Julekalenderen: Del 17

”Jeg kommer fremdeles ikke over at Tiergarten er det stedet du velger å dra til når du må Go To Your Happy Place”, sier Maja. Hun ler. Vi ligger i gresset og ser på skyene, det kommer til å regne igjen snart, men om vi blir våte så kan vi nå iallefall ikke kjenne det, og ikke blir vi kalde, heller. Noen fordeler må man tross alt ha når man er død. ”Det var det første stedet som ramlet inn i hodet mitt”, sier jeg, for hundrede gang.
Jeg forteller henne ikke hvorfor jeg er så glad i parken, hvorfor det slett ikke er en tilfeldighet at vi dukket opp akkurat her; sier ikke at Tobias og jeg snek oss unna resten av tyskklassen da vi var her på tur i første, at vi satt i Tiergarten i mange timer og spiste oliven fra glass og klaget over at det ikke fantes noen dyr her. Vi hadde hørt på navnet og antatt at det var en dyrehage, og skuffelsen var stor da det gikk opp for oss at vi ikke kom til å få se så mye som en apekatt - men ikke stor nok til å gå videre og faktisk finne den ordentlige zoo-en. Vi satt her helt til det ble mørkt, og Tobias fortalte meg historier om idioter som nesten var blitt spist opp av dyrehagedyr fordi de skulle klappe tigrene eller ta bilder av tennene på flodhestene. Det var en flott dag.

Vi har vært her i nesten et døgn; klokken er snart ti på kvelden. Da jeg kom hit tidlig, tidlig på morgenen i går, var det sammen med en Maja som nærmest vibrerte av skrekk og raseri.
”Hvor er vi?!” ropte hun.
”I Berlin”, sa jeg, ”Tiergarten.”
”Og Kirén og den lille mordervennen hennes? Hvor er de?” Hun kastet ville blikk i alle retninger, som om hun ventet at de skulle komme ut av buskene etter dukke opp i løse lufta.
”Hjemme i Oslo”, sa jeg. ”De kommer ikke til å komme etter; de kan ikke, de er av kjøtt og blod, og kan ikke flytte seg rundt med tankens kraft, sånn som jeg kan. Og du, tydeligvis. Jeg lurer på hvorfor det fungerte.”
Maja himlet med øynene. ”Fordi jeg ikke er av kjøtt og blod, vel.”
”Men det er du vel?” sa jeg.
”Har du ikke hørt etter? Den idioten drepte meg!”
Hun la seg på gresset, forsøkte visst å gråte, skuldrene løftet seg opp og ned men ingen tårer kom. Jeg var i villrede; jeg har aldri vært noen god trøster, kanskje mest fordi det gjerne er jeg som trenger trøst (jada, jada, cry me a river, jeg vet det), så jeg la en prøvende hånd på hodet hennes, og da hun ikke snudde seg for å bite den av eller tilsvarende, lot jeg den gli videre, forsiktig opp og ned, opp og ned, som om jeg klappet en særlig bisk og utilregnelig katt. ”Du..” sa jeg, ”du, Maja, kjære deg, slapp av, dette går fint.. Jeg er død, jeg også. Og det er egentlig ganske greit. Sånt skjer her i livet. Den ene dagen er man ikke død og i den andre så er man det. Det suger, men det går bedre etter hvert, altså, jeg lover.. Du.. Lille venn. Kan du ikke fortelle meg hva som har skjedd?”
Hun heiste seg opp på albuene og så på meg, prøvende. Så nikket hun, og fortalte sin historie:

Maja gikk drama på Nissen, og jobbet som hjelpeinstruktør i et ungdomsteater. Et par dager før den trettende ble hun oppringt av en kvinne som ville at hun skulle ta med seg teatergruppen til Vestre Gravlund; hun ville ha et Luciatog, og var villig til å betale gode penger for det. Men da Maja og resten av gruppen kom frem til det avtalte stedet, der damen og hennes venner skulle ha ventet på dem, var det ingen der. Elevene ble stående og diskutere hva de nå skulle gjøre (og dessuten sette til livs et titalls Lussekatter), mens Maja, som oppdaget at hun hadde mistet glitterkransen sin på veien, gikk tilbake langs gravstøttene for å se om hun kunne finne den igjen. Det var da hun støtte på de fem fremmede, og så hva de var i ferd med å gjøre med Kirén. ”- Og etter det husker jeg ingenting”, fortalte Maja, ”ingenting før jeg var på gjesterommet i huset ditt, og Kirén og en eller annen gutt hun kalte Jacob stod over meg. Han presset en pute mot ansiktet mitt, og så ble alt svart. Da jeg kom til meg selv igjen var alle sansene mine helt på skogen, jeg kunne.. jeg vet det høres rart ut, men jeg tror jeg kunne se lukter. Og høre bilder. Alt kjentes så rart, jeg klarte ikke gå ut av rommet på gudene vet hvor lenge, jeg klarte ikke engang stå oppreist. Og nå er jeg altså her, i Berlin, med deg, og er død. Død!”
Jeg ble sittende og gape.
”Han.. han drepte deg” sa jeg omsider. ”De drepte deg! Deg også! Og dét forklarer selvfølgelig hvordan du kunne se Jacob: Han hadde allerede bestemt at du skulle dø, han ville kle seg i kroppen din – den mannen er rett og slett dødsengelen i egen person!”
Jeg var så rasende at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.
”Men hvorfor gjør de dette?” spurte Maja. ”Jeg forstår ikke – hva er de? Hvorfor vil de være mennesker?”
Jeg kunne nesten ikke tro det. Hvordan kunne Kirén gjøre dette? Hvordan kunne de drepe en tilfeldig, uskyldig jente, bare så Jacob skulle få en menneskekropp?
Jeg lette febrilsk etter en forklaring, men fant ingen.
Og så fortalte jeg henne det, alt sammen. Alt som har skjedd frem til i dag, hver eneste, lille detalj, fra den ettermiddagen jeg døde den første desember.

Da jeg var ferdig, ble Maja sittende taus et øyeblikk, før hun utbrøt:
”Så Kirén kommer rett og slett til å gjøre alt hun tror kan gjøre menneskeheten lykkelig? På fristil? Ingen plan, ingenting?”
Hun så på meg med store øyne, akte seg nærmere i gresset.
”Jepp.” sa jeg. ”Hun er desperat. Tror løsningen er Meningen Med Livet AS.”
”Ågud.”
”Mhm.”
”Men hva skjer hvis hun ikke klarer det? Hva skjer med oss?”
”Jeg vet ikke.”
”Og hvis hun klarer det?”
”Ich habe keine Ahnung.”
Maja trakk på det.
”Så.. Vi vet egentlig ikke hva vi håper på? Om hun blir dømt eller ikke?”
”For vår egen del?”
Hun nikket.
”Nei. Nei, vi gjør vel egentlig ikke det.”
Og så ble vi bare liggende sånn og tenke, natten gikk og dagen kom, vi snakket litt om familieliv og skoler og sånt, men for å være ærlig så var det litt vrient å konsentrere seg om å holde smalltalken gående. Man kan si at vi hadde nok av andre ting å tenke på. Har. Har nok av andre ting å tenke på.

Maja snur seg over på siden og hviler haken i hånden. Jeg vender meg, jeg også, så jeg blir liggende og speile henne.
”Du?” sier hun. ”Sånn jeg ser det.. Så har vi to alternativer.”
”Jaså?” sier jeg.
”Ja. Vi kan jo dra hvor vi vil i hele universet, ikke sant?”
Jeg nikker. ”Det stemmer.”
”Akkurat. Da kan vi enten omfavne døden og gjøre det beste ut av den. Anine og Maja på nye eventyr! Vi reiser til Afrika, til Mars, til månen, til Atlantis! Vi spionerer på folk! Vi spionerer på Johnny Depp i dusjen! Vi leker incubuser, og kysser Sondre Lerche mens han sover! Vi tyvlytter mens Regina Spektor øver! Vi kan stå midt på scenen og se på forestillinger og konserter! Vi kan kaste egg på folk vi ikke liker!”
Jeg smiler. Hun er så søt når hun snakker; den ledige hånden flagrer som et blad i vinden.
”Eller?” sier jeg.
”Eller..?” hun ser forvirret ut.
”Ja? Du sa det var to alternativer?”
”Ah”, sier hun. ”Ja. Eller. Så utsetter vi alt det der til den tjuefjerde desember, drar tilbake til Kirén og Jacob nå og følger med på våre kroppers Siste Reis først.”
Jeg sukker.
”Greit”, sier jeg, ”Greit, greit. Lukk øynene og tenk på Kirén.”

Høy musikk, lite lys, mange folk. En gigantisk, firedelt fontene, som spytter champagne, vodka, øl og vin i fire store marmorkar.
”Skulle Kirén på en fest i kveld?” spør Maja, hun må rope over musikken.
”Vel”, sier jeg, forvirret, ”jeg var invitert på en avslutningsfest, men det var bare en høflighetsinvitasjon – de vil jo egentlig ikke at jeg skal komme, jeg er ikke så veldig festete av meg. Men det må visst ha gått henne hus forbi!”
Maja nikker.
”Hun må jo være her et eller annet sted, siden det var hit den tankeforflyttingsgreia førte oss! – HEI, se, det er jo meg! Jeg mener Jacob!”
Og ganske riktig; i et hjørne står Jacob i kroppen til Maja og forsøker å bli kvitt fire-fem gutter fra parallellklassen. Magnus fra D gjør et tappert forsøk på å sno en bola høyrearm om den smekre, kjolekledde midjen hans. Jacob ser så irritert ut at jeg må le.
”Og der!”, sier Maja, ”der er du! Kirén! Med en gutt!”
Jeg snur meg mot der hun peker.
Kirén i Aninekropp står sammen med Tobias, hvis karakteristiske, hektiske armbevegelser vitner om et vanskelig samtaleemne. Jeg går nærmere, for å lytte.
”.. så det jeg prøver å si, er vel at jeg savner den gamle Anine”, sier han.
”Men jeg skjønner ikke hva du mener?” sier Kirén.
Majaene lener seg nærmere, de hører etter, de også.
”Du har forandret deg” sier Tobias.
Kirén sier noe jeg ikke klarer å fange, og Tobias rister på hodet, før han bøyer nakken, ser i gulvet, vil ikke snakke mer.
Desperasjon brer seg over Kiréns ansikt, hun lener seg fremover, løfter haken hans.. og kysser ham. Hun kysser ham. HUN KYSSER HAM!
Jacob gir fra seg et lite skrik, før han stormer ut av lokalet, så Majahåret står som en rød sky bak ham. Kirén ser ham, slipper taket i Tobias og løper etter, ”vent!” roper hun, ”vent, jeg liker ham ikke, du skjønner ikke, jeg gjorde det ikke for meg, jeg ville bare .. hallo, vent da, du vet jo at jeg liker deg!”
Tobias blir stående som et spørsmålstegn.
”Flott”, mumler jeg, ”nå tror hele skolen at jeg er lesbisk.”

”Aha”, sier Magnus, han høres så fornøyd ut at det er til å le av, ”dette forklarer jo hvorfor hun rødtoppen ikke ville snakke med oss.”