Sometimes I wonder how you stay so sad when you're so beautiful

Jeg står og kikker ned på stjerner og fly og en måne som går. Tar et skritt, to, snart står jeg med begge føttene i himmelen og kjenner hvordan sølevann trenger seg inn i skoene, de hvite, fine som jeg lovet skoselgerdamen i Sydney at for alltid skulle holdes like tørre som vitsene mine.

Kanskje burde jeg skrive inn, for leserens skyld, hvordan en assosiasjonsrekke fører meg fra stjerner og sko og videre til deg, men det trengs ikke, tror jeg, det er jo ikke som om jeg plutselig kommer på deg og din eksistens; jeg har tenkt på deg i hele kveld.

Har tenkt på den greia du gjør med munnen når du ikke vet hva du skal si, og at du har så lange fingre, og at når du er lei deg så kjenner jeg en sterk, uforklarlig trang til å knuse tallerkener.

Det er visst kaldt, men jeg kjenner det ikke, kjenner ingenting, tenker bare at nå begynner du snart å gå med skjerf igjen, det blir sikkert fint, det var fint i fjor, og året før der igjen, og året før dét.

Tenker at det er som i den sangen; jeg skjønner ikke hvordan du kan være deprimert når du er så innmari pen, at om jeg var pen som deg så skulle jeg klemt hele verden i håndflaten, som en lykkeamulett (eller lykkeomelett, som jeg skrev nå sånn i forbifarten, det er da også et fint bilde, er det ikke?), jeg skulle gitt fanken i verdensrommets eldgamle ildkuler, fly som kanskje eller kanskje ikke skal til Australia, og månen som feiger ut og stikker av,

jeg kunne sett meg selv der nede i sølespeilet og tenkt

greit

så er jeg ikke dyp eller smart eller vittig eller musikalsk

greit

så avbryter jeg folk mens de snakker og vet ikke hvor jeg skal gjøre av hendene mine når jeg blir ukomfortabel og sier "jeg er lesbisk" til gutter som jeg ikke klarer å kommunisere med, enda jeg ikke er det - lesbisk altså -, så babler jeg usammenhengende og er fremdeles litt usikker på hvordan man kildesorterer

og greit

så går jeg min vei midt i diskusjoner, skuler når du røyker hasj eller snuser, ler av deg når du hører på dårlig musikk (var det noen som ropte på en arrogant idiot?), gjør ting jeg angrer på i et halvt år etterpå, liker Ringenes Herre og Star Wars som den eneste i klassen min (jeg har jo ikke lest Kafka), sovner når jeg burde vært våken og skriver når alle andre har lagt seg,

men helvete heller,

jeg kan dø lykkelig!,

danse med meg selv mens alle andre sover,

lukke øynene og smile i mørket,

synge i søvne,

le uten at noen vet hvorfor,

gråte bare fordi noe minner meg om alt,

smile bare fordi alt får meg til å tenke på noe,

klemme enda jeg hater kroppskontakt,

peke på regnbuen i svart/hvitt-filmer

for herregud,

så vakker jeg er.

Skulle jeg tenkt.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan trøste deg.

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Jeg går opp på tå og ned i en slags halvhjertet plié, fremdeles i vanndammen, uten at jeg kan forklare grunnen, jeg forsøker å formulere en sms, biter meg på innsiden av kinnet, trykker meg tilbake, prøver på nytt, "ikke vær trist, du er jo så pen", sletter den igjen og drar hjem.