Dom Som Försvann

Min Bob Dylan flyttet til USA.

Kjedelige omstendigheter førte til at vi ikke fikk sagt hade - plutselig en dag så var han bare ganske enkelt borte, og jeg var igjen her.

The times they are a-changin'.

Nå tenker jeg på ham hver gang Dylan akkompagnerer en scene i hverdagslivet. På kafé, i en butikk, på et nachspiel, på bussen.

"Han tok med seg Dylan", sier jeg, "ikke at jeg var noen superfan i utgangspunktet, men er det ikke litt frekt likevel, det å bare.. ta ham med seg? Til Amerika, liksom?"

Og Johanne, min venninne Johanne, hun sier at det finnes artister hun ikke kan høre på lenger, hun heller, og det hjelper. Ikke veldig. Men litt. Det finnes sanger som minner for mye om venner hun ikke snakker med mer. Musikk som sitter fast i luggen på ekskjæresten hennes. Tekster pakket ned i en plastikkpose og presset ned mellom sprinklene i bagasjebrettet på en sykkel. Trillet til en t-banestasjon og ut av livet.

Jeg kan ikke høre på White Lies uten å tenke på hun som forsvant med en russevan til Dublin helt uten forvarsel. Alt som ble igjen var bilder fra et engangskamera og Let's grow old together and die at the same time.

Min Ringenes Herre ble deprimert eller iallefall noe som minner, hun sluttet å ta telefonen, og besøkte jeg henne ble kakaokoppen hennes som regel stående urørt. Når jeg ser det ansiktsuttrykket som Elijah Wood har valgt å bruke gjennom tre filmer i strekk for å illustrere Frodos indre sjeleliv (du vet: døende fuglunge-blikket), så ser jeg de store øynene hennes og de stive, bleke armene som lå som bestikk på hver sin side av en eller annen uspist matrett.

Jeg mistet Super Mario på Supernintendo til en gutt som i sin tur mistet seg selv til en hettegenser og miljøet den hørte til.

Moulin Rouge ble borte en gang i februar, det var bare min feil, og nå blir jeg litt uvel hver eneste gang jeg hører Come What May. Det er sprøtt, men sant; jeg forbinder hele greia med angst og slaps og McDonalds midt på natten. I ettertid kan man nesten le av det, men bare nesten.

Neil Young tilhører to gutter vi møtte i Liverpool, jeg kommer aldri til å se dem igjen, og når jeg hører After the gold rush nå så er det fint og vondt på én gang. Ellers på ferier har jeg gitt bort Wuthering Heights og American Beauty, Den fabelaktige Amélie og Razorlight, Billy Elliot og The Shins, Amadeus og Den lille prinsen.

Det skremmer vannet av meg at det så til de grader er tilfeldighetene som råder; når jeg møter nye mennesker så knytter jeg dem til den musikken jeg hører mye på der og da, bokuniverset jeg lever i for tiden, filmen jeg ser med dem.

Plutselig så kan jeg ikke høre Emmy the Great lenger uten at jeg ser ansiktet til A eller B, jeg kan ikke lese Ingvild Rishøi mer og bare lese novellene hennes, jeg leser meg selv også, meg selv og minnene mine. Og tiden går så forbanna fort, livet lunter hensynsløst videre fullstendig uavhengig av meg og A og B og minner og alt, vi drar hvert til vårt og musikk som mennesker faller av lasset.

Dere blir borte for meg og dere tar med dere alle de tingene jeg elsker, og snart tør jeg ikke høre på god musikk lenger, tør ikke lese de bøkene jeg liker aller best, tør ikke se Les Miserables eller Gengangere eller V for Vendetta.

For tenk om jeg møter noen.

Noen som får en del av litteraturen min før de reiser sin vei eller forandrer seg eller forblir akkurat som de var mens jeg blir en ganske annen og avstanden imellom oss blir strukket som tyggis helt til den ryker og jeg sitter igjen med lange, slitte remser av Wodehouse og et vennskap i preteritum.

Tenk om jeg møter noen og gir dem No Og Jeg, eller - skrekk og hyl og gud forby! - The Beatles, også flytter de til Canada og tar The Beatles med seg? Tenk om jeg ikke kan høre The Beatles uten å revne av nostalgi, idéen alene er nok til å sende meg rett i fosterstilling.

Tenk om jeg møter noen i morgen mens jeg leser Historien om Pi og plutselig handler ikke historien om India lenger, men om denne noen, denne noen og votter og oktober.

Tenk om jeg lar deg absorberes av Regina Spektor, som blekk i bomull, du kommer aldri ut igjen, du har satt flekker inne i notene.

Tenk om jeg aldri mer kan tenke på Frode Grytten uten å tenke på deg.

Tenk om jeg må huske på håret ditt hver gang jeg leser Alice Munro, selv etter at vi ikke er venner lenger fordi tidene kom og henrullet og jeg flyttet til Vestlandet.

Tenk om jeg må se ryggen din hver gang jeg setter George Orwell inn i bokhyllen, må høre deg klappe i hendene hver gang jeg lukker coveret på (500) days of Summer.