Om å ville skrive

Eller Piken med fløyelsalbuene.

Om jeg skulle beskrevet meg selv med én setning så ville det antakeligvis ha blitt denne:

"Jeg vil alt i hele verden og ingenting i det hele tatt."

Den oppsummerer mine tanker og følelser om livet, universet og alt. Den er mitt førtito.

Setningen kan også brukes om mitt forhold til skriving: jeg har så lyst at det av og til volder fysisk ubehag ("i dag har jeg vondt i skrivingen"), men samtidig så er jeg til enhver tid kun en tankestrek fra å krølle hele lidenskapen sammen til en pen liten ball og hive den på nærmeste avisbud. Ikke fordi jeg ikke liker å skrive lenger, men fordi jeg ikke liker å være en som skriver. Handlingen i seg selv er fantastisk. Det er personen som skremmer meg.

Personen som tydeligvis må velge mellom å være Frekk eller Fiasko.

Jeg får fnatt av at mine venner snakker om "skriveverden" som et sted som drives av en "denne bransjen er ikke stor nok for oss begge!"-idé, og når jeg prøver å motsi dem så bare stirrer de på meg. "Men Maren", sier de, "sånn er det jo - forfatteryrket er ikke silketruser og badeskum. Alle vil jo skrive! Du må enten ha kontakter eller være best. Så enkelt er det bare."

Og jeg kan jo ikke motsi dem, for hva vet vel jeg?

Jeg sitter bare her, jeg, og sluker alt jeg blir fortalt. Av venner og familie, av twitrere og bloggere og forlagsmennesker og forfattere, lærere og kolleger.

Jeg sitter bare her, og synker ytterligere sammen i skuldrene for hver gang jeg blir fortalt at det er "hver mann for seg selv!" og at "om det er noe annet du kan her i verden - hva som helst! - så sats på dét istedenfor. For konkurransen her vil gripe deg om anklene og trekke deg ned, rake vegen åt helheim."

Jeg er lei av at alle jeg snakker med, sier at jeg trenger "tykkere hud", at "alle som vil skrive må tåle at folk rakker ned på alt de gjør", og at dette ikke kommer til å gå om jeg skal bry meg om hvordan det går med alle andre - som om jeg er en soldat på vei ut i krigen, og ikke bare en som liker å lage historier nå og da. Det føles som om den uuttalte regelen er at "det er selvfølgelig hyggelig å ha venner som liker å skrive - men husk nå på at vi kniver om den samme, begrensede spalteplassen. La mottoet være 'heller du enn dem'."

Jeg synes det er absurd at noen av oss ikke vil hjelpe hverandre med opptaksprøver, fortelle hverandre om frister, tilbud, skrivekonkurranser, dele idéer - for vi må jo tenke på oss selv.

At det ikke bare er blyanten som må kvesses, men også albuene, for kampen er hard og ikke alle kan få plass.

Det plager meg at jeg har hørt stygge rykter om så mange flinke skribenter, allerede før jeg har møtt dem. Vi har så mange ord, vi som liker å skrive, og vi skal jo være så flinke, så dype, modne, så reflekterte - men å tråkke andre ned for å heise oss selv opp, se, dét er vi visst ikke for gode for.

Det er visst greit.

Her vet alle hva du har gjort allerede før du har gjort det, for enhver hendelse kan bli 140 tegn og "send til alle følgere" fortere enn du rekker å gjøre tanke til virkelighet.

Og alle vet naturligvis hvem alle er.

Det er en tøff verden.

"Man må tåle litt for å klare seg her."

Å jobbe med å skrive er min aller største drøm, der "drøm" er det operative ordet.

Om noen spør så omtaler jeg skrivegalskapen min som "Drømmen" - ikke som "Planen." Og om jeg forstår dere riktig, o' Skriveverdens kløktige innbyggere, så er det nettopp her problemet mitt ligger.

Problemet, ja.

For å skrive skal faen ikke være noen chartertur til varmere strøk. Om du vil være i denne bransjen, jenta mi, om du vil se avisartikler før de kommer på trykk, om du vil holde upubliserte manuskripter i hendene dine og vite at snart kan du klippe navlestrengen og gi dem strekkode, ja da må du være klar over at det blir forbanna mange hindringer på veien. Problemer. Store som skyskrapere. Og mange også. Pengemangel og sult og sjalusi av en annen verden og er du sikker på at du ikke heller vil bli norsklærer?

Om du ikke er klar for å kalle drømmen din en plan så kan du visst bare glemme det.

Du skal være sikker i din sak. Du skal være klar og beinhard og villig til å ofre alt og alle.

"Jeg håper" finnes ikke, det er bare "jeg skal."

"Det er alt eller ingenting."

"Du må gi 110%!"

"Du må kunne være plagsom, ellers kan du bare glemme det. Være frekk og frampå. Tørre å skrike 'her er jeg!'"

"Du må ha troen på deg selv, for om du ikke har det.. hvorfor skal noen andre ha det da?"

"Du må vite at du klarer det. Eller så klarer du det ikke."

Okå, Oprah.

Takk skal dere ha. Jeg vet at dere mener det godt.

Og jeg vet at det høres bra ut. "Ha troen på deg selv! VIT at du er best! VIT at du er god nok!"

Vel.

I know nothing of the sort.

Jeg vet at jeg er villig til å jobbe dag og natt. At jeg gjerne gjør alt jeg kan for å bli bedre.

At jeg vil mer enn noe annet, at viljen er der, at trangen er der, drømmen og drivet.

Men motet? Motet til å si at "når dette går", ikke "hvis"?

Eller vissheten? "Jeg vet at jeg er best. At det er jeg som burde få denne jobben, og ikke noen andre"?

Jeg blir litt kvalm.

Jeg vil ikke være plagsom. Jeg vil ikke være påtrengende og masete og skryte på meg at jeg jammenmeg er et stortalent av de sjeldne.

Jeg vil snakke med folk som er "viktige" fordi de er spennende, fordi de har kunnskap om det som interesserer meg mest i verden og fordi jeg liker å høre på dem - ikke fordi de er potensielle kontakter som jeg kan utnytte.

Det blir så fryktelig mye "meg" og så veldig lite .. tekst.

Jeg liker ikke alltid meg selv. Men jeg liker å skrive. Så for meg så føles det unødvendig med alt dette ekstreme fokuset på anti-janteloven.

Jada. Folk må da gjerne få være så flinke de vil for min skyld. Og gjerne skryte av det også. For all del! Det er bare hyggelig.

Men la meg nå få tvile litt på meg selv uten at det skal bety at jeg bør bytte drøm av den grunn. Om jeg ikke vil leve for å stikke penner i hjulene på folk så må da det også være greit?

Ikke dermed sagt at alle andre gjør det. Absolutt ikke. Men de som gjør det, gjør meg så utmattet at jeg vurderer å droppe hele greia og gå og studere tysk eller noe sånt i stedenfor.

Jeg vil virkelig skrive.

Misforstå meg ikke.

Men sånn som det er nå så får jeg ståpels hver gang noen sier at de skal "gi meg et tips", for jeg vet at nå kommer det snart en lang tirade hvis hovedinnhold lyder noe i retning av "bli en arrogant jævel. Løp så fort du kan, og dytt alle du møter på din vei. Tråkk på dem om du må. Her er det vinn eller forsvinn - og bare én kan gå hjem med medalje."

Det eneste ordentlig brukbare rådet jeg har fått til nå er "skriv kortere setninger", og det fikk jeg totalt uoppfordret. Ikke at jeg har lært meg å lytte til det ennå (åpenbart), men det ga meg i det minste håpet om at noen der ute synes at det er okå at jeg tror på selve skrivingen - og ikke nødvendigvis meg selv. Og at noen faktisk vil gjøre meg bedre, og ikke bare hive ubrukelige floskler på meg, halvt ventende at jeg skal lære å sjonglere med dem. Noen synes at man skal jobbe med produktet før promoteringen. Heldigvis.

"Det handler om å kunne selge seg selv" sier de, alle sammen.

Og jeg kjenner at håpet blekner, trekker seg tilbake og går i ett med skumringståka, for hvordan skal jeg kunne selge meg selv på "potensiale og store drømmer"?

I bokhandelen min så anbefaler jeg de bøkene som var best.

Ikke de som kunne ha blitt det med litt mer arbeid.

Så kanskje har "alle" rett allikevel. Kanskje holder det ikke å ville. Kanskje må jeg også kunne, og vite at jeg kan. Og i så fall er jo slaget allerede tapt.

Det er bare det at jeg ikke vil være med i denne krigen.

En dinosaurus går på jorden, en liten en på fire tonn

Månen har klatret opp i treet i hagen min, og nå sitter den der og stirrer og stirrer, freidig og direkte som bare månen kan. Blikket trenger inn gjennom gardinene og treffer hodeputen min.

Søvnen treffer ikke.

Jeg hiver meg fra side til side, puster tungt og teller til ti. Jeg nynner lavt for meg selv, på Forfengelig måne av Vamp, for eksempel, og Golden Slumbers av The Beatles, Australia av The Shins og Sleeping in av The Postal Service. Jeg synger høyt på Dinosauren og Månen og tenker på hvor uendelig lei meg jeg er for at Gustav Lorentzen er død.

Verden lukter blomster og natt og fuktighetskrem, og jeg forsøker å tenke på noe hyggelig. Det skal visst bli lettere å sovne da.

Jeg tenker på 17.Mai, og må flire når den første assosiasjonen viser seg å være av det negative slaget.

Surprise! liksom. Tussi-Maren er negativ igjen!

"Jeg liker virkelig ikke sånne søttendemaikorps", mumler jeg, og setter meg opp i sengen (jeg klarer nemlig ikke ligge stille når jeg er opprørt - og dét kan jeg bli av det aller meste.)

Jeg liker virkelig ikke korps.

Men det er det så få som gjør at det nærmest er forventet. Man er ikke noe mindre patriotisk av den grunn.

Frem til nå nylig (der "nylig" betyr mars) så trodde jeg oppriktig talt at det het Buekorps fordi alle buet når de gikk forbi. For her på Østlandet så buer folk bare de ser dem på tv - tenk deg når bergensbarna faktisk vekker deg med lyden sin!

Og på en måte så tenker jeg jo "buekorps er superbergensk, ergo liker jeg buekorps", men så kommer jeg på at de overdøver faktisk snakkende bergensere, bergensere som ikke nødvendigvis liker korps eller barn (akkurat som meg!), men som snakker om fine ting på fin dialekt - som blir overdøvet av bråkebuer! - og da tenker jeg at buekorps egentlig ikke er så bra likevel. Akkurat som vanlig korps. Korps, altså. Djevelens verk. Og da mener jeg ikke den kule djevelen, jeg mener ikke Tom Waits i The Imaginarium, nei, jeg mener det ordentlig ekle typen, han der med organsalg og bilkø og pelsfarmer og krig. Også korps, da. Korps. Jeg tror det engelske ordet for lik er direkte avstammet. Corpse. Tenk på den, du.

- Jeg tenker forresten ikke så altfor mye på det selv, om jeg skal være helt ærlig. Jeg forsøker å ikke tenke så mye på lik og sånt, for da blir det bare til at jeg ligger der og tenker på Hades og det er jeg som kjent dritredd for, og så får jeg mareritt om mørke og støvete ingenmannsland og at jeg dreper festkledde folk med sag, og så bruker jeg hele den påfølgende dagen på å sette spørsmålstegn ved min mentale helse.

Så istedenfor så drikker jeg te og tenker på hippiesjøhester.

Jeg leser Stories to get you through the night, jeg tegner og spiser muffins, twitrer og ser på bilder av dere på facebook. Skriver halvdårlige tekster og sender mail jeg kommer til å angre på i morgen. Forbanner Blogspot for at den driver og spiser opp alle kommentarene mine.

Sjekker kalenderen min og innser at jeg snart skal få et liv. Vel, "få", "ta" - uavhengig av verbet så vil resultatet uansett være at i juni så drar jeg på boligjakt. Og jeg vet ikke hvilken by det blir ennå engang. Planlegging har aldri vært min aller sterkeste side. Kryss fingrene for meg. Og, ikkesant, alt annet du har/kan få lånt/stjålet som kan krysses.

Jeg ligger oppe i sikkert en time og bekymrer meg for studering og flytting og planleggingskatastrofer, før jeg ser på nok en episode av the L word og funderer på hvorfor jeg ikke er trøttere på dagtid. Fuglene begynner å bråke utenfor, og min rastløshet når sitt crescendo.

Jeg begynner å sende meldinger, ringer litt, kanskje - om jeg skal lide så skal jeg nå iallefall ikke gjøre det alene, eller i stillhet! - jeg skriver lister over verdens peneste mennesker og hvilke dyr som det er okå å bli gjenfødt som og grunner til at natten egentlig er bedre enn dagen (for å lure meg selv):

1. Du liker ikke folk. Om natten så sover folk. Natten er folketom. Fritime!

2. Du trenger ikke gjøre noe nyttig.

3. Det er ikke så varmt.

4. Du trenger ikke høre på korps.

Og så setter jeg på Knutsen og Ludvigsen igjen.

På repeat.

For i natt så er det en sånn natt.

It takes money and airplanes.

Vi kjøpslår med eventyr og anekdoter: en drømmeprins mot en kveld hentet rett ut av et mareritt, en natt på byen mot et bad i en bortgjemt foss og en solnedgang på Fiji, den dagen på jobb mot den morgenen i Peru. Ditt Asia mot mitt halvår i koma, ditt Amerika mot mitt Norge, mitt Australia mot ditt. Ord er eneste gyldige valuta, for alle bildene er ennå ikke lastet inn.
"Jeg tror han var fransk", sier du, "og jeg tror jeg elsker ham. Hahaha. Neida. Men jo. "
"Jeg tror", sier jeg, "at jeg aldri kommer til å bli så lykkelig igjen som jeg var på tjueårsdagen min."

Du forteller meg om flyet du mistet, og jeg forteller om da jeg helte appelsinjuice over hele skjorten til gutten ved siden av meg på flyet fra Sydney til London.

Den natten på stranden i Cairns, da jeg fikk en fyr fra Canada til å synge "Blame Canada! It's not a real country anyway!" med meg, betaler for en vittig skildring av noen collegeungdommer du møtte i USA.

Vi plukker i hvert vårt vaffelhjerte, og det er som om hele kroppen min bevrer, skjelver, sånn som den gjør når en lang løpetur nærmer seg slutten - for dette er jo faktisk slutten, snart er dette året omme og alt kan gå tilbake til det normale. Jeg kan puste ut igjen. Snart er dette året endelig omme, og alle jeg har savnet er hjemme igjen. En Maren består til enhver tid av cirka 40% savn og melankoli. I år? 112%. Jeg har hatt savn smurt utenpå huden min.

"Dette er fint", tenker jeg, og kjenner hvordan hele meg fylles opp av året ditt, livet ditt, av det som har vært borte.

Alt er så fredelig. Og så absurd: på et par timer skal alt sies, alt fortelles, uendelige mengder informasjon bytte hender, alt slåes inn og betales for. Vil du ha pose?

"Jeg har dykket på Great Barrier Reef!" forteller jeg. "Det er det fineste jeg noengang har gjort!"

"Jeg forvillet meg inn i et junkierede i Brooklyn på St.Patrick's Day", kvitterer du.

"På den siste kvelden min i Sydney så var jeg så syk at jeg måtte sjekke inn på et hotell, fordi jeg hadde så dårlig samvittighet for at jeg hostet i stykker gutten på hostellrommet mitt. Så jeg gikk til hotellet på den andre siden av gaten, i soveklærne mine, og spurte om det var mulig å sjekke inn. Jeg så temmelig tvilsom ut i semiavkledd tilstand, uten sminke og bagasje - for bagasjen hadde jeg latt stå igjen i lobbyen på hostellet. Det nærmet seg midnatt, jeg ville bare ha rom for én natt, og på toppen av det hele så stod jeg og pratet med en fyr i køen - jeg kjente ham ikke, men det kunne jo ikke hotellarbeiderne vite. Hotell-kineseren bak disken forsøkte nå iallefall å presisere at dette ikke var et "sånt" hotell, og at jeg ikke kunne få en dobbelseng - på verdens dårligste engelsk. 'Dobbelseng?' freste jeg, som trodde han siktet til min kroppsfigur, 'hvem har sagt noe om dobbelseng? Jeg tar faktisk bare opp én seng, altså!'

Men så demret det for meg hva han mente, da.

Det hele endte med at jeg måtte beskrive, via skamløs herming etter kinesiske sexlyder og kreativ bruk av tvilsom mimekunst(!), at jeg ikke var der for å være promiskuøs, men for å sove - sånn at jeg aller nådigst og fremdeles under sterk tvil fra kinesiske øyne skulle få et hotellrom. Deretter gikk jeg hen og mørkela hele stedet ved hjelp av en kranglevoren adapter. Paybacktime! etc."

Du kniser av mine mange tabber, og redder en halvbrent vaffelplate ut av vaffeljernet.

"Nå skal du høre historien om Han som ble borte", sier du, og vifter dramatisk med armene, "og om syklonen!"

Jeg hører, med munnen hengende åpen og øyenbrynene i taket.

Jeg forteller litt om Norli. Du snakker om jobben du skal tilbake igjen til så snart du blir frisk.

Vi snakker om de andre, de som ikke er kommet hjem ennå. Jeg gleder meg så mye til å se alle at jeg vet ikke riktig hvor jeg skal gjøre av meg.

"Tenk etter sommeren, da. Når folk flytter for godt, og det går årevis mellom hver gang man ser hverandre."

Men jeg tenker ikke 'etter sommeren'. Ikke fanken om jeg tenker 'etter sommeren' nå.

Jeg oppdaterer deg på Norsk Politikk-fronten; legger ut om hvor mye jeg frykter DLD, og tenker på den dagen jeg lå i en park og hørte på DeLillos Nittenåttifire på repeat og leste George Orwells 1984, mens jeg fniste høyt av spriket dem imellom.

Du forteller om den gangen du lærte bort amerikansk politikk til amerikanere.

"Jeg har funnet ut at jeg liker Bourbon", sier jeg.

Du sier at du likte Goon, og jeg vurderer mulighetene for at du svidde av deg smaksløkene da du var i Kina. Eller kanskje noen andre vesentlige deler, litt lenger nord for tungen.

Jeg forteller om den natten i Brisbane da vi ble med et par tennisproffer hjem for å ha Boyband Thursday i nattklubben i stuen deres - nattklubben med saccosekker og basseng og discokuler og dj-stand og røykmaskin.

"Hei, vil dere være med oss hjem og se på røykmaskinen vår?", det var det de brukte da de møtte oss på byen.

"Og det funka?!" spør du.

"Og det funka.", bekrefter jeg.

Jeg sier ikke hvor mye jeg vil tilbake igjen til Australia. Det sier seg jo selv.

Jeg vil ikke være her i Norge, ikke egentlig. Jeg vil dra til Australia og bli badevakt eller dykkerguide eller jobbe i dyreparken. Men det er så langt, så vanskelig, så dyrt og så lite klokt. Men jeg vil, jeg vil, jeg vil..!

Vi snakker om ubeskrivelig vakker regnskog og om rare dyr en stund, om frokost på stranden og prisene på månedskort Oslo-Bærum og om jenter som snakker med fine dialekter.

Jeg tenker på krokodiller, på regn på tørr asfalt, på Triple J Radiostasjon, på den snille damen på flyplassen i Bangkok, på bading på Hovedøya, på verdens største mobilregning.

Tankene flyr, vaflene forsvinner.

"Jeg møtte min fremtidige ektemann", sier jeg så, "men en spåmann i Cairns sa at jeg ikke skal finne kjærleik før jeg blir tredve, så jeg setter ham på vent. Godt å vite, forresten, at jeg ikke trenger date på ti år til. Vurderer å ha det som permanent statusfelt på facebook; 'Du er nå kommet til en kvinne som ikke er i bruk. Vennligst legg igjen beskjed etter pipetonen, så ringer jeg deg opp igjen i 2021.'"

"Jeg dro på nattklubb kledelig iført superundertøy", forteller du. Og så snakker du om Argentina en stund.

Du sier at det er rart å være hjemme igjen. Jeg lurer på hvor hjemme er, men sier det ikke. Forsøker å jage emo-Maren tilbake i mørket.

"En jente jeg møtte", sier du, "tok selvmord. Jeg har bilder av henne på kameraet mitt fra den kvelden det skjedde."

Vi blir stille en stund. Du tenker, og jeg prøver å la være.

"Og en gutt som bodde på samme hostell", fortsetter du, "han forstod ikke at det var mulig. Selvmord, altså. Han vokste opp hos oldemoren sin, fordi hele resten av slekten var for hardt på kjøret. De var lutfattige, og han arbeidet hele ungdomstiden på en fabrikk for å forsørge dem. Men så kom han seg ut av hjemlandet, jobbet beinhardt, og lærte seg flere språk og forskjellige yrker før fylte toogtyve.

Helt siden han ble født så har han kjempet hver eneste dag for å overleve, og skjønner ganske enkelt ikke at for noen så kan det faktisk bli for krevende, bare det å .. å leve."

Vi spiser halvvarme vaffelhjerter og så snakker vi ikke mer om akkurat dét.