Jeg er det mest menneskeete mennesket som noengang har mennesket på denne jord.Dette er konklusjonen jeg kom frem til da venn nr. 4 denne uken trøstet meg med setningen "men Maren - det er menneskelig å feile."
For dere: bortsett fra å være genial, beskjeden og best, så er jeg altså både konfliktsky og sta, ubrukelig, feig og spontan. På én gang. Hello, schizophrenia.
Det er, om mulig, en enda verre kombo enn det høres ut som. Den fører bemerkelsesverdig ofte til feiling. Og en sjelden gang iblant til behov for rørleggere, men det vil jeg helst ikke snakke om.
Livet mitt er et perlekjede, der hver enkelt perle er én feil og tråden som binder det hele sammen er min manglende evne til å planlegge.
Alt henger sammen.
Det er faktisk ganske lite man kan lage så lang stream of consciousness på som Marens Tabber.
Fletten med eksempler er uendelig lang:
Den gangen jeg fant på at vi skulle lage Georges magiske medisin, og fikk broren til Ingrid til å drikke den, og han brukte hele resten av kvelden på å spytte galle, utgått helmelk & innvoller i do.
Den gangen jeg overtalte guttene i klassen til å spise alt vi hadde av salt og krydder på skolekjøkkenet.
Den gangen jeg var på fest og Enhver gang jeg er på fest.
Den gangen jeg fant ut at jeg skulle gå fra Hvalstad og hjem. Om natten. I høye hæler. Med en som var minst like desorientert som meg.
Den gangen jeg satte fyr på en kiosk.
Den gangen jeg farget håret blått og besvimte fordi jeg er allergisk mot blå fargestoffer.
Den gangen jeg klippet i stykker mammas yndlingskjole fordi jeg trengte litt stoff.
Den gangen jeg hoppet på sjøen med alle klærne på for å understreke et poeng.
Den gangen jeg fant ut at jeg skulle feire bursdagen min på den faktiske datoen. Som er .. natt til første mai. I BÆRUM, DERE.
Eller den gangen jeg blogget før jeg var ferdig på ungdomsskolen. Grøss.
Enhver beslutning jeg noengang har tatt fordi jeg kjedet meg.
Det er derfor jeg prøver å gjøre så mye som mulig hele tiden, for ellers så kjeder jeg meg og da vet man jo aldri hvor jeg ender opp eller hvor mange penger jeg kan komme til å bruke på nettshopping eller en sånn liten metallkatt som går i ring rundt seg selv eller kanskje til og med en flybillett (ja.)
Alle gangene jeg har møtt folk jeg burde vite hvem er og jeg har tatt en "neigud så hyggelig å møte deg - hva het du igjen? - jeg går og tar kake."
Alle gangene jeg har ødelagt mikrobølgeovner.
Alle gangene jeg har blitt ukomfortabel/oppgitt/trist og stukket av fra ubehagelige situasjoner. Helst uten å gi noen som helst forklaring på hvorfor. For det er jo så utrolig konstruktivt.
Den gangen jeg barberte av meg det ene øyenbrynet fordi jeg skulle teste om barbermaskiner funker selv om du ikke skrur dem på.
Den gangen jeg mistet mobilen min foran en lastebil.
Jeg har mistet så mange husnøkler at min far til slutt så seg nødt til å bytte ut Nye Lås nr.100 med en kodelås.
Problemet med denne nyteknologiske vidunderplaten er at om man har iskalde fingre så går det faktisk ikke an å taste koden, så da forblir man utelåst helt til man kommer opp med en måte å bli varmere på. Utendørs. I femten minus og miniskjørt. Jeg vil faktisk driste meg til å si at kodesaken er en enda mer dustete innretning enn det jeg er. Enda jeg går i miniskjørt i femten minus.
Men den er jo iallefall trygg, da, kodesaken.
Jeg kan jo ikke godt miste koden akkurat.
Jeg kan glemme den, riktignok, men det gjorde jeg bare i starten, og da gikk det i det minste bare utover meg selv og ikke husets sikkerhet. (Ikke at vi har noe verdt å stjele, forsåvidt; jeg har selvfølgelig ødelagt alt av en viss verdi.)
Og apropos glemte koder så gikk jeg hele forrige sommer uten penger fordi jeg ikke for alt i verden klarte å huske bankkortkoden min. Fire tall. FIRE tall.
HELT BLANKT i hodet mitt. Herrehopp. (Det er min nye erstatning for Herregud, hvis dere lurte. Det er mitt (eneste) bidrag til VM-galskapen.)
Nå for tiden så går jeg også uten penger, forresten, men det er fordi jeg har valgt å bruke alle mine surt ervervede på flere nye par sko. Hvorav.. ingen av dem. Kan brukes før snøen smelter og asfalten blir tørr.
Nok en feil.
Men det flotte er at nå som jeg ikke har råd til noenting så kan jeg heller ikke kjøpe meg mat, og da er det jo bare et spørsmål om tid før jeg blir kjempeslank!
Og når jeg blir kjempeslank så kan jeg endelig slutte å gå på treningssenter, og dét er nok en god idé, for Feil På Treningssenteret er et kapittel for seg selv.
Man kan nevne den gangen jeg kom inn på senteret og fikk panikk fordi alle rundt meg var kjempeheite (HALLO, hva gjør dere på treningssenter da, da?! Det er som å være kjempemett og stille seg i kø på ditt lokale suppekjøkken!), og alle var dødsspreke og visste akkurat hva de drev med og plutselig fikk jeg jernteppe og husket INGENTING av hva man vanligvis gjør når man trener, så jeg bare "spagater! Spreke mennesker driver jo og går i spagater!", og så hoppet jeg rett ut i spagaten(e). Og ble sittende der en stund. Og gruble over hvorfor jeg følte at dette var en så utrolig dårlig idé.
Jeg kunne ikke gå normalt på to dager etterpå, og jeg lovet meg selv dyrt&hellig aldri å gjøre noe lignende igjen uten oppvarming.
Før jeg gjentok suksessen uka etter. Au.
Et annet eksempel er da jeg bestemte meg for å bytte tv-kanal midt i en eller annen skiinnspurt, og jeg lærte viktigheten av ikke å tulle med sportsinteresserte og tv-programmene deres.
Iallefall ikke når nevnte sportshoder er av den veltrente typen.
Du vet. Den typen som henger på treningssentere.
.. Eh, ja.
En annen feil begikk jeg for et par uker siden da jeg skulle løpe på tredemølle (for å bli kjempeslank, selvfølgelig.)
Med medbrakt rød saft som følgesvenn.
Som viste seg å være medbrakt rød vin.
Og jeg bare "nei man kan ikke sløse med rødvin så jeg kan ikke helle den ut og dessuten så har jeg jo allerede begynt å løpe så jeg bare løper ferdig og drikker vinen, jeg, det kan da umulig være noe feil i dét?"
Jo, det kan det.
Alkohol er ikke ideell tørsteslukker i treningssammenheng. For å si det sånn.
Og apropos alkohol og feil så.. Nei, vet dere, det skal jeg ikke begynne på engang.
Nøyer meg med å si at hvis noen foreslår å ta deg med inn på playboybunnyklubb med gratis champagne i London, så MÅ du ikke nødvendigvis si ja, for det kan jo tenkes å ende med brukne tenner og svunnen verdighet.
Åja, og at rom er ondskap i flytende form.
Jeg tar feil sånn cirka halvparten av alle ganger jeg sender sms. (Og den andre halvparten av gangene så sender jeg ikke sms engang- for som regel glemmer jeg å svare, og det er jo feil, det også.)
Og sikkert enda oftere når jeg snakker på facechat. Særlig når jeg blir fandenivoldsk og får det for meg at det er en kjempeidé å si alt som faller meg inn og akkurat hva jeg føler og tenker om ting.
Plutselig blir jeg til en liten, menneskelig bludger, som angriper uten forvarsel, mål eller mening.
Jeg gjør feil hver eneste gang jeg er nysgjerrig. Som er hele tiden.
Jeg blir rett og slett besatt av spørsmålstegn. Og villig til å gjøre hva som helst for å få de svarene jeg vil ha. Hva som helst. Det er faktisk litt skummelt.
Og nå, dette halvåret, så skulle jeg egentlig ha vært i New Zealand, men jeg feilet, naturligvis, på det også.
Og alle bare "WOHO, du skulle vært der hvor jordskjelvet var men så er du her istedenfor! FLAKS!"
Og jeg bare "Ja, woho, dere.. Jeg hadde den perfekte anledning til å begå Suicide By World, men klarte ikke dét engang. FAIL!"
Jeg hørte på folk og tok friår. Det var vel egentlig min største feil noensinne.
Og nå har jeg altså skrevet et helt innlegg om hvor totalt håpløs jeg er, bare for å komme på at jeg ikke lenger husker hvor det var jeg ville hen med alt dette. Hva var poenget med denne teksten igjen? Hvorfor skriver jeg dette?
Det var kanskje noe med at det er like greit at jeg ikke blogger alt jeg foretar meg.
At det er helt okå at jeg ikke dokumenterer så altfor ofte, liksom.
Eller var det noe om at jeg er så menneskelig..?
Herrehopp.
Jeg burde vært kasta.
.. Og frierne dannet kø utenfor huset hennes!
