Julekalenderen: Del 22

Kirén skriker, banner, gråter. I det ene øyeblikket er hun en tornado som ødelegger alt på sin vei, i det neste et livredd, lite barn, med ansiktet gjemt mellom knærne og neglene boret dypt inn i huden, de setter avtrykk på den røde, kalde kroppen hennes; fem hvite halvmåner på hver arm. Fra tid til annen reiser hun seg opp, hun sparker og hyler, løper og spenner seg helt til hun blir utmattet, og kan synke ned igjen i håpløs resignasjon. Maja og jeg har forsøkt å få henne med oss ut av skogen, men til ingen nytte; hun vil heller forbli i lysningen med alle dyrene, øynene deres er glassaktige og vidåpne, og hennes er presset hardt igjen, limt sammen med salt og mascara. Jacob sitter apatisk ved hennes side, har ikke sagt et ord siden i går kveld. Av og til lar han en finger gli over leppene, de er blitt blå og tørre i kulden.
Maja har flere ganger trukket meg til siden og bedt meg bli med henne: ”vi drar, vi stikker av, vi tenker oss til Berlin, til Los Angeles, hvor som helst! La dem bli igjen her alene, hørte du ikke hva Rådet sa? Hørte du ikke hva de har gjort?! De er farlige, Anine. Og vi skylder dem ingen verdens ting.”
Men jeg kan ikke dra. Jeg vet ikke hvorfor, jeg kjenner bare at det ikke går. Kanskje er det fordi jeg vet at hvis jeg forlater Kirén her ute så kommer hun til å tape saken sin, hun kommer til å bli sperret inne til hele universet er blitt et helt annet, og hvem vet, kanskje fortjener hun det – men da døde jeg forgjeves. ”Og du også”, sier jeg til Maja. ”Da hadde du jo ikke trengt å dø.”
”Det hadde jeg ikke uansett”, sier Maja, men jeg ser at hun skjønner hva jeg mener, og hun slår endelig fra seg tankene om å reise sin vei.
”Kirén”, sier hun, ”Kirén? Du må nesten slutte å gråte. Det er den tjueandre desember. Du kan fremdeles rekke å gjøre noe.”
Men Kirén rister på hodet, ”det er for sent”, sier hun, ”for sent, det er umulig, Tilien har gått fra vettet, dette går ikke, går aldri!”
”Joda”, sier Maja, men så halvhjertet at hun ikke kunne ha overbevist seg selv engang.
”Noen mennesker jobber, dag ut og dag inn, med å gjøre mennesker lykkelige. De prøver om igjen og om igjen, i et helt liv, snakker og snakker og prøver å hjelpe folk - og mange av dem lykkes aldri! Hvordan skal jeg klare det som de ikke klarer, på to små dager? Og det verste er at hvis jeg ikke får det til så blir jeg dømt for alle de fryktelige handlingene dere hørte at jeg er anklaget for. Jeg vil bli husket i all evighet for disse tingene! Når jeg en vakker dag i en jævelig fjern fremtid slipper ut av glemselen og flammene, vil jeg igjen være utstøtt!”
Maja og jeg veksler et blikk.
”Men..” sier jeg, ”.. du har da gjort disse tingene, har du ikke?”
Hun nikker kort. ”Selvfølgelig har jeg gjort disse tingene! Men det betyr jo ikke at jeg ikke angrer? Dere skjønner vel at jeg angrer?! Det jeg gjorde var jo i en annen tid, jeg var en helt annen skapning! Selv om gnister ikke kan dø, betyr det ikke at vi ikke kan leve flere liv; tiden forandrer oss, akkurat som den forandrer alle andre, vi gjør oss nye erfaringer og oppdagelser, og sakte men sikkert glir vi over fra å være en person til å bli en annen. Det som så riktig ut i går, ser ikke nødvendigvis riktig ut i dag. Det er bare det at når det kommer til ondskap så har folk en tendens til å glemme dette; det er liksom opplest og vedtatt at kjærligheten er det viktigste her i verden, at det overvinner alt og står seirende tilbake, men det eneste du egentlig kan ta gift på her i verden, det eneste du alltid kan være sikker på, er at om du har gjort noe galt, noe slemt, noe du bør skamme deg over, så står det inngravert i alles hukommelse til all fremtid, tatovert i stjernene på nattehimmelen og risset inn i steinene på havets bunn – mens det du gjør i det godes tjeneste, er glemt så snart det blir væromslag. Man må jo nesten spørre seg hvilken kraft som faktisk er sterkest.”
Maja gjemmer ansiktet i hendene. Hele henne roper av motløshet, og jeg føler meg ikke utprega høy i hatten, jeg heller.
”Men kanskje” – jeg skvetter når jeg hører stemmen – ”kanskje er det viktigste hvordan man husker seg selv. Og jeg for min del vil gjerne huske meg som en som prøvde.”
Jacob reiser seg sakte, han børster snø av gjennomvåte buksebein og smiler spakt. ”Eller hva, Kirén? En siste, liten kraftanstrengelse, før de låser oss inne og svelger nøkkelen i et par tusen år?”

Etter mye om og men lar Kirén seg overtale til å forsøke. Vi går sakte tilbake mot parkeringsplassen og sekken med de tørre ekstraklærne, og mens menneskekroppene kjenner varmen komme tilbake igjen, går diskusjonen om hva vi skal finne på.
Jeg foreslår at Kirén og Jacob dropper hele Meningen med Livet-prosjektet, at de prøver å gjøre verden til et bedre sted på en annen måte. ”Fiks klimaet”, foreslår jeg. ”Tett igjen hullene i ozonlaget med sukkerspinn og søte tanker eller noe.”
Jacob ser spørrende på Kirén, som i sin tur rister bestemt på hodet.
”Har ikke noe for seg”, sier hun, ”det er ikke en varig løsning; om menneskene ser at atmosfæren kan fikse seg selv, dropper de ethvert miljøtiltak og går amok. De kommer til å ødelegge hele greia igjen på to år. Totalt bortkastet.”
Maja sukker, ”dere dreper humøret mitt her, altså”, sier hun, ”bare så dere vet det”, og Jacob klapper henne vennlig på skulderen.
”Nei”, sier Kirén, ”om vi skal gjøre verden til et bedre sted, så er det menneskene vi må fikse på. Vi må ufarliggjøre dem på et eller annet vis. Gjøre dem.. gladere. Friere. Mer bekymringsløse. Så blir de snillere mot hverandre, og så får de det enda finere og vi starter en eneste stor, positiv spiral.”
”Men hvordan i all verden skal vi få til det?” spør jeg.
”Kan vi bare.. fjerne alle de vonde minnene deres eller noe? I og med at du kunne få folk til å komme på de fine minnene som de trodde de hadde glemt, mener jeg?”
Hun rister på hodet.
”Nei, for å fjerne noe, må jeg vite konkret hva jeg tar bort. For å få dem til å huske, trenger jeg bare å åpne en slags port i hjernen deres, en til fortiden, men for å fjerne, må jeg lukke helt bestemte porter for ikke å fjerne hele hukommelsen. De portene vet jeg ikke hvor er før jeg vet nøyaktig hva som skal lukes bort. Men å få dem til å glemme noe som stresser og plager dem, er ingen dårlig idé. Slett ingen dårlig idé. Jeg må bare finne en ting som folk flest har til felles.”
Vi har kommet frem til parkeringsplassen, og Jacob og Kirén løper mot sekkene. Vi slipper samtaleemnet en stund mens de skifter, puster på fingerspissene sine, klemmer hverandre varme.
Det tar ikke lang tid før vi sitter på toget, med kaffekopper og smilende NSB-konduktører som ønsker passasjerene en trivelig tur og en god jul.
”Jeg har det!” utbryter Kirén.
”En god jul..?”
”Nei, Jacob, din idiot. Jeg har en plan. En plan! Hvem vet, kanskje er ikke alt håp ute allikevel.”