Om dere også lurer på om jeg tror det ville gått raskere å simpelthen dra hjem til hver enkelt av dere og bare fortelle denne historien, så er svaret fremdeles av positiv karakter. Og hvis dere i tillegg lurer på om jeg tror jeg kan ha utviklet magesår i løpet av disse to ukene, fordi internettforbindelsen eller snarere mangelen på den har ødelagt livet mitt og dessuten min mentale helse, så blir jeg nesten nødt til å nikke bekreftende til dét også. Jeg trenger en klem.
Pre-post finito.
-----
Da Kirén i går sørget for å plassere meg på det sosiale kartet over Nye Stjerneskudd På Partygirlhimmelen ved å kysse Tobias, for så å beine etter en pen, tilsynelatende fremmed jente, tok det ikke lange tiden før Maja og jeg løp etter. Vi tok dem igjen i et veikryss, der de stod i en enslig lyktestolpes snøfnuggflekkede lyskjegle og kranglet høylytt. De stinket sterkt av alkohol, og Maja sa noe om at kroppen hennes sikkert opplevde en slags dobbelt ut-av-deg-sjæl-opplevelse; Sjelen, som var Maja selv, så på opptrinnet på avstand, og Jacob, som fungerte som en sjel nummer 2, var, etter blikket å dømme – det vekselsvis svømte i tårer, gikk i kryss, og druknet i promilletunge øyenlokk – antakeligvis ikke helt til stede, han heller.
”Jeg skulle aldri støttet deg!” snøvlet han. ”Skulle aldri gått i mot alle de andre og sagt at jeg var på din side! Jeg var fange på Sinolistjernen på grunn av deg! Jeg risikerer å bli sperret inne i flammene som en evig, hjerneløs energikilde for din skyld, og hva gjør du? Du kysser tapere! Forelsker deg i mennesker!”
Etter den kraftanstrengelsen det var å få frem denne uendelige remsen av ord, bøyde Jacob seg ned mot bakken, løftet litt snø i den ene hånden og presset den mot pannen, så små bekker av vann rant ned i Majas grønne øyne og festet seg i øyenvippene.
Kirén tok til motmæle: ”Forelsker meg? Er du gal? Han er ingenting for meg! Mindre enn ingenting! Men Anine har flørtet med ham i en årrekke, og jeg måtte kysse ham for å ikke vekke mistanke! Jeg må oppføre meg akkurat som Anine ville ha gjort, ellers skjønner folk at noe er gæærnt!”
”Jeg ville da aldri ha kysset Tobias!” - det glapp ut av meg før jeg rakk å stoppe det.
”Nehei”, sa Kirén, ”unnskyld, jeg mente naturligvis: jeg må gjøre det Anine burde ha gjort! Jeg må gjøre det andre mennesker synes at virker sannsynlig og fornuftig. Og andre mennesker synes det er sannsynlig og fornuftig at jenter kysser guttene de liker, selv om de er litt engstelige av seg.”
”Kaller du meg feig?” tordnet jeg.
”Jeg kaller deg iallefall ikke tøff”, repliserte hun.
Jacob ristet kraftig på hodet.
”Kan du holde deg til poenget, Kirén?! Si hva du vil: saken her er uansett at jeg har ofret alt, alt, for deg, og du takker ved å kline med den første og beste gjøken du finner!”
Han ble stående og hive etter pusten.
Maja så bekymret ut, ”jeg har – hadde – astma.. Vet han at han har fått astma? At han må ta det rolig, for ellers så..”
”Jeg prøver å redde skinnet vårt her”, avbrøt Kirén, ”det er faktisk littegrann viktigere enn den lille romansen din, Jacob.”
Jacob så ut som at han skulle sprenge den vesle pikekroppen sin av rent raseri, og et øyeblikk var jeg redd han skulle komme til å gi Kirén en real kilevink, men så kom han visst på bedre tanker; han tok beina på nakken og forsvant.
”Greit!” ropte Kirén over skulderen, hun hadde allerede snudd seg for å gå i motsatt retning, ”stikk! Jeg trenger deg ikke uansett!”
Maja og jeg så på hverandre. ”Jeg blir med Kirén”, sa hun. ”Jeg orker ikke å se på ham, ikke inne i kroppen min. Jeg blir bare trist. Trist og forbanna.”
Jeg nikket; jeg kjente følelsen.
”Jeg drar og tar igjen Jacob”, sa jeg, ”jeg klarer ikke se på Kirén i et sekund til. Ikke etter alt hun har gjort.”
Jeg fant Jacob i et busskur ikke så langt unna, der han satt og prøvde å få igjen kontrollen over pusten. De siste timene har vi brukt på å komme oss inn igjen til sentrum – festen var i et boligstrøk – og Jacob har kjøpt cola og kebab og blitt nesten edru igjen. Vi sitter ved Akershus Festning og ser på juleoslo.
”Jeg vet jo at det er idiotisk av meg”, sier han med ett.
”Hm?”
”Å logre for Kirén, som en jævla bikkje. Hun kan ikke elske tilbake, jeg vet jo det. Det ligger ikke i hennes natur. Hun er forræderisk som det havet hun tilber.”
Jeg vet ikke hva jeg skal si. For hva vet jeg egentlig om Kirén? Ingenting annet enn det hun selv har fortalt meg.
”Er du klar over at jeg egentlig ikke har gjort noe galt? Kirén har gjort ting som vil få hårene til å krølle seg på hodet ditt, men ikke jeg, aldri jeg. Avstemningen som skal foregå den 24. Desember hadde ikke trengt å omhandle meg i det hele tatt. Ikke egentlig. Men jeg er meldt for høyforræderi, fordi jeg valgte å støtte Kirén, en fiende av flammefolket. Enda jeg egentlig ikke støtter handlingene hennes engang! Jeg bare.. jeg bare er her for henne. Hun var jo helt alene i hele universet. Ingen burde trenge å være alene! Og hun ba meg hjelpe henne. Hun visste at jeg er glad i henne, at jeg ikke kunne klare å si nei, at jeg ville gå min egen undergang i møte for henne om hun ba meg om det – og så var det nettopp det hun gjorde! Hvem ber om noe sånt av noen en liksom skal være glad i? Jeg er i selvvalgt eksil for henne!”
Kanskje skyldes det at han er ikledd kroppen til Maja, Maja som jeg har lært å like så godt på så kort tid, men når han bryter sammen i gråt så føler jeg nesten for å gråte, jeg også, og jeg glemmer nesten at det var han som dyttet meg i døden: synet av bevrende skuldre og store tårer over fregnete kinn gir meg vondt langt inn i – vel, sjelen, antar jeg.
”Men kan du ikke bare gå til de andre gnistene – resten av folket ditt – og si at du har gjort en feil? Forklare dem det du har forklart meg? Forlate Kirén, én gang for alle?”
Han ristet på hodet, ”det nytter ikke”, sier han, ”ingen kommer til å ta meg inn i varmen igjen etter dette. Jeg har brent for mange broer. Jeg har bare Kirén. Bare Kirén i hele universet. Jeg både hater og elsker henne, men heller hennes selskap enn intet.”
Han skjelver, trekker Majas kåpe tettere om seg.
”Jeg møtte familien hennes i går”, sier han. ”Maja sin, altså. Jeg gikk og besøkte den, så de ikke skulle melde henne savnet. Og alle var så snille! Så herlige mennesker! Familien hennes, naboene, alle var så varme! Jeg har aldri følt meg så hjemme noe sted før. Telefonen hennes ringte i ett sett, det var venner som ville høre om hun ville finne på noe, de ville se på film eller kjøpe julegaver eller bare.. bare fortelle henne ting. Og kjæresten hennes! Kjæresten hennes som kom innom, bare for å si hei! Jeg skulle gitt alt for å få litt av det livet Maja hadde.”
Jeg skal til å svare, men rekker det ikke før han begynner igjen:
”Og jeg drepte henne!” skriker han. ”Jeg tok henne vekk fra alt det der! Hvordan kunne jeg?
Og jeg drepte deg! Jeg tvinger deg til å høre på klagingen min, og det var jeg som drepte deg! Jeg er ikke det spor bedre enn Kirén. Ikke nå lenger. Ikke etter det jeg har gjort denne julen.”
En lav, gjennomtrengende lyd trekker blikkene våre opp mot himmelen, der fire, store flammer plutselig er blitt tent.
”Fjerde søndag i advent”, mumler jeg. "Det hadde jeg rent glemt."
”Hva?” spør han.
”Hun tenner lys”, sier jeg. ”Kom, vi burde dra. Finne ut hva hun tenner dem for denne gangen. Kjenner jeg henne rett så trenger hun hjelp.”
”Jeg vil ikke hjelpe henne”, sier han.
”Se på det som en tjeneste du gjør verden”, sier jeg.
Han reiser seg motvillig.
”Okå, da”, sier han, ”for verden.”
Da Kirén i går sørget for å plassere meg på det sosiale kartet over Nye Stjerneskudd På Partygirlhimmelen ved å kysse Tobias, for så å beine etter en pen, tilsynelatende fremmed jente, tok det ikke lange tiden før Maja og jeg løp etter. Vi tok dem igjen i et veikryss, der de stod i en enslig lyktestolpes snøfnuggflekkede lyskjegle og kranglet høylytt. De stinket sterkt av alkohol, og Maja sa noe om at kroppen hennes sikkert opplevde en slags dobbelt ut-av-deg-sjæl-opplevelse; Sjelen, som var Maja selv, så på opptrinnet på avstand, og Jacob, som fungerte som en sjel nummer 2, var, etter blikket å dømme – det vekselsvis svømte i tårer, gikk i kryss, og druknet i promilletunge øyenlokk – antakeligvis ikke helt til stede, han heller.
”Jeg skulle aldri støttet deg!” snøvlet han. ”Skulle aldri gått i mot alle de andre og sagt at jeg var på din side! Jeg var fange på Sinolistjernen på grunn av deg! Jeg risikerer å bli sperret inne i flammene som en evig, hjerneløs energikilde for din skyld, og hva gjør du? Du kysser tapere! Forelsker deg i mennesker!”
Etter den kraftanstrengelsen det var å få frem denne uendelige remsen av ord, bøyde Jacob seg ned mot bakken, løftet litt snø i den ene hånden og presset den mot pannen, så små bekker av vann rant ned i Majas grønne øyne og festet seg i øyenvippene.
Kirén tok til motmæle: ”Forelsker meg? Er du gal? Han er ingenting for meg! Mindre enn ingenting! Men Anine har flørtet med ham i en årrekke, og jeg måtte kysse ham for å ikke vekke mistanke! Jeg må oppføre meg akkurat som Anine ville ha gjort, ellers skjønner folk at noe er gæærnt!”
”Jeg ville da aldri ha kysset Tobias!” - det glapp ut av meg før jeg rakk å stoppe det.
”Nehei”, sa Kirén, ”unnskyld, jeg mente naturligvis: jeg må gjøre det Anine burde ha gjort! Jeg må gjøre det andre mennesker synes at virker sannsynlig og fornuftig. Og andre mennesker synes det er sannsynlig og fornuftig at jenter kysser guttene de liker, selv om de er litt engstelige av seg.”
”Kaller du meg feig?” tordnet jeg.
”Jeg kaller deg iallefall ikke tøff”, repliserte hun.
Jacob ristet kraftig på hodet.
”Kan du holde deg til poenget, Kirén?! Si hva du vil: saken her er uansett at jeg har ofret alt, alt, for deg, og du takker ved å kline med den første og beste gjøken du finner!”
Han ble stående og hive etter pusten.
Maja så bekymret ut, ”jeg har – hadde – astma.. Vet han at han har fått astma? At han må ta det rolig, for ellers så..”
”Jeg prøver å redde skinnet vårt her”, avbrøt Kirén, ”det er faktisk littegrann viktigere enn den lille romansen din, Jacob.”
Jacob så ut som at han skulle sprenge den vesle pikekroppen sin av rent raseri, og et øyeblikk var jeg redd han skulle komme til å gi Kirén en real kilevink, men så kom han visst på bedre tanker; han tok beina på nakken og forsvant.
”Greit!” ropte Kirén over skulderen, hun hadde allerede snudd seg for å gå i motsatt retning, ”stikk! Jeg trenger deg ikke uansett!”
Maja og jeg så på hverandre. ”Jeg blir med Kirén”, sa hun. ”Jeg orker ikke å se på ham, ikke inne i kroppen min. Jeg blir bare trist. Trist og forbanna.”
Jeg nikket; jeg kjente følelsen.
”Jeg drar og tar igjen Jacob”, sa jeg, ”jeg klarer ikke se på Kirén i et sekund til. Ikke etter alt hun har gjort.”
Jeg fant Jacob i et busskur ikke så langt unna, der han satt og prøvde å få igjen kontrollen over pusten. De siste timene har vi brukt på å komme oss inn igjen til sentrum – festen var i et boligstrøk – og Jacob har kjøpt cola og kebab og blitt nesten edru igjen. Vi sitter ved Akershus Festning og ser på juleoslo.
”Jeg vet jo at det er idiotisk av meg”, sier han med ett.
”Hm?”
”Å logre for Kirén, som en jævla bikkje. Hun kan ikke elske tilbake, jeg vet jo det. Det ligger ikke i hennes natur. Hun er forræderisk som det havet hun tilber.”
Jeg vet ikke hva jeg skal si. For hva vet jeg egentlig om Kirén? Ingenting annet enn det hun selv har fortalt meg.
”Er du klar over at jeg egentlig ikke har gjort noe galt? Kirén har gjort ting som vil få hårene til å krølle seg på hodet ditt, men ikke jeg, aldri jeg. Avstemningen som skal foregå den 24. Desember hadde ikke trengt å omhandle meg i det hele tatt. Ikke egentlig. Men jeg er meldt for høyforræderi, fordi jeg valgte å støtte Kirén, en fiende av flammefolket. Enda jeg egentlig ikke støtter handlingene hennes engang! Jeg bare.. jeg bare er her for henne. Hun var jo helt alene i hele universet. Ingen burde trenge å være alene! Og hun ba meg hjelpe henne. Hun visste at jeg er glad i henne, at jeg ikke kunne klare å si nei, at jeg ville gå min egen undergang i møte for henne om hun ba meg om det – og så var det nettopp det hun gjorde! Hvem ber om noe sånt av noen en liksom skal være glad i? Jeg er i selvvalgt eksil for henne!”
Kanskje skyldes det at han er ikledd kroppen til Maja, Maja som jeg har lært å like så godt på så kort tid, men når han bryter sammen i gråt så føler jeg nesten for å gråte, jeg også, og jeg glemmer nesten at det var han som dyttet meg i døden: synet av bevrende skuldre og store tårer over fregnete kinn gir meg vondt langt inn i – vel, sjelen, antar jeg.
”Men kan du ikke bare gå til de andre gnistene – resten av folket ditt – og si at du har gjort en feil? Forklare dem det du har forklart meg? Forlate Kirén, én gang for alle?”
Han ristet på hodet, ”det nytter ikke”, sier han, ”ingen kommer til å ta meg inn i varmen igjen etter dette. Jeg har brent for mange broer. Jeg har bare Kirén. Bare Kirén i hele universet. Jeg både hater og elsker henne, men heller hennes selskap enn intet.”
Han skjelver, trekker Majas kåpe tettere om seg.
”Jeg møtte familien hennes i går”, sier han. ”Maja sin, altså. Jeg gikk og besøkte den, så de ikke skulle melde henne savnet. Og alle var så snille! Så herlige mennesker! Familien hennes, naboene, alle var så varme! Jeg har aldri følt meg så hjemme noe sted før. Telefonen hennes ringte i ett sett, det var venner som ville høre om hun ville finne på noe, de ville se på film eller kjøpe julegaver eller bare.. bare fortelle henne ting. Og kjæresten hennes! Kjæresten hennes som kom innom, bare for å si hei! Jeg skulle gitt alt for å få litt av det livet Maja hadde.”
Jeg skal til å svare, men rekker det ikke før han begynner igjen:
”Og jeg drepte henne!” skriker han. ”Jeg tok henne vekk fra alt det der! Hvordan kunne jeg?
Og jeg drepte deg! Jeg tvinger deg til å høre på klagingen min, og det var jeg som drepte deg! Jeg er ikke det spor bedre enn Kirén. Ikke nå lenger. Ikke etter det jeg har gjort denne julen.”
En lav, gjennomtrengende lyd trekker blikkene våre opp mot himmelen, der fire, store flammer plutselig er blitt tent.
”Fjerde søndag i advent”, mumler jeg. "Det hadde jeg rent glemt."
”Hva?” spør han.
”Hun tenner lys”, sier jeg. ”Kom, vi burde dra. Finne ut hva hun tenner dem for denne gangen. Kjenner jeg henne rett så trenger hun hjelp.”
”Jeg vil ikke hjelpe henne”, sier han.
”Se på det som en tjeneste du gjør verden”, sier jeg.
Han reiser seg motvillig.
”Okå, da”, sier han, ”for verden.”
1 livstegn:
Varme klemmer sendes fra kalde Norge! Vi setter umåtelig pris på at du trosser elendig internettilgang og legger ut julekalenderen din! Så spennende! Stå på! :)
Legg inn en kommentar