Aldri så godt at det ikke er galt for noe

Sengen min, vinduet, døren jeg aldri klarer å åpne fordi nøkkelen er borte, vi har tre pianoer og ingen av dem er stemt, nipsgjenstandene jeg ikke vet hvorfor jeg eier, drikkeludospillet jeg fikk av noen gutter på ungdomsskolen og som har stått klemt inn mellom veggen og en kommode siden dengang.

De stygge markisene, "Bor du fremdeles hjemme, Maren?!", to postkasser, elgemøkk i hagen, nå klipper naboene gresset igjen, så høyt, så høyt, så høyt, jeg gjemmer ansiktet i puten og hører den fjerne lyden av kirkeklokker.

Å gå i undertøyet gjennom stuen og komme på litt for sent at vi har verdens største vinduer,

gi et lite vink til naboen, liksom,

hvordan kunne jeg huske det, jeg har jo bare bodd her siden barneskolen.

Ikke gå forbi den gule bommen, folk blir voldtatt der, jeg vet om en som ble knivstukket, hørte du om hun som ble truet med pistol på vei til butikken, ikke gå dit, men det lukter jo alltid så godt, jeg vil bare gå og ringe på alle dørene og spørre om mat, her hos meg spiser vi tomatsuppe og fiskegrateng og der spiser de sånt som jeg ikke kan uttale, det er ikke uten grunn at hele området kalles Lille-Asia.

På denne siden av bommen skjer det ingenting, vi kjeder oss så mye at vi tror vi skal dø, men vi dør ikke, vi bare stivner, vi blir som alle andre, rette, stive, glatte dukker som snakker om været og sier at vi "har forståelse for", enda sannheten er at vi ikke skjønner noe som helst.

Vi går til Bærums Verk og spiser pannekaker, nei, jeg har ikke råd, det går bra, vi kan bare gå, vi trenger ikke spise, kom, så går vi, vi går ned til Skui og videre, det store huset der pleide å være et barnehjem, visste du det? Jeg har hørt at det spøker der. Kom, så går vi litt fortere. Nå begynner det å regne, sier du, faen heller. Jeg sier at det er fint for jeg liker regnet og du mumler noe om å like å være forkjølet med et spørsmålstegn bak.

Rykkinnbussen går for tidlig fra rykkinnsenteret og for sent fra Oslo, sånn er det alltid, som om den helst vil være her så lite som mulig, det er greit, vi forstår den, vi prøver jo å komme oss vekk, vi også.

Menneskene her var først ute med rosa bånd og først ute med onepiece, på skolen min begynte to jenter å gråte da en fyr fra Paradise Hotel kom på besøk under russefeiringen, og apropos gråting så har jeg grått over hele kommunen, strie strømmer, i rennesteinen ligger det snus og yoghurtpapir og salte ønsker om å komme seg så langt vekk som overhodet mulig.

Husker du den kvelden da vi kranglet på Sandvika Stasjon?

Den dagen vi prøvde å finne fram på Stabekk, og jeg sa at for min skyld kunne vi bare droppe hele greia, og du ble så lei deg, og jeg måtte si unnskyld etterpå?

Den natten da vi ikke kunne komme oss hjem fra Lommedalen og det var blitt så usannsynlig kaldt og du sa "NÅ RINGER JEG PAPPA" og kusinen din, hun som ikke kommer herifra, lo og sa "Bærum" med klaprende tenner.

Folk jeg gjemmer meg for på matbutikken, han gutten som ikke vinker lenger, de jentene jeg pleide å kjenne, noen ganger så hilser jeg på foreldrene deres men ikke på dem, jeg vet ikke hvordan det ble sånn eller når, men foreldrene har jo ikke forandret seg, kanskje er det derfor, foreldre er liksom konstante, det er bare vi som forandrer oss.

Minner fra Snarøya fortoner seg mer som drømmer, de glir inn i hverandre og jeg overrasker meg selv ved å komme på lukter jeg trodde jeg hadde glemt.

Gudene vet hvor mange timer jeg har ventet på t-banen på Jar.

Hvor mange ting jeg har glemt igjen på bussen fra Bekkestua.

Epler jeg har plukket med meg og kastet igjen etter én bit, overkjørte kattepuser jeg har gått forbi, folk som spiller trekkspill på sandviksbroen, "se, det der er sandvikselven, familien min setter ut et juletre i den når det er desember, Bærum Sportsdykkerklubb er jammen best", snarveier jeg har tatt og som har vist seg å være omveier, nedoverbakker jeg har tryna i på sykkel.

Meldinger jeg ikke burde ha sendt.

De ligger på en mobil på et nattbord på Høvik. På Lysaker. På Torshov og på Sogn.

Det står et bord midt på golvet, midt på bordet en revolver.

"Jeg så du var venn med henne på facebook. Hva er greia. Hun er jo pest og kolera combined."

Sengen min.

"Det er fest i Asker, skal du være med?"

Sengen min, sengen min.

"Husker du Celine fra ungdomsskolen? Jeg så henne i går, og.."

Sengen min, sengen min, mammas armer som er så korte at hun ser litt ut som en dinosaur, sengen min..

"Åja, så du er Maren! Jaa, jeg vet jo hvem du er. Vi kjenner jo Andreas, begge to. Og Ida. Og Morten, Maria, Nora, Peter, Ingunn, Joachim..."

Pappa som ikke har barbert seg, muren som står ikke så langt fra huset, noen har tagget på den, "Jesus" står det, det gjør seg godt som veibeskrivelse, "når du finner Jesus så er du på riktig vei", liksom.

Å spise bringebær alene og å gå i dyrebutikken og bare stå der en stund fordi man er trist.

Å se Ringenes Herre hele natten og sove hele dagen og det gjør ingenting, i morgen er en ny dag, bruk den istedenfor, se, her får du en til og en til og en til, sånn har det vært hele livet.

"Se, Maren, her satt vi og blåste såpebobler den gangen, husker du det?"

Husker jeg det?

Jeg har blåst såpebobler over hele Bærum.

Hade da, sengen min.

Nå drar jeg snart.

Nå drar jeg snart.