Fem år

Om du går ut i kveld, på Mono for eksempel, eller kanskje et sted hvor det er litt mindre sannsynlig at de feirer Skeive Dager (om ikke det er nettopp et sånt sted du er på utkikk etter, da, selvsagt), og du har på deg ganske fine klær og du smiler masse (smiling er visst nøkkelen, sies det), og du klyver opp på en hard barkrakk eller synker ned i en sofa som stinker av øl, eller kanskje du bare danser, danser hele natten!, det er som regel det som er det morsomste - så kanskje du møter Ham.

Kanskje har han drukket en del og insisterer på å lete deg opp på facebook med smarttelefonen der og da, eller kanskje har han med seg en penn, bretter ut en underarm og sier "skriv", før han smiler triumferende mot de åtte sifrene som klatrer fra din høyre hånd og oppover mot hans venstre bryst.

Kanskje sender han en melding dagen etter, eller dagen etter det igjen, eller kanskje er det du som ringer ham og sier "hei, dette er litt kleint, men husker du hva som skjedde med lommeboken min..?", og så tar dere det derifra.

Kanskje våkner du i leiligheten hans og lurer på hvor i helvete du er og hva som skjedde med venninnen du skulle sove hos. Og så vekker du ham og dere ser på en episode Criminal Minds mens dere spiser frokost og fomler dere fram i en rar, men hyggelig dagen derpå-dialog.

Kanskje blir dere sammen i august.

Kanskje skal han flytte til Volda og det er helt forferdelig i en periode, for du bor jo i Trondheim, og Skype er ikke nok, Facebooks vokabular er utilstrekkelig, dere kan ikke skrive et forhold i facechat, kan ikke lage mat sammen eller gå tur, vaske opp eller ha sex på wall-to-wall, men dere overvinner det på et vis, du jobber to jobber (én på bunnpris og én som telefonselger), og han skriver små spalter som ingen leser men som han i det minste får penger for, og dere får et helt eget forhold til fly, for dere flyr fram og tilbake i eninga, det er sånn det må være, du klemmer naboen så hardt at hun begynner å bli utilpass hver eneste gang han er borte. Kanskje drar dere på interrail sammen om sommeren. Du er mer reiselysten enn han er, du lurer ham med deg til Sør-Amerika og bortgjemte landsbyer i Asia, og han, han tar deg med til Nord-Norge.

Og så er det plutselig gått tre år og han er ferdig, han kan flytte tilbake til Oslo, og det kan du også. Dere finner et sted på Torshov og krangler om hva slags kjæledyr dere skal ha.

Dere tar stilling til bil og båt og stereoanlegg, og når deres felles venner slår opp så vet dere ikke hva dere skal si, dere bare ligger der, stille, inntil hverandre og tenker deres, tenker at heldigvis var det ikke dere denne gangen heller, tenker at hadde det vært dere så ville dere druknet dere i hvert deres respektive hjørne av Akerselva.

Kanskje dør noen i familien din og dere kjører i to timer for å komme frem til begravelsen, og han er der med deg.

Du får tilbud om en fantastisk jobb på Vestlandet, og dere flytter igjen. Det blir vinter, og han ligger hjemme med lungebetennelse, du får helt vondt inni deg bare av å se ham sånn, men selvfølgelig klarer han seg, og når våren kommer, er alt som det burde være igjen. Du smugkikker på ham mens han sitter og skriver - og nå leser folk faktisk spaltene hans! - og kanskje kikker han opp fra skjermen og mumler noe om den gangen på Mono for fem år siden, i juni, og før du får stoppet ordene faller de ut av munnen din.

"Vi skal ikke bare gifte oss?"

Fem år.

Kanskje blir det akkurat nå født en liten jente. Foreldrene vet akkurat hva hun skal hete, har visst det lenge nå, helt siden en dame i hvit frakk spurte om de ville vite kjønnet og de sa ja så unisont at alle måtte le. Hun skal hete Oda, Oda etter Oda Krogh/Lasson, og når hun blir stor skal hun få bli akkurat hva hun vil.

Oda snakker som en foss lenge før andre barn på hennes alder, men det tar en stund før hun begynner gå. Når Oda er to og et halvt får hun en lillebror, og det er Oda selv som bestemmer navnet hans. Han skal hete Jonas, for noe annet kommer ikke på tale. Når Oda er tre så faller hun ned en rulletrapp og må sy fire sting og gå med gips. Etter det så er Oda alltid redd for trapper.

Oda forguder onkelen sin og skal bli arkeolog som ham, enda hun ikke har peiling på hva det innebærer eller engang hvordan man uttaler yrkestittelen. Hun vet bare at han får rote rundt i sanda hver eneste dag og det vil hun også. Lille Oda tror ikke på Tannfeen, men elsker henne likevel. Hun danser ballett og skal begynne på fotball, og når Jonas gråter så gråter hun også.

25.06.16 våkner hun grytidlig. Snart kommer familien med gaver og sang og kake og brus.

Snart begynner hun på skolen.

Snart blir hun stor.

Hun gleder seg så mye at hun nesten ikke kan ligge stille.

Fem år.

Kanskje ligger det en gutt på en sofa og strekker seg ut så lang han er. Sommerferien har akkurat begynt, og han kan puste lettet ut. Åttendeklasse var litt av en prøvelse, men nå er han tilbake igjen ved startstreken, ved 0, og når sommeren er over så kommer han til å prøve på nytt.

To dager før skolestart drar han inn til sentrum og handler nye klær med den fire år eldre fetteren sin. Han klipper håret, og kjøper voks.

På første skoledag står han der som en forandret mann.

Men det hjelper ikke.

De neste to årene er et helvete, det er ikke det at de mobber ham, det er bare det at han er så forbanna ensom, det er aldri noen som ser ham, og det er så ydmykende å måtte dra hjem rett etter skolen hver eneste dag, helt alene, morens bekymrede blikk over kanten på avisen, stefaren som ettertrykkelig understreker ukevis i forveien at "helgen med den 12. i så drar moren din og jeg til Hafjell, da er du hjemme alene, men da skal vi ikke ha noe av at du har fest her, altså!", og gutten vet at det er ingenting - ingenting! - som ville gjort foreldrene lykkeligere enn om de kom hjem til et ødelagt hus, et øldunstende kadaver etter århundrets hjemmealenefest.

Og han vet at når de kommer hjem så kommer huset til å være like ryddig som da de dro, og han selv vil være i stand til å gjenfortelle hele gullrekka fra nrk og dessuten hele pensum som egentlig ikke skal være lest før uka etter.

Han hører på jazz og skreller minst tyve gulrøtter om dagen, han spiser nesten ikke annet, en lege må hentes inn for å se på kostholdet hans, han lover å trene "for å bli stor og sterk" men gjennomfører ikke, og foreldrene orker ikke mase på ham, orker ikke be ham om noenting, orker ikke presse ham lenger ned. Han ønsker seg lydbøker til jul, og når en tante spør om han ikke heller vil ha slalomutstyr så synker han sammen i skuldrene, hvem står slalom alene?, han rister på hodet, "et skjerf, kanskje."

Han teller sommere som Ronja Røverdatter, 1, 2, (videregående, med et visst oppsving som følge av gunstige miljøforandringer), 3, 4. Han kikker på russebukser og folkehøgskolebrosjyrer. Han leser Proust, uten å fortelle noen at han ikke forstår et fnugg. Hvem skulle han fortelle det til, uansett?

Han heller sjelen sin ut i den baljen som er Internett, og der er det noen som finner den, fisker den opp og puster liv i den.

De møtes for første gang på russetreff i Stavanger, og gutten blir overtalt til å søke et studie i London med sin nye (første) kamerat.

Et par dager før fristen får han kanskje en mail, vennen må trekke seg, kanskje har han ikke råd eller kanskje kom han ikke inn, resultatet blir uansett at gutten nok en gang må dra alene. Men det er sommer, den 25. Juni, og gutten er optimistisk. For selv om sommeren er punkt null, er den ikke lenger tilbake til start. Den er ikke engang et nytt trinn i stigen. "Det er faenmeg en helt ny stige", tenker han. "Eller en heis, kanskje. Strake veien til himmelen, baby!"

Fem år.

Fem år, band slår igjennom og blir glemt, kriger startes og avsluttes, filmer lages, bøker skrives, enkelte liv står på hold, andre raser av gårde i et voldsomt tempo. Noen forelsker seg hodestups i foreleseren sin, et eller annet sted er det noen som finner opp noe som vil gjøre dem rike og berømte for all framtid, masterstudier begynnes på, studeres, feiler eller renner ut i storslagne masteroppgaver, en familie fra sørlandet kaster seg ut i et liv som nomader fordi faren har fått jobb i FN, mange lider seg gjennom 60 måneder med kreft før lyset omsider slukkes, noen trener seg opp etter en fryktelig bilulykke. En tobarnsmor innser at hun i realiteten er så lesbisk som det går an. En gutt lever fremdeles i fangenskap etter den skjebnesvangre dagen da han ble kidnappet på barneskolen. På den andre siden av verden føler en mann seg fanget i sin rolle som president over et land han elsker men ikke kan redde.

En leilighet på løkka selges seks ganger.

Fem år kan romme alt og ingenting.

Mine fem år rommer sommeren til tiendeklasse og helt fram til i dag, en ordinær men strålende ungdomstid (900 000 repetisjoner av setningen "Herregud, Maren, skaff deg et liv." til tross), flere stavefeil en jeg vil tenke på, fire ødelagte mikrobølgeovner, seks/sju ubrukelige mobiltelefoner, og verdens aller, aller beste mennesker.

Og så rommer de en blogg.

Gratulerer med dagen, Gi et lite vink - fem år!

at jeg også kunne (bli med inn)

Jeg står helt stille og ser på, "slipp meg inn", tenker jeg, "ta meg med inn, knus vinduet og trekk gardinene til side, bare litt, bare et øyeblikk.."

Lyden fyller hele meg, det er piano i håret mitt og i håndleddene, tonene løper gjennom arteriene, prikker som alkohol i lårene, på leppene, jeg tenker at jeg skulle ønske..!, men det blir med dét, jeg nøyer meg med lengselsfulle blikk og lydløse sukk. Ser på han som spiller, sjalu som bare satan, vet at han har noe jeg aldri kan få, jeg blir gal, som et lite barn, får lyst til å skrike "jeg vil også!", men biter det i meg.

Verden står stille.

Jeg skulle ønske!

Jeg skrur på lyset midt på natten og stjeler en halvtime til av et annet univers, et komplekst og spennende og fullkomment et, et som noen har laget, skrevet ned og finpusset med sandpapir, jeg syder av misunnelse, tinningene brenner opp og nå skulle jeg ønske igjen, herregud som jeg skulle ønske. Jeg setter små hjerter i margen, stryker under, skriver av, jeg låner ikke uttrykk, jeg stjeler dem, lim på fingerspissene og grådighet i ryggen idet den krummer seg over papiret.. og jeg skulle ønske. Jeg slukker lyset, kaster av meg dynen og kniper øynene igjen, og jeg tenker at jeg vil inn, sånn som du vil inn i tv-skjermen når Matthew Gray Gubler er inne i den og du står utenfor. La meg ta del, la meg bli del, la meg bli i denne boken, i dette avsnittet, i denne brilliante fantasien, la meg stirre innenifra og ut og ikke omvendt.

Jeg ser på mennesker som kan, føler energien deres, strekker hendene mot dem og kjenner hvordan kraften deres glir rundt fingrene mine og forbi, som vann, jeg griper etter den - men du kan ikke fange vann og du kan ikke fange talent, essens, liv - jeg står igjen med mine egne fingre i neven. Jeg holder meg selv i hånden og tenker "så, så..! Se, se. Ikke røre. Så, så, se, se."

Det er bare det at jeg skulle ønske..

Jorden går under (igjen og igjen og igjen), og jeg skrur på tv-en, ser på friidrettsutøvere, hvordan de strekker armene så høyt og langt at de nesten glir ut av kroppene sine, hvordan smilene når helt ut til tribunene, ser energien, brannen, mennsket som klarer!, og jeg tenker "slipp meg inn."

Klistrer ansiktet mot bussruten og ser på hun som longboarder nedover gata, ser "den arrogante eleganse" (eller "elegante arroganse", som jeg pleide å synge da jeg var yngre og teksten ennå ikke satt), og jeg tenker på min egen balanse, den som ikke duger til stort annet enn høye hæler og å bære ting på hodet, og jeg tvinger blikket tilbake til boken i fanget mitt, "du ser gjennom et dobbelt vindu", tenker jeg, "du kan gå av bussen, men hun vil fremdeles være på den andre siden av glasset." Er fremdeles utenfor. Er fremdeles publikum.

Jeg måper av skuespillerprestasjoner, sitter bare slik og fletter fingre, lar tankene drukne i dype folder i fløyelsrøde tepper, blikket glir over scenografien og lysene, all dyktigheten, alt talentet, alt arbeidet og alle timene det tok, alle ukene og månedene, all utstrålingen og livslysten som, ispedd røyk og svette, renner fra scenekanten, det er det beste jeg vet, det aller, aller flotteste. Mennesker er så mye finere når man klarer å huske på alt de får til - "I'll make the most of it, I'm an extraordinary machine!" - hva de kan, hva noen klarer. Hvordan alle egentlig er magikere, og de kan ikke forklare deg triksene sine, ikke engang om de vil, for du har ikke den samme magien inne i deg som de har, det lar seg simpelthen ikke gjøre. Og dessuten så er det ikke sikkert at de vet at de tryller engang, kanskje tror de bare at de lever, at det ikke er noe ekstraordinært ved det overhodet - er det ikke latterlig sjarmerende? - at de bare puster og spiser og maler eller hopper høyt eller regner matte eller hva de nå enn kan. "Bare".

Så naturlig som en grand jeté for en ballettdanser!

Jeg klapper i hendene og sier "gjør det igjen!" og "dacapo!", og så gjør de det, og vi smiler fordi de kan, og jeg tenker at jeg vil så fryktelig gjerne, jeg skulle ønske, noe inni meg forsøker å bryte seg ut av veggene i kroppen min, jeg vil ut!, jeg vil inn.

Jeg tenker på han som er så flink til å synge rent når han er superfull og som jeg møtte på Luna.

Tenker på alle som kan kjemi, slipp meg inn!, kan geologi - jeg skulle ønske.

Smiler når tankene strømmer innom han som tar så fantastiske bilder at jeg aldri helt klarer å si noe annet enn "oi".

Og til slutt renner de ut, tankene altså, i den pølen som er min venninne Sabine, Sabine som kan sy. Jeg kan ikke sy, jeg ødela flere symaskiner på ungdomsskolen og ingen skjønte hvordan jeg fikk det til, det bare skjedde, men hun, hun kan.

Og jeg er så sjalu, det er patetisk, jeg vil bare ha og ha og ha, jeg vil fankenmeg kunne alt, jeg vil fange alle ferdighetene på hele kloden - som sommerfugler! - lukke dem inne i et skrin av glass og stirre på dem hele dagen lang. Men det går naturligvis ikke, jeg kan ikke fange dem, kan ikke ta dem ut for å legge dem inn, ikke når de allerede er inne.

.. Men jeg skulle så inderlig gjerne ønske at.. at..

*

"Folk som er skikkelig flinke til ting er det mest tiltrekkende jeg vet om i hele verden."

"'Ting'? Som hva da?"

"Nei, hva som helst."

"Språk, for eksempel?"

"For eksempel."

"Jeg kan russisk, teller det?"

"Slipp meg inn."

"Hæ? Hva da, 'inn'?"

"Nei.. Nei, ingenting."

*

(Inn.)

Litt om musikk og sosiale medier, dld og sex

"Jeg er ikke aller verst, altså", sa jeg, "jeg har bare blogg, twitter, mail og facebook. Jeg er bortimot utilgjengelig, sammenlignet med mange andre."

Hun flirte, og ristet på hodet så en flik av det blonde håret løsnet og rant fritt nedover ryggen hennes.

"Hva mer skulle du liksom ha hatt, da?"

"Myspace", sa jeg. "Eller Flickr!"

"Hva er det?" spurte hun.

"Det er et sted der man bare legger ut bilder. Men det har ikke jeg. Jeg legger nesten ikke ut noen bilder."

"Bortsett fra på facebook, da."

"Ja. Bortsett fra på facebook."

Vi myste mot scenen, prøvde å gjøre oss opp en mening om det nyeste bandet i den lange rekken av fine finurligheter Musikkens Dag hadde å by på. Det var ubeskrivelig varmt ute, jeg hadde det styggeste skillet i verden, og ingen av oss husket hvor vi hadde gjort av resten av gjengen. Kanskje var de og drakk øl et eller annet sted, eller kanskje hadde de funnet en annen konsert i en annen del av byen. Vi prøvde å absorbere en siste rest av sval, himmelsk skygge før vi måtte igangsette leteaksjonen.

"Men du har jo twitter", sa hun plutselig.

Hun er av den typen som synes at begrepet "sosiale medier" er en eneste stor selvmotsigelse, fordi de er tjenester av og for folk som åpenbart er aldeles blottet for sosiale antenner. "Ellers kunne de jo bare vært ute og lekt med andre mennesker!"

Kanskje er dette grunnen til at temaet av og til virker fascinerende på henne.

"Men du har jo twitter. Og det blir ikke stort mer nerd enn twitter!"

"Ikke tøys, a", sa jeg, "det finnes jo folk som har Gowalla."

"Gowalla?"

"Mhm. Haha. Herregud."

Musikken gled ut i det varme Intet, og applaus blandet seg med eimen av sigaretter, svette og gutteparfyme. Noen blåste såpebobler ved trikkeskinnene. Et par pene folk danset lystig og energisk litt lenger framme, som om de ikke hadde fått med seg, eller kanskje ikke brydde seg om, at bandet hadde tatt pause. Oslo viste seg fra sin vakreste side, og en liten stund ble vi sittende og glise som tullinger, før hun med ett hentet seg inn igjen.

"Hva er egentlig Goe.. Gue.. Goa.. Ga.."

"Gowalla?"

"Ja. Dét."

Det var min tur til å flire.

"Gowalla", sa jeg, "er en tjeneste der man bare.. sjekker inn. Overalt hvor man er. Sånn, 'Maren er på Schous Plass', 'Maren er på matbutikken', 'Maren er på Sandvika Storsenter'. Det er alt. Man forteller omverdenen om hvor man er. Til enhver tid."

"Aha", sa hun, "ideelt for stalkere, altså."

"Ja. Og for folk som vil bli stalket."

Hun tenkte seg om et lite sekund.

"Det gjør jo DLD ganske unødvendig, da."

"Joo", sa jeg, og trakk på det, " - forsåvidt. Men man kan jo ikke godt erstatte den ene med den andre; forskjellen er at Gowalla er helt frivillig. Og den forskjellen er jo litt vesentlig, for dét er jo ikke akkurat DLD. Sånn sett kan man jo si at forholdet mellom Gowalla og DLD er litt som forskjellen på sex og voldtekt, på en måte."

"Åja", sa hun. Så rynket hun på nesen et øyeblikk, tenkte og funderte, før hun trakk på skuldrene og smilte bredt. "Bare at i virkeligheten så er nok sex litt morsommere enn Gowalla!"

Noe sier meg at hun ikke kommer til å bli utpreget aktiv i sosiale medier sånn helt med det første.

Dikter-Lars

Det er en kjennsgjerning at den eneste grunnen til at jeg er den mest populære bloggeren i familien, er at jeg er den eneste. Og nå er jeg nesten ikke dét engang. Både fordi jeg blogger så lite, men også fordi.. Neivent, det skal jeg komme tilbake til.

Nå for tiden er jeg travel, viktig og forvirret (nåja - én av tre er ikke så dårlig), og den sørgelige sannhet er at det hele går sterkt utover bloggen. Og vitamininntaket. Men mest bloggen.

Når jeg en sjelden gang iblant opplever noe bloggbart så twitrer jeg det også er jeg ferdig med dét, liksom. Ting glemmes, og bloggen blir forsømt. Ingen vinner.

Twitter killed the blogwriting star.

Ikke at jeg har opplevd så veldig mye, forresten.

Jeg aner faktisk ikke hva det er jeg har stresset så mye med den siste uka. Ikke vet jeg hva jeg skal stresse med i nesteuke heller, for nå har Jonas (iPhonen) omsider vandret heden, så jeg har mistet hele kalenderen min. Om du tror at vi skal leke sammen noengang så er det sikkert lurt om du minner meg på det. Og gir meg nummeret ditt. Neivent, forresten, ikke gi meg nummeret ditt, jeg skal slutte å ha telefon. Jeg mener det.

Midlertidig-telefonen min glemte jeg igjen oppå komfyren i dag.

Pappa måtte redde restene.

UANSETT.

Poenget med denne posten var at selv om JEG ikke nødvendigvis husker hva det er jeg tuller med, så er det andre unge mennesker landet over som er smertelig klar over hva som opptar tiden deres. Nemlig eksamen.

Til dere vil jeg si to ting:

1. HAHHAHAHAHHA. Jeg har hatt sommerferie i over ett år. Jeg har ingen eksamen. Jeg kan ingenting i hele verden og det er det ingen som bryr seg om. Jeg kan være ubrukelig til krampa tar meg og spise is samtidig.

2. Min bror har skrevet et dikt til dere. (Det var det jeg skulle si tidligere. At broren min har skrevet, altså. Men bare her, da, så teknisk sett er Gi et lite vink fremdeles den eneste bloggen i familien, og jeg er dermed den eneste bloggeren. Eh, ja. Takk for meg. Nå gir jeg ordet til min bror Dikter-Lars.)

(leses på nordnorsk)

Ok, di fettlørv, her e casen

du har eksamen, pass på å ace´n

Bruk dine evna, ingen vil klandre

dæ om du e smart å skriv av nån andre

For du e ikke fun-sized, du e bittelita

og når du dra ut i kveld, ikke bli for drita!

--

Yes. Lykke til med alt som trenger lykke, bloggebarn, vi snakkes så snart jeg har sendt Elisabeth ut av huset og tilbake til Bergen.