Om å ikke være vinterdeprimert

I natt satt jeg oppe til tre og ventet på at sengetøyet mitt skulle bli ferdig i tørketrommelen, og da jeg omsider hadde redd opp sengen var jeg ikke trøtt lenger, så jeg så på to episoder Gilmore Girls og ble så overtrøtt at jeg, i min intense te-rus, fant det ustyrtelig festlig å se for meg Fru Grey og Jarl Grey synge "You'll do, just take me home for tea!" (Loneliness is better when you're not alone - Hello Saferide) til hverandre - og i dag våknet jeg opp til den tegningen her ved siden av sengen:

Jeg er ikke helt sikker på hva som rører seg oppe i hodet mitt for tiden, men jeg tør ikke banne på at det er Nobelprismateriale.

Se for dere en golden retriever. Ser alle for seg en golden retriever?

Okå, fint.

Det er meg.

Det er sånn jeg blir om vinteren.

Sykt gira, ganske søt, generelt lykkelig - men ikke nødvendigvis noe geni.

Jeg elsker at det er blitt kaldt, jeg elsker at folk går med skjerf, jeg elsker at alle bygningene glitrer og at det blir mørkt kjempetidlig og at det er magisk tåke (enda mer magisk, kanskje, om jeg ikke sverget til iphonekamera i enhver sammenheng)

og at alt får meg til å tenke på Edgar Allan Poe og Nemi og Tori Amos og mørk sjokolade

og at man kan gå inn og spille scrabble og drikke superfancy, fransk rødvinsgløgg når man skal varme seg. Når vennene mine klager over facechat på at det er november og at de er vinterdeprimerte og at alt er trist så tenker jeg at det sikkert skyldes mangel på gløgg, men det sier jeg ikke, jeg sier bare "uff, det var dumt" og "åh, elskede. Fjern-klem!", mens jeg smiler fordi de ikke kan høre gjennom skjermene våre at jeg lytter til Jokkes Her kommer vinteren på fullt volum.

Jeg kan underholde meg selv ganske enkelt ved å puste. Frostrøyk er noe av det beste jeg vet.

Ovnen på hybelen min er på veggen bak skrivebordet, og det passer meg utmerket å sitte med ryggen inntil den, ovnen altså, under bordet, og lese Moby-Dick eller Vi har så korte armar.

Det er jo vinter.

Det er ingen andre ting jeg burde ha gjort istedenfor.

Ingen steder jeg heller burde ha vært.

Alt er lugnt.

Pause.

Jeg elsker at naboene mine kommer inn på kjøkkenet og ser ut som polfarere og ikke sier ett ord, jeg leker at de kommer fra en annen planet hvor det er innmari kaldt og hvor språket ikke er oppfunnet ennå for hvis man åpner munnen så frosser tungen til is.

Selv går jeg i nylonstrømpebukser og spiser iskrem (for man har aldri så lyst på is som når hele verden er isbelagt!), jeg venter tålmodig på at det skal vokse frostroser på verandadøren min.

Jeg ler av alt.

Ahahaha. Nynorsk. Kjærleik.

Nynorskpøbel.

Sa jeg kjærleik i sted? Har jeg brukt det opp da, eller kan jeg si det igjen?

KJÆRLEIK.

(Takk, @Hedemannen.)

Jeg glemmer plutselig hva jeg driver med midt i, det var dette med å ikke være noe geni, vet dere, alt lukter klementiner og jeg kan ikke konsentrere meg om noe som helst, men det går fint, for hodet er ikke tungt, sånn som det er om sommeren. Luften er så lett. Jeg har så mye energi at det kjennes som jeg har nyttårsaften rett under huden.

Jeg elsker at når jeg forsover meg så kan jeg ligge og se på soloppgangen.

At alt er rent og nytt og pent og klart.

At det snart er jul, at jeg kan høre på Sister Winter og Fairytale of New York, at jeg kan planlegge å bake pepperkaker og spise opp all deigen, at jeg skal se Die Hard med favorittjentene mine mens jeg har panikk fordi jeg ikke har klart å finne alle julegavene.

At håndflatene kjennes myke fordi det er kaldt og at hele verden ser sylskarp ut av samme grunn.