Julekalenderen: Del 20

Det er siste skoledag før jul.
”Siste skoledag noensinne”, sier Kirén fornøyd. ”Jeg hadde jo forberedt meg på å kanskje måtte være menneske en stund til, men etter det underverket jeg utrettet med flammene på søndag, kan jeg snart skrelle av meg dette ufyselige skinnet og gå tilbake til å være mitt eget, nydelige jeg.” Jeg skal til å starte en krangel, men Maja rister på hodet. ”Bare la henne holde på”, formaner hun. Jacob er enig; ”la det fare – snart er vi borte, begge to.” Jeg nikker. Snart skal kroppen min falle til jorden som et brukt antrekk, klart til å stues vekk i glemselen.
Kirén gleder seg som et lite barn, hun virvler omkring i en rød kjole i stuen, nynner og ler. ”Du kan velge, Anine”, sier hun, ”vil du at jeg skal ta farvel med alle sammen, eller vil du heller at du skal bli borte på mystisk vis? Rømme hjemmenifra uten et ord?” Jeg synker tilbake i sofaen, sofaen som har bodd i dette huset akkurat litt lenger enn jeg har, ”elskverdig av deg”, sier jeg, ”men det gir jeg strengt tatt faen i. Jeg er jo allerede borte.”
”Greit”, sier Kirén, ”da later jeg som ingenting. Synker i bakken, uten noen videre dikkedarer. Så kan alle vri de små hodene sine og lure på hvor i all verden du ble av. Høres bra ut, yes?”
Høres det bra ut? Jeg vet ikke riktig. Husker at jeg pleide å drømme om det, om å gå ut av skolebygget en dag og aldri komme tilbake, om å ta ut alle pengene jeg har etter konfirmasjon og bursdager, stikke av, bli borte i en ansiktsløs folkemengde i en fremmed by, forsvinne til et nytt liv. Bli en legende blant alle som kjente meg. Hun som kom seg unna.
Men nå er jeg ikke sikker lenger.
Jacob kremter. ”Du kan velge, du også, Maja.” Han ser ikke halvparten så ivrig ut som Kirén gjør, ansiktet er dratt og bevegelsene langsomme.
”Ta skikkelig farvel”, ber Maja. ”Få alle til å skjønne at det ikke er deres feil, finn på et eller annet, la dem tro at jeg har fått et utrolig innfall og at de ikke kunne ha gjort noe fra eller til.” Hun setter opp et tappert ansikt, og Jacob forsøker å smile, ”greit”, sier han, og reiser seg for å gå. Med hånden på dørklinken snur han seg, ”du vet at jeg er lei for det?” sier han. ”Bare dra”, svarer Maja.

Verken Maja eller jeg er i humør til å bli med våre respektive legemer på skoleavslutning. Vi blir sittende hjemme hos meg og vente, vente på at de skal komme tilbake igjen og si oppdrag utført, synge Past the Point of No Return, smile bredt over egen undergang. En umiskjennelig bølge av vemod skyller innover meg, gjør hele sjelen tung og kald, jeg blir overrasket – hvem skulle trodd at jeg brydde meg?
Maja hikster høyt. Hun ønsket aldri dette. Maja ville bare leve.
”Han sa unnskyld”, sier hun, ”fortalte jeg deg det? Jacob? Han trakk meg til siden på Holmenkollen og forklarte alt sammen. Han la seg på kne i snøen og tryglet om tilgivelse. Den tullingen. Jeg trengte jo å hate ham for dette, jeg trenger å være sint på noen, men nå klarer jeg ikke dét engang. Nå er alt bare trist.”

Vi sitter stille og tenker på hva Kirén og Jacob gjør akkurat nå. Ser for oss scenarioer, det ene frykteligere enn det andre, vi hører ordene deres i hodene våre. Jeg ser for meg hvordan Kirén klemmer alle på skolen og ønsker dem god jul, de skjønner ingenting – Anine pleide da ikke å bry seg om noen av oss, undrer de, hvorfor all denne plutselige insisteringen på nærhet? – jeg hører henne si ”vi sees!” til lærerne og le for seg selv, ”i helvete”, legger hun lydløst til, ”idioter.”
Maja ser utvilsomt for seg hvordan Jacob tar et tårevått farvel med bestevennene hennes. Hvordan han kaster seg om halsen på hvert enkelt familiemedlem, hvordan han sitter og på huk og klapper katten for siste gang. Hun snufser, jeg lurer på hvem hun tenker på; vennene, den flotte familien, eller kjæresten, som får avskjed på grått papir helt uten forvarsel? Jeg kjenner et stikk av misunnelse, tenk å ha så mange å bry seg om, men rister det av meg. Tenk å ha så mange å miste, sier jeg til meg selv. Det er sånn du må se på det.

I firetiden smeller det i døra; Kirén er hjemme igjen. ”Det gikk kjempebra”, sier hun – enda ingen av oss har spurt. ”Jeg tror ikke noen gjettet noe som helst. Og hvis dere unnskylder meg, så går jeg nå på rommet mitt og pakker en koffert eller to.”
”En koffert?”
”Ja? Vi kan jo ikke bli her i huset. Jeg har tilkalt dronning Tiliens Råd, de kommer til å komme i morgen – jeg har bedt dem fremskynde prosessen, jeg anker saken. Så vi drar herifra i dag.”
”Og Jacob da?” spør Maja, hun sliter med å holde stemmen under kontroll.
”Å, han”, svarer Kirén lett, ”han ville møte oss i morgen. Han tar visst disse avskjedsgreiene veldig alvorlig.”
Hun forsvinner i trappen, og Maja og jeg blir på ny overlatt til stillheten.
Det klimprer i en telefon, jeg kjenner igjen meldingstonen som min og gir meg til å grave i Kiréns veske, som hun har latt ligge i en dam av smeltet snø og søle i gangen.
”Hvem var det?” spør Maja.
”Ikke Jacob”, sier jeg, jeg vet det er det hun lurer på.
Meldingen er fra Tobias. Han spør om vi kan møtes. Han vil snakke. Jeg klapper sammen mobilen og legger den fra meg, ”det spiller ingen rolle nå uansett”, sier jeg.

Mamma kommer hjem cirka en time senere, hun insisterer på at Kirén skal spise middag med henne, ”andre familier spiser faktisk middag sammen”, sier hun. ”Andre familier liker hverandre”, mumler Kirén. Mamma nikker, ”det stemmer”, sier hun, ”men i andre familier er ikke tenåringsdatteren aldeles ufordragelig! Jeg skjønner virkelig ikke hva som foregår oppe i hodet ditt, Anine!”
”Om jeg er ufordragelig så skyldes det patetisk dårlig innsats på oppdragelsesfronten!”
Slik blir de stående og krangle ved kjøkkenbenken helt til Kirén skriker at nok er nok, nå drar hun, hun flytter!, hun henter en ferdigpakket ryggsekk ut fra rommet sitt og begynner å kle på seg uteklær i en voldsom fart.
”Anine”, skriker mamma, ”Anine Gertrude Skoggeli! Hva er det du holder på med? Hvor skal du?!”
Kirén stopper et øyeblikk, ser på henne. ”Hvor som helst”, svarer hun, ”hvor som helst, så lenge det er bort fra deg. Gjør menneskeheten en tjeneste og ikke få flere barn, er du grei.”
Og så er hun borte.
Maja er vekk, hun også, hun orket ikke høre på all kjeftingen og forsvant ut døra for sikkert tyve minutter siden.

Alene på gulvet i gangen står min mor, hun sier ingenting, gråter ikke, bare står der en stund. Så går hun inn igjen på kjøkkenet, begynner å rydde vekk middagsingredienser og gryter, pakker vekk julepølser og smør. Hun trekker frem en pinnestol og synker ned på den, stirrer rett fremfor seg, tomt, blankt. Og med ett kommer jeg til å tenke på da jeg var seks år gammel og broren min ble påkjørt i Smestadkrysset. Mammas ansikt da tante Tove la hendene på skuldrene mine og forklarte at han var død.
Det blikket. Jeg husker det blikket.
”Og pepperkaken”, sier jeg til meg selv, ”den pepperkaken.” Plutselig vet jeg hvem den tilhørte; hun må ha fått tak i en av sannhetspepperkakene på vei hjem fra jobb, eller kanskje noen andre tok imot flere, tok dem med til kontoret, ga en av dem til henne. Hvem vet – poenget er uansett at det var hennes hjerte, og hennes sannhet.
”Jeg er ensom”, det var det som var mammas hemmelighet. Og nå som jeg endelig vet det, kan jeg ikke gjøre noe med det.
”Anine”, sier Maja, hun er kommet inn igjen for å se etter meg, ”Kirén sier at vi må gå nå.”
Og jeg går uten å se meg tilbake.