Mental alder-spillet

Noe av det rareste med aa vaere paa ferie, er hvordan man plutselig forholder seg til et helt fremmed tallsystem. Ingenting er som det pleier!
Prisene maa ganges med seks, klokkeslettene maa trekkes fra aatte, klesstoerrelsene hevder at jeg er aatte til ti (aar? Meter? Personer?), og skulle jeg kjoept sko i stoerrelsen min (trettisju) saa ville jeg faatt to seilbaater - for her skal man ha fire eller fem. Alt aapner "cirka 8" og stenger "5-ish" (Nei, jeg tuller ikke, det er faktisk helt ekte aapningstider, som staar paa skiltene og alt!), en oel betyr egentlig fire vodka og appelsinjuice (neida, pappa. Men jo), tyve grader er "lite", og naar utesteder stenger "tidlig" saa stenger de fem. Om morgenen.
Kjempeforvirrende.
Men det som er mest forvirrende i The Magical Kingdom of Strange Australian Numbers, er hvordan det foeles som om alderen min endrer seg typ to hundre ganger om dagen. "Age is just a number" er bare tull; alder er just about any number. I hele verden.


Jeg er fem aar naar vi ligger paa stranden og jeg sier "kan vi bade naa?" hvert fjerde minutt.

"Naa da? Naa da? Naa? Hva med naa? NAA DA?!"
"Maren! Vi var NETTOPP uti!"
"Ja? Og saa, da? Vi kan vel bade naa allikevel?"
"Nei."
"..Naa da?"
"Nei. Ligg stille og nyt solen."
"Jeg hater dere."
"Ok."

Og naar jeg omsider faar dem med meg ut i vannet saa nekter jeg oss aa gaa opp igjen, i ekte syvaaringsstil. "Fem minutter til, da! Fem minutter? Tre? Vaersaasnill?"
Naar mine reisefeller saa etter iherdig masing aller naadigst gaar med paa "ett stup til, da, men saa ikke mer!", saa blir jeg ett aar eldre (tellingen er naa paa aatte aar), og jeg vil sjekke hvor langt vi kan svoemme under vann. For det er faktisk det beste jeg vet i hele verden, det aa svoemme under vann. Jeg kan ikke forklare det, det bare er saann.
"Vi svoemmer helt bort til den andre siden av bassenget, da, dere!!"
"Maren.."
"Jo! Hallo! Det blir supergoey! En, to, tre, ogsaa trekker vi pusten saann kjempedypt, ogsaa bare.. En, to - hallo, foelger dere med, eller?!"
"Nei."
"Aaa.. Greit. Skal vi ligge oppned i vannet og sjekke hvor lenge vi kan spille doede under vann foer badevakten kommer?
"NEI."
Jeg trenger nye venner.

Jeg er plutselig voksen naar jeg sitter paa et utested og ser paa nittenaaringene i kaninoerer som vrir seg som metemark i hvite, opprevne t-skjorter, akkopagnert av oppmuntrende plystring og Rihannas "Sticks And Stones May Break My Bones But Whips And Chains Excite Me". Jeg er voksen og kjedelig og kjerring naar menn begynner aa hive boetter med vann paa dem og alt jeg kan tenke er at "aanei, naa blir de forkjoelet!" og "Var det der en blits? jeg haaper da ikke det. Disse bildene vil de nok ikke ha ut paa facebook, stakkars. Oi, jenta mi. Kle paa deg..!" Og jeg er voksen naar jeg hoerer "Barbra Streisand"-sangen og tenker "men dette er da vitterlig bare braak? Saann var det ikke da jeg var ung!" (Men saa var det jo det, da.)

Naar jeg sitter paa en utekafe og gaten plutselig renner over av saltvannsblonde surfegutter, blir jeg femten. Og naar disse guttene bestemmer seg for aa snakke med meg, synker alderen med to aar. Jeg er fjortis som bare det naar jeg shopper, og enda verre er det naar jeg gransker haaret mitt i speilet, paa jakt etter blondere haarstraa.
Det er en veslevoksen, tolvaarig Maren som ligger paa stranden og tegner fremmede i Moleskinen sin - og klager hoeylytt til venninnene paa norsk (for da skjoenner jo ingen hva jeg sier!) om at Objektet aldri ligger stille. "Han flytter seg hele tiden, jo?! GAH! Pen & ubrukelig!"
Naar Objektet saa viser seg aa vaere svensk, og dermed forstaa alt mini-Maren lirer av seg av negative bemerkninger, roedmer tolvaaringen og krymper til en jente paa ni, med musefletter, kritt i haanda og feil svar paa tavla.

Jeg er atten naar jeg er paa supermarkedet, og to naar jeg spiser is. Sju naar jeg holder en koala, elleve naar jeg klapper en krokodille.
Femti naar jeg klager paa dagens dumme trender. Soetti naar jeg leser Cosmopolitan og foeler at ALT ER SAA HIMLA VUGAERT at det er ikke maate paa.

Jeg er ti naar jeg faar legge ansiktet mot ryggen paa en kenguru, ti naar jeg blir solbrent, og ti naar jeg husker at det siste pappa sa forrige gang vi snakket i telefonen var "husk aa ikke sovne i solen."

Jeg er soetten naar jeg danser i hoeye haeler og kort kjole hele natten - og tre naar jeg ikke vil danse mer dagen etter fordi "jeg er toett og alle er teite og naa vil jeg ikke leker med teitinger mer!"
Jeg er tolv naar jeg er lei meg for at jeg ikke faar feiret paaske med familien min, men ikke vil klage paa det fordi det ikke er "kult".
Jeg er aatte naar jeg mister all troen paa menneskeheten naar folk stjeler maten vaar for det kunne jeg aldri i verden forestille meg at noen kunne faa seg til aa gjoere.

Jeg er tredve naar jeg savner aa jogge, og voksen naar jeg har lyst paa sunn mat, og naar jeg bruker pengene mine paa aftersun og gjerne vil staa stille en stund og bare se paa solnedgangen. Jeg er i midten av tyveaarene naar jeg tar flere bilder av landskap enn av vennene mine. Jeg er femten naar jeg hopper opp og ned fordi jeg gleder meg saa veldig til aa dykke paa revet i Cairns. Og sju naar jeg begynner aa furte fordi jeg gruer meg saa utrolig til aa ta nattbus dit.
Jeg diskuterer politikk og kulturforskjeller og paaskefeiring og spraak med nachspiel og lurer paa hvor i granskauen nittenaaringen som vil drikke oel og finne paa faenskap tok veien. Var hun her noen gang, egentlig?
Jeg er fjorten naar jeg synger hoeylytt paa disneysanger i dusjen, enda vi er paa et hostell der alle kan hoere meg.
Naar jeg foeler at det bruser i magen fordi jeg kan gaa langs stranden midt paa natten i et fremmed land og se paa kakaduer og foele meg "fri", saa er jeg plutselig seksten igjen, og naar jeg legger meg om natten, varm og utslitt etter en lang dag, er jeg uendelig gammel.

Og om bare fire dager saa skal jeg aldri mer vaere tenaaring, men begynne aa foele meg.. Tyve. Herregud. Naa maa jeg ut og holde pusten under vann.

Send' eg mine tanker, kjenner du de då?

(Skrevet paa bussen paa vei fra Byron Bay til Brisbane i dag morges.)
-----

Hadde alt vaert annerledes, saa ville jeg ha blitt her.
Jeg ville ha skrudd av vekkerklokken, snudd meg over paa siden og sovet videre, med verdens fineste mennesker i sengene rundt meg. Jeg ville ha blitt med de tyske guttene paa skydiving, jeg ville ha feiret bursdagen til de irske, megakule jentene og det ville ha vaert "classic!", jeg ville ha snakket med rare mennesker med dreads fra morgen til morgen om alt fra skriving til politikk og hav til haar.


Jeg ville vandret barbeint gatelangs i det varme regnet, jeg ville ha ligget paa stranden i stekende sol og sett sanden gli gjennom fingrene mine, jeg ville lekt Baywatch idet jeg loep rett mot de enorme boelgene, jeg ville faenmeg naadd nirvana hver eneste gang jeg dukket hodet under vann for aa hoere hvalene synge og kjenne saltvannet lukke seg om oerene mine.
Totalt vektloes.
Jeg skulle danset paa bordet hver eneste kveld, danset og danset og danset, til teksten paa all den idiotiske musikken de spiller her, satt, og til jeg var saa slank at jeg maatte kjoepe ny bikini for pengene jeg sparer paa aa bare spise billig mat som frukt og pasta.

Hadde alt vaert annerledes, saa ville jeg flyttet inn i en av studentboligene rett utenfor sentrum, i leiligheten ved siden av deg, og du ville latt meg laane skjellsmykket ditt, du ville laert meg aa surfe, og du ville vaert med paa dykkerferie oppe ved Revet. Vi ville spist ananas og snakket om musikk, jeg skulle tvunget deg til aa lese boeker og vi ville skaffet oss en hengekoeye, for det har man jo i Australia.

Hadde alt bare vaert annerledes, saa ville jeg ha hatt et eget sted aa invitere den britiske jenta hjem til, som takk for at hun reddet meg fra den ene pinlige samtalen etter den andre. Vi skulle spist kake, og jeg skulle laert henne ting om andre verdenskrig - for det trenger hun saa saart. ("You're from Norway? That's awesome!! .. Tror jeg, da, iallefall.. Hvilken side var dere paa i krigen? Aa! Paa vaar side? Flott! But.. uhm.. why? Er det frekt aa spoerre om?")

Hadde alt vaert annerledes, hadde jeg vaert en annen, hadde mentaliteten min ikke vaert som den er, hadde jeg vaert modigere, hadde, hadde, skulle, skulle, ville, kunne, hadde.
Soete lukter og nydelige fugler og et eventyr i skyene og aa tegne havfruer i sanden og smil overalt og loese skuldre og solkrem og saltvannshaar og blomster og sko og oel. Verdens fineste nattehimmel. Aa alltid vaere Lovlie, aldri vaere Maren, aldri vaere uinspirert, aldri vaere kjedelig, aldri bekymret, ikke trist, ikke stresset, ingenting, bare..

Byron Bay og jeg.

Saa du kan slappe helt av, mamma

Jeg hadde akkurat gaatt ut for aa trekke luft da han kom og fant meg. Igjen. Utgjort.
"Ville du ikke danse lenger?"
"Det var varmt."
"No, it's bloody freezing, mate, it's winter."
"From Norway, remember?"
Han nikket, enda han sikkert ikke husket. Han hadde spurt meg om hvor jeg kom fra og hva jeg het og hvorfor jeg var her og om jeg danset mye hjemme i hvilket land kom jeg fra igjen? og var det fint der? og om jeg ville ha sigaretter - hele kvelden. Uten stopp -, og han husket aldri hva jeg hadde svart paa noe som helst.
Vi er blitt advart om alskens farlige dyr og innpaaslitne insekter, men Doedens Lakeier og Desperate Gutteklegger i Australierham, se, det var det ingen som sa noe om.
Jeg fantaserte om aa ta ham med til Newcastle (der jeg er naa!) - saann at jeg kunne mate ham til den hvithaien de er saa kjente for.

"Cigarettes?"
"Jeg roeyker ikke, vet du."
"Hvorfor ikke?"
"Fordi jeg vanligvis ikke har saa lyst til aa doe som det jeg har akkurat naa."
"Pardon?"
"No, nothing, nothing.."
"Well, you should smoke. It's hot."
Jeg sukket dypt, og loeftet blikket mot traerne. Australia har verdens stoerste, kuleste flaggermus, og jeg blir i ti ganger bedre humoer av aa se paa dem.
Saa soerget han for aa trekker baade humoeret og tankene mine ned igjen, ved aa presset nikotinleppene sine langt inn i haaret mitt.
"OEYH!!!! WHAT. DO. YOU. THINK. YOU'RE. DOING?!"
"Det var bare en klem, herregud, slapp av - "
"MAN KLEMMER IKKE FOLK MENS DE SER PAA FLAGGERMUS! Jeg proevde aa ha det hyggelig!! Ogsaa kommer du her med sigarettene dine og klemmer meg og jeg VIL IKKE og -" - og saa, saa tok han hendene mine! Bare saann, helt uten videre!
Jeg hadde brukt en hel kveld paa aa be ham slutte aa henge paa meg, og naa skulle han altsaa holde hendene mine og stirre meg dypt inn i oynene. HVORFOR.
"I have a boyfriend."
"No, you don't."
(Det hadde han forsaavidt helt rett i, men jeg ble fornaermet likevel.)
"Takkskalduha. Du tror ikke jeg kan klare aa faa en kjaereste. Det er vel fordi jeg ikke roeyker, tenker jeg."
Jeg saa paa smilet hans at aa fiske etter komplimenter, ikke var maaten aa faa ham bort paa, saa jeg gjorde helomvendig og gjentok loegnen min istedenfor.
"Anyway, I DO have a boyfriend, and he's.. uhm.. really.. scary and.. a kick boxer.. and, eh.. and I want to go inside now anyway, so.. Bye."
Jeg forsoekte aa gaa inn, men han klamret seg fast i armen min, og da jeg omsider var kommet meg ned trappen til utestedet, saa var det med ham paa slep.

"Hey, listen", sa jeg, "jeg er sikker paa at du er en kjernekar. Kan du ikke bare gaa og ta noen andre. Jeg kan vaere wing woman om du vil. Hva som helst. Serioest. Du kan faa penger av meg til aa kjoepe en drink til noen eller noe."
Og da lyste han endelig opp, "Well, they're pretty!" sa han (aa, jeg foelte meg saa spesiell, saa verdsatt, saa.. vakker! etc), og pekte paa.. mine venninner. Mine venninner, som jeg ikke ville utsette for Crazy Stalker Guy. Mine venninner, som danset, intetanende, midt paa gulvet.
"They're my friends."
"Ja?"
"De.. de har kjaerester."
"De ogsaa??"
Han saa en blanding av skuffet og mistenksom ut, og jeg forsoekte aa tenke fort.
"Yes! Yes.. De kommer jo ogsaa fra Norge. I Norge har alle kjaerester. Alle. Alltid."
"Really."
"Yes, really! Det er .. en slags motenoedvendighet. Det er som UGGS for australiere. Vi gaar aldri uten."
"Vel, faktisk saa er det bare en myte at alle australiere alltid gaar med uggs og-"
"- ja, eller bumerang, da! Whatever! Det er trist, men sant. Norwegians. Totally Co-Dependent."
Han saa tenksom ut et oeyeblikk.
"Soo.. Hvis dere aldri gaar noe sted uten.. Hvor er de naa?"
Faen. Det var da veldig, da.
"Aa! Nei! Du har rett, hvor er de hen?! Pokker, jeg har jo faktisk ikke sett dem i hele dag! Aanei! Jeg maa finne dem! Tenk om de er doede! Kom, vil du vaere med meg og lete?"
"..Om jeg vil vaere med og lete etter kickboxer-kjaeresten din..?"
"Yes?" Soet, storoeyd blunking.
"Weeell.. No. Sorry, mate. Think I'm gonna.. uhmm.. gonna have to go now, actually."
"Aa, det var jo kjempesynd. Men okei. Byebye, now."

Maren: 1 - Gal Klegg: 0.

Om aa vinke nedenifra

Mine medsammensvorne sitter i skrivende stund og prover aa skaffe seg en fremtid paa Samordna opptak, og jeg, jeg prover aa bli vant til ting. I dag morges droemte jeg at jeg loep rundt med Link i Hyrule og maatte faa tak i rubier saa jeg kunne kjoepe meg klaer, for det var saa kleint aa vaere naken i Sydney, og da jeg vaaknet saa hadde jeg kledd av meg i soevne, og jeg bare "YES, det er saa STAS aa bo paa hostel! Offentlig blotting allright!!" Saa jeg spiste litt sjokolade og fniste litt over den eksepsjonelt saere natten vi hadde i natt og tenkte at "den evinnelige trangen til aa dytte paa oss teqilashots og lure oss med paa karaoketing.. den blir jeg nok ikke vant til med det foerste. Men det boer jeg visst, kanskje." Jeg boer visst ogsaa bli vant til at alle i hele verden er i Sydney. Jeg har aldri moett saa mange kjente fra forskjellige nivaaer paa ett sted paa saa kort tid! Jeg visste ikke at jeg hadde saa mange venner engang!

Andre ting jeg ikke er vant til ennaa:

- Det ansiktsuttrykket alle faar den tredje gangen jeg har sagt navnet mitt og de skjoenner at de blir noedt til aa ta en beslutning: enten spoerre meg en gang til, fordi de fremdeles ikke har skjoent den rare lyden som er Maren, eller lyve, nikke og smile. Jeg ler hver gang.

- At det er natt naar det burde vaere dag og dag naer det burde vaere natt.

- At alle sier "hiya, lovlie", uansett.

- PENGENE HER. Utrolig kule, men jeg skjoenner ingenting.

- Fuglene her!! Herregud, jeg elsker dem! Du taver en kiwifrukt, blaaser den opp paa stoerrelse med en medisinball, og stikker en laaang pinne inn i den ene enden - og voilla! Pippipp i Australia. De er overalt.

- At lyset her er saa vanvittig pent. Jeg blir staaende kjempelenge og stirre paa fargespillet i bladene paa traerne.

- At trafikklyset lager Star Wars-lyder.

- At trafikklyset bare lyser groent i ett sekund, og saa blinker roedt. Jeg har panikk hver gang jeg gaar over veien.

- At det er saa forbanna varmt, selv om det spilles julesanger.

- At ingen noengang er sinte. Siden jeg kom hit har jeg ikke sett noen saa mye som skule! Det er jo helt utrolig!

- At jeg faktisk er blekere enn de mest nerdete nerdene her. Jeg er soerenmeg blekere enn operahuset her (jeg har sett operahuset her!! Det er akkurat som paa Oppdrag Nemo!) Jeg eier jo faktisk ikke pigmenter.

- At maanen er oppned. "Maanen er full i kveld, den er lite kvit og full som meg og min bestevenn" - vel, vi er nok fullere enn maanen, og jeg er blekere enn bestevennen, men ellers stemmer det bra. Vi er jo oppned, vi ogsaa, paa feil side av kloden. Oppned, som maanen. Og stjernene er like kule som vi er. HUHEI

- At jeg er gammel nok til alt i verden. Jeg er jo aldri gammel nok til noe som helst hjemme.

- At alle har saa kule tatoveringer.

- At det ikke er noen hipstere noe sted! Hva i all verden..?!

- At alle er saa pent kledd! Alle ser ut som at de er hentet ut fra Gossip Girl, og alle trener hele tiden, og alle har perfekt haar og fine armer og er pene.

- Folk som danser halvnakne paa kjoekkenbenken der vi lager frokosten vaar.

- Folk som snakker australsk. Det er saa fint at jeg nekter aa komme hjem igjen, noensinne.

Naa gaar vi og kjoeper kake, for kake maa man ha naar man skal i botanisk hage. Har forresten ogsaa vaert paa Convict Sydney Museum, og det var DOEDSSPENNENDE, serioest.

Og traerne her eier. EIER.

Takk for meg.

and oh my god, I can't believe it, I've never been this far away from home

Okei. Jeg maa bare faa starte med aa si: 1. FAEN. og 2. HURRA. Saann. Da var det ute av systemet. (Ai, jeg ville ha en fancystrek over den e-en der, men den finner jeg ikke paa tastaturet. Mitt liv er et helvete, del 237. Neida. Men jo.) (Det er egentlig mest hurra, altsaa, selv om innlegget kanskje kan gi litt foelselsen av at det er mest faen.)

Frankfurt er den mest ubrukelige flyplassen jeg har vaert paa i hele mitt liv. Oppriktig talt, jeg trodde jeg skulle gaa fra forstanden. Foerst skulle jeg faa hjelp til aa finne riktig terminal, og da var det en hyggelig mann med en hel masse potteplanter som tilboed seg aa foelge meg, saa jeg bare "hurra!", men etter aa ha gaatt med ham i cirka et kvarter og vi hadde kommet til et omraade som var blottet for annet menneskelig naervaer (til gjengjeld var det paafallende mye vegetasjon. Jeg tror vi snakker Home Of Plantboy), saa snudde han seg mot meg og flirte og bare "haha, tulla, du skal helt i den andre enden. Men det var veldig hyggelig aa gaa med deg, da." Og saa, dere, saa HADDE de ikke internettkafe! Og jeg skulle vaere der i over fem timer! Saa jeg blogget for haand, jeg, og naa faar dere det, et lite doegn for sent:

Overskrift: Heave away, boys, we sail tonight for Singapore!

Dere gjetter aldri hvor jeg er.\Nei, det er ikke Singapore. Men overskriften er likevel ikke helt misvisende. Jeg befinner meg i skrivende stund paa Frankfurt (legg merke til FURT i ordet, der. Det er ingen tilfeldighet. Murr!) Flyplass, og i kveld tar jeg flyet videre til Singapore. Men det er ikke alt! Aaneida! For naar flyet vel og vakkert har landet i Singapore, fyller det bensin (haaper jeg, iallefall. Hvis ikke: Hyggelig aa ha kjent dere), og flyr videre til Fangekolonien. The Land Down Under. Bernard og Bianca By. Australia. Reisen tar absurd lang tid, og Jeg Reiser Alene. Jeg er Charlotte Isabel Hansen. Bare, ikkesant, stor og doegnvill og ikke spesielt soet; Dessuten er foreldrene mine sammen, og snakker kjipe dialekter, og begge var der til aa vinke som gaerninger ved avgang. Saa egentlig er jeg vel slett ikke som Charlotte Isabel Hansen likevel. Men jeg vil gjerne ha en Tamagotchi. Saerlig tatt i betrakning at jeg kommer til aa vaere for troett til aa lese paa flyet og jeg trenger noen som vil vaere der til aa elske meg betingelsesloest naar ipoden vandrer heden grunnet umenneskelige naeringsforhold.

Det var forresten ikke spesielt enkelt aa komme seg avgaarde. Et par tre dager foer avresie fant jeg det for godt aa gro visdomstenner (saerioest, de poppet ut som sopp eller kviser eller tyskere paa charterferie eller.. ikkesant), og saa gikk de hen og paadro seg betennelse, og dermed maatte jeg ha dem plukket. Helvete assa. Det er dermed gjennomboret som en sveitserost og tungt medisinert (Neida. Bare litt) at jeg forlot Gamlelandet. Gleder meg forresten veldig til aa kapre Tim Minchin naar jeg lander i Sydney. Ryktene skal nemlig ha det til at han er paa flyplassen samtidig som meg, og da er planen naturligvis aa overrumple ham fullstendig med min skuddsikre sjarm (ikea-poser under oeynene, fett haar, flylukt og kaffe i utrigningen. Jeg er best.)\Og det kan jo komme godt med, for jeg vet ikke helt hvor jeg skal sove naar jeg kommer frem. Mine reisefeller er nemlig temmelig ubrukelige paa telefon. Og saa, for aa svare paa spoersmaalene jeg gjetter paa at kan komme:

Q: Hvor lenge blir du borte?! Livet mitt gir ikke mening uten deg! Etc.
A: Fortvil ei! Om jeg ikke doer av krokodille-, insekts-, slange-, hai-, nebbdyr-, dingo- eller Isabitt, og om jeg ikke bestemmer meg for aa bli der fordi flyreisen viser seg aa vaere total tortur, og om jeg ikke tabber meg ut og mister flyavgangen min grunnet fyllesyke eller manglende retningssans eller noen av de tidligere nevnte punktene: 6. Mai.

Q: Hvor/Hva skal du?
A: Pass dine egne saker! Dette er saanne voksengreier som du ikke skjoenner noe av. (Les: Jeg vet ikke.)

Q: Kan jeg faa postkort?
A: Jeg sendte over 40 postkort til blogglesere paa interrail. Det var tidkrevende som bare rakkern og dessuten dyrt. Men tilsvarende koselig. Saa ja, kjoer paa, send adresse til evil-cookiehotmail.com, saa skal jeg forsoeke.

Q: Kommer du til aa blogge/twitre?
A: Ja. Dessverre.

Q: Skriver du dette bare fordi du skal slaa ihjel tid paa Frankfurt?
A: Ja; Dessverre.

Q: Har du faktisk saa ekstreme fritidsproblemer som det virker som?
A: Ja. Dessverre.

Q: Kan vi faa se dagens outfit?
A: Nei. Heldigvis.

-- Saa, det var det jeg hadde av Frankfurt, foer jeg ble funnet av to svensker, en kjempehyggelig professordame og en pen svensk mann, og de reiste ogsaa alene, saa de foreslo at vi skulle spise middag sammen. Saa vi drakk oel og spiste poelser. Det viste seg snart at svenskemannen faktisk, tilfeldigvis, arbeidet i polsebransjen, saa det ble jobbmiddag. Paa flyet til Singapore ble jeg sittende ved siden av en kjempebutch ung kvinne fra Tyskland (men gaydaren min er visst, skulle det vise seg, like oedelagt som alt annet jeg eier og har.) Hun pimpet sprit gjennom hele reisen (tolv timer, dere!), bare avbrutt av champagneglassene vi begge fikk av hennes nye beundrer: flyverten. Ja. Jeg har altsaa vaert vitne til oppsjekking i mangetusenmeters hoeyde. Det var helt absurd. Han proevde aa overtale henne til aa bli i Singapore en natt ekstra. EN NATT dere. "Jeg sniker deg med paa neste fly, ikke noe stress! Gjemmer deg i matvognen." "Jaa.. Njaa. Det har jeg gjort foer. For ti aar siden. Da var jeg tynnere, og jeg fikk ikke spesielt god plass da heller.." Men jeg tror nok hun hadde lyst til aa bli med ham ogsaa.

Hun: Do you have kids?
Han: No
Hun: Wanna have mine?

Herregud.Da var kombinasjonen overtroett og semiberuset heldig. Jeg fniste ikke i det hele tatt. Eller forresten.. Da hun gikk av flyet saa sa hun bare "det blir som det blir. Som jeg alltid sier: You always see everybody twice in life." Jeg moette henne igjen paa flyplassen i Sydney, enda vi ikke tok samme fly fra Singapore. "See?" sa hun. Men naa sitter jeg altsaa her i Sydney, da. Klokken er obskurt tidlig om morgenen, jeg har ikke sovet siden resiefebersoevnen jeg fikk natt til soendag (norsk tid), jeg ser ut som en av de dere Unge Moedre-jentene, mobilen min kan ikke ringe ut, jeg faar ikke sjekke inn paa rommet mitt foer klokken to i ettermiddag, mine venninner sover til tolv "med mindre de hoerer noe" (noe de ikke gjoer, da mobilen verken kan ringe eller egentlig puste noe saerlig lenger for adjoe batteri.) Dessuten falt jeg paa en mann i rullestol, og jeg snyltet meg med paa en taxitur, og jeg fikk skumle mengder godteri, foerst av en spansk jente (men det var bare fordi hun syntes det var ubehagelig at hun ikke skjoente hva jeg sa, saa hver gang jeg sa noe saa ga hun meg noe for aa faa meg til aa holde kjeft, og det var ofte, for vi satt ved siden av hverandre hele veien fra Singapore til Sydney og jeg var ubeskrivelig selskapssyk), og deretter av en pen tysk gutt (som jeg forresten tror er grunnen til at han var en pen tysk gutt og ikke bare en tysk gutt. Hadde han spist alt det der saa ville han ha sett ut som, vel, meg. Herregud. Jeg trenger hjelp. Naa gaar jeg ut og leter etter noen som kan hive en boette med vann paa meg, for hallo, Maren, you make me sick.)

Men EN ting skal Sydney ha. De har verdens vakreste soloppgang.