Julekalenderen: Del 11

Vi har tatt banen opp til Holmenkollen. Kirén ville se på utsikten (og dessuten komme seg litt vekk fra min mor. Jeg fortenker henne ikke i det.) Hun sitter på et sitteunderlag i snøen og drikker solbærtoddy fra termos, jeg prøvde å fortelle henne at det sikkert finnes en drøss med benker her oppe, men hun ville heller finne et øde hjørne for seg selv, komme seg litt unna folk, ville kunne prate i fred. ”Dessuten”, sier hun, ”vil jeg gjerne kunne gjøre sånn her.” Hun legger hånden over termoskoppen, og når hun skiller dem fra hverandre igjen, ryker det ikke av solbærtoddyen lenger. Hun klapper tre ganger i hendene; for hver gang løper det et lite lys ut gjennom glippene mellom fingrene på hennes høyre hånd og videre ut i vinterlufta. Vi blir sittende helt stille og beundre de små flammene idet de virvler oppover, oppover, oppover, som ildfluer på vei mot himmelen. ”Nå”, mumler hun, ”følg med nå..”
Der oppe, rett over den intetanende hovedstaden, stopper de midt i løse luften, blir hengende et øyeblikk, før et plutselig, blendende lysglimt farger hele natten hvit, og så ett til, og ett til, som om verdensrommet forsøker å ta bilder av jule-Norge med verdens største blitz.
”Øynene mine..” stønner Kirén, hun blunker som besatt, ”de tålte sikkert ikke lyset”, forklarer jeg, åndsfraværende, ”de tilpasser seg nok snart.”
For å være ærlig bryr jeg meg ikke noe nevneverdig om Kiréns øyne eller deres tilstand, for på himmelen henger tre enorme flammer, bare henger der, brenner av seg selv, brenner luft og kjærlighet og solbærtoddy.
”Har du.. Har du hentet ned stjerner?” spør jeg.
Kirén har endelig klart å åpne øynene igjen, og nå kikker hun tilfreds på verket, ”selvsagt ikke”, sier hun, ”jeg har tent lys.” Jeg ser nok ut som et spørsmålstegn, for hun fortsetter: ”det er jo tredje søndag i advent? Da må man jo tenne lys. Så tenner vi tre lys i kveld. Vi tenner dem i vrede.”
Jeg må le. ”I vrede?” Det ser ikke akkurat sånn ut, snarere tvert om. Det mørke håret har hun hengende løst så bølgene fanges opp i bretten på et stort, blått skjerf, hun har grønne votter og skinnende øyne, roser i kinnene og saftrøde lepper, og jeg kjenner at jeg blir bitter. At jeg aldri kunne se at jeg var pen mens jeg var i live. Jeg føler meg med ett som en gammel dame som kommer trekkende på bilder fra hennes ungdom, presser fingeren hardt mot papiret, ”det der er meg, ser du det, ser du hvor vakker jeg var!”, tidene kom, tidene henrullet.
”Du virker ikke så veldig sint” sier jeg.
Hun snur seg mot meg med rynker i pannen.
”Sint, bedrøvet, desperat.. Kall det hva du vil. Tiden er i ferd med å løpe ut.”

Og så forteller Kirén, hun fortsetter der hun slapp, og ber meg, etter mine tre første, om å droppe avbrytelsene og heller høre etter. Jeg legger hodet mitt på skulderen hennes, lar blikket hvile på adventslysene – prøver å ikke fundere på hva folk tenker der nede i byen, om de har panikk, om nrk har fått tak i Knut Jørgen Røed Ødegaard ennå og om pressen allerede har gått i gang med en sak på ”Juleterroristen” – jeg lytter, og Kirén forteller.

”Fordi hele folket mitt består av den samme flammen, den samme energien, og, kanskje først og fremst, fordi vi alle er allmektige, så sier det seg selv at ingen av oss er sterkere eller svakere enn resten. Det finnes ikke noe sånt som ’Super-allmektig’ eller ’Allmektig minus’. Men vi er delt inn i ulike interessefelter og avdelinger, vi tar oss av forskjellige ting og har bestemte ansvarsområder, og vi har en demokratisk valgt leder til å holde orden i sysakene. Kongen eller, som nå, dronningen, har ikke noen flere krefter enn oss andre, men hun får bestemme, delegere og komme med forslag som resten av folket kan stemme over. Når en leder blir gammel, vender han eller hun tilbake til ilden for å samle energi, akkurat som alle oss andre. Da velges det en ny leder, og alt det den gamle fikk utrettet, blir annullert, må stemmes over på nytt. I de første dagene etter at vi har fått en ny monark, bryr vi oss utelukkende om alskens avstemninger; vi deler oss inn i større og mindre grupper, alt etter sakenes viktighet, og bestemmer om vi skal fortsette som før eller gjøre noe helt annet – skal vi for eksempel fortsette å ha giraffer? Skal vi lage flere måner? Er vi fornøyd med tyngdekraften sånn som den er, eller burde noe forandres? – og resten av universet, jorda inkludert, må styre seg selv en liten stund. Det går sjelden særlig bra, men vi pleier å hente oss greit inn igjen. Bortsett fra den gangen med dinosaurene, men da gikk vi jo fra en svært konservativ leder til en som var ganske så liberal, mange vil til og med kalle ham eksentrisk - har du sett apene? - det er ikke rart bestemmelsesperioden tok litt lenger tid enn normalt og at vi kanskje var litt .. fraværende. Men det er ikke poenget. Uansett. Lederen trenger ikke bare å ta tak i den gamle lederens lover og bestemmelser; hun kan også initiere egne saker. Den regjerende dronningen, Tilien, er nokså ny – og nokså gal. Hun vet at jeg har regjert tidligere, og er redd jeg ønsker å kaste henne av tronen og bli gjeninnsatt. Det gjør jeg selvfølgelig ikke – jeg har hatt lyst til å jobbe med det jeg gjør nå så lenge jeg har eksistert! – men det klarer jeg ikke få henne til å forstå, og nå har hun foreslått en avstemning om .. meg.”

Jeg gisper, klarer ikke dy meg, ”om deg?!” roper jeg, klapper igjen munnen, rister på hodet. Ingen flere avbrytelser. Lover!

”Du skjønner”, sier Kirén, ”det er bare én måte man kan bli kvitt en gnist på. Vi kan ikke fanges, fengsles, skades, trues, ikke engang om vi går alle mot én. Det blir bare uendelig makt mot uendelig makt. Nytter ikke. Vi er avhengige av demokratiske beslutninger.
På dronningens forespørsel, kan hele folket gå sammen og stemme om å sende gnisten tilbake i ilden, ’for fellesskapets beste’. Blir du hentet tilbake til den store ilden, blir du trykket inn i midten – du kan altså ikke komme deg ut igjen - der du blir benyttet som en ren energikilde. Du får bare brenne, ikke tenke, ikke gjøre, ikke skape, ingenting, bare være en ressurs, noe som holder liv i alt annet uten egentlig å leve selv, helt til lederen som fikk deg sendt dit blir gammel og må byttes ut. Da oppheves dommen din. Det kan ta ett år, det kan ta en million. Alt kommer an på hvor sterk lederen er. Og dronning Tilien? Rablende gal, men vital som en nytent fyrstikk. Får hun meg sperret inne i flammene på falske anklager, blir jeg der inne til jorden har gått under, det kan jeg garantere. Hun må ikke inn for å lade opp batteriene i ilden igjen på en god stund, for å si det sånn. Er det rart jeg er redd.”
Hun sukker, og gir seg til å helle solbærtoddy i snøen. Tegner hjerter. Jeg vil bare klemme henne.

”Det skal mye til å stemme imot dronningens vilje. Og alle vet at dronningens vilje er å gjøre energiverk av meg. At reglementet tilsier at jeg må oppholde meg på en bestemt stjerne helt frem til avstemningen, bare sitte der og bli passet på og dingle med beina, sånn at jeg ikke skal kunne ’gjøre mer ugagn”, gjør jo også at jeg ikke får motbevist henne – jeg får ikke vist de andre at jeg er god, at jeg ønsker alles beste, at jeg ikke er farlig, at jeg ikke fortjener å lukkes inne! Derfor var det at jeg gjemte meg i deg. De kan ikke finne meg så sant jeg er i menneskeham. Og så lenge du svever rundt i nærheten av kroppen din, vil de ikke merke at du og kroppen er atskilt, så de vil ikke finne på å sjekke. Vil ikke lete etter meg. Jeg er så lei for at det måtte bli akkurat deg, men du passet så bra, akkurat passe anonym, akkurat passe ressurssterk, akkurat passe alt – og du ville dø! Du ville jo det! Jeg er så lei for det.. ”
Jeg presser meg mot henne, så hun skal skjønne at jeg ikke har tenkt å dra noen steder. Hun smiler.
”Jeg har altså flyktet til jorden for å bevise at jeg er god, sånn at jeg kan berge bevisstheten. Jeg skal gjøre mennesker lykkelige, og det skal jeg gjøre ved å vise dem Meningen Med Livet.”
”Men du tror jo ikke at livet har noen mening?”
”Og så da? Jeg trenger jo bare overbevise menneskene, ikke meg selv. Og dét gjør jeg ved å gi dem det de vil ha. Får de det de vil ha, blir de glade, og glede er meningen med livet.”
Jeg klarer ikke skjule skepsisen.
”Spytt ut”, sukker hun.
”Vel”, sier jeg. ”Du synes ikke det blir litt.. enkelt? Du gir folk det de peker på, og så skjønner de plutselig hvorfor de er her, liksom?”
Hun trekker på skuldrene, ”jeg sa ikke at det var verdens beste plan. Jeg har bare hatt et lite år på den. Og avstemningen er den 24. Desember – jeg må gjøre folk lykkelige og vise at jeg er snill, og det fort!”
Jeg nikker. Hvordan gjør man folk lykkelige? Ikke spør meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg selv ikke-apatisk engang.
”Menneskene der nede”, sier Kirén, og nikker mot den vesle nåleputen med sine knappenålshoder av lys som er Oslo, ”hva kan jeg gi dem? Hva bør de få, hva trenger folk, hva kan skape glede, og samtidig kjøpe meg litt godvilje?”
Jeg tenker meg om.
”Tja”, sier jeg, ”veldedighet slår jo alltid an?”
”Veldedighet?”
”Ja? Mat til de fattige, den typen ting? Leker til barn som ikke får noe i jula? Eller sånn Røde Kors-saker, kanskje. Jeg ga onkelen min en geit til jul i fjor. En geit til en familie i Afrika.”
Kirén reiser seg, gliser, og før jeg rekker å si noe mer har hun knipset tre ganger med venstre hånd. Flammene på himmelen brenner blått, grønt og hvitt i ett sekund, før de faller til jorden som tre gigantiske snøfnugg.