Litt om musikk og sosiale medier, dld og sex

"Jeg er ikke aller verst, altså", sa jeg, "jeg har bare blogg, twitter, mail og facebook. Jeg er bortimot utilgjengelig, sammenlignet med mange andre."

Hun flirte, og ristet på hodet så en flik av det blonde håret løsnet og rant fritt nedover ryggen hennes.

"Hva mer skulle du liksom ha hatt, da?"

"Myspace", sa jeg. "Eller Flickr!"

"Hva er det?" spurte hun.

"Det er et sted der man bare legger ut bilder. Men det har ikke jeg. Jeg legger nesten ikke ut noen bilder."

"Bortsett fra på facebook, da."

"Ja. Bortsett fra på facebook."

Vi myste mot scenen, prøvde å gjøre oss opp en mening om det nyeste bandet i den lange rekken av fine finurligheter Musikkens Dag hadde å by på. Det var ubeskrivelig varmt ute, jeg hadde det styggeste skillet i verden, og ingen av oss husket hvor vi hadde gjort av resten av gjengen. Kanskje var de og drakk øl et eller annet sted, eller kanskje hadde de funnet en annen konsert i en annen del av byen. Vi prøvde å absorbere en siste rest av sval, himmelsk skygge før vi måtte igangsette leteaksjonen.

"Men du har jo twitter", sa hun plutselig.

Hun er av den typen som synes at begrepet "sosiale medier" er en eneste stor selvmotsigelse, fordi de er tjenester av og for folk som åpenbart er aldeles blottet for sosiale antenner. "Ellers kunne de jo bare vært ute og lekt med andre mennesker!"

Kanskje er dette grunnen til at temaet av og til virker fascinerende på henne.

"Men du har jo twitter. Og det blir ikke stort mer nerd enn twitter!"

"Ikke tøys, a", sa jeg, "det finnes jo folk som har Gowalla."

"Gowalla?"

"Mhm. Haha. Herregud."

Musikken gled ut i det varme Intet, og applaus blandet seg med eimen av sigaretter, svette og gutteparfyme. Noen blåste såpebobler ved trikkeskinnene. Et par pene folk danset lystig og energisk litt lenger framme, som om de ikke hadde fått med seg, eller kanskje ikke brydde seg om, at bandet hadde tatt pause. Oslo viste seg fra sin vakreste side, og en liten stund ble vi sittende og glise som tullinger, før hun med ett hentet seg inn igjen.

"Hva er egentlig Goe.. Gue.. Goa.. Ga.."

"Gowalla?"

"Ja. Dét."

Det var min tur til å flire.

"Gowalla", sa jeg, "er en tjeneste der man bare.. sjekker inn. Overalt hvor man er. Sånn, 'Maren er på Schous Plass', 'Maren er på matbutikken', 'Maren er på Sandvika Storsenter'. Det er alt. Man forteller omverdenen om hvor man er. Til enhver tid."

"Aha", sa hun, "ideelt for stalkere, altså."

"Ja. Og for folk som vil bli stalket."

Hun tenkte seg om et lite sekund.

"Det gjør jo DLD ganske unødvendig, da."

"Joo", sa jeg, og trakk på det, " - forsåvidt. Men man kan jo ikke godt erstatte den ene med den andre; forskjellen er at Gowalla er helt frivillig. Og den forskjellen er jo litt vesentlig, for dét er jo ikke akkurat DLD. Sånn sett kan man jo si at forholdet mellom Gowalla og DLD er litt som forskjellen på sex og voldtekt, på en måte."

"Åja", sa hun. Så rynket hun på nesen et øyeblikk, tenkte og funderte, før hun trakk på skuldrene og smilte bredt. "Bare at i virkeligheten så er nok sex litt morsommere enn Gowalla!"

Noe sier meg at hun ikke kommer til å bli utpreget aktiv i sosiale medier sånn helt med det første.