Trosbekjennelsen

Sitt ned.

Ryggen rak, blikket åpent, se glad ut, spis maten din, still interessante spørsmål og hold kjeft mens jeg snakker til deg.

Og nå,

gjenta etter meg:

Jeg skal gråte av Titanic.

Jeg skal holde hender når vi går nedover Karl Johan.

Om du hater noen, så hater jeg dem også.

Er du forelsket, så er jeg det óg.

Jeg er sliten når du er det, jeg vil hjem når det passer deg, jeg går med praktiske sko om det er det du vil, jeg sovner aldri på toget.

Jeg skal ikke sette leppestiftmerker på ølglasset, jeg skal ikke søle på kjolen min, jeg skal ikke glemme mobilen min på lydløs i stuen når jeg vet at du kanskje ringer.

Jeg røyker (om du liker sånt), jeg sover til Oprah begynner, jeg sitter bakerst i bussen, jeg spiser makroner og tar bilder som er akkurat litt for mørke.

Jeg baksnakker ikke, jeg opplyser bare om at "sånn er hun egentlig.. Bare så du vet det", fordi folk har en rett til å vite.

Jeg synes det er kulest å ikke synes noenting som helst.

Jeg elsker deg for at du (tilsynelatende) er fullkomment følelseskald.

Jeg ser på polaroidfotografier av deg der du viser fingeren og ser sint ut - og det får meg til å smile.

Jeg elsker at du er så bitter.

Det beste er når du sier at du ikke bryr deg.

Men skulle du nå gjøre det allikevel, bry deg altså, så er jeg der, med furer i pannen og blokkbokstaver på store plakater.

Om du skriker høyt, så skriker jeg høyere.

Jeg lover å stå rett bak deg, til enhver tid, så du kjenner pusten min i nakken og mot skuldrene.

Og kniven holder jeg gjemt, men klar.

Jeg lover å være som deg.

Jeg skal gå med converse, og jeg skal kritisere med hevede øyenbryn og et nedlatende smil i munnviken.

Jeg skal gå med boblejakke og strø om meg med ekte og falske komplimenter.

Jeg skal drømme om å være skater.

Jeg lover å være så slank som du vil.

Jeg lover å farge håret blondt, om det er det du ber meg om.

Jeg lover å omformulere hver enkelt sms minst fire ganger før jeg sender den til deg.

Jeg skal lese Cosmo og se på den tv-serien hvor alle driver og dreper hverandre, og jeg skal si at jeg liker det.

Jeg skal snakke om sex som om det var kjeks.

Og blir jeg noengang ukomfortabel så skal jeg avskrive det hele som pms eller migrene.

Jeg skal bry meg om sport.

New York er min by, London er min scene, jeg trives i menneskemengder, i hav av skjørt og skjorter og flagrende skjerf og stilletthæler som slår mot fuktig fortau, slår i takt, som piskeslag mot en askegrå ryggrad, fast og stødig. Forutsigbart.

Jeg skal levere forutsigbarhet. Det lover jeg deg. Du vet hvor jeg er, du vet hvor du finner meg og med hvem.

Forutsigbar uforutsigbarhet, og galskap spilt fra manuskript. Planlagt tap av kontroll. Når jeg slår ut håret så gjør jeg det med hårspray og dust-it fra Oasis.

Når jeg faller så faller jeg med siden først, som i moderne dans.

Jeg skal aldri høre på pop.

Jeg skal aldri se på Disney Channel, med mindre jeg er kjempeklein og vil dø (som forresten er ofte).

Nostalgi er bare allright om den er søt.

Jeg skal være redd for Hufsa.

Jeg skal stå ut fra mengden og være meg selv, akkurat sånn som deg.

Jeg skal elske Pokémon og Hits for Kids og Lady Gaga og Pink Floyd.

Homofili er noe som naturligvis kan passe for alle andre, men ikke for meg.

Alle kan ta feil, så lenge jeg alltid har rett.

Det er ingen skam i å be om hjelp, det er bare det at jeg skal klare det selv.

Jeg skal aldri gi opp.

Jeg er nemlig en sånn en som aldri gir opp!

Jeg gir meg aldri, for jeg er bare sånn, jeg gir meg aldri, I'm not a quitter, jeg har faenmeg tæl.

Jeg har pågangsmot, jeg er flittig og ansvarsbevisst og god med mennesker, reflektert, kreativ og effektiv, jeg er en naturlig konfliktløser og leder, og jeg tror jeg vil passe godt i denne stillingen. I denne kroppen. I dette livet.

Jeg er meg selv, jeg tror på meg, jeg tror at jeg kan klare alt, jeg tror at ingen kan gjøre dette like bra som jeg kan, jeg tror på mennesket, jeg tror på verden, jeg tror på morgendagen og jeg tror på at jeg hadde vært penere om bare jeg hadde tykkere lepper og tynnere midje.

Jeg lover å være selvsikker og beskjeden og si "du, ja!" når noen kommenterer "pen!" på bildene mine på facebook.

Jeg har egne moves, jeg danser velkoreograferte trinn og aldri flyt eller impro, aldri musikk i genuin bevegelse, aldri noe som kan se dumt ut eller gjøre deg forlegen.

Men skjønnhet kommer innenfra, og jeg ler av alle som prøver for hardt.

Selv prøver jeg jo bare i mørket der ingen kan se meg.

Jeg kan nok om politikk til å vite hvem det er politisk ukorrekt å si at jeg stemmer på.

Og nok til å vite at uansett hvem som går seirende til sengs når valgnatten er omme, så kommer livet mitt til å være trygt og pent og rett fram.

Konfirmasjoner og kjedelige forelesninger og kaffepauser og klining på en eller annen brygge i Syden og et husdyr eller to og en bil og et forsøk på kildesortering og noen barn som blir som meg, som blir som deg, som lover alt det som jeg lover.

Barn som står med hånden på hjertet og roper at de aldri gir seg, at de er sånne som ikke gir seg, nemlig, at de er ståpåmot, at de er sånne som kjemper for det de vil ha.

Som sier at de vil hjelpe andre, som lover at de vil gjøre verden til et bedre sted.

Som tror at de utgjør en forskjell her på kloden.

Som sier at de skal eldres med verdighet, enda de vet at det ikke finnes noe sånt som verdighet i dagens eldreomsorg og at botoxsprøyten er vakrere enn bekymringsrynkene.

Jeg lover at barna mine skal ha de samme løftene å bryte som det jeg har.

Jeg skal le av vitsene dine.

Jeg skal være avhengig.

Jeg skal like Star Wars og sushi og hvitvin.

Jeg skal hate foreldrene mine.

Jeg skal elske Vogue.

Jeg skal hate Twilight.

Jeg skal hate krig og aids og sånt.

Jeg skal hate samfunnet, glamourmodeller og nsb, bh-er med innlegg, mobbing og gingers.

Jeg skal elske å sitte i vinduskarmen, å drikke kaffe til femogførti kroner koppen, å tenne røkelse, å jogge, å shoppe vintage, å spise iskrem fra boksen.

Jeg skal tro på at "det er noe større der ute, det er jo bare arrogant å tro at vi er alene i hele universet, men nøyaktig hva det er, det vet jeg ikke", jeg skal tro på det av hele mitt hjerte, det hjertet som verken synes eller føler noe, mens jeg tilter hodet bakover og kikker hengivent på stjernene og lurer på om jeg husket å skru av stekeovnen.

Jeg tror på tidsånden og hans uniform.

Jeg tror at dette livet må komme først.

Amen.

Om å photoshoppe epilogen

Og så drakk han den siste, kalde kaffeslurken og smalt koppen demonstrativt mot bordkanten, akkurat så hardt at skuldrene hans føk i været og de rundt oss måtte snu seg for å se hva lyden skyldtes.

Jeg sa ingenting, bare nikket sakte.

Det var sjokkerende lurt, det han nettopp hadde sagt, men ikke søren om jeg skulle fortelle ham det, for han blir jo så veldig slitsom når han har rett.

"Du?" sa han så, "kommer du til å blogge den samtalen, eller?"

"Monologen din, mener du?"

"Hm, ja, det var kanskje det, ja.." mumlet han.

"Mhm", sa jeg, "og kanskje bør den blogges, nettopp derfor. Det er jo ikke ofte folk får anledning til å snakke noe særlig når jeg er tilstede, liksom. Du kommer til å gå ned i historien som han som fikk fullføre setningen sin."

"Ja, og det var en jævelig lang setning."

"Mhm."

"Jævelig velformulert."

"Jada."

"Jævelig smart óg."

"Don't push it."

Han trodde at jeg siktet til banningen, og tidde stille.

Jeg kniste, og dyttet i meg mer tekake.

"Men du?"

"Ja?"

"Når du blogger samtal- monologen.. kan du skrive meg heitere da, eller?"

"Haha. Jooo. Det kan jeg vel. Såvidt jeg vet er det ingen kampanjer mot tekstretusjering ennå."

"Ennå?"

"Ennå."

Han gliste fornøyd, og skjøv en lang, blond hårlokk unna de store, sotede øynene.

Deretter reiste han seg elegant fra stolen sin, strakte en solbrun hånd etter kaffekoppen, og svevde avsted i retning disken for påfyll.

Jeg ble sittende og stirre på min kafépartner i smug.

På den langstrakte, bikinikledde kroppen, på den plettfrie, bronsebrune huden, den tredve centimeter tynne midjen, E-kopp-brystene og de rosa, myke leppene som liksom aldri lukket seg helt..

"Hva er det du ler av?" sa han, idet han sank ned igjen i stolen, med slanke fingre nydelig dandert om en rykende kaffekopp. Øyenskyggen funklet om kapp med navlepiercingen, og undersiden av bordkanten formelig lyste opp ved oppdagelsen av sitt eget speilbilde i de isglatte leggene hans.

"Jeg ler ikke, jeg smiler."

"Hva smiler du av, da?" sa han.

"Av hvor sykt heit du kommer til å bli når jeg har latt deg gå en runde i photoshoppen min. Tekstshoppen. Mitt 'skildreredigeringsprogram.' Heheheeh. Skildre rimer nesten på bilde, ikkesant, bilderedigeringsprogram. Og å skildre i tekst er jo på en måte det samme som.."

Bikinikvinnen svelget kaffen sin hurtig unna for lettere å kunne sende meg et slengkyss til stoppsignal; han hadde forstått. Jeg tok hintet, og nøyde meg med å smile selvtilfreds.

"Men du?" kom han plutselig på.

"Men jeg?" svarte jeg.

"Få det til å se litt naturlig ut, da."

"Selvsagt, love. Du kan stole på meg."

"Ikke gjør meg så pen at ingen kjøper det, liksom."

Han tok på seg en ullgenser over bikinien, og jeg nikket.

"Men litt gøy må jeg jo få ha det." Sa jeg.

".. Det var det jeg var redd for", sukket han, og trakk genseren av seg igjen.

Nå når jeg tenker over det så er jeg faktisk ganske sikker på at han kvittet seg med bikinioverdelen også.

Gode grunner til å ha twitter

For litt over et år siden la jeg bloggpress på min venninne Hello Kitty ved å skrive listen "Gode grunner til å ha facebook".

Ikke lenge etterpå satt jeg på skolebiblioteket og la til venner på Hello Kittys splitter nye facebookprofil, mens stakkaren satt i bakgrunnen og pep ting som "men han der kjenner jeg da ikke?!" og "Maren! Hun og jeg er SÅ SYKT IKKE VENNER" og "neiiii, ikke han der..!"

Det hele var, naturligvis, en kjempesuksess.

Facebook og Hello Kitty er blitt kjempeglade i hverandre og alle hjerter fryder seg.

Unntatt mitt, da.

Det har nemlig for lengst gått grundig lei av facebook (sikkert fordi jeg var dum nok til å logge på facebookchat. Facechat ødelegger livet mitt), og hadde det ikke vært for at jeg er et svakt, avhengig menneske så ville jeg altså ha slettet profilen min for lengst.

Nå om dagen så logger jeg på facebook, irriterer meg over alt det dumme som står på homefeeden min - og så flykter jeg til Twitter.

Åh, twitter.

Twitter er fantastisk. Twitter er flott. Twitter er agurk og kattepus og muffins og Monki og alt annet som er bra.

Men twitter mangler en Hello Kitty.

Derfor denne bloggposten.

Prosjekt: overbevise ungen om å få twitter.

Og samtidig kanskje greie å forklare hvorfor jeg gidder å ha twitter selv. Ja, denne delen av prosjektet går ut til dere, tvilende hunder, dere vet hvem dere er!

Hvorfor Ida bør få twitter:

- GPS. Jeg bruker dette som første argument fordi det er det jeg synes at er best med hele twitter: når du går deg bort så kan du skrive hvor du tror du er og hvor du skal, og så er det alltid, alltid, alltid noen som skriver hvor du må gå for å finne frem. Jeg har gått meg bort over hele Norge, jeg, og fått hjelp. Har til og med gått meg bort litt i London og København. Fått hjelp der óg.

- Stalking. Denne er vel ganske så åpenbar, tenker jeg. Du kan følge med på hva Lady Gaga og Amanda Palmer driver med. Til enhver tid. Jeg vet du vil.

- Du ser aldri noe du ikke vil se. Det er mer enn hva vi kan si om homefeeden på facebook, som uten forvarsel går til angrep på øynene dine med bilder fra den ene gutterussebussen som hadde et avslappet forhold til bukser såvel som undertøy.

- Få svar. Om du lurer på noe - hva som helst i hele verden - så kan du spørre på twitter og så får du svar. Med én gang. Glem google. Glem 1881. Glem Markus fra musikklassen. Eller, altså, ikke glem ham, da, han er jo kjempehyggelig, men du skjønner hva jeg mener. Glem leksikon. Twitter er ditt orakel.

- Du slipper å følge med på nyhetene. Twitter kommer til å oppsummere det viktigste så du får det med deg, og så slipper du å lese resten som bare gjør deg deprimert uansett. Du får sett saken fra flere sider, uten å måtte lese et ihjeltrollet kommentarfelt på DB.no.

Twitterfolk har dessuten en lei tendens til å formulere seg bedre enn idiotjournalistene, og de sier ting på en måte som gjør at du forstår og blir engasjert. Jeg er blitt et bedre menneske. Litt, iallefall.

- Du kan følge bra folk. Som Decapode, for eksempel. Og Galfisk.

- Du kan følge sprø folk. Jeg føler meg aldri så superhelt som når jeg tar på meg ansvar og holder et øye med Siv Jensen. Så ligger vi alltid et skritt foran henne. Kjenner planene. Står klare. Og kan fnise når hun sier teite ting.

- Du kan unfollowe. I virkeligheten så kan du ikke si til noen "du er det svakeste ledd, adjø" og så ALDRI SE DEM IGJEN. Det er ikke sånn det funker. Du kan jobbe for å se dem mindre, men så plutselig står de der på togstasjonen og dere må snakke sammen i tjue minutter og herregud jeg vil dø. Sånn er det ikke på twitter. Om folk er Twitter-Tullinger så kan du trykke unfollow og det er. så. deilig.

- Hasjtægs eier verden. Hashtagger, #, er sånne som du setter foran et ord, og så har du på en måte "kategorisert" den tweeten. Om du twitrer om DLD så kan du skrive "Jeg er livredd!#DLD" og så kan alle som vil lese om dette temaet, gå inn på en samleside som henter frem alle tweets som handler om nettopp dét og se at du er skeptisk til DLD.

Du kan også bruke det på litt mindre seriøse ting.

For eksempel: "Det sitter en bergenser og mjauer utenfor døren min. #Folkehøgskolelivet #Øveheim" eller "Best i verden, genial og generelt sykt heit. #Maren".

Etterhvert så blir du så avhengig av Hasjtægs at du begynner å bruke det på sms og facebook og alt sammen. Du tror det kanskje ikke nå, men det er sant, det lover jeg deg.

- DMs er hyggeligst i verden. DMs er når folk sender meldinger til deg som ingen andre kan se. Det er kjempemagisk. Komplett fremmede som sender deg bittesmå, private beskjeder. I love it.

- FFNOR. På fredager så finnes det noe som heter #FFNOR, eller Follow Friday. Da blir twitter om til et sted der alle skryter uhemmet av hverandre og det er bare.. kjempekoslig. Jeg dør litt av lykke hver gang jeg får en ffnor. Enda jeg er dødsdårlig til å gi det for jeg klarer ikke bestemme meg for hvem jeg skal fremheve for jeg følger så mange fine folk.

- Retweeting. Har du ingenting vettugt å si selv? Da kan du ta et genialt utsagn fra noen andre, også kan du trykke "retweet", og da sender du det ut til alle følgerne dine fra din egen profil - men det står at du har lånt det fra.. den du har lånt det fra, altså. Å bli retweetet er bedre enn når noen liker statusen din på facebook. Å bli retweetet er bedre enn når folk sier "bifalles." Å bli retweetet kjennes litt som når unger sier at de vil bli som deg når de blir store.

- Du kan twitre puppene dine. Jeg sier ikke at dette er noe du nødvendigvis bør, jeg sier bare at det er en mulighet. Og jeg vet jo at du liker sånt. Og at du gjerne har samtaler om puppene dine.

For eksempel så kan du snakke om bh-er og så får du en hel masse tips på hvilke undertøysbutikker som er best. Det er faktisk ikke frowned upon i det hele tatt.

- Twitpic. Åh! Twitpic, Ida, Twitpic! Det er flott! Du kan ta bilder av hva som helst og så legger du dem ut på twitpic og så kommer det en melding på twitterprofilen din om at du har publisert et bilde og så får du masse hyggelige kommentarer og et artig fotoalbum. Her kan du legge ut alle de bildene som er litt for randome for facebook. Himmelen i Hamar, bilder av deg selv, bilder av kjæresten din, bilder av skoene dine, av maten din, av tavla på togstasjonen som sier at toget er tjuefem minutter forsinket.. Hva som helst. Random er flott. Random er best.

Jeg mener, bare se mine fem siste innlegg:

Hurra.

- Sympati. Om du klager på twitter så får du faktisk sympati! Hver gang! Og oppmuntringer! Og komplimenter! Det er faktisk ikke måte på!

- Oppdag ny musikk/litteratur/film. Det er mange flinke folk på twitter. Folk med peiling. For eksempel så har Berekvam forbedret musikksmaken min. Og det er så fint å tenke på.

Folk gir deg linker til flinke fotografer og jegvetikkehva. #Skattekistetwitter!

- Du kan overtale kjæresten din til å twitre. Du klager jo stadig på at han ikke oppdaterer ofte nok på facebook. Men folk som spammer facebook er kjipe. Du vil ikke at han skal være kjip. Oppdaterer han ofte på twitter så er han sannsynligvis kjempekul. Og du vet hva han gjør hele tiden uten å måtte ringe ham hvert femte minutt og føle deg slitsom. Du kan nyte folkehøgskolelivet og avstandsforholdet. Woho!

- Du kan skrive de tingene som ikke passer inn andre steder. 140 tegn er ganske lite. One-liners som passer inn på twitter passer ikke nødvendigvis i en blogg, og det kan bli litt for mye for en facebookstatus. "La meg fortelle deg om hva jeg overhørte på bussen:" er ikke en strålende facebookoppdatering. Og det er ikke alt man smser, heller. Men greit å få ut likevel, da. Små idéer og tanker. Hipphurra.

- Du blir mye mer observant på hva som skjer rundt deg. Helt sant! Du legger merke til ting du ikke ville lagt merke til tidligere. Og så kan du twitre det. It's a blessing and a curse.

- Du kan promotere musikken din. Twitter er generelt flott for promotering.

- Twitter vet hvor det er billig øl.

- Folk twitrer verdens beste linker. Som for eksempel denne.

- Tweetups er dødshyggelig. Twitrere er morsomme folk og det er alltid gøy å møte dem i virkeligheten.

- Du kan ha profilbilde. Og du elsker jo sånt. Du kan til og med få endre det. Så ofte du vil.

- Det skjer alltid noe. Twitter sover aldri. Du trenger aldri kjede deg igjen!

- Du kan få ut frustrasjon. Ingenting er så deilig som å kjefte litt i en twittermelding.

- Festtwitring er SÅ mye lurere enn festsms-ing. Når du sender sms på fest så blir de personlige og flaue og du dør litt inni deg dagen etter. Når du har twitter, derimot, festtwitrer du istedenfor - og det blir som regel relativt artig, faktisk.

- Ikke noe press, ingen masing. Folk maser på nye blogginnlegg. Folk maser på at du skal ringe dem, eller sende dem brev, eller svare på facebookmeldinger. Folk maser ikke på at du skal twitre. Det gjør du bare når du faktisk har noe å komme med. Det er mye mer lystbetont og hyggelig.

- Du kan få bloggkommentarer på twitter også! Og så kan du si ifra til twitter når du har blogget og plutselig har du mange flere lesere!

Jahurra, nå vil jeg ut i solen så her gir jeg meg.

Så da regner jeg med at du ønsker deg telefon med twitter i til tyveårsdagen i nesteuke? Ja?

Godt.

Og om noen der ute har noe å tilføye på Gode grunner til å ha twitter-listen så er det bare å bruke kommentarfeltet.

Eller, ikkesant, twitter.

Den gangen jeg var aller verst

Det var den kvelden i Berlin da vi skulle være ute hele natten og være interrailattenåringer og oppleve byens ville natteliv. Mine venninner Pink Floyd, Hello Kitty og jeg.

Vi skulle feste slik ingen hadde festet før, vi skulle hoppe fra nattklubb til nattklubb og snakke masse tysk med kule hipstertyskere, vi skulle drikke billig øl og danse til morgengry. And all that jazz.

Vi måtte bare dusje først. Og prøve å sove litt. Crazy little party girl. Herregud, så trøtte vi var. Sovechen. Sove, da. Sov!!

Men pokker. Fikk det ikke til.

Det var den kvelden da Pink Floyd og jeg ga opp sovingen og gikk ned i respesjonen for å hente en ekstra nøkkel før Den Store Fest-i-Berlin-Natten, begge fremdeles kledelig iført posete soveundertøy og, om jeg husker riktig, en eller annen form for håndkleturban etter mitt livs korteste dusj (nei, de hadde ikke lås på badet) (åjegersåGLAD for at hjernen min fortrenger ubehagelige minner for meg), og kom til å treffe på en stor gjeng hyggelige turister med 1) øl og 2) klær (som verken bestod i synlig undertøy eller håndklehatter. Heldige, velkledde jævler.) Å, førsteinntrykk fra himmelen, takk for at du finnes!

Det var den natten da vi aldri kom oss lenger enn førti meter bort fra hostellet, tidenes mest ambisiøse festplaner til tross. Vi skulle jo ta over verden, men endte med å ha tidenes koseligste vors på hostellet - og la det trekke ut.

Vi bestemte oss for å tilbringe kvalitetstid med våre nye, velkledde venner, som viste seg å være rikmannsbarn på sin firemånederslange sommerferie. Sommerferie fra å redde verden. "Di environmaa!!!" sa de. Om og om igjen. Mye fordi de var stolte, men mest fordi vi aldri skjønte hva de sa.

"The what?" sa vi.

"Di environmaaa", sa de.

"We care about di environmaaa." (Dette gjentok seg mange ganger og det ble ganske frustrerende for alle parter før en av dem kom på å mime et lite tre og en sol og noe greier, og da skjønte vi det jo straks.)

"THE ENVIRONMENT!! You care about the environment!!", liksom.

"Ja, det var jo det vi sa?"

"Mhm.. Akkurat."

Og vi bare, "ja, vi bryr oss vi også, vi tar tog i en hel måned!", og det var visst bra nok.

Så de ga oss øl for innsatsen og foreslo at vi skulle bli med på en mexikansk bar rett borte i gata.

Og vi bare, "jaa-a, de bryr seg jo om miljøet, og dessuten så er to av dem eneggede tvillinger, og en av dem har Pink Floyd-sko og vi kan kalle resten av dem for Jean-Pierre fordi det er så random og random er jo kjempegøy.

Og dessuten så spiller de i band!"

Famous last words, forresten.

Det var den natten vi fikk servert sånne blå drinker som jeg ellers bare har sett på film og som kommer i glass på størrelse (og form) med fiskeakvarier. De andre jentene likte dem ikke, og enda jeg ikke var noen storfan jeg heller (jeg er allergisk mot alt som er blått og som skal i nærheten av ansiktet mitt - true story, faktisk), så hadde det gjerrige interrailgenet kicket inn og jeg tenkte "hey, disse drinkene var da veldig dyre. Jeg kunne spist meg mett i to uker på de pengene der. Best jeg drikker dem."

Om det faktisk var til det beste, og i så tilfelle for hvem, kunne sikkert ha blitt en interessant diskusjon om det ikke var for at mine kalaskamerater for lengst hadde mistet interessen for denslags triviell konversasjon. Nå gikk det mest i tatoveringsdrømmer og hvordan man redder verden og briefing med språkkunnskaper, og det var her det skar seg.

I ettertid må jeg innrømme at å lyve og si at du snakker et språk der vokabularet ditt stort sett begrenser seg til "faen" og "vil du sove med meg i kveld?", ikke er noen stjerneidé.

Men jeg gjorde det likevel, jeg.

Det virket så enkelt og så harmløst, og dessuten så gjorde jo begge de andre jentene det, så da tenkte jeg at det gikk greit.

Forskjellen er at de to andre faktisk kan mer enn bare banning og tvilsomme anmodninger.

Men det kunne jo ikke jeg vite.

"Jada", sa jeg, "selvfølgelig kan jeg språket deres. Men jeg er litt sånn.. self-conscious på uttalen, så jeg vil helst ikke snakke det selv. Men bare kjør på dere, jeg skjønner alt sammen!"

Don't do this at home, kids.

"Så kult!" sa en av de velkledde, "vi ante ikke at dere lærte sånt i Norge?"

"Selvsagt gjør vi det", sa jeg. "Språk og nordmenn. Vi er this close." Og så viste jeg nøyaktig hvor close vi faktisk er ved å presse pekefinger og langefinger sammen og han så dødsimponert ut og jeg var kjempeselvtilfreds og tenkte ikke et sekund over at det kunne komme til å straffe seg. Jeg var jo på interrail. Det er jo sånt man gjør som interrailer. Man lyver. Det vet da alle. Eller iallefall jeg.

Han fortalte et eller annet på det språket jeg nettopp hadde bedyret at var som en pekefinger til min langefinger, og på mirakuløst vis presterte jeg å le på riktig sted, og han nikket fornøyd. Til og med Pink Floyd var tydelig imponert over mine improviserte språkferdigheter - hun skjønte jo faktisk hva han sa, og at jeg traff.

Jeg hadde bestått. Jeg var et geni. Jeg var freakings fantastisk.

Og han var dødsnaiv.

Perfekt kombo.

Han syntes slett ikke at det var rart at jeg bare kalte ham "you". I hodet mitt het han bare V, fordi jeg visste at det var forbokstaven i navnet hans, men dét kunne jeg jo ikke si høyt for for det første så var det jo frekt å ikke ha fulgt med på navnerunden og for det andre så var det jo mulig at han hadde sett V for Vendetta han også, og da ville han jo, naturlig nok, tolke sitt nye klengenavn som tidenes kjærlighetserklæring.

Det var den morgenen da jeg var så trøtt at jeg trodde jeg skulle dø fordi nachet hadde vart hele natten, og vi satt og så på soloppgangen fra vinduskarmen i øverste etasje.

Alle var enige i at det hadde vært en av de morsomste nettene noensinne, med dansing og snakking og rødvin og en lang, absurd tur i natteregnet og en slags leirbålstemning rundt et bord i bakhagen der våre nye, velkledde venner fortalte historier om miljøet og turnélivet.

Alle var enige i at Berlin var best i test/på fest.

Hello Kitty, Pink Floyd og jeg måtte snart reise videre, så jeg hoppet ut av vinduet - den riktige veien, altså, ikke ut mot det våte fortauet uendelig langt der nede - og gjorde meg klar til å gå.

V hoppet etter.

"Mary?"

Åja, ja, forresten; jeg var Mary. Lang historie.

"Mhm?"

"Jeg må fortelle deg en ting, bare. Før dere drar og blir påkjørt i Amsterdam eller noe."

"Okå?"

"Vel, tre ting, faktisk."

Han så alvorlig og seriøs ut, og med ett så tenkte jeg at "jøss, så det er sånn han ser ut når han er edru? Det bør han være oftere. Faktisk."

"Uhm.. Okey..?" sa jeg.

"Men jeg vil helst ikke si det på engelsk for jeg er ikke like god til å ordlegge meg på engelsk som du vet og.. "

Åfaen. Tenkte jeg. Åfaen, åfaen, åfaen. Ånei. Dumme Maren. Håpløse, idiotiske, ubrukelige Maren..!

".. Så er det greit om jeg sier dem på fransk?"

"All three of them..?" spurte jeg.

Åfaenåfaenåfaenånei.

Han lo.

"Yes, of course."

Åfaen.

Hva skulle jeg liksom si, da?

"Can't you just.." begynte jeg. Tigget jeg. Håpet jeg.

Men nei, han kunne visst ikke bare "just..".

For nå sa han dem.

Alle tre tingene.

På fransk.

Med den ene hånden knyttet rundt håndleddet mitt.

"I'll.. uhm.. remember that", sa jeg, og han nikket.

Remember what?!

"Mary, du er teit og stygg og jeg har dessuten skjønt at du ikke kan fransk"?

"Mary, kjolen din er gjennomsiktig, du kler ikke pannelugg og jeg er lei for det med øredobbene?"

"Mary, jeg er en leiemorder, men jeg lar deg leve fordi du drikker imponerende mye blå drikke uten å bli full. Og forresten så er jeg homofil."?

"Mary, jeg vil ikke redde miljøet, jeg er ikke musikalsk og egentlig så vil jeg bare bli lokomotivfører"?

"Mary, du er aller best, møt meg i Paris, jeg gir deg en katt"?

- Jeg turte aldri innrømme at jeg verken kan eller liker fransk. At jeg døde av nysgjerrighet og virkelig trengte at han forklarte meg alt sammen på engelsk også. At jeg rett og slett ikke hadde den fjerneste anelse av hva han sa, eller hvorfor han ville si det eller.. Eller noenting.

At jeg løy uten egentlig å tenke noe særlig over det.

At jeg var på gråten av selvforakt og at jeg var altfor flau til å innrømme noe som helst.

Og alt, alt, altfor trøtt til å krangle med meg selv, og at jeg uansett helst ville at han skulle fortsette å leve uvitende om alt sammen og tro at jeg var sykt kul og språkkyndig.

At om én av de tre tingene var "jeg ødela øredobbene dine med vilje" så skulle jeg drepe ham. (Ja, yndlingsøredobbene mine ble ødelagt den kvelden.)

At jeg ikke ante hva han het.

At jeg visste allerede da at jeg kom til å plage meg selv sånn cirka hver eneste dag i årevis fremover.

Det var den morgenen jeg lærte at om du skal lyve til noen og si at du forstår fransk så bør denne "noen" ikke være en franskmann.