Julekalenderen: Del 16

Jeg står i mine egne tanker, fremdeles med pepperkaken mellom to fingre, og hører ikke at hun kommer. Enser ikke engang at hun stopper opp og blir stående rett bak meg. Hun leser over skulderen min; ”er du ensom?” spør hun, jeg skvetter så hjertet spretter ut av hendene mine og flyr gjennom gangen. En haug av skjerf demper fallet og hindrer det i å knuse. Jeg snur på hælen, og ser rett inn i det fine, åpne ansiktet til Maja. ”Unnskyld”, sier hun, ”jeg mente ikke å skremme deg.” Jeg rister på hodet, ”det går bra”, sier jeg, og bøyer meg ned for å plukke opp kaken igjen. ”Og ja, det er jeg forsåvidt, ensom altså, men dette er ikke min pepperkake, så det er ikke min hemmelighet, om du skjønner, er ikke min melistekst, jeg vet faktisk ikke hvem som.. hei, vent! Du kan se meg!”
Hun hever et øyenbryn. ”Jaså” sier hun, mest til seg selv, tror jeg, ”så drømmer jeg fremdeles. Det var enda godt, antar jeg. Så det er sånn lucid dreaming føles. Så underlig.”
Jeg forstår ikke. ”Hvordan kan du se meg? Du ligger jo oppe i sengen min sammen med Kirén, du sover, hvordan kan du være her, og hvordan kan du se meg?”
”Kirén..” mumler hun, ”det er noe kjent med det navnet..”
”Det er det, ja. Kirén er navnet på den jenta du tilbrakte hele gårsdagen med. Hun du bakte denne med?” Jeg holder opp pepperkaken, som et gult kort til en fotballspiller. ”Kirén er hun du reddet på kirkegården, husker du? Og da kunne du ikke se meg!”
Maja setter seg rett ned på gulvet, to dype furer i pannen og en igjensnurpet munn får henne til å se eldre ut.
Et plutselig innfall: ”Er du en gnist?!”
Hun kikker opp på meg, ”hæ?” spør hun, ”en hva?”
Jeg knekker i knærne og synker ned på huk ved siden av henne, pepperkaken henger i et løst grep med de to myke buene vendt mot gulvet, som et spar-ess.
”En gnist”, sier jeg, ”en av Kiréns egne? En av hennes folk?”
Hun ser fremdeles fullkomment uforstående ut, og jeg kjenner at iveren min avtar.
”En.. en allmektig?” forsøker jeg.
”Du er veldig rar”, sier Maja.
”Ja”, sier jeg, matt, ”jeg er vel kanskje det.”

Jeg prøver å spørre henne om hun har skjønt greia med pepperkakene. ”Jeg fulgte etter sikkert tredve mennesker”, sier jeg, ”og alle sammen endte med å fortelle hemmelighetene sine. Og gjorde de det ikke selv, så gjorde kakene det selv. Med melis. De pepperkakene der er magiske. Og jævelig farlige.”
Maja sier ingenting.
”Fortalte ikke Kirén deg noe som helst?” spør jeg.
Ingenting. Fremdeles ingenting.
”Så du.. du stod og delte ut pepperkaker en hel dag med en totalt fremmed, helt uten grunn, og etterpå gikk du hjem og la deg i seng med henne? Bare på innfall, liksom?”
Stemmen lyder mer skingrende enn jeg hadde tenkt, jeg kremter, og legger til: ”altså, det er ikke det at jeg dømmer deg eller noe, jeg skjønner jo at du er i sjokk og alt det der, jeg bare.. synes det er litt rart, det hele.”
Endelig åpner Maja munnen.
”Jeg skjønner ikke hva du snakker om”, sier hun. ”Og hva mener du egentlig med at jeg har lagt meg med noen? Jeg har vært alene på et eller annet gjesterom helt siden jeg kom hit.”
Jeg rister på hodet. ”Du er veldig forvirret, er du ikke?”
”It takes one to know one”, svarer hun.
Vi blir sittende og småkrangle, helt til jeg kommer på å vekke Kirén. ”Hun kan avgjøre hva som stemmer”, sier jeg, ikke helt uten en triumferende mine, og snart har vi plukket oss selv opp fra gulvet og gått til Kiréns soverom. Maja vil helst banke på, men jeg rister bestemt på hodet, trykker dørhåndtaket ned og går rett inn. Maja blir stående rett bak, i døråpningen. Synes som møter oss får oss til å gispe helt på likt: i sengen ligger Kirén krøllet opp i en slags fosterstilling, med pannen mot veggen, og ved siden av henne, rett som en strek og liggende på siden så ansiktet bare synes i profil, ligger Maja! Dynene har de sparket ned i fotenden, og der ligger de som to små hauger.
Bildet: to kropper og to dyner, formet som et spørsmålstegn og et utropstegn ved siden av hverandre, bleke konturer mot en hvit madrass, rammet inn av fire sengestolper. Det hele hadde vært riktig så stilig om bare ikke det var så forbanna sykt.
”Hva faen?!” sier Maja bak meg.
Stillhet, sier Maja foran meg.
Vi rygger lydløst ut av rommet og lukker døra igjen etter oss.

”Okå”, sier jeg, ”her trengs det en forklaring. Hvem i helvete er du?”
”Hvem i helvete er jeg?!” Hun ser på meg med øyne på størrelse med grytelokk, det er hakket før jeg venter å se fråde rundt munnen hennes, ”hvem i helvete er det.. det vesenet i sengen?!”
Jeg vet ikke hva jeg skal svare, men rekker ikke si noe uansett –jeg er alt for opptatt med å holde igjen jenta, som forsøker å storme soverommet.
”Det er ham!” skriker hun, ”det er ham, det er ham, jeg er sikker! Herregud, jeg skal drepe ham, la meg gå, det er ham!”
Jeg klamrer meg fast i skuldrene hennes, kjenner håret hennes mot ansiktet, rødt og vilt i munnen, øynene, hun klorer og biter, hun slåss som en gal for å slippe fri, ”slapp av!” sier jeg, ”slapp av, ro deg ned! Maja! Maja! Maja! RO. DEG. NED.”
Vi hører romstering på naborommet; de andre har våknet. Det er som om Maja fryser til is. All kamplyst er borte. Hun ser så redd ut at det er til å gråte av. Jeg bestemmer meg i løpet av et millisekund. Lukker hendene rundt håndleddene hennes, presser øynene sammen og tenker oss til trygghet.