Julekalenderen: Del 10

Det er ingen skole på lørdager. Det er altså bare å vente på at Kirén skal våkne, og så vil hun fortelle meg alt. Hun har ingen steder hun må dra til. Det er rart å tenke på at for bare et par timer siden satt jeg på rommet til Tobias. Det gikk en god stund fra han sa hadet til Kirén til han ble trøtt. Jeg så på at han leste til samfunnsfagen og at han drakk melk og at han hørte på musikk, spilte aldri en sang ferdig, trykket bare neste, neste, neste, han virket rastløs, hev en blyantspisser fra den ene hånden til den andre så mange ganger at jeg nesten trodde det kunne være et forsøk på selvhypnose. I så fall fungerte det kanskje også, for endelig la han blyantspisseren på skrivebordet, skrudde av anlegget og gikk på badet, og da han kom ut igjen, var det med tannpastaånde og i avkledd tilstand. Jeg så bort, og, enda jeg visste han ikke kunne høre meg, forsøkte å ikke lage en lyd. Han la seg, og jeg begynte å føle meg faretruende lik Edward Cullen der jeg satt på sengekanten hans og smilte og stirret som en gærning. Anine, tenkte jeg, dette er faktisk ganske guffen oppførsel. Så jeg gikk min vei. Bare sånn. Helt uten videre. Reiste meg, gikk ut av rommet hans (uten å se meg tilbake), ned trappene, ut gjennom gangen, ut på gaten på Torshov, gjennom byen og dens fredagsspetakkel, forbi husene med julestjerner og svibler i vinduene, forbi brøytekanter og gjenglemte vanter festet på busker og stolper og søppelkasser. Helt hjem. Mine damer og herrer, jeg gir dere: Anine! Dronningen av Selvdisiplin!
Og nå sitter jeg altså ved sengen til Kirén istedenfor. Og stirrer på henne. Noe i meg mumler om at jeg kanskje har gjort et dårlig bytte.
Kirén ruller seg over på siden og synger i søvne. Jeg får ikke tak i melodien.


”Så der er du altså. Jeg begynte å lure.” Kirén har endelig slått øynene opp, og stemmen bærer tydelig preg av å sitte fast et sted midt i mellom natt og dag. ”Jeg bare .. flyttet meg”, sier jeg. ”Med tanken, vet du. Helt plutselig. Jeg kan ikke kontrollere det ennå.” Hun kveler en gjesp og rister på hodet. Hun spør ikke hvor jeg dro. Det interesserer henne vel ikke. ”Frokost”, mumler hun, ”jeg sier ikke et ord til før jeg får frokost.” Hun klatrer opp trappene til kjøkkenet, og snart lukter hele huset kaffe. ”Det er ikke bra for deg!”, roper mamma, hun kjenner eimen helt inn på rommet hun bruker som kontor, ”det er ikke du heller!” bjeffer Kirén, ”og kanskje kunne jeg klart meg uten det ene dersom det andre var hakket mer overlevbart!” Jeg kommer ilende til for å leke fredsmegler, men mine tjenester viser seg å være overflødige; mamma har allerede smelt igjen døren, og Kirén har lett frem noe musikk fra spotify på datamaskinen i stuen. Nå står hun med kaffekoppen i den ene hånden og tastaturet under den andre, hun skrur opp volumet til maks, det er et eller annet indieband fra Oslo som spiller superhipstrete plinketi-ploink-julemusikk, jeg kjenner det igjen som noe Tobias forsøkte å prakke på meg for flere uker siden. Tobiasmusikk. Selvfølgelig hører Kirén på Tobiasmusikk. Jeg prøver å finne ut hva som ville være verst av det at hun nå kjenner ham godt nok til å be ham om musikkråd (og faktisk høre på dem, ikke bare avfeie dem – at hun bryr seg!), og det at hun har plukket opp nettopp hans smak og liker det helt av seg selv. Det at hun passer med ham. Jeg flirer og himler med øynene. Samme kan det være. Jeg er jo død.

”Sånn”, sier Kirén. Hun har spist frokost. ”La oss få det overstått.”
”En-de-lig”, sier jeg.
”Hvor starter vi egentlig?” spør Kirén.
”Begynn med deg, du. Fortell om deg selv!”
”Vel”, sier hun. ”Jeg liker turer i skog og mark..”
”Kirén..!”
Hun ler.
”Neivel, neivel, okå, jeg skal være seriøs.”
”Fint”, sier jeg. ”Fint. Bra. .. Greit. Hva er du egentlig?”
Hun trekker på det.
”Vi har egentlig ikke noe navn”, sier hun.
”Hæ” sier jeg.
”Altså. Det du må forstå. Er at mitt .. folk. Vi er De Eneste. Vi skapte Alt, vi opprettholder det, og en dag blir det vi som ødelegger det.”
Jeg blir stille et øyeblikk mens jeg prøver å svelge informasjonen. Så spør jeg:
”Så.. dere er Guder?”
Kirén rister på hodet.
”Ikke vær dum, da. Vi skapte jo dem også, selvfølgelig. Og det er faktisk litt av poenget jeg vil fram til her. Vi er Skaperne av Skaperne. Skjønner? Det er bare oss. Ingen over, ingen ved siden, bare en helvetes masse ræl under. Derfor trenger vi egentlig ikke noe navn.”
Hun gjør en elegant bevegelse med håndleddet, og det slår meg at hun bruker kroppen min til tegnsetting.
”Er ikke det litt.. arrogant?” spør jeg.
Hun hever et øyenbryn, nedverdiger ikke spørsmålet et svar.
”Greit”, sier jeg, ”men det gjør det i alle fall veldig komplisert å forholde seg til dere.”
Hun nikker ettertenksomt, ”det kan du ha rett i”, sier hun. ”Jeg antar at du kan kalle oss gnister. Akkurat i denne samtalen, iallefall.”
”Gnister?”
”Ja. I mangel på noe mer kreativt.”
Kirén trekker pusten dypt før hun forklarer:
”I begynnelsen var vi bare en eneste stor ild.”
”Jeg har hørt eksplosjon.”
”Hold kjeft og hør etter. Altså. Vi var en stor ild. De andre og jeg selv. Ilden er det store energifeltet som spyr ut energi til hele universet – spyr ut oss – vi bryter oss ut av ilden i form av gnister, og så går vi ut og lager, vel, Livet.”
Jeg prøver å ikke le.
”Du, sorry, men dette høres innmari New Age-crap ut for meg.”
”Jaja”, sukker hun, ”klart det gjør. Men tenk over det, da. Noe må jo nødvendigvis være riktig, ikkesant? Og uansett hva slags historie jeg kom trekkende med for å forklare deg greia rundt Livets Begynnelse så ville du ha laget det ansiktsuttrykket der: historien hadde uansett vært nødt til å virke temmelig far fetched, nettopp fordi Livet er så absurd i seg selv. Det kan ikke finnes en ’åja, selvfølgelig, dét gir jo mening’-grunn til at noe så meningsløst som Livet finnes. Jeg mener, det ville jo unektelig vært til det beste for alle parter om det ikke eksisterte i det hele tatt. Enten så er alt stress og jævelig, eller så er alt bra, men da er det ikke bra, det heller, for da tar det jo slutt, også var det ikke noe poeng i noenting allikevel.”
”Wow” sier jeg. ”ti dager i min kropp, og du begynner allerede å høres ut som meg. Det er ikke personligheten min som er emo, det er kroppen! Jeg må være proppfull av triste hormoner.”
”Ikke vær innbilsk” knurrer Kirén, ”jeg var skeptisk til Livet som konsept mange tusen mannsliv før jeg møtte deg.”
”Men” sier jeg, ”du så da ikke ut til å være spesielt mye eldre enn meg? Før du flyttet inn i kroppen min, mener jeg? De der tanggreiene du hadde gående på hodet kan ha forvirret meg litt, selvfølgelig, men direkte eldgammel virket du uansett ikke?”
Hun rister på hodet. ”Når vi blir gamle og slitne, trekker vi oss tilbake i ilden, brenner og samler energi, før vi blir kastet ut i Evigheten på nytt. Jeg kom tilbake nå som en vanngnist. Vi skaper og opprettholder alt det du kan forbinde med vann.” Ved den siste opplysningen løfter hun hodet, hun virker stolt, ”hav, sorg, melankoli, lidenskap, regn, alt sammen.”
Alt sammen. I min lille kropp.

”Men hvis du er en av de Allmektige her i universet”, sier jeg, ”.. hva er det da du gjemmer det fra? Og hva i all verden er det du trenger meg til?”
”De to tingene henger nøye sammen”, sier Kirén, og legger ansiktet i alvorlige folder.
”Saken er den..” Men hva saken er, får jeg ikke vite, for nå kommer mamma brasende inn på rommet.
”Anine” tordner hun, ”jeg har tenkt på det, og den måten du har begynt å oppføre deg rundt meg på nå i det siste, er rett og slett ikke akseptabel. DET BLIR INGEN JUL!!!”
Et bilde faller ned fra veggen og knuser idet hun river døra med seg på vei ut igjen.
Kirén sier ingenting, blir bare sittende og blunke.
”Bare rolig”, sier jeg, ”det der sier hun hvert eneste år.”