Da Jacob og jeg kom til Holmenkollen sent, sent natt til søndag, satt Kirén og Maja og diskuterte hva de skulle fylle de fire adventsflammene med. ”Denne gangen”, sa Kirén, ”må vi få det til sikkelig. Ikke noe puslete veldedighetstøv. Ingen geiter, for eksempel! På tide å hente ut the big guns! Menneskeheten skal bli så svimlende lykkelig at det er som om en kjempekirurg har steget ned fra himmelen for å utføre en hellig lobotomi på hele hurven!”
Hun slo ut med armene i en så heftig bevegelse at vi alle styrtet til for å hindre henne i å miste balansen og gå på trynet i snøen. Da hun løftet blikket igjen, fant hun seg selv i armene på Jacob. Jeg kjente igjen rødmen som spredte seg i ansiktet hennes, det er den jeg pleide å få når jeg ble irettesatt av mamma eller en lærer for noe jeg visste var galt.
”Å”, sa Kirén, ”dere.. dere kom. Så fint.”
Jacob kremtet, ”ja”, sa han, ”Anine mente det var på sin plass.”
”Supert” sa hun, ”Anine, kom hit, du må hjelpe meg; jeg får ikke ett fornuftig ord ut av hun der venninna di. Hun vil bare fylle flammene med blomster og sol og kanarifugler og mojitos.”
Maja trakk på skuldrene. ”Jeg sa bare at folk flest er på sitt lykkeligste på sydenferie”, forklarte hun. ”At det ikke kunne skade å bringe sydenferien til folk flest.”
Kirén løftet to megetsigende øyenbryn, som for å si ”ser du? Håpløs!”, og Maja gikk et stykke unna. Fra øyenkroken så jeg Jacob følge etter henne, ”kan jeg få snakke litt med deg?” spurte han, hun nikket og de var borte.
”Altså”, sa Kirén. ”Prosjekt: Gi Menneskeheten Meningen Med Livet. Vi trenger fire storslåtte gaver. Fire ting som vil gjøre folk glade, og som vil få meg til å se bra ut. Og helst fire ting som vi kan gi hele verden, ikke bare Osloborgerne, som aldri blir imponert av noenting uansett, og som tar det for gitt at alt som er fint her på kloden antakeligvis er en avledningsmanøver skapt av terrorister.”
Jeg nikket, og gikk i gang med et omfattende hjernesøk på kodeordet ”lykke”. Null treff på første forsøk. Trykk refresh.
”Vel”, sa Kirén, ”egentlig trenger vi bare tre. Den første har jeg inne.”
”Å?” sa jeg. ”Hva da?”
”Alkohol, vel!”
”Alkohol?”
”Ja?” sa Kirén. ”Jeg skaffet de små klassevennene dine en alkoholfontene på festen, og jeg har ikke sett noen bli i så godt humør på så kort tid før! Genialt! Det første adventslyset brenner altså for alkohol i strie strømmer. Jeg tenker å fylle alle elvene og innsjøene. Hva tror du om det?”
Jeg ristet på hodet.
”Jeg tror det er en elendig idé”, sa jeg. ”Og jeg tror at du virkelig ikke har skjønt deg på menneskeheten.”
Hun la armene i kors og stirret bebreidende på meg, ”hvorfor det?” spurte hun. ”Jeg tror du tar feil! Alle ble glade og fulle av energi og fant på en masse rart og.. og.. og ja, jo mer jeg tenker på det, dess sikrere blir jeg i min sak. Alkohol er tingen! Alkohol er flytende inspirasjon!”
”Der har vi det!” utbrøt jeg. ”Inspirasjon!”
”Hæ?”
”Ja! Glem spriten – fyll den første flammen med inspirasjon, ren inspirasjon!”
”Bare en følelse..? Ingenting konkret, ingenting de kan lagre, oppbevare, eie? En skarve følelse?”
Kirén var skeptisk, det var tydelig.
”Stol på meg. Legg inspirasjon i den første. Det kan være både nyttig og praktisk – og tidvis nærmest euforisk! Ingenting kjennes bedre enn å kunne skape noe helt nytt; det er som å oppdage verden på nytt!”
”Greit”, mumlet hun, og skjøt en gnist mot himmelen, ”men den andre skal jeg legge pest i. Bare så du vet det.”
”Pest?! Hvordan skal pest gjøre folk lykkelige?!”
Hun sukket tungt.
”Ved å drepe folks fiender, vel. Alle elsker det når det går dårlig med folk en ikke liker.”
Jeg klasket en hånd mot pannen, en gest jeg trodde bare bruktes på film, men som til min overraskelse viste seg å være både høyst nødvendig og tilsvarende tilfredsstillende.
”Ikke?” sa Kirén. ”Ååh! Hva med at vi bruker pesten til å rett og slett drepe alle som er ulykkelige? Da er det jo bare glade mennesker igjen på jorda! Mission complete!”
På dette tidspunkt var Maja og Jacob kommet tilbake, begge i betraktelig bedre humør. Jacob var rask med å si seg enig med Kirén, ”det er en flott idé!” sa han, med stemmen breddfull av nesegrus beundring.
”Den er så dårlig at den knapt nok kan kalles idé”, sa Maja. ”Ikke vær så redd for klisjeene”, la hun til, ”kan dere ikke bare legge kjærlighet i en av dem?”
Jacob og Kirén rakte tunge på likt; kjærlighet var visst utelukket.
”Hengivenhet, da”, sa jeg. ”Devotion, liksom? Går mye ut på det samme, men er ikke like klissete. Dere kan minne folk på at de egentlig liker hverandre ganske godt, uten å tvinge dem til å surre rundt i blind, hjernedød hjerterus?”
Jacob løftet en finger og pekte mot flamme nummer to.
”Halvveis”, sa Kirén.
Så fulgte en lang rekke av elendige forslag som jeg helst ikke vil gå inn på. La oss bare si at et par milliarder hypermoderne ørepropper lenge var det beste alternativet vi hadde, og noen hadde til og med tatt opp geiter igjen.
Kirén mente at man aldri er lykkeligere enn når man ligger oppned i hav, ”som et lik!”, men da var til og med Jacob kritisk, og hun ble nødt til å droppe det.
Det var Maja som til sist kom opp med løsningen: ”det beste jeg vet”, sa hun, ”er når jeg plutselig, helt uten forvarsel, kommer på et fint minne som jeg trodde jeg hadde glemt. At jeg kjenner en lukt fra barndommen, for eksempel, eller plutselig kan kjenne en følelse i hele kroppen som jeg ikke har hatt på mange år, som jeg forbinder med en spesiell person eller en bestemt hendelse. Det er som å finne igjen favorittsmykket man trodde man hadde mistet.”
Og idet Kirén fylte en av flammene med muligheten til å finne tilbake igjen til fortiden, brettet Jacob opp armene og kastet gnister mot den siste av de fire.
”Drømmer om fremtiden”, sa han. ”Drømmer og håp.”
Flammene steg, utvidet seg, og eksploderte. Milliarder av bittesmå gnister regnet mot jorden.
Nå når jobben var gjennomført så kunne menneskekroppene tillate seg å kjenne på hvor utslitte de var, og Kirén og Jacob dro hjem for å sove – og så vidt jeg vet, slapper de av fremdeles.
Maja og jeg var derimot lys våkne og fulle av energi. ”Kom”, sa hun, ”vi drar rundt og ser!”
Og nettopp det gjorde vi.
Vi reiste til alle verdens hjørner, og så hvordan de små, magiske gniste våre hadde påvirket folk.
Musikere våknet med øynene fulle av tårer og hodene fulle av noter, de slang seg i taxier og kjørte til studioer i bare nattøyet, de hev seg over opptaksfunksjonen på telefonene sine, nynnet melodier med lav, skjelvende røst – engstelige for å vekke kjærester, romkamerater, familie – de smilte og sa at julaften hadde kommet tidlig i år, julaften, nyttårsaften, bursdag og alle andre fine dager, alt på en gang, inspirasjonen tok så stor plass at de var redd den skulle briste ribbeina. Forfattere slapp alt de hadde i hendene og løp mot den nærmeste datamaskinen eller blyanten; på en buss i Sydney skrev en ung kvinne på det eneste hun hadde for hånden - leggene sine – side opp og side ned med sort eyeliner (jammen var det flaks at hun hadde med eyelinerspisser!), en journalistspire i Skåne våknet midt på natten og visste med ett hvilken sak han ville skrive, han var så oppspilt at han skalv. Fotografer, malere, skuespillere, kunstutøvere av alle typer, de stod i dusjer over hele kloden og tegnet og noterte i duggen på dusjveggen eller baderomsspeilet. En kvinne i Paris brøt ut i sang i en hotell-lobby; ”oh, sweet release”, sang hun, det hele utviklet seg raskt til en liten spontanmusikal der gjester og hotellansatte alle hadde roller, de sang om å bære noe inni seg lenge, lenge, for så endelig å kjenne at det trenger seg på, kommer av seg selv, sprenger seg ut, slippes løs; Maja fniste, ”that’s what she said”, mumlet hun, og jeg lo, jeg også.
Forskere på alle kontinenter fant endelig løsningene de hadde lett etter i en årrekke. En mann i Tanzania visste plutselig hva han skulle gjøre med pengeprobleme sine, han foldet hendene og hevet dem mot himmelen, ”takk”, hvisket han, ”takk, takk, takk”, for han hadde fått en idé som skulle komme til å endre alt.
Alle land, alle byer, landsbyer, hvert eneste hus, hver eneste seng, hver butikk og hvert kontor: så mye genuin, fargesprakende glede! Det var som om alle menneskene var blitt transformert til levende fyrverkeri!
Verden luktet av den tyggegummien man ikke har tygget siden førsteklasse, av parfymen til en man elsket og som er borte, av den kalde luften utenfor leiligheten til en gammel venn, fra den natten da han ringte sent og sa at han hadde noe viktig å fortelle.
Overalt kom folk til å tenke på de fineste barndomsminner, på varme sommerkvelder fra ungdomstida, fra den dagen på festival da de løp barbeint i gjørma for å rekke noe som slett ikke var viktig, ikke sett i retrospektiv, men som var aldeles avgjørende der og da. Telefonene glødet: alle kom på noen som de ikke for alt i verden kunne huske hvorfor de ikke hadde kontakt med lenger.
Jeg har naturligvis ingen kilder, men føler meg likevel rimelig sikker på at jeg har rett når jeg sier at døgnets mest sagte setning var ulike varianter av ”jeg har savnet deg så uendelig mye.”
Håpet vokste seg større og større utover dagen, det var som om det ble mer synlig for hvert sted vi dro til, folk rettet seg i ryggen og løftet blikket, verdens miljøbevegelse fikk millioner av nye medlemmer over natta – det var som om noen hadde skrudd på en bryter, og nå brydde folk seg plutselig om fremtiden! ”Det er fordi de føler at de har noe å se frem til”, sa jeg, ”noe å jobbe for!”. Maja nikket med stjerner i øynene. Hun så fremover, hun også, og jeg hadde ikke hjerte til å minne henne på at hun er død. Forsøkte å ikke tenke for mye på det selv, heller.
Hengivenheten var synligst i butikkene: overalt kom menn og kvinner på hva de skulle kjøpe til hverandre i julegaver – det var som om de våknet fra en eller annen tåkete transe, og kom på hvorfor de ønsket å gi noe til nettopp dette mennesket, og således også nøyaktig hva han eller hun burde få. Noe som gjenspeilte akkurat dem, akkurat dette ene mennesket som var så flott, så unikt, så bra. Folk ga seg til å tenke over hvorfor de likte akkurat de menneskene de likte, hva det var som gjorde dem bra, de ble stående i sine egne tanker i mange minutter og bare være takknemlige over noe så enkelt som en annen persons eksistens.
”Jeg vil gi den perfekte gave!” skrek en mann i New York. ”Alle mine venner fortjener den perfekte gave!”
”Den perfekte gave!”, hermet Maja, hun slo ut med armene og lo hjertelig.
”DU er den perfekte gave!” tullet jeg.
”Morra di er den perfekt gave” svarte hun – en typisk, fjollete tenåringsvits, som i akkurat dette tilfellet fikk et spesielt utfall.
”Moren min”, sa jeg, vi lukket øynene og snart stod vi hjemme.
Der stod mamma i døråpningen til rommet mitt, hun så på Kirén som hadde sovnet med lyset på, hun skrudde det av, smilte for seg selv og lukket døren.
”Er det ikke magisk?” sa Maja.
”Jo”, sa jeg, enda jeg ikke visste nøyaktig hva hun siktet til. Det spilte ingen rolle. Der og da var alt temmelig magisk.
Selve Livet så forlokkende ut på en måte jeg aldri hadde lagt merke til før.
”Hei”, sa hun, ”vi har ikke vært og sett på folk i Asia ennå! Der blir de sikkert inspirert til de sykeste ting. Kom, hold meg i hånden, så drar vi!”
0 livstegn:
Legg inn en kommentar