Det lille landet med det store hjertet

Det er den samme kvalmen som har vært der siden fredag ettermiddag, jeg ser den i alle rundt meg, det er noe vi bærer på nå, sammen, den ligger og ulmer mellom Ja, vi elsker og det bildet av de døde ungdommene i vannet utenfor Utøya - som en hengebro mellom himmel og helvete. Det er en ny kvalme som vi ikke har kjent før, den er ikke som bilsyke, enda verden kjennes som den snurrer for fort og vi skriker så høyt vi kan at vi vil at den skal stoppe; det er ikke den kvalmen man føler om man får et slag i mellomgulvet, enda fysisk smerte utvilsomt kan forekomme, selv hos oss heldige som satt trygge i en sofa med macen på fanget og tårer i øynene da landet vårt skalv og det ikke var torden likevel; det er ikke den kvalmen man kjenner før man skal opp til muntlig eksamen, enda vi ikke vet hva vi skal si, nå heller, eller hvordan vi skal si det; det er ikke den samme kvalmen som den man kjenner etter en vill natt på byen, enda vi også i dette tilfellet våkner badet i kaldsvette og ynker oss over det som har skjedd, håper at det kan bli borte, at vi husker feil, alt føles surrealistisk, hvorfor kan vi ikke trykke reload game?; det er ikke engang den samme kvalmen som vi får av å se på Saw-filmene, enda gudene skal vite at vi har blodige bilder på netthinnen nå også.

Tidligere har vi sett Battle Royale og Shutter Island, kjent klaustrofobien omfavne oss akkurat slik regissøren har planlagt det, vi har følt brekningsfornemmelsen fremkalt av blodige bylter av ubestemmelige kroppsdeler og gjennomvåte klesplagg - men ingenting sitter i oss som dette. Virkeligheten har ingen rulletekst som kan hente oss tilbake igjen til tryggheten.

Virkeligheten nytes ikke best med popcorn.

Virkelighetens salt kommer i tåreform og smaker av sure oppstøt.

Jeg er utslitt av å gråte av for mange følelser på én gang, som en terning som ikke kan bestemme seg for hvilken side den skal lande på og heller blir stående og spinne.

Sorg for de skadede, de traumatiserte, de avdøde, deres nærmeste, de som ble igjen.

Redsel.

Maktesløshet.

Sinne.

Forvirring.

Desperasjon.

Lettelse, over at mine ikke var der, at mine er i orden, at mitt liv i teorien kan gå videre som normalt.

Den dårlige samvittigheten over at jeg i det hele tatt kan føle meg lettet, kan gråte av glede, at jeg kan ha det så jævelig bra mens andre bare har det jævelig.

Jeg er kvalm av å ligge søvnløs for lenge. Kvalm av marerittene jeg får når jeg endelig sovner.

Kvalm av å ha brukt ord som er altfor store for meg; sorg, smerte, kjærlighet, mot, respekt.

De tar så stor plass i munnen min at det er som om jeg spyr hver gang jeg sier dem, de kommer så langt innenifra og jeg kjenner ikke meg selv igjen når de blir sagt, jeg sier jo ikke sånt, og de siste dagene så har jeg sagt dem så mange ganger, jeg har til og med sagt "jeg er glad i deg", og den .. den.. kjærligheten (se, der var det igjen!) som ligger i den setningen tar så stor plass inne i meg at når jeg først ytrer den, slipper den ut, så er det som om jeg tømmer meg fullstendig, det blir ingenting igjen, jeg er tom. Det er bare kvalmen og utmattelsen tilbake.

Kvalmen og utmattelsen, jeg ser den i dere også, alle sammen.

Men jeg ser også noe nytt (dette blir pompøst som bare søren, så om dere har tilgang på litt skikkelig, overveldende, epic musikk, så ville jeg satt den på nå - for jeg tuller ikke) :

jeg ser folk som holder hverandre på trikken, som lytter og trøster.

Fremmede som snakker sammen på butikken.

Bloggere og twitrere som skriver rørende om respekt og kjærlighet, uavhengig av politisk tilhørighet, religion, hudfarge, seksualitet, kultur.

Sørgende som snakker om demokrati og politikere som snakker om sorg.

Unge øyne som lyser av stolthet, en ubeskrivelig stolthet av å komme fra Norge, som tar opp plassen til den likegyldigheten vi har hvilt i så lenge.

Mennesker som nikker, som smiler, som venter tålmodig.

Nordmenn som er der for hverandre.

-

Det kjennes som at verden har gått under, og enda den ikke kommer til å gå over med det første - kanskje aldri, noensinne - så blir den på et eller annet tidspunkt nødt til å gå videre.

Og da er det så innmari fint om vi går med den - sammen.

Kjære, lille Norge. Det er så mye vi har mistet - men denne nye kvalmen har kommet sammen med en ny varme, en ny omtanke og en ny omsorg. Jeg håper vi klarer å holde fast i dem, samtidig som vi holder godt fast i hverandre.

"Vi har de døde med oss den dagen vi kommer igjen."