”Da trenger vi kanskje pepperkaker først?”, sier Maja.
”Du er ikke så dum, du”, svarer Kirén, i et tonefall som indikerer en sterk mistanke om det motsatte.
Jeg sitter på kjøkkenbenken og observerer dem, tør ikke si noe i tilfelle Maja fremdeles ikke vet at jeg er her; Kirén kan jo glemme seg og svare meg, og når Maja ser henne snakke til en usynlig samtalepartner så har vi det plutselig gående. Nei, det er nok best at jeg holder kjeft.
Maja gir seg til å romstere i skapene. Kirén står med armene i kors over brystet og rister på hodet. ”Maja”, sier hun, ”vi har ikke tenkt å bake pepperkaker, så du trenger ikke lete etter ingredienser.”
”Ikke?” sier Maja.
”Nei.”
Kirén legger håndflatene mot kjøkkenbordet, og løfter dem sakte. Etterhvert som hendene hennes beveger seg oppover, fylles mellomrommet mellom dem og bordet med en stabel pepperkaker, som vokser seg stadig høyere. Innen hun er ferdig ligger det store, perfekte hjertepepperkaker over halve kjøkkenet. ”Nå”, sier hun, ”kan du få se i skapene. Jeg antar vi har noen bokser et eller annet sted.” Maja nikker, og begynner å lete. Jeg prøver å få et glimt av ansiktet hennes, men det er til enhver tid skjult av håret eller en skapdør. Kroppsspråket røper ingen tanker eller følelser om Kiréns magi. Som om det ikke var noe å tenke over i det hele tatt. ”Åja, hun tar kaker ut av løse luften, jaså, hvor har de kakebokser i dette huset.” Maja er nok mer skadet av det som skjedde den trettende enn jeg trodde.
De stiller seg opp midt i den største menneskemengden de kan finne, med nisseluer på hodet, pepperkaker i hendene og påklistra glis under fregnete nesetipper. Det er lunsjtid, og selv om det er en vanlig arbeidsdag så er byen smekkfull av juleshoppere.
”Skal vi ikke ta betalt for dem?” spør Maja, og veiver med et spesielt velformet hjerte for øynene på Kirén.
”Niks. – Her, min gode mann, ta en pepperkake! God jul, ja!”
Og så følger et par timer der de to jentene prakker kaker på tilfeldig forbipasserende, og for å være helt ærlig så er jeg ikke engang i nærheten av å skjønne poenget. ”Kirén”, hvisker jeg, ”hvis du vil gjøre folk lykkelige så tror jeg det trengs mer enn en pepperkake.” Kirén rister på hodet, men unngår å svare. ”Seriøst”, sier jeg, og legger begge hendene mine på skuldrene hennes, ”jeg vet at du er desperat, men nå tenker du ikke helt klart. Dette kommer ikke til å fungere! Back to the drawing board, love!”
Kirén rister meg av seg, og kaster et kjapt blikk etter Maja, som står flere meter bortenfor og snakker livlig med en liten gutt og bestemoren hans. Hun er tydelig utenfor hørerekkevidde. ”Anine”, sier Kirén, ”du tror vel ikke at dette bare er vanlige pepperkaker?” Jeg svarer ikke. Jo. Jeg trodde vel egentlig at det bare var vanlige pepperkaker. ”Okå”, sier hun, og ler, ”greit. Da vil jeg at du skal følge etter et par-tre av de som får kaker. Skjønner? Dra til hjemmene deres. Skolene, jobbene, butikkene de går i. Det burde bli tydelig ganske fort.”
Den første jeg følger etter, er en jente på min alder, litt yngre kanskje, hun drar til KG for å få med seg siste time i norsk. På veien spiser hun hele pepperkaken i tre biter. Hun presser fingrene hardt mot magen, den rumler så høylytt at det grenser til parodisk; hun har neppe spist i dag. I klasserommet sitter hun stille og tar notater, helt til gutten på nabobordet lener seg mot henne og spør hvor hun har vært hen hele dagen. ”På helsestasjonen”, svarer hun. Hun ser overrasket ut, rødmer, flere på rekken foran snur seg. Hun bøyer hodet mot pulten for å skrive videre, men det er som om det ikke lar seg gjøre, hun ser opp igjen og hever stemmen: ”jeg har tatt to graviditetstester hjemme og begge var positive men jeg var ikke positiv, for å si det sånn, så jeg dro for å få det sjekket ordentlig, jeg krysset fingre og trakk inn magen så den ikke skulle bule, sånn at hvis vinden snudde så ville jeg ikke forbli sånn, jeg hoppet over streker og det hele men det hjalp lite, det viser seg at jeg virkelig er fucked - vel, altså, selvfølgelig er jeg det, det sier seg jo selv når jeg må teste meg, jeg er jo ikke akkurat Maria som kan bli gravid av ingenting - men jeg mener at jeg er fucked i betydningen ’jeg sliter noe inni hampen’, for jeg er gravid – gra-fuckings-vid! - og nå må jeg fortelle det til Torstein, stakkars Torstein, faren hans som vil at han skal være jomfru til barnebarna er konfirmert, vet noen om han har pianotimer på torsdager eller om han drar rett hjem etter skolen?”
Og på Kristelig Gymnasium var alle enige om at det hadde vært en fin dag.
Den neste jeg blir med er kledd i dress, bærer en stilig koffert og snakker fort i handsfree. Pepperkaken skylles ned med en dobbel cortado foran et speil; i speilbildet gransker han den unge kvinnen som retter på håret hans og fjerner ringer under øynene hans med en foundationkantet svamp, han tygger seg tenksomt på innsiden av kinnet, og idet han reiser seg for å gå, kaster han ut en enkelt kommentar som hun skal komme til å tenke på hele resten av dagen, og sikkert enda lenger også: ”du er blitt mye penere siden du begynte her, har du gjort noe spesielt? Uansett burde du kanskje begynne å tenke på å arbeide foran kameraet istedenfor bak det.” Tre minutter senere synker han ned bak et bord, klar for å lyve til nasjonen, dette er jobben hans, dette er livet hans!, han leser raskt igjennom stikkordene på pappkortene foran ham, ”tull”, tenker han, og blar videre til neste kort, ”tøys. Ufullstendig. Kjedelig. Kjedelig. Strippet for alle de viktigste detaljene. Tull.” Og med ett vet han det: i dag. I dag er dagen da han skal fortelle alle de historiene som han ikke får fortelle. De som må sensureres, dekkes opp, pyntes på, de som det ikke er fordelaktig for stasjonen at han forteller. Et lys blinker ved siden av kameraet, nå er han på lufta, han smiler og kjenner at ordene flommer ut av munnen hans, han kan ikke noe for det, en salig strøm av yrkeshemmeligheter, sladder, fortellinger om korrupsjon, store saker som ble dysset ned i sin tid, av, for ham, uforståelige grunner. I dag er dagen han viser fingeren til gutta med papirarbeidet. I dag er dagen han kommer til å få sparken.
Hele ettermiddagen og kvelden følger jeg etter folk og hjertene deres. Et lite barn forteller moren at det var han, og ikke hans bror, som ga sjokolade til hunden enda han visste at den ikke tålte det. En gammel dame forteller sin mann hva hun har kjøpt til ham i julegave, og blir så rasende på seg selv at hun straks må forlate rommet. To venninner krangler så busta fyker på Tøyen, og når de er ferdige, føler de seg nærmere hverandre enn noensinne.
En sekretær gir pepperkaken til sjefen sin i en pose fra Kaffebrenneriet, sier at han fikk den med gratis da han var ute og kjøpte overtidsbaguetter. Idet han forlater kontoret hennes, skriver kaken på seg selv med melisbokstaver: ”jeg har vært forelsket i deg siden første arbeidsdag.” Hun leser den, setter seg ned, reiser seg igjen, går et par runder rundt på gulvet foran skrivebordet, lener pannen mot veggen og mumler lavt til seg selv. Løfter kaken mot munnen, ombestemmer seg, legger den i en skuff, lukker den, låser den med en liten nøkkel, låser opp igjen, ser på kaken en gang til, fastslår at hun ikke har lest feil, låser på nytt. Hjertet blir liggende i skrivebordet, alene, hun skrur av lyset på kontoret og trekker kåpen med seg fra en stol ved døren, sier til kollegaen i naboværelset at hun må dra hjem tidlig; det er noe med et rør som har sprunget lekk, hun småløper gjennom korridoren, blir stående og trippe i heisen. Vel utenfor bygningen trekker hun frem mobilen og skriver en sms, leter seg gjennom kontaktlisten og finner navnet på sekretæren. Hun lukker øynene og trykker på send.
Et ektepar spiser kakene inne i salen på operaen, de ser Nøtteknekkeren, og i pausen forteller kona at hun er syk, alvorlig syk. ”Jeg vet det”, sier mannen, han presser hodet hennes mot skulderen sin, ”jeg har visst det lenge.” Hun har vært så redd for å fortelle det. Vært redd for hvordan han skal reagere. Vært redd for at det skulle bli mer virkelig, mer seriøst, om han fikk vite det. Han nikker. Han forstår.
De drar hjem før det ringes inn til andre akt.
Når jeg kommer hjem til meg selv er det blitt sent på kvelden, og både Maja og Kirén har lagt seg i min gamle seng. De sover tungt, og jeg blir gående rundt i huset og tenke. På en hylle i gangen finner jeg et siste pepperkakehjerte under et par votter. Med store melisbokstaver står det skrevet:
”Jeg er ensom.”
Bare det.
Jeg er ensom.
2 livstegn:
jeg er målløs
Dette var fantastisk Maren!!!
Legg inn en kommentar