Julekalenderen: Del 23

De har låst døren til rommet og vil ikke slippe oss inn. Vi kunne naturligvis ha lukket øynene og teleportert oss rett forbi den, dersom vi virkelig ville, men ingen av oss føler for å bryte seg inn. Vi står rådville utenfor hotellrommet, ”basen”, som Kirén kaller det, og venter på at hun og Jacob skal bli ferdige der inne. Av og til banker vi på og spør om de er sikre på at vi ikke kan hjelpe til med noe. Da svarer de alltid at det er de. Helt sikre. Èn gang har døren blitt åpnet; det var Jacob, som halvt løp/halvt ramlet ut i korridoren.
”Noe å skrive med”, bablet han, ”blyanten brakk, vi trenger noe å skrive med, hvor, blyant, noe å skrive med, fort.” Han forsvant ned i lobbyen, og knappe tre minutter senere var han tilbake med to penner presset ned i utringningen.
”Øyh”, pep Maja. ”Ta dem ut derifra!”
Men Jacob bare fniste, ”jeg har alltid hatt lyst til å prøve det der”, sa han, hun geipet til ham og han vinket tilbake. Så var han borte igjen, like plutselig som han var kommet.

”Jeg lurer på hva de skriver”, sier Maja.
”I have a bad feeling about this”, repliserer jeg, og merker med det samme jeg sier det at det er akkurat det jeg har: en skikkelig uggen følelse. Jeg kjenner meg grålunet og engstelig, utålmodig, hele meg er en eneste stor, ubehagelig forutanelse; jeg er et akvarium med grumsete vann, kan ikke finne de døde fiskene der inne, kjenner bare at de er der og at de forgifter hele tanken. Noe er galt.
”Åh?”
”Ja”, sier jeg. ”De kan jo umulig være bekymret for at noen utenforstående skal gå inn på rommet deres – hvem andre ville vel finne på å bry seg om hva to (tilsynelatende) vanlige tenåringsjenter skriver på hotellrommet sitt? Det er altså oss de vil stenge ute. Hvorfor er det så viktig for dem at vi ikke vet hva de gjør?”
Maja biter seg i underleppen, nikker sakte, rister på hodet, nikker igjen.
”De vet nok at vi ikke vil bifalle, hva det nå enn er de driver med.”
Så vi går i ring, vi lener oss mot veggene. Vi snakker om kjente og kjære, hun forteller om kjæresten sin og får meg til å le masse, jeg snakker om Tobias og får henne til å gråte litt, vi krangler om hva som er best av ribbe (ja) og pinnekjøtt (nei.) Det er lille julaften, the Ultimate Day of Stress, og vi står i fjerdeetasje på et tilfeldig hotell og dreper tid.
”Hvor lenge har de vært der inne nå?” spør jeg.
Maja lukker øynene, blir borte et øyeblikk, kommer tilbake igjen. ”Klokken i lobbyen er snart halv ni”, sier hun. ”Så: hele dagen.”
Og som på cue glir døren opp.
”Da er vi enige, da”, sier Kirén, hun står fremoverbøyd og knyter skoene.
”Vi gjør som du vil”, svarer Jacob, og rekker henne kåpen.
Så snur de seg mot oss, som om de nettopp har kommet på at vi er her.
”Kommer dere, jenter?”
”Hvor skal vi?” spør Maja.
”Til Marienlyst. Og vi har dårlig tid, så litt tempo hadde vært kjekt.”

Vi tar oss inn i et studio. Det er ikke vanskelig: Kirén hypnotiserer alle menneskene vi møter på nrk til å åpne dører, taste koder, vise oss veien.
”Det er egentlig helt imot reglementet vårt, det der”, forklarer Jacob, og nikker mot Kirén, idet hun får en mann med dress og nisselue til å ta plass bak kamera ved å se ham dypt inn i øynene, ”men desperate tider og tiltak og alt det der, ikke sant..?”
Så marsjerer de begge opp til den lille scenen der programlederne pleier å sitte; Kirén glir selvsikkert ned på en av stolene, og trekker frem en stor notatbok fra vesken sin. Jacob setter seg ytterst på kanten av stol nummer to, ser slett ikke like komfortabel ut, men også han henter opp en skriveblokk, blar til en tilfeldig side, lar høyre pekefinger løpe langs linjene.
Også han nikker mot kameramannen når han blir spurt om alt er klart til sending.
Også han kremter og retter på håret.
(”Takk gud”, sier Maja, ”jeg var redd han skulle sende meg ut til det norske folk seende ut sånn der. Det kunne jeg nesten ikke ha levd med, faktisk.”)
”Maja, Anine”, sier Kirén, ”tenk så hardt dere bare kan på hvert eneste fjernsynsapparat i verden, hver eneste tv-kanal. Gjenta de ordene for dere selv. Hvert. Eneste. Hver. Eneste. Er det forstått?”
Jeg nikker, vil bare at alt skal være over snart.
”Hvorfor?” spør Maja.
”Fordi vi skal ha en helt spesiell sending”, sier Kirén, ”og dere skal, ved hjelp av deres nyervervede sjeleevner, sørge for at signalene kommer ut til så mange som mulig.”
”Men hva er vitsen? Skal du si det samme på alle verdens språk, eller?”
Kirén gidder ikke svare, hun vil komme i gang.
Jacob forklarer raskt; ”de ordene vi skal si, vil, med hjelp fra hypnosen, snakke direkte til et spesielt minnesenter av hjernen. De konverteres til bilder. Folk trenger ikke forstå.”
”Kamera klart”, roper mannen.
”Og jenter?” sier Kirén, ”en siste ting: skulle dere av en eller annen grunn slutte å sende programmet, vil ikke Jacob og jeg lenger ha noen grunn til å være snille. Mot noen. Da har vi tapt, og jeg er en veldig dårlig taper. Så dårlig, faktisk, at jeg vet ikke hva jeg kan finne på å gjøre, eller mot hvem. Skjønner dere hva jeg sier? Jeg hater å måtte ty til klisjeene, men: jeg vet hvor dere bor, og hvem som bor der med dere.”
Vi nikker.
Kameramannen løfter en lubben, liten hånd i været. Tre fingre signaliserer tre sekunder til sending. For andre gang i desember har jeg en nedtelling som jeg har grunn til å tro at vil endre livet mitt.
Tre.
To.
En.
Maja lukker øynene.
Tenk på verden, tenk på alle tv-kanaler, hver eneste, overalt. Tenk på verden.

Tv-er over hele kloden blafrer et øyeblikk, før de alle skifter over til et bilde av Kirén og Jacob. Eller, for å være mer korrekt: et bilde av Anine og Maja, to unge jenter fra Norge.
Her i landet trykker folk desperat på knappene på fjernkontrollen, prøver å tvinge grevinnen og hovmesteren tilbake på skjermene sine, men til ingen nytte. Noen forsøker så å skru tv-en av, men det går ikke, det heller.
”God kveld”, sier Kirén, og smiler bredt, som om det i sannhet er en fortryllende aften.
”Mitt navn er Kirén, og der ved min side sitter .. vel, navnet er ikke viktig. Alt dere trenger å vite, er at det er den jeg sier det er.”
Aha!, tenker jeg. Hun skaper bevis. Hva enn hun skal til å gjøre, så akter hun å bruke hele verden som vitner, slik at Rådet blir nødt til å se det som en gyldig handling og ta det med i beregningen når de skal stemme.
”I kveld”, sier hun, ”skal jeg gjøre livet deres lettere å leve.”
Jacob nikker mekanisk. Blikket hans er ikke til stede.
”Akkurat nå sitter det mennesker over hele kloden med klumper i magen og stress til oppover ørene. Dere har jobbet hardt de siste ukene, stått dag inn og dag ut på butikker, tatt imot kjeft og nedverdigelser fra kunder med tidspress; tidspress fordi de må få handlet alle gavene før de skal haste tilbake igjen til kontoret og bli ferdig med sakene sine, slik at de kan ta seg ordentlig fri i julen. Mange av dere har grått deres bitre tårer over tingene dere ikke har hatt råd til å kjøpe til deres kjære. Over barn som vil bli skuffet i morgen, eller dagen etter den, alt etter hvor dere oppholder dere. Over julematen dere ikke vet hvordan dere skal rekke å lage. Når Julaften kommer, er dere så slitne av alt sammen at dere helst bare vil sove. Problemet er at dere er blitt hjernevasket helt siden fødselen, hjernevasket til å knytte tusenvis av forventninger til disse dagene, til en høytid de fleste av dere egentlig ikke tror på engang, dere feirer den fordi det skal man jo, og dere skjønner ikke at forventninger alltid er lik skuffelser. Skuffelser, krangler, stress og faenskap. Og de av dere som ikke feirer galskapen, må likevel forholde dere til den: pynte buddhastatuen med nisselue, spille grusomme julesanger på hoteller i muslimske land fordi turistene vil feire hvit jul i hvit sand. Dere må stå på stedet hvil og tvinne tommeltotter, og vente på at resten av verden skal slutte med fråtseriet og resten av tullet sitt. Dere klarer ikke bryte ut av julen. Den er en tvangstrøye av tradisjoner, og i en måned er hele menneskeheten redusert til en hjernebedøvet gjeng med selvplagere.”
Hun trekker pusten.
”Vel”, sier hun, ”ikke nå lenger. Fra og med i dag finnes ikke julen lenger. Vi fjerner den. Nå.”

Ordet sprer seg så fort som det bare kan gjøre i vår elektroniske tidsalder, med mobiltelefoner og sosiale medier; noe sinnsykt skjer på tv-en, skru på, samme hvilken kanal, skru på, se nå, hør nå!
Jacob og Kirén stirrer hardt inn i kameraet, med magiske øyne som trollbinder hele menneskeheten.
”Det har aldri eksistert noen jul”, messer Kirén. ”Grantrær skal ikke pyntes, skal ikke hugges ned eller tas med inn.”
Nå leser hun opp direkte fra notatboken, passer på at hun ikke glemmer noe. Av og til legger Jacob til et og annet moment.
”Ribbe, kalkun, surkål, risengrynsgrøt er mat. Mat. Ikke julemat.”
”Dere har aldri vært i kirken på Julaften.”
”Det finnes ingen julesanger. Ingen juleprogrammer eller julegodter, man holder hverandre ikke i hendene og går rundt treet, man tenner ingen lys. Det er ikke bruk for julekalendere, for det finnes ingenting å telle ned til.”
Hver siste rest av jul skal bort. De fjerner rubb og rake! Maja og jeg tør ikke slutte å sende signalene – vi husker advarslene – vi prøver å skrike, prøver å overdøve dem, men menneskene kan ikke høres oss, ingen kan høre oss, vi er spøkelser, og til og med om de kunne høre, så ville de ikke: bilder av all verdens juletradisjoner fyker gjennom hodene deres i full fart, som barnåler i kraftig vind, og forsvinner. Slettes. Portene lukkes. Det er ingenting vi kan gjøre med det.
”Ingen barn våkner klokken fem om morgenen fordi de er så spente at de ikke får sove lenger. Ingen står opp og setter seg i stuen med dynen over seg, ingen ser julemorgen på tv, ingen sier ”god jul!” istedenfor ”god morgen!” når foreldrene endelig står opp. Ingen ringer hverandre på kvelden for å utveksle lykkeønskninger eller for å høre om årets fangst på gavemarkedet. Ingen sover lenge på første juledag, ingen bruker dagen på å leke med nye saker og kvelden på å gå i juleselskaper. Dere har aldri sett Love Actually eller Nightmare Before Christmas, det finnes ingen nisse eller noe rødneset reinsdyr, ingen har noensinne reist til julestjernen, sokker er til sure føtter, ikke søte gaver, og nei, they do not know it’s christmas time at all.”
”Det finnes ingen julestemning. Marsipan er bare voksengodteri som ikke smaker noe godt. Gløgg er te som ødelegger tennene. Snø er kaldt regn.”
Sakte men sikkert tappes julen ut av vinteren, som vann av et badekar.
Snart finnes den bare i døde minner, minner som ikke kan deles fordi ordene våre ikke når frem.
”Vi gir dere tilbake desember”, sier Kirén. ”Vi gir dere sjelero, fred og – best av alt –vi gir dere tid.”

Å lese opp hvert eneste, tenkelige bilde menneskeheten kan forbinde med julen, og således lese det ut av verdens hukommelse, tar litt i overkant av tre timer.

Endelig setter de ned tempo: Kirén blar om til siste side i notatboken sin, og er midt i en setning om Tre nøtter til Askepott når lysene i studio plutselig begynner å blinke, som på tidenes dystreste raveparty. Det spraker i en lyspære og rommet blir mørkt.
”Midnatt”, sier en stemme, jeg kjenner den straks igjen, ”og i en verden uten jul er tjuefjerde desember bare èn ting: avstemningsdag.”