Ein, Schwein, Drei, Vier!

Min venninne Pink Floyd og jeg har tilbragt litt kvalitetstid i verdens hipstersentrum. Nei, jeg mener ikke Øyafestivalen. Jeg mener Berlin. Natürlich.

Jeg har aldri før hatt så lyst til å skrike "jeg elsker dere, alle sammen!" til alle menneskene i en hel by (og leilighetene deres. Og butikkene deres. Og kattene i vinduskarmene. Og kaffeprisene deres. Og.. Ikkesant, alt), men nå var det vanskelig å holde seg. I en butikk som het Kauf Dich Glücklich (noe vi begge gjorde, forresten), solgte de verdens fineste klær, en liten drøss kaleidoskoper og sære solbriller og små plastikkdinosaurer, vafler med iskrem, milkshake og kaffe. Den lå i samme gate som den butikken som solgte t-skjorter med budskap av typen "Destroy your fancy career" og "were you drunk when..?", og jeg tenkte at "Berlin og jeg, altså. Vi burde jammen bli bedre kjent."

Tilfeldighetene skulle ha det til at vi ble boende ved Osloerstraße, med norske flagg på togstasjonen sin og det hele, og det tenkte vi jo at var litt gøy og en anelse pinlig. Men ellers var vi særs internasjonale verdensborgere, altså, og så ikke engang en eneste nordmann på hele turen.

Vi møtte riktignok et par dansker, men de snakket engelsk - bortsett fra han ene, da, som på lavmælt, semi-forståelig dansk presenterte et forslag om noen heller tvilsomme aktiviteter i hans "store soverom, like ved Alexanderplatz", og jeg bare, "Kamelåså?!?", men han tok den ikke, så vi sendte dem hjem igjen.

Danskene hadde drasset på en overberuset, fremmed skotte ("he's just like a little dog, really, and it's like, mom, can we keep him?!"). Skotten, som ikke kunne si s, forresten (den ene skotten i verden som ikke snakker pent! Hva er oddsen?!), innså imidlertid at det var mye morsommere å stalke Pink Floyd enn det var å stalke danskene. Så han fulgte etter oss ut i ingenmannsland midt på natten. Venninnen og jeg har det nemlig med å ta riktig buss men i feil retning, og ikke oppdage at det er dét vi har gjort før vi er ved endestasjonen. Om det ikke var for at jeg var så irritert på vår idiotiske evne til aldri å lære av egne feil så ville jeg antakeligvis ha ledd brokk på meg. Jeg mener. Hallo. Snakker om å følge etter feil folk. Det tok oss typ en time å komme oss inn igjen til sentrum.

Skotten snakket mye om hvor godt han likte vikinger, bortsett fra kanskje den delen med plyndring/voldtekt/krig/bybranner osv, men det med de fine båtene, det syntes han var kjempestas.

Vi nikket høflig og satte ham fra oss i en taxi.

Pink Floyd og jeg slentret målløst omkring i fem dager og gikk aldri lei.

Jeg har kommet frem til at jeg er nødt til å bo i Kreuzberg en dag. Bygningene er så fine med grafittien sin og blomstene og verandaene og alle de rare tingene folk har i vinduene. Og de herlige menneskene som sitter og snakker tysk og drikker øl på fortauskaféer i absurd kule klær. Butikkene selger Star Wars-smykker (jeg er blakk) og spiller bra musikk.

Alle er så avslappet og koselige, bokhandlene og platesjappene er så rare og søte og hele atmosfæren er så positiv at jeg ble gående og glise som en gærning hele uken.

Noenganger snek vi oss inn på privat eiendom bare fordi det var så fint der, men det var aldri noen som ble sinte på oss, og når vi så litt for lenge på et gammelt menneske fordi vi lurte på hva han eller hun hadde tenkt under krigen, så smilte det vennlig og vi smilte tilbake.

Av og til kjørte en politibil forbi, og da sang min venninne og jeg "Die Polizei" og alt var superhyggelig.

Bare én gang møtte vi noen som ikke var så hyggelige; en guttegjeng som på død og liv skulle holde meg fast og spørre om jeg ville være med på gambling.

"Gambling, ja?! JA!??!"

Og jeg bare.

Herregud. Hvor spillegal går det an å bli. Kjøp et liv.

Så jeg sa at jeg helst ikke ville, for jeg hadde jo gamblingproblemer da jeg var liten (det er faktisk helt sant - det er derfor jeg adri vedder eller spiller om noe annet enn ære og berømmelse), men de tok liksom ikke nein, danke for et svar, de bare insisterte, "GAMBLING, JETZT! JA, JA!", og så måtte Pink Floyd trekke meg unna.

Og forklare meg at de egentlig sa "gangbang".

Og at det er på tide at jeg gjør noe med hørselen min.

Vi fant et tre med bøker i og spiste frokost i tre timer, vi gikk forbi huset til Brecht og tok bilder av spurver med engangskamera.

På en bar møtte vi en liten, svart hund som het Ninja, og dessuten et superhett par fra Frankrike. (Pink Floyd og jeg kan jo ikke være i Berlin uten å møte franskmenn.)

Jenta var modell og gutten var musiker, og historien om hvordan de møttes var så fin at jeg sikkert kommer til å blogge den i eget innlegg. De var veldig hyggelige, og vi bare, "hurra, nye venner!", og da de sa at vi kunne bli med og vente i leiligheten deres til det sluttet å regne og banen begynte å gå igjen så tenkte vi "ja, hvorfor ikke?"

- Til en annen gang: fordi de kler av seg alle klærne idet dere kommer inn i leiligheten, og det viser seg at de tror at de har sjekket dere opp og alt blir litt awkward.

Derfor ikke.

Franskmenn, ass.

Dagen etter så vi ut som at vi hadde prøvd å gjøre oss så stygge som mulig med vilje, men Tyskland var hyggelig mot oss allikevel, og da jeg sovnet på flyet på vei hjemover så hørte jeg stemmen til den lille gutten som satt bak meg på veien til:

"Kan jeg tysk, pappa? Pappa, hør da! Er det sånn her? Er det det?

EIN SCHWEIN DREI VIER!"

Nå må jeg gå og barbere leggene mine for sistgang jeg prøvde så funket det ikke, for jeg var så i ørska at jeg tok med meg tannbørsten min inn i dusjen istedenfor barberhøvelen. Berlin er best, men det ble ikke så mye søvn at det gjør noe.

Og alle var enige om at det var en fin tur.