Litt tegneblogg: NO-more-RLY

Noen av dere husker kanskje at jeg gjorde et tappert forsøk på tegneblogging i mars? Vel, nå er jeg altså igang igjen.

Anledningen er at jeg sluttet i jobben min i går.

Ja, jeg vet, det er helt absurd og utrolig vemodig.

Da en venninne av meg sa opp jobben sin for en stund siden, tøyset jeg mye med det faktum at hun nå var arbeidsløs. Jeg har nemlig, så lenge jeg kan huske, tenkt at det er et av de snodigste ordene i verden. Når noen sier "arbeidsløs", så hører jeg det som "lett på tråden i arbeidssammenheng". Det er litt som når folk sier at de bare røyker når de er på fest, at de er "festrøykere": de røyker ikke faktisk selve festen, enda ordet godt kan hive tankene dine inn i de baner. Å være festrøyker er å være en som røyker.. på fest.

Å være arbeidsløs er altså å være profesjonell tøs. Eller Pretty Woman, om du vil.

Men noe sier meg at fremtiden kommer til å fortone seg litt mindre som et Julia Roberts-eventyr og litt mer som et eneste, uendelig spammaraton på twitter.

Problemet er jo at jeg egentlig ikke ville slutte. Om jeg ikke skulle flytte om to uker så ville jeg naturligvis ikke sagt opp. Jobben min er var jo bedre enn alle andre sin. Jeg elsker kollegaene mine og alle bøkene og tekokeren og de søte kundene og de store vinduene og hver gang vi får pakkepapir i nye farger.

Så for å gjøre avskjeden litt enklere for meg selv så tegnet jeg et par av de tingene jeg ikke kommer til å savne.

Hold dere fast, her er de altså, og som alltid minner jeg om at om man skulle finne på å trykke på bildene så blir de kjempepraktisk størrelse. (Ber forresten om forståelse for at ikke alle er av superkvalitet; de ble tegnet klokken fire natt til lørdag.

Ja, jeg var supervåken & -oppvakt på min siste arbeidsdag. Hurra for meg.)

Jeg kommer ikke til å savne sinte kunder som ikke vet hva de snakker om.

JEG HAR IKKE ORD.

*

.. Da jeg til omsider ga opp forsøket på å forklare ham at pocketboken ikke kommer ut samtidig som hardcoverversjonen og at han følgelig ikke kunne ha sett den hos noen andre, klistret jeg på meg et høflig smil og sa at "nå ligger jo heldigvis ikke Ark så veldig langt unna, da, så om du mener at de har den der så kan jeg jo gjerne forklare deg veien dit..?" - og aldri har jeg vel vært reddere for å få bank i hele mitt liv. For det var jammen superfrekt sagt. Det var faktisk forkastelig. Og dessuten himla dårlig service. Aiaiaiai.

Jeg kommer ikke til å savne den perioden da det var så varmt at jeg trodde jeg skulle stryke med.

På et tidspunkt knelte airconditionsystemet vårt, og det var ingenting jeg heller ville enn å la mitt brennhete legeme synke ned i et bunnløst hav av isbiter og vinterkvelder. Og når jeg sier brennheit så mener jeg i den svette, usjarmerende, kvelende betydningen og ikke den tiltrekkende.

Jeg tenkte en stund at kanskje Norli kunne innføre en ny, spesielt tilpasset arbeidsuniform og at det kanskje til og med ville hjelpe på mersalget. Om ikke i mitt tilfelle (jeg var jo, som dere kanskje husker, svett&usjarmerende), så iallefall i visse andres. Vi har en pen stab.

*

Men da de fleste viste seg å være negative til badetøyidéen, henfalt jeg til mørkere fantasier. Jeg grublet og funderte og planla og håpet. Blyant i pusterøret, plastikkpose over hodet, papercut på steder som ikke burde få papercut..

.. Men så ble lufteanlegget fikset, da, og selvmordsplanene forsvant med ett som kunder for lyrikkhylla.

Jeg kommer ikke til å savne å tabbe meg ut foran kunder.

Norlien min ligger rett ved siden av et stort hotell. Man skulle kanskje tro at jeg burde kunne være obs på at det kan tenkes at kunden med det flakkende blikket er turist og ikke skjønner norsk. Det ville slett ikke være urimelig å anta at jeg kunne klare å plukke opp hintene.

Men det ville likefullt være riv, rav, ruskende galt.

Jeg er aldri obs på noe som helst.

Jeg tror bare at alle er sjenerte, jeg.

*

Det er ingenting jeg hater så mye som når en kunde spør om hjelp og jeg bare "jajøss, kom, så blir jeg med deg og hjelper til med å finne!", og så blir det til at jeg bare svever rundt rett bak dem mens de leter i hyllen, og av og til så sier jeg litt teite ting bare fordi jeg ikke tåler stillheten og dessuten vil minne om at jeg fremdeles er der og ikke har gitt opp, og så ender det med at kunden finner det vi leter etter og jeg bare "ehm. Ja! Heia.. deg."

Og føler meg komplett ubrukelig.

Jeg kommer ikke til å savne kunder som kommer fra ingensteder.

Virkelig, noenganger så har jeg dem mistenkt for å ligge bak hyllene og vente på at jeg skal gli inn i "ingen-kunder-på-en-time-koma", bare så de ALLE SAMMEN kan hoppe inn foran disken min SAMTIDIG og gi meg panikk, hjertestans og magesår.

Dette er likevel ikke like forstyrrende som når det plutselig, ut av ingenting, spretter opp en kunde - som skutt rett opp fra gulvet! - som en forbanna marekatt, og istedenfor å si hei, så sier de et eller annet totalt absurd. Som om de har en svært underlig form for tourettes.

Generelt kan jeg styre min begeistring for folk som ikke sier hei, faktisk. Og det er sjokkerende mange av dem. Her aner jeg et forbedringspotensiale, Norge, jeg bare nevner det.

*

Resten har jeg ingen illustrasjoner av, men burde nevnes allikevel. Jeg kommer ikke til å savne følgende:

- Kunder som mumler tittel og forfatter, men skriker alt annet.

"JEG SKAL HA hviskehviskehviske AV hviskehviskehviske, OG DEN MÅ PAKKES INN FOR DET ER EN KONFIRMASJONSGAVE!"

"Unnskyld, jeg klarte ikke helt å fange tittelen inni der..?"

"JEG SA JO hviskehviskehviske!"

"Ja. Det sa du, ja.."

- Datasystemet som dør når det blir stresset.

- Når vi ikke har en bok og kunden ser så skuffet ut at jeg føler det litt som at jeg har skutt kaninen hans.

Bortsett fra dette så kommer jeg altså til å savne jobben min. Masse.

Nå er jeg nødt til å legge meg for jeg fikk ikke sovet noe i natt og nå er det ikke så lenge til jeg skal ha middagsgjester. Galskap.

Beklager eventuelle halvferdige setninger og støtende bruk av tegnsetning, dårlige scanninger (scanneren hater meg) og andre ting dere måtte mislike og som jeg herverd velger å fraskrive meg ethvert ansvar for. Det var garantert sabotasje fra Tanum.

Adieu for nå, kjære Norli!

Det lille landet med det store hjertet

Det er den samme kvalmen som har vært der siden fredag ettermiddag, jeg ser den i alle rundt meg, det er noe vi bærer på nå, sammen, den ligger og ulmer mellom Ja, vi elsker og det bildet av de døde ungdommene i vannet utenfor Utøya - som en hengebro mellom himmel og helvete. Det er en ny kvalme som vi ikke har kjent før, den er ikke som bilsyke, enda verden kjennes som den snurrer for fort og vi skriker så høyt vi kan at vi vil at den skal stoppe; det er ikke den kvalmen man føler om man får et slag i mellomgulvet, enda fysisk smerte utvilsomt kan forekomme, selv hos oss heldige som satt trygge i en sofa med macen på fanget og tårer i øynene da landet vårt skalv og det ikke var torden likevel; det er ikke den kvalmen man kjenner før man skal opp til muntlig eksamen, enda vi ikke vet hva vi skal si, nå heller, eller hvordan vi skal si det; det er ikke den samme kvalmen som den man kjenner etter en vill natt på byen, enda vi også i dette tilfellet våkner badet i kaldsvette og ynker oss over det som har skjedd, håper at det kan bli borte, at vi husker feil, alt føles surrealistisk, hvorfor kan vi ikke trykke reload game?; det er ikke engang den samme kvalmen som vi får av å se på Saw-filmene, enda gudene skal vite at vi har blodige bilder på netthinnen nå også.

Tidligere har vi sett Battle Royale og Shutter Island, kjent klaustrofobien omfavne oss akkurat slik regissøren har planlagt det, vi har følt brekningsfornemmelsen fremkalt av blodige bylter av ubestemmelige kroppsdeler og gjennomvåte klesplagg - men ingenting sitter i oss som dette. Virkeligheten har ingen rulletekst som kan hente oss tilbake igjen til tryggheten.

Virkeligheten nytes ikke best med popcorn.

Virkelighetens salt kommer i tåreform og smaker av sure oppstøt.

Jeg er utslitt av å gråte av for mange følelser på én gang, som en terning som ikke kan bestemme seg for hvilken side den skal lande på og heller blir stående og spinne.

Sorg for de skadede, de traumatiserte, de avdøde, deres nærmeste, de som ble igjen.

Redsel.

Maktesløshet.

Sinne.

Forvirring.

Desperasjon.

Lettelse, over at mine ikke var der, at mine er i orden, at mitt liv i teorien kan gå videre som normalt.

Den dårlige samvittigheten over at jeg i det hele tatt kan føle meg lettet, kan gråte av glede, at jeg kan ha det så jævelig bra mens andre bare har det jævelig.

Jeg er kvalm av å ligge søvnløs for lenge. Kvalm av marerittene jeg får når jeg endelig sovner.

Kvalm av å ha brukt ord som er altfor store for meg; sorg, smerte, kjærlighet, mot, respekt.

De tar så stor plass i munnen min at det er som om jeg spyr hver gang jeg sier dem, de kommer så langt innenifra og jeg kjenner ikke meg selv igjen når de blir sagt, jeg sier jo ikke sånt, og de siste dagene så har jeg sagt dem så mange ganger, jeg har til og med sagt "jeg er glad i deg", og den .. den.. kjærligheten (se, der var det igjen!) som ligger i den setningen tar så stor plass inne i meg at når jeg først ytrer den, slipper den ut, så er det som om jeg tømmer meg fullstendig, det blir ingenting igjen, jeg er tom. Det er bare kvalmen og utmattelsen tilbake.

Kvalmen og utmattelsen, jeg ser den i dere også, alle sammen.

Men jeg ser også noe nytt (dette blir pompøst som bare søren, så om dere har tilgang på litt skikkelig, overveldende, epic musikk, så ville jeg satt den på nå - for jeg tuller ikke) :

jeg ser folk som holder hverandre på trikken, som lytter og trøster.

Fremmede som snakker sammen på butikken.

Bloggere og twitrere som skriver rørende om respekt og kjærlighet, uavhengig av politisk tilhørighet, religion, hudfarge, seksualitet, kultur.

Sørgende som snakker om demokrati og politikere som snakker om sorg.

Unge øyne som lyser av stolthet, en ubeskrivelig stolthet av å komme fra Norge, som tar opp plassen til den likegyldigheten vi har hvilt i så lenge.

Mennesker som nikker, som smiler, som venter tålmodig.

Nordmenn som er der for hverandre.

-

Det kjennes som at verden har gått under, og enda den ikke kommer til å gå over med det første - kanskje aldri, noensinne - så blir den på et eller annet tidspunkt nødt til å gå videre.

Og da er det så innmari fint om vi går med den - sammen.

Kjære, lille Norge. Det er så mye vi har mistet - men denne nye kvalmen har kommet sammen med en ny varme, en ny omtanke og en ny omsorg. Jeg håper vi klarer å holde fast i dem, samtidig som vi holder godt fast i hverandre.

"Vi har de døde med oss den dagen vi kommer igjen."

Vargen ylar i nattens skog

(Pre-post: Opprinnelig publisert for cirka et døgn siden, men så feiget jeg ut da lyset kom, og fôret hele sulamitten til sensurmonsteret. Nå er det natt igjen, og la oss innse det: med babyinsomnia blir alle netter like. Så nå prøver vi igjen.)

Det er natt, og jeg er en kjempestor bygning som vet at alle lysene på innsiden er skrudd av.

Jeg føler meg hul og rar og det kjennes så unaturlig å bare ligge sånn, helt stille, jeg er jo bare betong og betong trenger ikke søvn, men jeg må jo ta hensyn, noe hviler inni meg og må beskyttes, for på utsiden er verden.

Verden er lys våken, lunefull og forlokkende, elektrisk, den angriper meg fra alle kanter, forsøker å trenge inn til roen, ødelegge den, utslette den, transformere den til fargerike eksplosjoner og bølger som aldri kan stilne.

Huden min er bleke konturer, er strekene man skal fargelegge rundt og inni og som skiller de der inne fra de der ute, som store, slitte vegger. På innsiden av disse veggene - inne i den bygningen som er meg - ligger det folk og kaster seg frem og tilbake i sengene sine, de forsøker å sove, og hver gang jeg snur meg i sengen min så kjenner de at gulvet rister under dem, de setter seg opp og sier "hva var det?", og så forsøker jeg å holde pusten, ligger helt i ro til det kribler fra tak til gulv, "sov, der inne, sov nå."

De krøller seg sammen under dynene sine, gjesper og drikker vann, og jeg er en beholder som passer på dem fordi det er det jeg var bygget til å gjøre.

Men de sover ikke, og det gjør ikke jeg heller.

Klokken er en absurd oppfinnelse som jeg ikke tør stole på, en gryte som koker enten du ser på den eller ikke, og jeg er en bygning med grunnmuren plantet i en myr av rastløshet.

Et ungt par har klatret den stigen som er ryggraden min, videre opp langs nakken og inn i selve hodet. De har krabbet opp gjennom takluka, og nå sitter de der, i håret mitt, og teller tapetblomster på himmelen og snakker dritt om meg.

Jeg forsøker å presse dem flate med hodeputen, prøver å skremme dem ned derifra ved å skru på lyset, jeg drar meg i håret og gnir meg i øynene, de sitter der fremdeles, "Maren er egentlig ganske stygg, synes du ikke?", kom dere ned derifra, det er leggetid!, "jo, og husker du den gangen hun..", sier de, og så forteller de med maleriske vendinger og store armbevegelser, jeg snakker rett ut i mørket, slutt å le!, sier jeg, jeg vil ikke høre på dere!, jeg vil ikke tenke på den gangen jeg..!, "ja, eller den kvelden i Australia da..", flirer de, "men ingenting er verre enn den gangen i februar..!" - Hold opp! Værsåsnill! Hold opp!

Den ene tenner seg en sigarett og jeg må snu puten fordi den blir så varm.

Jeg biter tennene sammen og lurer på om huset jeg skal sove i også får lyst til å løpe sin vei iblant. Stryker fingrene langs veggen og kjenner at jeg blir roligere. Rødmen trekker seg sakte tilbake fra kinnene.

Et sted i venstre bein våkner en gammel mann av mareritt, han slår stokken sin hardt mot gulvet, dunk, dunk, dunk, som for å forsikre seg om at dette er virkeligheten og at han er forankret i den, jeg kaster på meg, kjenner smerten i leggen, den drypper tungt et par ganger før den brer seg utover som varmt vann, en stemme i bakhodet rekker å hviske "hypokonder" lenge før den andre stemmen er ferdig med å nynne "livsstopp/blodpropp", og klokken har snudd seg seksti grader siden sist.

Det klør og stikker i albuen idet en kvinne med langt, mørkt hår faller ut av sengen sin; hun blir liggende og grave seg dypt ned i gulvteppet med fingerspissene.

En baby skriker i mageregionen, og med ett lyser det i hele etasjen, der våknet visst alle med adresse Korsryggen!, i håndflaten er det noen som krangler, og en eller annen løper i trappene mellom hjertet og halsen, det er liv i meg som burde være på pause, jeg er en bygning som kan rase hvert øyeblikk, det er natt i Maren men ingen får sove.

kan ikke skrive kaos uten kos

Til syvende og sist så koker alt sammen ned til et spørsmål om timing. Sånn er det alltid.

Man kan argumentere for at enhver handling i seg selv er riktig, men utfallet avhenger, som nevnt, helt, holdent & uunngåelig av timingen.

Jeg, for eksempel, gjør aldri noe galt (selvfølgelig), det er bare det at jeg sjelden gjør noe til riktig tid. Det er derfor jeg kan virke litt håpløs av og til. Jeg har rett og slett kronisk dårlig timing.

Andre igjen er komplett inkompetente og gjør gale ting i eninga, men av en eller annen grunn presterer de gang på gang å kombinere Dårlig Plan med God Timing, og når det kommer til Livet I Praksis så blir pluss og minus pluss, og så lykkes de allikevel. Urettferdig, men sant.

Det finnes ikke noe feil sted så lenge man er der til riktig tid. Tenk over det, og du skjønner at jeg har rett.

Fortelle vitser, spille i filmer, lage musikk, drive dialoger, være vittig, rekke bussen - klarer du å treffe på riktig hjerteslag så er gullet ditt.

*

Denne uken var jeg på Slottsfjellfestivalen og møtte sånn cirka totusen kjempepene mennesker, og jeg, jeg hadde blemmer over halve meg, for dagen før avreise fant legen ut at jeg er noe i retning av allergisk mot sol (det var det jeg visste! Solen prøver faktisk å drepe meg!) og at smertefull, midlertidig umedisinerbar spedalskhet & superaids er resultatet.

Her står jeg altså rett opp og ned og er usynlig i en bokhandel i ett år, men når jeg endelig skal være sosial, da ser jeg ut som en sylteagurk.

Timing, dere.

*

Min venninne Pink Floyd og jeg dro til Tønsberg for å jobbe som frivillige på lørdagen før selve festivalen (som begynte på torsdagen, fem teltnetter(!) og seks Tønsbergdager(!) senere), og ble straks satt i arbeid som vakter.

Vi hadde altså riktig jobb, på riktig sted, men til det som for oss føltes som ganske så feil tid;

"Det er jo ingen her før på torsdag? Ingen fulle publikummere som kan falle ned fra slottet! Ingen som må hindres i å ta med seg paraplyer/speilreflekskameraer/sprit på antibacflasker inn! Ingen som prøver å snike seg inn backstage! Ingenting! Hvem skal vi.. ehm.. Vokte?"

"Dere skal se etter junkier i stillasene!"

"Seriøst?"

"Jajøss! Kjempestort problem i Tønsberg, de junkiene. Såh, ja. Ut og gå, nå."

Sjefene insisterte på at vi egentlig gjorde noe viktig, men Partner in Crime og jeg har en teori om at de fant oss uegnet for planlagt oppriggarbeid (vi er veldig søte, altså, men noen muskelbunter er vi strengt tatt ikke, og dét kunne jo ikke de vite før vår ankomst), og følgelig dyttet på oss en oppdiktet stilling.

Greit for oss, forsåvidt. Vi fikk være utendørs og møte mange hyggelige mennesker, som alle lo av oss der vi valset målløse omkring og spurte tilfeldige forbipasserende om de hadde sett noen junkier på området.

Og nå, nå kommer vi endelig til dette avsnittets del med rett begivenhet/feil tid:

etter to lange, intense dager med leting etter junkier i stillasene, så fant vi.. ingen.

Det var to slukkøra piker som leverte tilbake vaktvestene sine og flyttet lavoen fra Slottsfjell Skolegård til Frivilligcampen (ja, vi kom til Tønsberg flere dager før campen i det hele tatt hadde åpnet. T-i-m-i-n-g.)

Og så, på søndag morgen - altså en hel uke etter at vi hadde gitt opp vår jobb som junkiehunters - da lavoen på ny skulle pakkes sammen og vi skulle reise hjem til Bærum, da åpnet vi teltdøren, og der, i selve åpningen(!), fant vi.. EN VASKEKTE JUNKIE!

Vi jublet, enda timingen var off, og junkien tok tomflaskene våre og smilte fra øre til øre.

*

Lavokameratene mine og jeg var generelt ett kvarter forsinket til alt.

Men det gjorde ikke så mye, for det kvarteret viste seg som regel å være det magiske kvarteret der man kunne dytte i seg ekstra øl og knekkebrød.

(Eller whiskey. Som jeg godt kunne timet annerledes, har jeg innsett i ettertid. For eksempel så kunne jeg ha timet det med et sted uten andre mennesker eller mobildekning, men det trenger vi ikke snakke om.)

Vi kom som regel løpende inn på festivalområdet med såpebobler i den ene hånda og engangskameraet i den andre, med lyden av applausen til bandets åpningslåt som joggesoundtrack.

Den ene gangen vi greide å komme i tide til noe som helst så var det tilfeldigvis til Harry Potter 7 del 2, men dét hadde jeg timet med en "det gjør vondt å være sylteagurk så nå er jeg deprimert"-fase, og der jeg ved en annen anledning kunne ha nøyd meg med å snufse litt så gråt jeg nå av meg all sminken min, barndommen, verdigheten, skoene mine og en genser.

Det var et følelsesmessig vrak av en Maren som forlot kinosalen, og hele minnet er faktisk litt betent og vondt fremdeles. (Om du vil trøste Knøttet så har jeg nå fått en ny mobiltelefon (han heter Amadeus!) og er derfor supertilgjengelig, så det er bare å ringe.)

Heldigvis hadde jeg kjøpt en kjole til absurd mange penger samme dag, så jeg kunne krølle meg opp ved siden av den da jeg skulle sove, og finne trøst i dét. Kjolespooning er skikkelig undervurdert. (Mammas reaksjon på at jeg hadde kjøpt fin, hvit kjole var forresten "å, så fint, da kan du jo gi den til storesøsteren din og så kan hun gifte seg i den!"

.. Jeg har faktisk ikke ord.)

*

Ellers må det nevnes at Hello Kitty og Pink Floyd ble sjekket opp av en middelaldrende dame på vegne av hennes sønn, at konsertene var helt fantastiske (jeg har utelukkende hørt på Slottsfjellartister siden jeg kom hjem, og hvis noen tilfeldigvis har Jonas Alaska sin "Ghost"-sang liggende så gir jeg dem kaffe/kake/sjelen min i bytte), at jeg møtte twitrere (og ble så starstruck at jeg trodde jeg skulle dø på flere av dem - om jeg var lesbisk så ville jeg antakeligvis vært forelsket i dem alle sammen sånn omtrent nå), og at jeg har tråkket på en brunsnegle (i gummistøvelen min!) UTEN å skrike. Jeg burde fankenmeg hatt en medalje.

Vi fikk nye venner fra Tønsberg, de var superhjelpsomme og hyggelige og jeg likte dem veldig godt, og så fikk vi nye ikke-venner i Tønsberg, som sa at "sorry ass, men jeg har aldri møtt noen fra Bærum som ikke er ekle", men vi vippet dem av pinnen ved å bruke vanskelige ord ("'terminologi' er faen ikke noe ord, ass'"), så det løste seg ganske greit. Pink Floyd mente dessuten at siden vi var penere enn dem så var det ikke noe å hisse seg opp over uansett, men dét holdt hun heldigvis for seg selv.

Har forresten også kommet frem til at alle gutter i hele verden heter Lars.

Da Pink Floyd møtte vår felles venn Lars#1 sin venn, Lars#2, så gikk det sånn her for seg:

Pink Floyd (rekker frem hånda): Hei! Marte.

Lars#2 (hilser): Hei? Ehm.. Lars.

Pink Floyd (lar blikket gli mellom Lars #1 og #2, gliser): Å! Lars, du! Det var jo enkelt! Deg kommer jeg iallefall ikke til å glemme!

Lars#2: .. Vi har møttes før..

*

Apropos Larser så har ikke min bror Lars noe særlig bedre timing enn det jeg har.

For mens jeg svømte i menneskemengden foran Lars Vaular-konserten på ett fjell, så falt DNA-kameraten ned fra et annet, og ble fløyet med helikopter til Drammen Sykehus. Dette bare et par uker at min søster tryna på sykkel og brakk og forstuet venstre og høyre arm. Favorittbrorens tanker beveget seg antakeligvis fortere enn det kroppen var i stand til, for plutselig var han ikke lenger fjellklatrer men fjellsplatter.

Mamma har tråkket over og pappa er like tulling som alltid - familien er full av krøplinger og ingen har egentlig tid til å synes synd på noen andre enn seg selv.

Men vi tar det jo med godt mot, da. Særlig storebror, som med en fornøyd mine kan nikke mot gipsede lemmer og si at "hvis du tror jeg ser ille ut så skulle du ha sett den andre karen!"

"Du mener fjellet?"

"Hallo. Har jeg puls? Ja. Har fjellet puls? Nei.

Jeg vant."

Og sånn går no dagan, et absurd sekund av gangen.

It's been a long cold lonely winter

En dansk gutt er litt som moderne kunst: fin å se på, umulig å forstå.

For et par uker siden endte min venninne med å kline med to forskjellige typer med fire minutters mellomrom fordi hun trodde de var én og samme fyr, og ingenting gutt#2 sa, kunne få henne på andre (bedre?) tanker. Litt fordi han ikke akkurat motsa henne (om jeg skulle gjette så ville jeg tro at han tenkte noe sånt som "du milde tivoli, her gjør en annen dreng alt grunnarbeidet og så er det meg hun kysser. Hva kan man si? - I mørket er alle dansker danske! Disneyland After Dark, for å si det sånn, da!!"), men mest fordi hun ikke skjønte et kløyvva ord, og alle navn høres like ut når de ropes på dansk og i høy musikk.

Jeg så det hele, og lo så jeg trodde jeg skulle få brokk og dø og jeg kommer aldri, noensinne, til å glemme det.

Men dansk er dansk, og dansk vanskelig nok når man er edru og det er lyst og man kan - vel, du vet - høre hva de sier.

Selv stod jeg trengt opp mot en vegg og forsøkte å forklare tre danske gutter at om de skulle fortelle meg noe så var de nesten nødt til å gjøre det på engelsk.

"See, I can't hear you!!", skrek jeg, og lot en pinne av en pekefinger hoppe mellom mitt høyre øre og dj-standen på den andre siden av rommet.

"Ghebwel ghiwblueh gueh!" sa de.

"No, really! Not a word!"

"Mehbleh guelahe øhl dænc?"

"Hva.. - Øl? Danse?" Jeg nikket. De nikket ikke.

"Dænsk, dænsk, dænsk, dænsk, dænsk."

"I can't hear you! Or understand you, for that matter!"

Og så forklarte jeg dem historien om den gangen jeg møtte en franskmann og jeg løy og sa at jeg kunne fransk og han endte opp med å fortelle meg "three important things!" på superintens fransk og jeg turte ikke å innrømme at jeg ikke skjønte hva han sa.

"And I've hated myself ever since! True story! So please. English."

Danske #1 la en arm rundt skuldrene mine og sa noe på dansk.

Danske #2 lo. Tror jeg, iallefall. Det var en dansk lyd så det er jo ikke helt godt å si.

Danske #3 benyttet anledningen til å komme med en muntlig avhandling om den danske historie - på dansk - og i mellomtiden var dansk hånd #1 godt i gang med å utforsket norsk territorium.

Nå var jeg omsider så frustrert at jeg med en bestemt mine og et par velvalgte, norske gloser forlot lokalet, på jakt etter luft og sjelefred.

Og nå kommer vi til det vakre:

da jeg ti minutter senere kom tilbake igjen ble jeg hanket rett inn i et mørkt hjørne av et par fremmede jenter.

De hadde kjøpt en kjempestor øl til meg, og stått tålmodig og ventet ved inngangsdøren.

"Vi tenkte du kanskje trengte den. Fordi de guttene så så irriterende ut."

Og plutselig så elsket jeg menneskeheten, og har vel egentlig gjort det siden.

Verden er generelt en fest det er helt okå å stå som attending på for tiden.

Halve vennekretsen har kvitredilla, og dét kan jeg jo egentlig styre min begeistring for, men når sant skal sies så foretrekker jeg faktisk "åh, han eier verden!" og "iih, hun er så kul!" fremfor "ser du dette ansiktsuttrykket? Det er Mufasa-er-død-ansiktsuttrykket mitt. Jeg husker ikke hvordan man skrur det av. Jeg tror kanskje vinden snudde og at jeg er blitt sånn."

Folk er glade.

Til og med varmen er overkommelig, for jeg Prater Som Om Regninga Aldri Kommer (babe) og spiser iskrem til den store gullmedalje.

Menneskene er så snille at jeg nesten blir mistenksom, men bare nesten, for jeg har jo sukkerspinn der paranoiaen skulle sittet, og et lite jordbær har stjålet plassen til hobbymisantropen i meg.

En venninne mistet ringene sine i søppelkassen på et utested og en totalt fremmed satte seg rett ned i søpla vi hadde tømt utover gulvet, og hjalp oss med å finne dem.

Jeg har sett Ringo Starr og, ifølge han ene fyren som spiller med Rumer, har Ringo Starr sett meg også, for de mobbet visst min noe upraktiske bekledning backstage. Jeg får pusteproblemer bare jeg tenker på det.

Til og med de barna som alltid har vært sure og vanskelige, sier hei når jeg går forbi på gata, og jeg føler meg som om jeg er med i en deodorantreklame eller noe.

I helgen hadde vi forresten fest, og da var folk faktisk aller best i hele universet.

Tema var "ting du ikke har på deg til vanlig" (jeg valgte ibizakjole og puppeteip) og "alle sammen burde ta med seg en geit!".

Sistnevnte var selvsagt viktigst.

Dette er invitasjonsbildet vi brukte:

Jeg vet ikke hvorfor vi på død og liv ville ha geiter, egentlig, men geiter er føkka, geiter er liksom definisjonen på randomsærtkult, nesten som "Amsterdam", som vi bruker om ting som er rare/tilfeldige/kule/skeive, og da det er risky business å be om Amsterdam (blomster, pannekaker, hasj og prostituerte? Sikkert en fin fest, men mye å forklare mamma), ba vi altså om en geit.

OG VI FIKK EN.

Fire av verdens mest geniale gutter dukket opp med geit.

Kjendisgeit. Fra onecallreklamen.

Kjendisgeit med partyhatt på.

Nei jeg tuller ikke.

Vi fikk en geit.

Vi kalte den Tordis, og lykken gjorde meg fullere enn vodkaen jeg drakk fra ølglass noensinne kunne ha klart.

Forøvrig hadde festen vår ballonger på gulvet, en oppblåsbar badedrage, ti bokser med såpebobler og twister. Jeg følte meg så hipster at det halve kunne ha vært nok.

Partygoaten Tordis.

Ellers er busskjæresten min tilbake i byen (yes!), og den svarte katten som bor like ved jobben har bestemt seg for at jeg er dens beste venn, så nå kommer jeg ti minutter for tidlig hver gang jeg skal til Sandvika, bare for å få kattekos. Jeg har et hjerteformet blåmerke på armen, og det er ganske fint, for jeg husker ikke hvor jeg fikk det fra, så når folk spør om hva som har skjedd så kan jeg se superpompøs ut og si "livet. Livet skjedde!"

Jeg hører på Beatles, ser på Midnight in Paris, tenker på Magneto, sovner på gresset og tyvlytter på medpassasjerer.

Jeg har kjøpt bøker for nesten to (!) tusen (!) kroner (!).

Halvparten av det jeg sier gir ingen mening og den andre halvparten gir meg hodepine.

Men den går bort med nok iskaffe, og dét holder for meg.

Jeg har fyrverkeri i fingrene mine.