

Klassen min er lag Nord og resten av Høgskolen er lag Sør. Eller omvendt. Det spiller forsåvidt ingen rolle, poenget mitt er at det er litt oss mot røkla, jeg vet ikke hvordan det ble sånn, kanskje henger det sammen med at vi vorser for å dra hjem og sove. Neida. Yoda.

Men klassen min er faktisk best, da.

Om det er ett lag det er greit å tråkke oppi og sammen med dag ut og dag inn, hver eneste episode, så må det jo være den gjengen der.

Folk er utrolig dyktige og inspirerende og jeg er livredd for at de skal stemme meg av øya. Du er det svakeste ledd, adBø.

Og læreren min slår Christer Falch så ettertrykkelig ned i støvlene som leder at det bare er lumpent å sammenligne.

Jeg kommer til å lære så ufattelig mye.

Gi meg et år og jeg tar over verden.

Eller Bø, iallefall. Boblen. Sydhavsøyen i Telemark.

Jeg vil være her. Selv om sushi bare er mulig å oppdrive på fredager og selv om jeg kommer til å måtte bruke siste rest av matbudsjettet på nye klær om jeg ikke lærer meg å vaske de jeg allerede har snart og selv om jeg har prestasjonsangst og selv om jeg egentlig ikke er spesielt fan av reality, verken som tv-konsept eller som den norske oversettelsen av ordet, virkelighet, jeg foretrekker virkelighetsflukt - er vel derfor jeg skriver - jeg vil at alt skal fortsette å være på liksom eller i det minste med ungdommens trygge, ironiske distanse, jeg vil ikke bli voksen, jeg vil ikke være i den verdenen der, sammen med tannpasta og semesteravgifter og søknadsfrister, vil ikke være der hvor jeg er gammel nok til å kjøpe vodka (barnslig ansvarsfraskrivelse på flaske) enda jeg ikke er moden nok til å huske å sette på klokkealarm om morgenen.

Men likevel.

Likevel.

Jeg vil være her, "helt til siste slutt!".

Aldri så godt at det ikke er galt for noe

Sengen min, vinduet, døren jeg aldri klarer å åpne fordi nøkkelen er borte, vi har tre pianoer og ingen av dem er stemt, nipsgjenstandene jeg ikke vet hvorfor jeg eier, drikkeludospillet jeg fikk av noen gutter på ungdomsskolen og som har stått klemt inn mellom veggen og en kommode siden dengang.

De stygge markisene, "Bor du fremdeles hjemme, Maren?!", to postkasser, elgemøkk i hagen, nå klipper naboene gresset igjen, så høyt, så høyt, så høyt, jeg gjemmer ansiktet i puten og hører den fjerne lyden av kirkeklokker.

Å gå i undertøyet gjennom stuen og komme på litt for sent at vi har verdens største vinduer,

gi et lite vink til naboen, liksom,

hvordan kunne jeg huske det, jeg har jo bare bodd her siden barneskolen.

Ikke gå forbi den gule bommen, folk blir voldtatt der, jeg vet om en som ble knivstukket, hørte du om hun som ble truet med pistol på vei til butikken, ikke gå dit, men det lukter jo alltid så godt, jeg vil bare gå og ringe på alle dørene og spørre om mat, her hos meg spiser vi tomatsuppe og fiskegrateng og der spiser de sånt som jeg ikke kan uttale, det er ikke uten grunn at hele området kalles Lille-Asia.

På denne siden av bommen skjer det ingenting, vi kjeder oss så mye at vi tror vi skal dø, men vi dør ikke, vi bare stivner, vi blir som alle andre, rette, stive, glatte dukker som snakker om været og sier at vi "har forståelse for", enda sannheten er at vi ikke skjønner noe som helst.

Vi går til Bærums Verk og spiser pannekaker, nei, jeg har ikke råd, det går bra, vi kan bare gå, vi trenger ikke spise, kom, så går vi, vi går ned til Skui og videre, det store huset der pleide å være et barnehjem, visste du det? Jeg har hørt at det spøker der. Kom, så går vi litt fortere. Nå begynner det å regne, sier du, faen heller. Jeg sier at det er fint for jeg liker regnet og du mumler noe om å like å være forkjølet med et spørsmålstegn bak.

Rykkinnbussen går for tidlig fra rykkinnsenteret og for sent fra Oslo, sånn er det alltid, som om den helst vil være her så lite som mulig, det er greit, vi forstår den, vi prøver jo å komme oss vekk, vi også.

Menneskene her var først ute med rosa bånd og først ute med onepiece, på skolen min begynte to jenter å gråte da en fyr fra Paradise Hotel kom på besøk under russefeiringen, og apropos gråting så har jeg grått over hele kommunen, strie strømmer, i rennesteinen ligger det snus og yoghurtpapir og salte ønsker om å komme seg så langt vekk som overhodet mulig.

Husker du den kvelden da vi kranglet på Sandvika Stasjon?

Den dagen vi prøvde å finne fram på Stabekk, og jeg sa at for min skyld kunne vi bare droppe hele greia, og du ble så lei deg, og jeg måtte si unnskyld etterpå?

Den natten da vi ikke kunne komme oss hjem fra Lommedalen og det var blitt så usannsynlig kaldt og du sa "NÅ RINGER JEG PAPPA" og kusinen din, hun som ikke kommer herifra, lo og sa "Bærum" med klaprende tenner.

Folk jeg gjemmer meg for på matbutikken, han gutten som ikke vinker lenger, de jentene jeg pleide å kjenne, noen ganger så hilser jeg på foreldrene deres men ikke på dem, jeg vet ikke hvordan det ble sånn eller når, men foreldrene har jo ikke forandret seg, kanskje er det derfor, foreldre er liksom konstante, det er bare vi som forandrer oss.

Minner fra Snarøya fortoner seg mer som drømmer, de glir inn i hverandre og jeg overrasker meg selv ved å komme på lukter jeg trodde jeg hadde glemt.

Gudene vet hvor mange timer jeg har ventet på t-banen på Jar.

Hvor mange ting jeg har glemt igjen på bussen fra Bekkestua.

Epler jeg har plukket med meg og kastet igjen etter én bit, overkjørte kattepuser jeg har gått forbi, folk som spiller trekkspill på sandviksbroen, "se, det der er sandvikselven, familien min setter ut et juletre i den når det er desember, Bærum Sportsdykkerklubb er jammen best", snarveier jeg har tatt og som har vist seg å være omveier, nedoverbakker jeg har tryna i på sykkel.

Meldinger jeg ikke burde ha sendt.

De ligger på en mobil på et nattbord på Høvik. På Lysaker. På Torshov og på Sogn.

Det står et bord midt på golvet, midt på bordet en revolver.

"Jeg så du var venn med henne på facebook. Hva er greia. Hun er jo pest og kolera combined."

Sengen min.

"Det er fest i Asker, skal du være med?"

Sengen min, sengen min.

"Husker du Celine fra ungdomsskolen? Jeg så henne i går, og.."

Sengen min, sengen min, mammas armer som er så korte at hun ser litt ut som en dinosaur, sengen min..

"Åja, så du er Maren! Jaa, jeg vet jo hvem du er. Vi kjenner jo Andreas, begge to. Og Ida. Og Morten, Maria, Nora, Peter, Ingunn, Joachim..."

Pappa som ikke har barbert seg, muren som står ikke så langt fra huset, noen har tagget på den, "Jesus" står det, det gjør seg godt som veibeskrivelse, "når du finner Jesus så er du på riktig vei", liksom.

Å spise bringebær alene og å gå i dyrebutikken og bare stå der en stund fordi man er trist.

Å se Ringenes Herre hele natten og sove hele dagen og det gjør ingenting, i morgen er en ny dag, bruk den istedenfor, se, her får du en til og en til og en til, sånn har det vært hele livet.

"Se, Maren, her satt vi og blåste såpebobler den gangen, husker du det?"

Husker jeg det?

Jeg har blåst såpebobler over hele Bærum.

Hade da, sengen min.

Nå drar jeg snart.

Nå drar jeg snart.

Ein, Schwein, Drei, Vier!

Min venninne Pink Floyd og jeg har tilbragt litt kvalitetstid i verdens hipstersentrum. Nei, jeg mener ikke Øyafestivalen. Jeg mener Berlin. Natürlich.

Jeg har aldri før hatt så lyst til å skrike "jeg elsker dere, alle sammen!" til alle menneskene i en hel by (og leilighetene deres. Og butikkene deres. Og kattene i vinduskarmene. Og kaffeprisene deres. Og.. Ikkesant, alt), men nå var det vanskelig å holde seg. I en butikk som het Kauf Dich Glücklich (noe vi begge gjorde, forresten), solgte de verdens fineste klær, en liten drøss kaleidoskoper og sære solbriller og små plastikkdinosaurer, vafler med iskrem, milkshake og kaffe. Den lå i samme gate som den butikken som solgte t-skjorter med budskap av typen "Destroy your fancy career" og "were you drunk when..?", og jeg tenkte at "Berlin og jeg, altså. Vi burde jammen bli bedre kjent."

Tilfeldighetene skulle ha det til at vi ble boende ved Osloerstraße, med norske flagg på togstasjonen sin og det hele, og det tenkte vi jo at var litt gøy og en anelse pinlig. Men ellers var vi særs internasjonale verdensborgere, altså, og så ikke engang en eneste nordmann på hele turen.

Vi møtte riktignok et par dansker, men de snakket engelsk - bortsett fra han ene, da, som på lavmælt, semi-forståelig dansk presenterte et forslag om noen heller tvilsomme aktiviteter i hans "store soverom, like ved Alexanderplatz", og jeg bare, "Kamelåså?!?", men han tok den ikke, så vi sendte dem hjem igjen.

Danskene hadde drasset på en overberuset, fremmed skotte ("he's just like a little dog, really, and it's like, mom, can we keep him?!"). Skotten, som ikke kunne si s, forresten (den ene skotten i verden som ikke snakker pent! Hva er oddsen?!), innså imidlertid at det var mye morsommere å stalke Pink Floyd enn det var å stalke danskene. Så han fulgte etter oss ut i ingenmannsland midt på natten. Venninnen og jeg har det nemlig med å ta riktig buss men i feil retning, og ikke oppdage at det er dét vi har gjort før vi er ved endestasjonen. Om det ikke var for at jeg var så irritert på vår idiotiske evne til aldri å lære av egne feil så ville jeg antakeligvis ha ledd brokk på meg. Jeg mener. Hallo. Snakker om å følge etter feil folk. Det tok oss typ en time å komme oss inn igjen til sentrum.

Skotten snakket mye om hvor godt han likte vikinger, bortsett fra kanskje den delen med plyndring/voldtekt/krig/bybranner osv, men det med de fine båtene, det syntes han var kjempestas.

Vi nikket høflig og satte ham fra oss i en taxi.

Pink Floyd og jeg slentret målløst omkring i fem dager og gikk aldri lei.

Jeg har kommet frem til at jeg er nødt til å bo i Kreuzberg en dag. Bygningene er så fine med grafittien sin og blomstene og verandaene og alle de rare tingene folk har i vinduene. Og de herlige menneskene som sitter og snakker tysk og drikker øl på fortauskaféer i absurd kule klær. Butikkene selger Star Wars-smykker (jeg er blakk) og spiller bra musikk.

Alle er så avslappet og koselige, bokhandlene og platesjappene er så rare og søte og hele atmosfæren er så positiv at jeg ble gående og glise som en gærning hele uken.

Noenganger snek vi oss inn på privat eiendom bare fordi det var så fint der, men det var aldri noen som ble sinte på oss, og når vi så litt for lenge på et gammelt menneske fordi vi lurte på hva han eller hun hadde tenkt under krigen, så smilte det vennlig og vi smilte tilbake.

Av og til kjørte en politibil forbi, og da sang min venninne og jeg "Die Polizei" og alt var superhyggelig.

Bare én gang møtte vi noen som ikke var så hyggelige; en guttegjeng som på død og liv skulle holde meg fast og spørre om jeg ville være med på gambling.

"Gambling, ja?! JA!??!"

Og jeg bare.

Herregud. Hvor spillegal går det an å bli. Kjøp et liv.

Så jeg sa at jeg helst ikke ville, for jeg hadde jo gamblingproblemer da jeg var liten (det er faktisk helt sant - det er derfor jeg adri vedder eller spiller om noe annet enn ære og berømmelse), men de tok liksom ikke nein, danke for et svar, de bare insisterte, "GAMBLING, JETZT! JA, JA!", og så måtte Pink Floyd trekke meg unna.

Og forklare meg at de egentlig sa "gangbang".

Og at det er på tide at jeg gjør noe med hørselen min.

Vi fant et tre med bøker i og spiste frokost i tre timer, vi gikk forbi huset til Brecht og tok bilder av spurver med engangskamera.

På en bar møtte vi en liten, svart hund som het Ninja, og dessuten et superhett par fra Frankrike. (Pink Floyd og jeg kan jo ikke være i Berlin uten å møte franskmenn.)

Jenta var modell og gutten var musiker, og historien om hvordan de møttes var så fin at jeg sikkert kommer til å blogge den i eget innlegg. De var veldig hyggelige, og vi bare, "hurra, nye venner!", og da de sa at vi kunne bli med og vente i leiligheten deres til det sluttet å regne og banen begynte å gå igjen så tenkte vi "ja, hvorfor ikke?"

- Til en annen gang: fordi de kler av seg alle klærne idet dere kommer inn i leiligheten, og det viser seg at de tror at de har sjekket dere opp og alt blir litt awkward.

Derfor ikke.

Franskmenn, ass.

Dagen etter så vi ut som at vi hadde prøvd å gjøre oss så stygge som mulig med vilje, men Tyskland var hyggelig mot oss allikevel, og da jeg sovnet på flyet på vei hjemover så hørte jeg stemmen til den lille gutten som satt bak meg på veien til:

"Kan jeg tysk, pappa? Pappa, hør da! Er det sånn her? Er det det?

EIN SCHWEIN DREI VIER!"

Nå må jeg gå og barbere leggene mine for sistgang jeg prøvde så funket det ikke, for jeg var så i ørska at jeg tok med meg tannbørsten min inn i dusjen istedenfor barberhøvelen. Berlin er best, men det ble ikke så mye søvn at det gjør noe.

Og alle var enige om at det var en fin tur.

Good Old Fashioned Lover Boy

"Unnskyld meg."

"Ja?"

Han var ganske høy, ganske full, og, etter bekledningen å dømme, sikkert ganske kald.

"Vil du ha middag?"

Jeg kniste.

"Nå? Klokken er.. mhhhh.. fem over to?"

"Ja?"

Jeg la mobilen min tilbake i kjolelommen, og la til et nøkternt "om natten", for å fjerne enhver tvil.

"Men jeg er jo sulten nå", sa han.

Jeg trakk på det. "Det er jo forsåvidt jeg også", kom jeg frem til. "Og her kjeder jeg meg uansett. Musikken der inne er så dårlig, vennene mine forsvant i en endeløs rekke av jenkadansere, og her ute så regner det."

"Regner det?" spurte han.

Jeg kastet et raskt blikk på den hvite t-skjorten som hadde klistret seg til overkroppen hans.

And there's a 30% chance that it's already raining..

"Neida", sa jeg.

"Bra", sa han. "Det er jo juli."

"Ja.. Det er jo det."

Han nikket ettertenksomt.

"Skal vi gå da, eller?"

"Og spise middag?" sa jeg.

"Ja? Vi kan kalle det en date, om du vil, eller så kan det bare være middag."

"Å, du er bare for snill."

"Hæ?"

"Nei, ingenting.."

Jeg tror kanskje at vi trakk på skuldrene samtidig, før jeg fisket opp telefonen igjen. "Skal bare si ifra", mumlet jeg, og nikket mot sms-en jeg var iferd med å skrive.

"At du blir med meg?"

"Jepp. Jeg er verdens beste venninne."

"Hva skriver du da?"

"At jeg ikke ligger død eller voldtatt i en busk, tenker jeg. Jeg prøver å sette et godt eksempel skjønner du for de gir aldri beskjed før de stikker av og jeg blir alltid dødsbekymret og.. - "

"- Skriv at vi går og bader!"

Jeg la en beskyttende hånd over skjermen - en gest jeg kunne ha spart meg, skulle det vise seg, da telefonen kastet inn håndkleet allerede dagen etter, helt uavhengig av været - og stirret på ham.

"Bade?! Jeg trodde vi skulle spise!"

"Ja? Men vi må jo bade først, da."

"Hahahah. Tuller du?"

Han hevet et øyenbryn, kjempet en håpløs kamp mot promillen om å presse blikket ut av kryss, før han kapitulerte og lot det synke tilbake til bakkenivå.

"Vel.. Altså.." mumlet han. "Ingen middag uten bading."

Jeg vet av erfaring at noen familier praktiserer denne regelen om sommeren, og jeg tenkte at om han faktisk hadde fått den så ettertrykkelig innprenta at han selv i denne tilstanden ville være i stand til å huske den, og, ikke minst, insistere på å følge den, så var det faktisk mulig at jeg hadde funnet Drømmemannen. Det er tross alt ingenting her i verden som er bedre enn noen som er villige til å bade like ofte/lenge som meg. Også i regnet, da!

"Okå", sa jeg, "hvis du finner et sted vi kan bade og et sted vi kan komme oss opp av vannet fra så er jeg med."

"Vi hopper fra brua!!" sa han.

"Hæ." sa jeg.

"KOM DA, så hopper vi fra brua!"

Med en voldsom entusiasme grep han meg om armen og trakk meg av gårde.

"Ventventvent!" ropte jeg, "har det rabla for deg, vi kan da ikke hoppe fra broen!"

"Klart vi kan, det er jo vann under!"

Jeg trakk ham tilbake igjen, og ble stående stiv som en pinne på stedet hvil.

"Hør her.. " - her prøvde jeg å huske om han hadde introdusert seg, men landet på at svaret var negativt - ".. randomguy. Jeg vil ikke hoppe fra en bro."

Han så umåtelig skuffet ut.

"Men.." sa han. "Du sa jo at du ville?"

"Jeg sa at jeg ville bade!"

"Ja, nemlig!"

"Ikke at jeg ville hoppe fra broen!"

"Potet/potet!"

"Nei, det er ikke det samme. I det ene tilfellet så elsker du livet for du skal bade og i det andre tilfellet så hater du livet for .. du skal jo ta det. Livet.

Av deg, altså."

Han ristet på hodet.

"Man elsker jo livet om man hopper fra brua også. Man skal jo bade!"

"'Gå og hiv deg selv fra en bro' en ikke akkurat noe du sier til noen du vil at skal ha det bra og som du vil fortsette å ha kontakt med!"

"Er det vel!"

"Det begynner å demre for meg hvorfor du ikke har noen å spise middag med.." sa jeg.

"Takk det samme," glefset han, "du gir jo ingen mening!"

Jeg sukket dypt og slang armene ut til hver sin side.

"Man hopper ikke fra broer!"

"Gjør man vel! Man må bare bestemme seg på forhånd for om man hopper fordi man skal svømme eller fordi man er lei av verden!"

Vi ble stående og stirre på hverandre et øyeblikk. Jeg var så frustrert at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

"Så du mener..", sa jeg, "at tyngekraften forskjellbehandler deg utifra intensjonen din?"

"Hæ." sa han. "Snakk norsk a."

Argh!

"Tyngdekraften. Den bare, 'å, han her tryner rett ned fra en freakings bro og fallet er egentlig klønete/høyt nok til at Joachim burde dø'-"

"- heter ikke Joachim -"

"- 'men Joachim vil ikke dø, han, så da bare gjør vi vannoverflaten litt mykere eller slenger inn litt ekstra luftmotstand han kan sveve på eller bare ser en annen vei mens han faller også kan han falle akkurat sånn som det passer ham' -"

"- nå er du faktisk bare teit -"

" - 'og okå, når andre folk hopper fra broer så har de som regel skrevet selvmordsbrev og sånt, men ikke denne karen, så da får det vel være greit, da! Hva skal det være i dag, Sir - fritt fall, stup, svev.. eller kanskje vi kan friste med en liten flytur? Alt du må gjøre er å velge.' Sånn, liksom?"

Han la armene i kors og så så furt ut at jeg nesten måtte le.

"Den brua er ikke så høy, altså", sa han.

"Nei", sa jeg, "så det er veldig mulig at du ikke dør. Men da brekker du kanskje noe. Eller skader deg på annet vis. Eller så får du kanskje bare veldig vondt fordi du treffer feil også drukner du i det mørke vannet."

"Ikke vær så kjip, da. Det blir sikkert gøy, og hvis ikke så slipper du å sove i telt i natt. For å si det sånn. Haha."

"Man hopper ikke fra broer! Litt som at man ikke hopper i fossen. Ta det fra en som har gjort det: det er ikke noe gøy. Smerte er faktisk skikkelig dust."

Han så ikke overbevist ut.

"Du er sikkert en sånn en som ikke vil spise sopp du ikke kjenner til også, du", sa han, med en hånlig, anklagende tone, som om han nettopp hadde tatt meg i å være redd for å drikke vann fra springen eller tilsvarende.

"Man skal faktisk være litt forsiktig med sopp også..", mumlet jeg. "Man vet aldri hva som kan være veldig giftig."

"Isåfall vet jeg ikke helt om du vil ha middag av meg likevel", sa han.

Og så lo jeg så høyt at selv dørvakten måtte smile.

"Sikker på at du ikke skal være med å hoppe fra brua?" sa samtalepartneren, tydelig oppmuntret av stemningsskiftet.

"Ja", sa jeg. "Helt sikker."

"Eller spise sopp fra bak teltet mitt?"

"Helst ikke."

"Siste sjanse, altså."

"Jatakk men neitakk."

"Alt er godt så lenge det er godt nok stekt?"

"Tviler ikke."

"Men likevel?"

"Likevel."

"Ok. Hade, da."

"Hade, ja. Ha en fortsatt fin festival."

"Denne daten gikk ikke så veldig bra, egentlig."

"Tja. Den kunne gått verre. Vi kunne for eksempel ha hoppet fra en bro."