Julekalenderen: Del 12

Treng deg på, sinnsro, her skal du motstand finne!
Kongeriket har gått av skaftet. Nettavisene spyr ut minst fem oppdateringer på saken hver eneste time – og alle handler de om hvor underlig det er at ingen har snøring på hva som egentlig har skjedd, og har du noen teorier så ring nå for guds skyld tipstelefonen. Journalistene har gått systematisk til verks, virker det som, de har startet på A og bladd seg gjennom telefonlistene sine, ringt hver eneste kontakt fra den Amerikanske Ambassaden til Åge Aleksandersen, alle har fått uttale seg. Ingen tanke er for dum i et land av spørsmålstegn.
Hva i all verden er det egentlig som foregår?
Et juletre flytter seg på uforklarlig vis fra en by til en annen, tre branner trosser tyngdekraften, de henger i luftrommet over Oslo i litt over en time – og når byens innbyggere våkner neste morgen, er det til tre enorme overraskelser.

1. På Egertorget er det reist et kjempestort partytelt, men på innsiden er det verken bord eller stoler, bare utallige kjøleskap, frysere og andre beholdere, med mat nok til å mette utallige munner (særlig høy er jubelen fra det nysgjerrige publikum idet en politimann finner en ansamling kjøleskap brukt til å oppbevare kilo på kilo med ordentlig smør – og bare smør!). På den ene langveggen står det skrevet med store, vennlige gullbokstaver: ”Til de fattige.”
2. På universitetsplassen, der det de siste dagene har vært sørgelig tomt uten juletreet, står det tett i tett med gryter fra Frelsesarmeen. Alle grytene er fylt til randen med presanger, som, når de pakkes opp for å sjekkes for bomber og lignende, viser seg å inneholde vakre, fargerike leker. På alle står det: ”Til Barna! God jul!”, og dét er alt. Frelsesarmeen rister på hodet – det er ikke deres verk, men kan de kanskje få distribuere gavene allikevel? Politikere biter seg i leppene sine, er fristet til å si ja, om ikke annet så for å få de hersens grytene unna plassen, men kan de det? Hva om det er tyvegods? Hva om det er terror? Hva om det er et tvilsomt kommersielt prosjekt som har til hensikt å hjernevaske ungene til å tro at det er morsommere å leke med leketøy og egen fantasi, enn det er å bruke iPad og playstation? Det vil jo i så fall være et steg tilbake, og tilbakesteg er jo det motsatte av utvikling, og hvordan skal man vinne et stortingsvalg om man ikke har utvikling å vise til?
3. I hager over hele byen står geiter bundet fast til portstolper, postkasser og trær. På Grefsen er det til og med en geit knyttet fast til en liten gutt, han skulle ut og lage snømann da han plutselig ble truffet av noe hardt, og da han kom til seg selv igjen så stod han der, da, med geiten sin og et stramt bånd om livet, og visste ikke annen råd enn å bli stående der.
Geiter har altså tatt over forstadene. De stamper med hovene i snøen, går i ring og breker forvirret. Dyrebeskyttelsen, politiet og frivillige kjører fra hus til hus fra morgen til kveld, og henter inn nesten seks tusen geiter. Alle dyrene har fått halsbånd; små medaljonger, inngravert med teksten ”til familien – eller til Afrika.”

Det krangles og ropes på alle gatehjørner, hviskes og skrikes, eksamensvakter gir opp å holde ro i klasserommene og blir heller med i diskusjonen, foreldre glemmer å hente ungene sine i barnehagene fordi de sitter fordypet i spennende samtaler i jobbkantiner, nyforelskede par slutter å kysse; de vil heller tenke, Putti Plutti Pott glemmer å gå på scenen; han har en meningsutveksling med sminkøren på omkledningsrommet. Ingen mat er meldt stjålet, ingen leketøysfabrikker er meldt ranet (Stoltenberg foreslår å ringe julenissen og høre om alt er som det skal på Nordpolen, men angrer straks på fjasekommentaren og får skrevet en tresiders offentlig unnskyldning som han kan begynne å øve på til nyttårstalen), ingen geiter er meldt savnet. Hvem står bak? Hvor har de fått tak i alle tingene, og hvordan har de klart å legge dem ut uten å bli sett? Når? Og ikke minst – hvorfor?!

”Du er fornøyd med deg selv nå, er du ikke?”
Kirén trekker på skuldrene. ”Kanskje litt”, svarer hun.
I hele dag har vi sittet på bakerste rad i klasserommet og tyvlyttet på klassekameratenes samtaler. Munnvikene hennes har klatret sakte men sikkert hele veien opp til hårfestet.
”Men hvordan skal du få æren for det, da, når ingen vet at det var deg? Er ikke det hele poenget? Hvordan skal du få dem til å skjønne det?”
Hun vifter utålmodig med den ene hånden; ”slapp av, Padawan. Som vi sier der jeg kommer fra: alt løser seg for den allmektige.”