Blond, Blakk og Blind.

Det hele startet med at jeg våknet i forrige uke, etter å slumret meg gjennom mine faste åtte alarmer, stod opp og gikk ut på kjøkkenet. Jeg har kuttet ut den delen med at jeg dusjet og kledde på meg og tryna i vannkokeren Tarjei, fordi det viktigste for historien er følgende: vel ute i studenthjemmets fellesareale, kunne jeg, til min store forferdelse, fastslå at jeg ikke lenger var i stand til å spionere på naboen.

Vanligvis har jeg pleid å se an hvilken nabo som står ved kjøkkenbenken og hvis det er han kjekke så dør jeg litt på innsiden fordi det er morgen og mitt utseende er litt treigt i oppfattelsen og foretrekker som regel å sove et par timer lenger enn meg, og hvis det er Dansken så dør jeg litt da også for vi skjønner jo aldri hva vi sier (men apropos dø så frykter jeg faktisk det verste når det gjelder vår venn fra sør, da jeg verken har sett eller hørt ham på mange dager), og er det han som bor nederst i gangen så .. ja, ikkesant, dere skjønner greia? Jeg sjekker ut hva jeg må hanskes med.

Men denne morgenen så kunne jeg ikke se annet enn at det var en person der.

Der det før hadde pleid å være et ansikt så var det nå bare en sånn flekk som det er på kinoskjermen når du tar av deg 3d-brillene et øyeblikk for å se hvordan filmen ser ut uten.

Og jeg bare

åfanken.

Og så gikk jeg inn igjen og spiste frokost på rommet mitt helt alene med meg selv og Tarjei mens jeg grublet over sannsynligheten for å bli solblind i September-Telemark.

En uke fulgte. Den observante leser har antakeligvis allerede skjønt at The Week In Question var den uka her.

Jeg kan ikke huske å ha klaget så mye og så ofte og så irriterende enspora siden skolevalgdebatten i 2009.

"JEG SER INGENTING, uææ, ser dere hva som står på det skiltet der, det gjør ikke jeg, er det normalt, jeg tror ikke det er normalt, hvor er verden, hvor er dere, hvor er jeg, hvor er Bø, hvor er hvor er hvor er skyggen?" etc.

Og i dag, dere. I dag gikk jeg til øyenlegen.

Og forklarte at med unntak av et par dager i Australia da jeg bare så grå tåkesauer - som følger av en lei uvane jeg har med å se direkte på solen - så har jeg alltid sett perfekt, hele verden har vært et ferdigredigert bilde i photoshop og alle hjerter frydet seg, og plutselig så ramler jeg altså rundt og ser knapt nok mine egne øyenvipper.

Og så stirret jeg inn i x antall maskiner og snakket om blodårer og nerver som det reneste naturfagsgeni og alskens fargede stærer og det var neimen ikke måte på, og da vi var ferdige så lurte damen på hvordan det kunne ha seg at jeg klarte å finne frem til kontoret hennes i det hele tatt, jeg som jo åpenbart trenger en hvit liten stokk og kanskje til og med en hund. Jeg som ikke er utprega begeistra for hunder engang.

Hun rakte meg noen briller og da jeg hadde hatt dem på meg i tyve sekunder så tok hun dem av igjen og da ble jeg faktisk instinktivt aggresiv sånn som barn blir når du tar tilbake mobilen de har stjålet av deg og jeg tenkte med meg selv at "bra, Maren. Du slo ikke den slemme damen som stjal synet ditt. Du har stålkontroll. Nå har du fortjent en øl."

Den slemme damen viste seg forresten å være en temmelig okå dame likevel. Hun sendte med meg linser og lovnad om briller, og enda jeg følte meg full som en alke da jeg forlot legekontoret (første gang med nærsynt-fra-helvete-linser er ingen lek) så var det med et klart og optimistisk syn på fremtiden at jeg sjanglet i retning Høgskolen. Så langt, alt vel.

Jeg tenkte til og med at "dette forklarer jo alle mine underlige valg i mote- såvel som i gutteveien. Jeg har rett og slett ikke sett noe som helst. Skulle du ha sett. Ehehehe."

Historien var i ferd med å få en lykkelig slutt.

Men det finnes naturligvis ingen lykkelig slutt. Det finnes bare slutt.

Da jeg skulle legge meg i kveld begynte jeg å grave etter linser.

Den første kom ut uten noen problemer. Hipp hurra.

Den andre, derimot.

Den andre har gjemt seg langt inne i hjernen og fører nå en aktiv geriljakrig mot hele resten av det lille universet den befinner seg i. Det universet der jeg er gud og konge og angripende styrker og UDI og ungen i fosterstilling på én gang.

Hver eneste gang jeg tar på øyet så blir det rødt og renner som alle kvinnene i de gamle sangene til Ole Paus og svir og brenner og jeg ser egentlig ingen annen utvei enn å grave det ut med skje.

Det hele føles egentlig veldig som starten på Saw 2 med han fyren som må kutte ut en nøkkel fra inni øyet sitt med kniv mens han har på seg en spikermaske som kommer til å knuse ansiktet hans om han ikke får det til.

Jeg har så klaustrofobi at jeg nesten vurderer å vekke naboene og be dem hjelpe meg.

Eventuelt drepe meg, alt etter som.

Her jeg sitter med ett øye med styrke og ett øye uten så er alt litt forvirrende, kjenner jeg.

Twitter sier at jeg burde vente litt med å prøve å fjerne den lille sniken igjen, for ellers så irriterer jeg øyet og enda det godt kan bli aldeles rasende for min del så er det visst ikke til å anbefale.

Det er nesten så jeg tar inn linse nummer én igjen bare for å se jevnt, men da er jeg redd den krabber opp til under øyenbrynet et sted, den også, og at de slår seg sammen og kupper hjernen og i morgen så våkner jeg og blir kontrollert av to paranoide små plastikkskiver som tvinger meg til å drikke linsevann og slutte med mascara.

Hele legebesøket kom dessuten på den nette sum av to husleier, litt mat og en flaske med zalo, så om noen har lyst til å sende meg Løvenes Konge på dvd eller kanskje litt kake eller en liten polstra celle så funker postkassen min (EN.DE.LIG), og adressen er

Maren Kyklop Skolem

HO229

Valengveien 49

3800 Bø i Teletubbyland.

Slutt.