Julekalenderen: Del 21

Vi har tatt nattoget langt ut i ingenmannsland. Fra stasjonen løper en liten, snirklete bilvei et par kilometer innover i skogen, vi følger den til en parkeringsplass, der brøytebilsjåføren tydeligvis har gitt opp, snudd og kjørt tilbake igjen. Vi bestemmer oss for å forlate ryggsekkene under det lille taket til hyttesamfunnets oppslagstavle, og tar de første, prøvende skrittene ut i guds frie natur. Kirén og Jacob synker til livet i snø, de kaver så svetten renner og pusten bråker som et uvær. Maja og jeg høster fruktene av å være spøkelser; vi tusler omkring oppå snøen, uten besvær, som barn av Legolas. Vi går i timevis, ingen sier noe særlig, stemningen er laber og mørket faller på, Jacob fingrer nervøst med trådene på et langt skjerf, og Kirén stopper ved jevne mellomrom, legger hodet bakover og stirrer på stjernene. ”Snart fremme”, sier hun, ”litt lenger, bare..”
”Hvordan vet du hvor vi skal hen?” spør Maja.
”Jeg har fått direksjoner.”
”Og hvordan fikk du dem?”
Kirén vifter utålmodig med den ene hånden, ”jeg gikk til kirkegården, vel”, sier hun.
Maja grøsser. Jeg klandrer henne ikke; de siste minnene hennes fra kirkegården er ikke de beste.
”Dronning Tilien har utplassert gnister overalt hvor det finnes døde kropper, i tilfelle jeg skulle være dum nok til å gå forbi. De trodde knapt sine egne øyne da jeg kom til dem av egen fri vilje og ba om et møte med Rådet.”
”Men hvorfor kan vi ikke bare treffe dem på kirkegården, da?” spør jeg.
”To unge jenter og tredve vandrende lik på en populær kirkegård tre dager før jul? Er du komplett idiot?”
Jeg biter tennene sammen for ikke å si noe som jeg kan komme til å angre på, og Maja tar over stafettpinnen:
”Så de.. de kommer ut til skogen? Som gnister, uten kropper?”
Jacob rister på hodet, ”de må ha kropper for å kunne anholde oss, dersom det skulle bli nødvendig. Dessuten kan ikke så mange av vårt folk oppholde seg for lenge på samme sted på jorden; det blir for mye energi samlet, det lager ubalanse og kan få ganske sterke konsekvenser. De verste naturkatastrofene skyldes uforsiktighet.”
Maja sperrer øynene opp. ”Det er jo helt sykt! Og nå kommer det tretti dauinger ut til skogen, der vi er alene, eviglangt unna alt som heter sivilisasjon og hjelp?!”
Kirén dytter unna et par grener, og nikker mot en slags lysning der inne blant grantrærne.
”På en måte”, sier hun.

Vi må ikke vente lenge før vi hører lyder fra skogen rundt oss.
”De kommer”, hvisker Kirén, hun er så oppspilt at hun sliter med å stå stille.
Jacob virker engstelig, og Majas blikk flyr hvileløst fra skygge til skygge, de to holder hender så hardt at det nesten ser vondt ut.
Og så, endelig, den første: en dompap lander mykt i snøen, rett foran føttene våre. Den vipper hodet over på siden, som for å kunne ta oss i nærmere øyesyn, og jeg legger merke til at den har en stor, mørk flekk på halsen. Koagulert blod. Fuglen er død!
Den åpner nebbet, og ut kommer en høy, trillende latter.
”Du ser bra ut, Jacob!”
Stemmen er lys og slepende, men tilhører utvilsomt en mann.
”Hold kjeft, Sristan.”
”Nei, virkelig”, sier fuglen, ”jeg mener det. Jeg har alltid tenkt at du ville kledd å være kvinne. Og dét skal du ha: du drepte riktig jente. Riktig fin, er du! Do your little turn on the catw- AU!”
Maja klapper seg fornøyd i hendene; hun har laget en stor, fuktig snøball og kastet den rett på den lille dompapen, og nå ligger han der og strever under vekten, med fjær sprikende til alle kanter. Jacob skal akkurat til å gi ham nådestøtet, idet lyden av nye vingeslag tvinger blikket hans opp.
To ugler, en flaggermus og tre dompaper slår seg ned ved siden av Kirén.
En harepus (uten øyne!) kommer ifølge med en rev, hvis bakben er brukket aldeles ut av posisjon; jeg gjetter på en påkjørsel. En tydelig utsultet ulv får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, enda jeg vet at jeg ikke har noen kropp den kan rive i fillebiter.
Og nå strømmer de på: døde dyr fra alle skogens hjørner, det er som en spesielt makaber iscenesettelse av Bamses Fødselsdag, der Bamse har gjort noe veldig galt, og alle gjestene ser helst at han får en skikkelig guffen straff i bursdagspresang.

Maja og jeg teller 28 dyr i alt. De klynker lavt, legger ørene bakover, noen blotter sylskarpe tenner, andre vifter med halene. Så reiser de seg, alle sammen, står stive med snuter og nebb vendt i samme retning. Derifra kommer det to rådyr - begge med stygge bitemerker over store deler av kroppen - og bak dem: en stor, majestetisk hjort. En gaupe beordrer alle til å bukke for dronning Tilien.

”Du har bedt om at vi skal se på saken din før avstemningsdag”, sier hjorten som er dronningen.
”Om Rådet skulle komme til å stemme i din favør i kveld, vil alle anklager mot deg umiddelbart falle fra.”
”Og mot Jacob”, kommer det fra et ekorn.
”Og mot Jacob”, bekrefter hjorten.
Den lille dompapen som er Sristan snøfter foraktfullt.
”Men”, fortsetter Tilien, ”om vi stemmer imot dere, vil avstemningsdagen finne sted den tjuefjerde som planlagt, og da vil alle kunne stemme, ikke bare Rådet. Da risikerer dere igjen strengeste straff: å bli gjort om til ren energi i flammene. Er dette forstått?”
Jacob og Kirén nikker.
”Godt. Mattille? Kan du lese opp anklagen?”

Maja og jeg lytter intenst mens en oter forklarer grunnen til at vi står her.
Kirén har tidligere nevnt at hun var dronning selv en gang i tiden, men ikke at hun var den forrige, ikke at hun nettopp er kommet tilbake igjen fra flammene, og, viktigst av alt: slett ikke at det aldri, under noen andre monarker, har vært så mye krig og jævelskap i universet. Borger- og verdenskrigene hun skulle ha forhindret på denne planeten var visst bare småtteri, sammenlignet med katastrofene hun lot skje på talløse stjerner i fjerne galakser. Når Mattille nevner ”folket på Reliosplaneten”, går det et høyt gisp gjennom forsamlingen, og flere begynner å mumle lave bønner og besvergelser. Flere av dyrene klynker høylytt, som om de vil gråte men ikke får lov av kadavrene de har kledd seg i, det lar seg ikke gjøre med dyreøynene; noen uler og andre presser halen mellom beina.
”Men aller verst”, sier Mattille, ”var utvilsomt krigen på Polaris. Aldri, verken før eller siden, har noen livsform lidd som nordstjernefolket. Vi har et ansvar for alt vi har skapt, Kirén, og du misbrukte makten din til å lage en krig – for underholdningens skyld!”
Endelig kremter Kirén, hun lener seg fremover og sier til sitt forsvar:
”Vel, dere. Helt ærlig. Rekk opp labben den som syntes Polariskrigen var kjedelig.”
Jacob sender henne et brennende blikk, som for å be henne holde kjeft.
”Hva?” sier Kirén. ”Kom igjen, folkens, vi holdt på å gå på veggen av kjedsomhet. Det var bare et spørsmål om tid før vi hadde begynt å denge løs på hverandre, og hvordan skulle nå dét ha gått? Et utall allmektige som plaffer løs hist og her, skyter med ren energi uten tanke på hva de treffer? Vi hadde ødelagt hele universet! Jeg skaffet viktig, livreddende tidsfordriv. For ikke å nevne kvalitetstidsfordriv! Disse nordstjernefolka kunne virkelig slåss. Jeg storkoste meg.”
”Du hjelper ikke!”, mumler Jacob.
”Det gjør ikke du heller”, bjeffer ulven.
”Nemlig”, sier Mattille, ”og derfor, Jacob, er det at du er anklaget av Rådet. Du var Kiréns nærmeste støttespiller. Du kunne ha hindret henne, eller i det aller minste tatt sterk avstand fra hennes handlinger. Men du valgte å støtte henne, og da hun ble forvist fra fellesskapet, som det aller første som skjedde da hun slapp ut igjen av flammene, så valgte du å bli med henne.”
Jacob er stille. Motsier dem ikke.
”I tillegg”, fortsetter oteren, ”er dere anklaget for kaldblodig mord på to menneskejenter” – jeg krymper under blikkene til énogtredve døde dyr – ”og for å ha flyktet til jorden, enda det var ettertrykkelig understreket for dere begge at dere skulle oppholde dere på en stjerne der dere kunne bli overvåket. Nå, Kirén. Ordet er ditt.”

Kirén bruker ikke lang tid. Hun kaster på håret og smiler selvsikkert, før hun legger stemmen min til et innsmigrende toneleie jeg slett ikke visste at den hadde, og sier:
”Ja, det stemmer at Jacob og jeg drepte disse to jentene, og også at vi rømte – og det var selvfølgelig veldig dumt av oss – men vi gjorde det med gode intensjoner. Vi har innfunnet oss med at vi sannsynligvis kommer til å måtte tilbringe de neste tusen årene – minst! – uten bevissthet, stengt inne i flammene. Vi bestemte oss derfor for at vi ville gjøre noe bra før den tid, noe vi kunne bli husket for og være stolte av. Noe for menneskeheten. Og vi visste at dere aldri ville slippe oss fri for å prøve, fordi dere – forståelig nok – ikke har noe særlig tiltro til oss. Så vi stakk av. Helt siden jeg rømte har jeg jobbet hardt og systematisk for å vise menneskene meningen med livet. Jeg har gitt dem alt de ønsket seg, jeg har støttet veldedighet, jeg har gitt dem Sannhetens gave, inspirasjon, drømmer, minner og hengivenhet. Jeg har gjort verden til et bedre sted!”
Når hun er ferdig, lyder en summing fra dyrene, de diskuterer lavmælt med hverandre, noen nikker og andre stamper med potene. Om dette er avstemningsprosessen, så er den rimelig vanskelig å forstå seg på.
Og så trer dronning Tilien frem.
”Det er mulig du har rett”, sier hun, ”og at dere virkelig har gjort verden bedre. Men bortsett fra veldedighetsgavene – som forresten var kilde til mer kaos enn kos, om man kan si det sånn – så er alle gavene abstrakte, og vi kan ikke bevise at det er du som har gitt dem eller at de i det hele tatt har eksistert. Rådet kan derfor ikke ta hensyn til dem. Du og Jacob regnes fremdeles som en fare for universet, og vil måtte møte til avstemning om tre dager. Imidlertid: disse tre dagene skal dere få til å gjøre dere ferdige på jorden. Om dere kan gjøre noe beviselig godt innen tiden er ute, vil det bli tatt med i vurderingen.” Den store hjorten begynner å gløde, og snart gjør alle de andre dyrene det samme – gnistene er iferd med å forlate dem. ”Lykke til”, sier dronning Tilien, og blir borte i vinterkvelden.