at jeg også kunne (bli med inn)

Jeg står helt stille og ser på, "slipp meg inn", tenker jeg, "ta meg med inn, knus vinduet og trekk gardinene til side, bare litt, bare et øyeblikk.."

Lyden fyller hele meg, det er piano i håret mitt og i håndleddene, tonene løper gjennom arteriene, prikker som alkohol i lårene, på leppene, jeg tenker at jeg skulle ønske..!, men det blir med dét, jeg nøyer meg med lengselsfulle blikk og lydløse sukk. Ser på han som spiller, sjalu som bare satan, vet at han har noe jeg aldri kan få, jeg blir gal, som et lite barn, får lyst til å skrike "jeg vil også!", men biter det i meg.

Verden står stille.

Jeg skulle ønske!

Jeg skrur på lyset midt på natten og stjeler en halvtime til av et annet univers, et komplekst og spennende og fullkomment et, et som noen har laget, skrevet ned og finpusset med sandpapir, jeg syder av misunnelse, tinningene brenner opp og nå skulle jeg ønske igjen, herregud som jeg skulle ønske. Jeg setter små hjerter i margen, stryker under, skriver av, jeg låner ikke uttrykk, jeg stjeler dem, lim på fingerspissene og grådighet i ryggen idet den krummer seg over papiret.. og jeg skulle ønske. Jeg slukker lyset, kaster av meg dynen og kniper øynene igjen, og jeg tenker at jeg vil inn, sånn som du vil inn i tv-skjermen når Matthew Gray Gubler er inne i den og du står utenfor. La meg ta del, la meg bli del, la meg bli i denne boken, i dette avsnittet, i denne brilliante fantasien, la meg stirre innenifra og ut og ikke omvendt.

Jeg ser på mennesker som kan, føler energien deres, strekker hendene mot dem og kjenner hvordan kraften deres glir rundt fingrene mine og forbi, som vann, jeg griper etter den - men du kan ikke fange vann og du kan ikke fange talent, essens, liv - jeg står igjen med mine egne fingre i neven. Jeg holder meg selv i hånden og tenker "så, så..! Se, se. Ikke røre. Så, så, se, se."

Det er bare det at jeg skulle ønske..

Jorden går under (igjen og igjen og igjen), og jeg skrur på tv-en, ser på friidrettsutøvere, hvordan de strekker armene så høyt og langt at de nesten glir ut av kroppene sine, hvordan smilene når helt ut til tribunene, ser energien, brannen, mennsket som klarer!, og jeg tenker "slipp meg inn."

Klistrer ansiktet mot bussruten og ser på hun som longboarder nedover gata, ser "den arrogante eleganse" (eller "elegante arroganse", som jeg pleide å synge da jeg var yngre og teksten ennå ikke satt), og jeg tenker på min egen balanse, den som ikke duger til stort annet enn høye hæler og å bære ting på hodet, og jeg tvinger blikket tilbake til boken i fanget mitt, "du ser gjennom et dobbelt vindu", tenker jeg, "du kan gå av bussen, men hun vil fremdeles være på den andre siden av glasset." Er fremdeles utenfor. Er fremdeles publikum.

Jeg måper av skuespillerprestasjoner, sitter bare slik og fletter fingre, lar tankene drukne i dype folder i fløyelsrøde tepper, blikket glir over scenografien og lysene, all dyktigheten, alt talentet, alt arbeidet og alle timene det tok, alle ukene og månedene, all utstrålingen og livslysten som, ispedd røyk og svette, renner fra scenekanten, det er det beste jeg vet, det aller, aller flotteste. Mennesker er så mye finere når man klarer å huske på alt de får til - "I'll make the most of it, I'm an extraordinary machine!" - hva de kan, hva noen klarer. Hvordan alle egentlig er magikere, og de kan ikke forklare deg triksene sine, ikke engang om de vil, for du har ikke den samme magien inne i deg som de har, det lar seg simpelthen ikke gjøre. Og dessuten så er det ikke sikkert at de vet at de tryller engang, kanskje tror de bare at de lever, at det ikke er noe ekstraordinært ved det overhodet - er det ikke latterlig sjarmerende? - at de bare puster og spiser og maler eller hopper høyt eller regner matte eller hva de nå enn kan. "Bare".

Så naturlig som en grand jeté for en ballettdanser!

Jeg klapper i hendene og sier "gjør det igjen!" og "dacapo!", og så gjør de det, og vi smiler fordi de kan, og jeg tenker at jeg vil så fryktelig gjerne, jeg skulle ønske, noe inni meg forsøker å bryte seg ut av veggene i kroppen min, jeg vil ut!, jeg vil inn.

Jeg tenker på han som er så flink til å synge rent når han er superfull og som jeg møtte på Luna.

Tenker på alle som kan kjemi, slipp meg inn!, kan geologi - jeg skulle ønske.

Smiler når tankene strømmer innom han som tar så fantastiske bilder at jeg aldri helt klarer å si noe annet enn "oi".

Og til slutt renner de ut, tankene altså, i den pølen som er min venninne Sabine, Sabine som kan sy. Jeg kan ikke sy, jeg ødela flere symaskiner på ungdomsskolen og ingen skjønte hvordan jeg fikk det til, det bare skjedde, men hun, hun kan.

Og jeg er så sjalu, det er patetisk, jeg vil bare ha og ha og ha, jeg vil fankenmeg kunne alt, jeg vil fange alle ferdighetene på hele kloden - som sommerfugler! - lukke dem inne i et skrin av glass og stirre på dem hele dagen lang. Men det går naturligvis ikke, jeg kan ikke fange dem, kan ikke ta dem ut for å legge dem inn, ikke når de allerede er inne.

.. Men jeg skulle så inderlig gjerne ønske at.. at..

*

"Folk som er skikkelig flinke til ting er det mest tiltrekkende jeg vet om i hele verden."

"'Ting'? Som hva da?"

"Nei, hva som helst."

"Språk, for eksempel?"

"For eksempel."

"Jeg kan russisk, teller det?"

"Slipp meg inn."

"Hæ? Hva da, 'inn'?"

"Nei.. Nei, ingenting."

*

(Inn.)