Julekalenderen: Del 14

Det var Kirén som tok henne med hjem. Kirén som pakket henne inn i et ullteppe og kokte te, Kirén som måtte trekke den hvite kjolen over hodet på henne fordi hendene hennes fremdeles skalv etter sjokket. Kirén som snakket rolig med henne og fant ut at hun het Maja, at hun gikk i en teatergruppe som var blitt leid inn til å gå i tog på kirkegården. Jeg ville så gjerne hjelpe, ville trøste eller bare være der på et vis, men Kirén gjorde det klinkende klart med ett eneste blikk at jeg skulle holde meg på avstand. Forståelig, kanskje; jenta var skremt fra sans og samling av fem lik – å få vite at hun befant seg i samme rom som et lys levende spøkelse, ville kanskje ikke hjulpet noe særlig.

Vi løp så snart Kirén skjønte hva som hadde skjedd. Maja ville at vi skulle stoppe, hun ropte det gang på gang, ”vi må ringe politiet” – hun hadde ikke gjort det, sånn som hun sa at hun hadde, det hadde hun ikke rukket, hun måtte bare bløffe og håpe på at det fungerte – men Kirén ville ikke stoppe, hun gråt (krokodilletårer, om jeg ikke tar helt feil) og klamret seg til Majas hånd, og Maja gråt, hun også. Vi hoppet på en bane, den stod allerede på stasjonen da vi kom, og på veien hjem ble de to kroppene sittende og hyperventilere. Kirén tørket tårene og nesen med håndbaken, snufset igjen og igjen, før hun hvisket et takk, tusen takk. Det var det første Maja hørte henne si, og det var som om stemmen vekket henne fra en eller annen transe; krampegråten opphørte, og med ett var hun helt rolig. Ansiktet var fremdeles like hvitt som kjolen, og hun måtte holde seg selv i hendene for at ikke folk skulle se at de skalv, men ellers så hun, etter forholdene, usedvanlig fattet ut.
”Hva var det der?”
Da Kirén ikke svarte, fortsatte hun: ”de var døde! Jeg så jo at de holdt deg oppe, de snakket! Men de var døde! Vi må tilbake, vi må varsle noen! De kan vel ikke bare bli liggende der? I en haug?”
Men Kirén ristet på hodet, ”kom”, sa hun bare, og så gikk de av banen og gikk hjem og jeg skjønner ikke helt hvordan hun greide det, men hun klarte å roe Maja helt ned, hun fikk henne til å gå med på å legge seg på gjesterommet, og nå ligger hun og sover der inne, tungt, uendelig tungt. ”Imponerende”, sier jeg.
”Mennesker i sjokk er føyelige som overkokt spaghetti”, sier Kirén. Høytidelig, som et gammelt visdomsord.

Kirén presser neglene inn i det ene klementinskallet etter det andre, har tydeligvis mer glede av å skrelle enn av å spise, for båtene blir liggende på rekke og rad og tørke. Jeg spør henne om det går bra med henne og hun trekker på skuldrene. ”Hvem var de?” spør jeg.
”Gnister”, svarer hun. ”De jobber på den stjernen jeg egentlig skal oppholde meg på i føravstemningstiden. Så på en måte antar jeg du kan kalle dem mine fangevoktere.” Hun flirer gledesløst, river nok en lang remse klementingskall av frukten så saften spruter.
”Jeg hadde ikke tenkt på at de også kan ta kropper”, mumler hun. ”Selvfølgelig kan de også finne seg kropper. Så dum jeg har vært! Heretter må vi holde oss unna alle steder der folk kan tenkes å dø eller være døde, skjønner du? De er nødt til å finne seg lik som de kan ta bolig i, de kan ikke røre meg så lenge jeg er menneske og de ikke er det. Og ettersom de ikke kommer til å drepe noen for å få tak i meg – det går imot det dyrebare reglementet deres – så kommer de til å måtte holde seg på det området der likene allerede befinner seg; de kan jo ikke akkurat gå rundt som zombier på skolen eller Karl Johan eller Oslo City og skape kaos i menneskeverden.” Hun trekker pusten dypt. ”Nei, de kommer nok til å forsøke å lure oss inn på et sykehus eller et ulykkessted eller noe sånt. Et sted der det vrimler av døde kropper de kan gå inn i og manøvrere lenge nok til å få has på meg.” Jeg kommer til å tenke på hvordan jeg ikke kunne styre meg, hvordan jeg følte at jeg måtte følge etter Lucia-toget, som ved trolldom. Sier ingenting. Sier ikke at jeg er redd for hva de kan gjøre med meg, eller at jeg er redd jeg ikke kan stå imot triksene deres.
”Kirén?” Det er en kjent, dyp stemme, den kommer fra vinduskarmen, og Kirén smiler allerede før hun har sett opp. ”Jacob!” roper hun, og kaster seg mot vinduet. Han sitter der ute, på gesimsen, og hun åpner for ham, ”hvordan kom du deg ut? Så godt å se deg!” Jacob ble holdt på den samme stjernen som Kirén er på flukt fra, men klarte visst å unnslippe da fangevokterne besøkte kirkegården. ”Og så kom jeg bare rett hit”, avslutter han. Gjensynsgleden dem i mellom er så stor at den smitter over på meg, og et lite øyeblikk glemmer jeg nesten at dette er fyren som for nøyaktig to uker siden dyttet meg foran en trikk og ut i døden.
”Jeg er så glad for at du er her”, sier Kirén, ”men du kan ikke bli her så lenge.” Og så forteller hun i korte trekk hva som har skjedd, mens Jacob blir sittende og gape, han gisper på alle de rette stedene, og når hun kommer til den delen med at Maja ligger på gjesterommet, reiser han seg brått.
”Jeg vil se henne”, sier han.
Kirén ser på ham med store øyne. ”.. Se henne?”
Han nikker.
”Kirén. Du vet hvorfor jeg kom. På stjernen sa de at du ikke elsker meg, at du bruker meg. Jeg vil bare se jenta som reddet deg. Er det for mye å be om?”
Det er noe her jeg ikke skjønner, noe jeg ikke får tak i, blikket hans er megetsigende og han legger et merkelig trykk på hvert ord, hun sukker og nikker. ”Maja er en veldig søt jente”, sier hun, ”uten henne ville jeg ikke vært her. Vi må passe på at vi ikke vekker henne.”
De forsvinner inn på gjesterommet, og blir der hele resten av natten. Store deler av dagen også. Når døren omsider åpnes, er Jacob borte igjen, og Maja har våknet.