It takes money and airplanes.

Vi kjøpslår med eventyr og anekdoter: en drømmeprins mot en kveld hentet rett ut av et mareritt, en natt på byen mot et bad i en bortgjemt foss og en solnedgang på Fiji, den dagen på jobb mot den morgenen i Peru. Ditt Asia mot mitt halvår i koma, ditt Amerika mot mitt Norge, mitt Australia mot ditt. Ord er eneste gyldige valuta, for alle bildene er ennå ikke lastet inn.
"Jeg tror han var fransk", sier du, "og jeg tror jeg elsker ham. Hahaha. Neida. Men jo. "
"Jeg tror", sier jeg, "at jeg aldri kommer til å bli så lykkelig igjen som jeg var på tjueårsdagen min."

Du forteller meg om flyet du mistet, og jeg forteller om da jeg helte appelsinjuice over hele skjorten til gutten ved siden av meg på flyet fra Sydney til London.

Den natten på stranden i Cairns, da jeg fikk en fyr fra Canada til å synge "Blame Canada! It's not a real country anyway!" med meg, betaler for en vittig skildring av noen collegeungdommer du møtte i USA.

Vi plukker i hvert vårt vaffelhjerte, og det er som om hele kroppen min bevrer, skjelver, sånn som den gjør når en lang løpetur nærmer seg slutten - for dette er jo faktisk slutten, snart er dette året omme og alt kan gå tilbake til det normale. Jeg kan puste ut igjen. Snart er dette året endelig omme, og alle jeg har savnet er hjemme igjen. En Maren består til enhver tid av cirka 40% savn og melankoli. I år? 112%. Jeg har hatt savn smurt utenpå huden min.

"Dette er fint", tenker jeg, og kjenner hvordan hele meg fylles opp av året ditt, livet ditt, av det som har vært borte.

Alt er så fredelig. Og så absurd: på et par timer skal alt sies, alt fortelles, uendelige mengder informasjon bytte hender, alt slåes inn og betales for. Vil du ha pose?

"Jeg har dykket på Great Barrier Reef!" forteller jeg. "Det er det fineste jeg noengang har gjort!"

"Jeg forvillet meg inn i et junkierede i Brooklyn på St.Patrick's Day", kvitterer du.

"På den siste kvelden min i Sydney så var jeg så syk at jeg måtte sjekke inn på et hotell, fordi jeg hadde så dårlig samvittighet for at jeg hostet i stykker gutten på hostellrommet mitt. Så jeg gikk til hotellet på den andre siden av gaten, i soveklærne mine, og spurte om det var mulig å sjekke inn. Jeg så temmelig tvilsom ut i semiavkledd tilstand, uten sminke og bagasje - for bagasjen hadde jeg latt stå igjen i lobbyen på hostellet. Det nærmet seg midnatt, jeg ville bare ha rom for én natt, og på toppen av det hele så stod jeg og pratet med en fyr i køen - jeg kjente ham ikke, men det kunne jo ikke hotellarbeiderne vite. Hotell-kineseren bak disken forsøkte nå iallefall å presisere at dette ikke var et "sånt" hotell, og at jeg ikke kunne få en dobbelseng - på verdens dårligste engelsk. 'Dobbelseng?' freste jeg, som trodde han siktet til min kroppsfigur, 'hvem har sagt noe om dobbelseng? Jeg tar faktisk bare opp én seng, altså!'

Men så demret det for meg hva han mente, da.

Det hele endte med at jeg måtte beskrive, via skamløs herming etter kinesiske sexlyder og kreativ bruk av tvilsom mimekunst(!), at jeg ikke var der for å være promiskuøs, men for å sove - sånn at jeg aller nådigst og fremdeles under sterk tvil fra kinesiske øyne skulle få et hotellrom. Deretter gikk jeg hen og mørkela hele stedet ved hjelp av en kranglevoren adapter. Paybacktime! etc."

Du kniser av mine mange tabber, og redder en halvbrent vaffelplate ut av vaffeljernet.

"Nå skal du høre historien om Han som ble borte", sier du, og vifter dramatisk med armene, "og om syklonen!"

Jeg hører, med munnen hengende åpen og øyenbrynene i taket.

Jeg forteller litt om Norli. Du snakker om jobben du skal tilbake igjen til så snart du blir frisk.

Vi snakker om de andre, de som ikke er kommet hjem ennå. Jeg gleder meg så mye til å se alle at jeg vet ikke riktig hvor jeg skal gjøre av meg.

"Tenk etter sommeren, da. Når folk flytter for godt, og det går årevis mellom hver gang man ser hverandre."

Men jeg tenker ikke 'etter sommeren'. Ikke fanken om jeg tenker 'etter sommeren' nå.

Jeg oppdaterer deg på Norsk Politikk-fronten; legger ut om hvor mye jeg frykter DLD, og tenker på den dagen jeg lå i en park og hørte på DeLillos Nittenåttifire på repeat og leste George Orwells 1984, mens jeg fniste høyt av spriket dem imellom.

Du forteller om den gangen du lærte bort amerikansk politikk til amerikanere.

"Jeg har funnet ut at jeg liker Bourbon", sier jeg.

Du sier at du likte Goon, og jeg vurderer mulighetene for at du svidde av deg smaksløkene da du var i Kina. Eller kanskje noen andre vesentlige deler, litt lenger nord for tungen.

Jeg forteller om den natten i Brisbane da vi ble med et par tennisproffer hjem for å ha Boyband Thursday i nattklubben i stuen deres - nattklubben med saccosekker og basseng og discokuler og dj-stand og røykmaskin.

"Hei, vil dere være med oss hjem og se på røykmaskinen vår?", det var det de brukte da de møtte oss på byen.

"Og det funka?!" spør du.

"Og det funka.", bekrefter jeg.

Jeg sier ikke hvor mye jeg vil tilbake igjen til Australia. Det sier seg jo selv.

Jeg vil ikke være her i Norge, ikke egentlig. Jeg vil dra til Australia og bli badevakt eller dykkerguide eller jobbe i dyreparken. Men det er så langt, så vanskelig, så dyrt og så lite klokt. Men jeg vil, jeg vil, jeg vil..!

Vi snakker om ubeskrivelig vakker regnskog og om rare dyr en stund, om frokost på stranden og prisene på månedskort Oslo-Bærum og om jenter som snakker med fine dialekter.

Jeg tenker på krokodiller, på regn på tørr asfalt, på Triple J Radiostasjon, på den snille damen på flyplassen i Bangkok, på bading på Hovedøya, på verdens største mobilregning.

Tankene flyr, vaflene forsvinner.

"Jeg møtte min fremtidige ektemann", sier jeg så, "men en spåmann i Cairns sa at jeg ikke skal finne kjærleik før jeg blir tredve, så jeg setter ham på vent. Godt å vite, forresten, at jeg ikke trenger date på ti år til. Vurderer å ha det som permanent statusfelt på facebook; 'Du er nå kommet til en kvinne som ikke er i bruk. Vennligst legg igjen beskjed etter pipetonen, så ringer jeg deg opp igjen i 2021.'"

"Jeg dro på nattklubb kledelig iført superundertøy", forteller du. Og så snakker du om Argentina en stund.

Du sier at det er rart å være hjemme igjen. Jeg lurer på hvor hjemme er, men sier det ikke. Forsøker å jage emo-Maren tilbake i mørket.

"En jente jeg møtte", sier du, "tok selvmord. Jeg har bilder av henne på kameraet mitt fra den kvelden det skjedde."

Vi blir stille en stund. Du tenker, og jeg prøver å la være.

"Og en gutt som bodde på samme hostell", fortsetter du, "han forstod ikke at det var mulig. Selvmord, altså. Han vokste opp hos oldemoren sin, fordi hele resten av slekten var for hardt på kjøret. De var lutfattige, og han arbeidet hele ungdomstiden på en fabrikk for å forsørge dem. Men så kom han seg ut av hjemlandet, jobbet beinhardt, og lærte seg flere språk og forskjellige yrker før fylte toogtyve.

Helt siden han ble født så har han kjempet hver eneste dag for å overleve, og skjønner ganske enkelt ikke at for noen så kan det faktisk bli for krevende, bare det å .. å leve."

Vi spiser halvvarme vaffelhjerter og så snakker vi ikke mer om akkurat dét.