Om å ha rundet evolusjonen

Min far var ikke alltid veggis.

Dengang verden var ung og jeg var liten nok til å gjemme meg i vaskemaskinen når vi lekte Gi et lite vink på SFO, så gikk pappa og storebror og jeg jevnlig på mcdonalds og levde det glade liv mens min søster var helsefreak og min mor var.. Viktig Voksen. Eller noe sånt. Hvem vet egentlig hva Opphavet driver med når en går i barnehagen. Eller når en er nitten, for den saks skyld.

Alt jeg trengte å vite, var at om jeg maste lenge nok så fikk jeg spise på mcdonalds eller kjøpe pølser i Strömstad. Med pappas penger og bifallende smil. Å, barndomsidyll, jag älskar dig.

Og nå er alt jeg trenger å vite at The Dog Days Are Over. Hot Dog Days, iallefall. (Sorry, klarte ikke dy meg.)

For nå når pappa er vegetarianer så blir det ikke så veldig mye kjøtt på oss andre heller.

Han er ikke akkurat av den tapre typen som lider i still- og ensomhet, for å si det sånn.

Og dessuten så er det jo litt stress å alltid skulle lage to middager. Én til kjøtteterne og én til hippien. (Ikke at jeg personlig kjenner dette stresset; jeg lager da ikke middag. Var det opp til meg så ville vi kjørt sushi mandag til lørdag, og Troika på søndagene - av hensyn til denne fantastisk viktige "variasjonen i matveien" som alle snakker om + mangelen på dagsfersk sushi på søndager. Men av hittil uante grunner så er det ikke opp til meg. Dét heller. Dustefamilie.)

Iallefall.

Mamma fant visst ut at det hele ble for mye arbeid, og løsningen ble å landsforvise Problemet. Så hun shippet min far til København.

"Sitt der litt og tenk over hva du har gjort!", liksom.

Der kan han spise pizza og sykle og se på Star Wars og gjøre alle de tingene som pappaer liker å gjøre.

Det hele var litt som når foreldrene dine plutselig, helt uten forvarsel, sender hunden din til en bondegård rett bortenfor gokk, der den kan "bjeffe på sauer og jakte på høner, være lykkelig fra morgen til kveld og alltid løpe fritt på jordene." Sett inn krampeaktig smilefjes her.

- Bortsett fra at vi ikke sendte pappa til Danmark for å avlive ham, da.

Detaljer/emaljer, iran/irak.

Poenget mitt er nå iallefall at pappa byttet ut Glade dager på mcdonalds med Glade dager på Hibripliss. Habraplass. Høbrøpløss. You get my drift. Køben.

Så det episke spisegildet kjent som Mitt Liv kunne heldigvis fortsette som før.

Trodde jeg, da.

Når pappa går lei av å forklare forskjellen på diverse, mangefargede grafer for dansker i dress (og å gremme seg over egen fargeblindhet, vil jeg regne med), så stempler han ut fra danskejobben og så løper han hele veien til Kastrup. Pappa og Kastrup er nemlig BFFs. For alltid.

Kastrup har pizza.

Kastrup har rulletrapper, der pappa trimmer ved å spurte opp og ned og rope "stå til høyre, gå til venstre!!!!!!", mens han prøver å løpe ned så mange gjøker som mulig. Litt som en menneskelig bowlingkule. Med skikkelig dustete kjegler.

Kastrup har kake i loungen.

Men viktigst av alt: Kastrup har fly. Fly som tar ham med seg hjem til det beste i verden.

Ja, jeg mener meg.

Og altså. Om man har muligheten til å ta fly hjem for å se meg så gjør man jo det.

Jeg er jo en kjernekar.

Så det gjør pappa relativt ofte. Hver gang savnet blir for stort. Eller når han får lyst til å se mamma. Det hender jo det også. Selv om hun er kjempelav og spiser kjøtt.

Og når han så kommer hjem så gjemmer vi kjøttmaten og kjøper inn ti poser med clementiner og pasta&pesto. Og appelsinjuice. (Ironisk nok med fruktkjøtt. Pappa tar ikke humoren. Jeg synes det er dødsvittig; jeg hater jo juice med fruktkjøtt. Jeg er juiceveggis. Men dét tar ingen hensyn til, da.)

Så sitter vi der, da, og pirker i pappas randommat, mens vi forbanner hans superfemi samvittighet & kjempeupraktiske moral.

Hver. eneste. gang pappa er hjemme.

Man skulle jo tro at i en såpass venstreorientert familie som min så ville flertallet få bestemme, men dengang ei.

Snarere tvert om, faktisk.

For nå har pappa lært seg å utnytte veggiskortet.

Pappa har nemlig kommet frem til at hvis han kan få noe til å gå inn under kategorien kjøtt, så slipper han å spise det.

Voksne sier nemlig ikke "LIKER IKKE, vi'kke ha!!", de sier "jeg er allergisk", "jeg slanker meg" eller "nei, dessverre, jeg er vegetarianer." Så de må velge seg én unnskyldning og holde seg til den. Og, som i pappas tilfelle, få den til å gjelde for alle de tingene de ikke har lyst på.

Jeg tror min fars logikk er noe i retning av sånn her:

Veggiskosher = kost fri for døde dyr.

Døde dyr = æsj.

Brokkoli = æsj.

Veggiskosher = kost fri for æsj.

Ergo: Pappa kan ikke spise brokkoli fordi han er vegetarianer.

Pappa har rett og slett kommet frem til at brokkoli er kjøtt fordi "begge deler er ekle".

Og Mor Nille er en stein.

So there you have it. Når familiemannen er inne så er brokkolien ute. Det er non-negotiable. Veggis er veggis.

- Blant andre ting som vi ikke kan spise i heimen "fordi pappa er veggis" så finner man dessuten sushi, sopp, og iskrem uten krokan.

Og av dette (og alt annet min far foretar seg, egentlig) kan man lære at hvis man bare er sær&høylydt nok så får man hva man vil her i verden.

Også slipper man å spise grønnsakene sine.

At jeg ennå ikke er verdenshersker med de supergenene jeg har fått er for meg et mysterium.

Fritt fall

Jeg trenger at du kommer hjem nå. Jeg trenger å ligge på sofaen din og høre på at du baksnakker gutter jeg ikke kjenner. Jeg trenger deg til å himle med øynene og bagatellisere det store, altoppslukende sorte hullet inni meg som gjør meg kvalm og utilpass 99% av tiden. Jeg blir så forbanna fortvilet av å være like kvalm hver eneste morgen, hver eneste dag. Jeg vet det allerede før jeg våkner ordentlig, ”du er sånn i dag også”, tenker jeg, og kjenner hvordan skuffelsen brer seg fra magen og utover, ”det ble ikke borte denne natten heller, det ble bare verre. Hva faen er galt med deg.” Om du var her så ville du ledd av meg og laget en teit vits om at jeg sikkert var gravid eller at jeg nok bare hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde vært grei nok mot deg, og jeg ville hevet noe på deg og alt ville vært greit – kvalme og forvirring til tross. Du ville viftet det hele vekk med en elegant håndbevegelse og sagt at vi heller skulle gå tur eller se Kill Bill. Jeg ville fortalt deg at jeg blåste opp et umenneskelig antall hjerteballonger i dag for å pynte Norli til Valentines, "jeg knyttet til og med på sløyfer med rosa bånd! Herregud! Jeg er best i verden", og du ville ledd og ristet på hodet og sagt noe sånt som at ”ja, da har de rette kvinnen på jobben i allefall! HAHAHA. Det er som å sette Grinchen til å pynte juletreet.”
- Du ville gjort det umulig å være grålunet, for det gjør du alltid.
Vi kunne fôret katta og gjort ingenting.
Vi kunne sunget ”livet er aldri så vondt at det ikke er godt for noen/ si det så fort du kan til oss før du kaster kroppen utfor broen”, og drømt oss bort i tanker om sommerferien. ”Så bare legg deg ned og dø, da gjør du noen gla’/for den enes død blir den annens brød. Yeah, yeah, yeah.”

”Du tenker for mye, Maren. Du bryr deg for mye om hva andre mener.” Nå som du er borte så må jeg si det til meg selv. Men det er så mye lettere å lytte til deg. Det er vanskelig å overbevise seg selv. ”Du må lære deg at ikke alt er viktigst i verden”, sier jeg til meg selv, ”rett og slett fordi det ikke går an. Om alt var viktigst i verden så ville jo alt vært like viktig og da ville ingenting vært viktig, alt ville vært jevnt, meningsløst, og det er en demotiverende tanke. Noe må jo nødvendigvis være mindre viktig for at noe annet skal kunne være kjempeviktig. Lær å se forskjellen. Lær å gi faen i det som ikke er så viktig. Og å, eh, komme i tide til de tingene som faktisk har en viss betydning.”
Men jeg ser ikke forskjellen. Alt er størst, alt er umulig, alt er føkkings Himalaya og jeg ser ikke forskjellen på fjellene foran meg, alle må klatres og jeg klarer ikke gi faen i noen av dem. De er for store. Jeg ser ingenting, vet ingenting, håper ingenting, vet bare at jeg vil løpe, løpe så lenge som mulig, for når jeg løper så blir kvalmen borte en liten stund. Oh, how very Muleum. Så jeg løper til anklene mine blir lyseblå, jeg løper til pusten sitter fast i brystet og jeg er ett med musikken og ser ut som en middelaldrende brite på charterferie. Jeg trenger at du kommer hjem nå.

Jeg trenger at du kommer hjem nå.
Jeg savner å være alene uten å være ensom. Å vite at jeg kan ringe deg, at du er her. Dette ødelegger jo alt, jeg presser meg selv til å gjøre masse tull som jeg ikke egentlig vil bare fordi jeg trenger å være i nærheten av noen, må høre noen snakke som ikke er meg, jeg holder jo sørenmeg aldri kjeft, jeg trenger å tenke på noe annet. Det pleide å holde lenge med en bok eller noe, for la oss innse det, jeg er ikke så smart at det gjør noe, jeg er lett å distrahere. Men ikke nå, nå har jeg kjørt meg fast i et spor der jeg ikke tør å blogge engang, for folk har fått det for seg at jeg er morsom(!?) og du vet like godt som meg at det ikke stemmer. Og jeg hater å skuffe folk. Jeg vil at folk skal få det de vil ha. Jeg bryr meg om hva alle i hele verden tenker. Unntatt hva jeg tenker, da, naturligvis. Jeg prøver å komme på når jeg sluttet å like meg selv. Når jeg ble den eneste personen hvis tanker og følelser oppi alt sammen som ikke teller.
Jeg savner å være happy by default. Jeg tar meg selv i å stå med hendene i lomma og fundere på hvor mye gaffateip som trengs for å fikse alt sammen. For å fikse kvalmen. For å tette tomrommet du laget da du reiste. Ikke at det er så stort, forsåvidt (din spjæling), men du var ikke den eneste som dro, og nå er hele Bærum egentlig litt som en kjempediger sil.

Jeg savner å tro på ting, jeg tror ingenting lenger, hva faen er poenget, ingenting nytter likevel, du er ikke her, og ikke jeg heller, kjennes det som. Man kan gjøre hva man vil, boikotte slemme merker og bedrifter eller gå i tog og skrike seg hes for Maria Amelie. Verden er gått av hengslene, om den noengang hadde noen i utgangspunktet, da, hengsler altså. Jeg gikk forbi Stoltenberg på gata og jeg var så lei meg, så utrolig lei meg, jeg klarte ikke se på ham engang. Du mener så mye om alt. Jeg skulle ønske du kunne være her til å mene noe om dette. Jeg skulle ønske du var her til å rope høyt om DLD og alt annet som burde ropes om. Jeg skulle bare ønske at du var her.

Jeg savner å kunne være hjemme hos folk uten å tenke at jeg heller skulle vært her hjemme. Heller sittet på verandaen og pustet frostroser og presset tid til støv mellom fingerspissene mine. Tid pleide å være noe, husker du? Tid pleide å være fint og dyrt og innholdsrikt og teposer og høye hæler i Oslo. Nå er tid bare det mørke, trolske isvannet som jeg hopper fra stein til stein for å slippe unna, jeg hopper fra gjøremål til gjøremål, jeg er ynkelig og patetisk og feig, livredd for å miste festet og falle, falle uti og drukne. Drukne i tid. Jeg er bare så absurd kvalm.

Hvor i helvete er du?
Kom hjem.

Jeg tror ikke dette er så bra for meg.

Gi et rosa vink

Neida. Jeg er ikke død. Jeg har ikke skrivesperre engang.

Det er bare det at det skjer ingenting.

Hei, la meg gjenta det (one more time with feeling:)

det

skjer

ingenting.

Sånn.

Det skjer ingenting som kan blogges. Så blir det heller til at jeg skriver dårlige, fiktive tekster som dere slipper å lese. Heldige jævler. Jeg slipper ikke. Er det rart jeg er i dårlig humør.

Livet mitt er en sang med tre vers, og et refreng som gjentar seg til det kjedsommelige:

1. Trening ("Én sang til av Rihanna og jeg døøøaARGH! NO! Jeg blir gal!!!")

2. Jobb ("Pose, trenger du det? Kvittering? En ny bestevenn med fritidsproblemer? Plis?")

3. Randomfest ("Unnskyld, men hvor er jeg hen egentlig? Ehehehee. Full kontroll, altså. Vent, hvilken dag er det nå?")

Ref: "Ånei, jeg raknet enda en strømpebukse! Mitt liv er en eneste stor strømpebuksemassakre!"

Hovedproblemet med sangen er egentlig at den plutselig er blitt en solo. Alle jeg pleide å leke med er på den andre siden av verden. Kjedelig.

Og apropos kjedelig så finnes det dager der det føles som om jeg bare gjør refrenget. Jeg bare sitter der og råtner og PLUTSELIG, helt uten forvarsel, så har jeg ikke strømpebukse mer men strømpebuksebastskjørt.

Hvilket forresten er grunnen til at jeg sikkert kommer til å være blakk på slutten av året, andre vers til tross. Strømpebukser er nesten like dyrt som å kjøpe meg et liv.

Ikke at jeg kan kjøpe meg et liv, forresten, for da jeg prøvde på dyr privatskole her forleden så lo de av meg og ba meg "slappe av litt for en gangs skyld. Slutt å stresse."

Sniker. Hva slags folk klarer seg et år uten å stresse, egentlig?! Galskap!

- Så det blir ikke noe privatskoleblogging, heller.

Og så tenkte jeg, da, at jeg kanskje kunne bli rosablogger. I og med at det nettopp ble utlyst ledig stilling der i gården, liksom. Rosajentene skriver jo såpass korte tekster at de neppe rekker å blottstille noen eventuell mangel på spenning i hverdagen.

Så jeg bare, "hm, hva er det de skriver om, egentlig? Kan jeg bare kopiere stilen?"

Og så kom jeg på at de for det meste blogger bilder. Og min yndlingsfotografkid, Twilight-Emilie, har flyttet til København. Så da blir det jo litt vanskelig å blogge en hel masse bilder av meg selv.

(Enklere blir det heller ikke av at facebook driver og dør hver gang jeg går inn på bildealbum. Så jeg får ikke lett opp noe passende, gammelt engang. Så her hvor jeg sitter nå, ved pappas kjempemac, så har jeg to bilder av meg selv. De er photobooth-maltrakterte. Og fra i fjor. Men værsågod. Er man rosa så er man jo rosa, ikke sant.

Dedicated! Der har du meg.)

Så.

Rosabloggbilder av meg, utover de nydelige kunstverkene ovenfor (nja), blir vanskelig å oppdrive.

Men jeg kan jo bare kjøre min egen vri.

Min rosa hverdag (en hvilken som helst dag, altså), illustrert av Folk Jeg Skulle Ønske At Var Meg.

Tittel: Berg og dalbane-dag

Hei bloggen!

I dag har jeg lest litt bok. Den var sykt bra, terningkast seks!

Så skulle jeg ut og gå, og jeg bare, "hei twitter, hva bør jeg ha på meg?"

Og twitter bare, "kle deg for kaldt vær!"

Så det gjorde jeg.

Men det føltes litt som selvskading.

Så jeg brukte typ et år på å skifte til noe som passet min indre varmeovn litt bedre

jeg brukte faktisk så mye tid at jeg mistet bussen min. SYKT KJEDELIG.

Så da følte jeg meg jo sånn passelig genial, da.

Så jeg ringte halve kontaktlisten min og bare, "HJELP MEG, seriøst, jeg er udugelig, og nå kommer jeg for sent på jobb!!"

Men så var jo alle menneskene i et annet land. Så ble det til at jeg gikk til jobb. Igjen. SUKK.

Og på jobb så hadde jeg verdens fineste kunder!! LYKKEATTAKK!

Men så hadde jeg en kunde som var skikkelig frekk og vrien og vrang. Men jeg klarte å ikke si "idiot", for jeg er selvbeherskelsens høyborg. Jeg nøyde meg med å se sånn her på henne:

Og så ble jeg kjempesliten og matt og fikk vondt i hodet, for sånn blir jeg alltid når jeg glemmer å spise frokost (og det er alltid.)

Så dro jeg til Oslo og drakk kaffe, så da ble alt bedre

og så brukte jeg opp alle pengene mine.

Men nå må jeg nesten sove! Snakkes i morgen, bloggcherie! Xoxo

(Hahhaha. Sove. Haha. Særlig.)

(Den siste der er Hyperbole and a half, om det var noen som ikke tok den. Genial, genial, genial.)

-

Forresten så er ikke alt bare sorg og smerte, altså.

For eksempel så er jeg ganske flink til å stå opp om morgenen.

Nyttårsdialog 3

Jeg skjønte hva han skulle spørre om allerede før han gjorde det, og jeg kjente at jeg hadde aller mest lyst til å legge hodet på bordet foran meg og spille død resten av kvelden.

Det var ikke det at folk ikke var hyggelige. Snarere tvert imot. Det var faktisk akkurat det som var problemet. Alle skulle snakke hyggelige med hverandre og alle skulle spørre om det samme, og jeg var fanken så lei av å svare "jeg vet faktisk ikke, alle planene mine gikk i vasken, skjønner du, det var faktisk ikke min feil, og nå gjør jeg ingenting" når alle andre fikk svare kule ting og være interessante og fornøyde og vellykkede. Jeg ble litt tristere for hver eneste gang. Jeg formelig rant over av selvmedlidelse og misunnelse og bitterhet. Jeg er så sykt sjarmerende, nemlig.

Også var jeg lei av alle blikkene jeg fikk; "Åstakkars lille Maren hun har det ikke så lett nei hun er faktisk litt ubrukelig kanskje hun vil ha en klem ja det vil hun nok og kanskje litt vennskapelig rusking i håret også. Ja da finner hun nok ut hva hun skal gjøre med livet sitt."

- Jeg gjorde et tappert forsøk på å komme ham i forkjøpet, å snakke med ham om noe annet, hvasomhelst, om middagsmat og nyttårsforsetter, men han viftet det hele vekk med en liten håndbevegelse. Her var det ingen bønn. Nyttårsforsetter kunne man prate om senere. Her skulle det spørres.

"Hva gjør du i år, da?"

(Åfaen, tenkte jeg. Ikke igjen.)

"Jeg sexer med kjendiser for å komme i avisen." sa jeg - til overraskelse for både min samtalepartner og meg selv. "Så jeg kan få fart på skuespillerkarrieren."

"Hæ? Er det sant?"

"Nei."

"Åja. Heh. Eh. Så du..?"

"Jeg samler på mcdonaldsleker. Og kanarifugler. Veldig tidkrevende."

"Nei?"

"Nei."

"Nei, okå.. Hehe.. Eh.. Såe.. Tar du opp fag, eller? Går på folkehøgskole?"

"Faktisk", sa jeg, og senket stemmen til en konspiratorisk hvisken som nesten ikke kunne høres, enda han lente seg helt inntil meg, "faktisk så prøver jeg å lage en helt ny farge. Jeg kommer til å bli rik."

"Haha, dust."

"Dust selv."

"Neimen seriøst. Studerer du?"

"Hæ? Hva sa du?"

(Plutselig hadde musikken gått over fra å være bare sånn bassdunking som man kunne snakke over, til å være høy og skjærende og fokustyv, og han måtte peke på meg og gjenta seg selv et par-tre ganger før jeg fikk ordentlig tak i det han forsøkte å si.)

"Studerer du?!" ropte han. "Stu - studerer - student?!"

"Åja, ja! Jeg studerer studenter, ja. Sitter og ser på dem. Bare ser og ser og ser. Glaner, akkurat sånn her, med skikkelig store øyne og intenst blikk, kjenner du det, sånn? Ser og ser. Lenge. Helt til de begynner å føle seg ille til mote og går hjem. "

"Heh. Heeh. Heeeææ?"

"Haha, neida. Eller, faktisk; joda. Akkurat det er faktisk sant. Men dét er jo ikke alt jeg gjør, da. Hehe. Man må jo spise også, for eksempel. Hva er det du drikker, forresten?"

"Vodka. Her, værsågod, bare ta, jeg har for mye uansett. Nå; hva er det egentlig.. Altså, på ordentlig, hva er det du driver med dette året? Helt sånn egentlig liksom??"

"Helt på egentlig? Hmm. Vel. Egentlig. Så lærer jeg meg å spille blokkfløyte. Vil bli som musikkelevene, ikkesant. Og få meg en hobby. Og finne meg selv i musikken, ikke minst!"

"SERR?"

"Selvfølgelig ikke serr. Blokkfløyte er verre enn blindtarmbetennelse."

"Åja."

"Jeg er jo ikke gal heller."

"Neinei."

"Nei. Oppriktig talt. Hva tror du om meg."

"Nei, jeg bare - "

"- Har du noe å blande denne med?"

Han så perpleks ut et øyeblikk, før han smilte og trakk en flaske frem fra ingensteds.

"Ehm.. Champagne..?"

"Strålende."

(Vi drakk champagevodka. Det smakte ikke noe godt.)

"Det smakte ikke noe godt", sa han.

"Nei. Champagnevondka. Æsjæsj. La oss ta mer."

"Men du skulle jo si hva du driver med for tiden? Nå er jeg faktisk ganske nysgjerrig."

"Kan du ikke heller si hva du driver med for tiden? Værsåsnill..?"

"Jeg spurte først!"

"Okei da. Jeg lærer meg replikkene til Big Bang Theory utenatt."

"Jada. Really."

"Neida, not really. Å, se. Fyrverkeri. La oss gå ut og være helt, helt stille og bare stirre på himmelen. Uten å si noenting som helst. Bare se. Kjempeidé."

Jeg ble hyggeligere utover kvelden, altså, bare så det er sagt. For da ga noen meg sjokolade.

Jeg er en ganske så enkel sjel så lenge jeg slipper å tenke og svare og sånt, nemlig. (Ingen vittigheter, takk!)