Tegneblogg: Det jeg ikke sier

Jeg har, som kjent, verdens beste jobb.

Jeg får selge de fineste bøker, jeg får snakke med kjempesøte kunder, og jeg får tilbringe kvalitetstid med superhyggelige kolleger.

Fryd og gammen og hipp hurra for Norliland, altså.

Men.

(For ja, det er alltid et men.)

Det er nå engang en jobb, da. Det forventes at jeg oppfører meg ordentlig, og at jeg ikke, sånn helt uten videre, utbasunerer alle de idiotiske tingene jeg har i hodet mitt til enhver tid.

Og for en som er så til de grader blottet for filtreringssystem som meg, er dét litt av en utfordring.

Jeg trenger utløp, og har derfor valgt å drodle ned enkelte av de tingene jeg tenker oftest i løpet av en normal arbeidsdag - og de tingene jeg, etter en langvarig, indre strid, faktisk sier.

Jeg har naturligvis tegnet meg selv mye heitere enn jeg egentlig er, sånn at eventuelle bloggstalkere ikke skal kunne kjenne meg igjen om de finner på å besøke Norli.

Nettvett, vøtt.

Brukte forresten noe sånt som tolv ganger så mye tid på å krangle med scanneren som jeg brukte på selve tegningene, og likevel ble fargene elendige. Hater livet mitt.

Jeg trenger en kjælenerd.

Åja, og om dere klikker på tegningene så blir de så store som de skal være.

-----

*

Jeg har en telefonskrekk uten like. Ja, jeg ble kvitt store deler av den under revytiden i fjor - nå frykter jeg ikke lenger telefonen like mye som den elektriske stol, men mer som en bilulykke eller kanskje en morder med en middels stor sag eller et balltre, eller en skikkelig lang istapp.

Men telefonskrekken hindrer meg naturligvis ikke i å ta telefonen. Jobb er jo jobb. Så jeg kvitrer som en sukkerbit på speed - for å beroligge meg selv - og krysser fingrene for et strømbrudd eller at teleselskapet går til streik med umiddelbar virkning eller kanskje at Storsenteret må evakueres på grunn av en bitteliten brann i kjelleren.

*

Vi har sånne små, blå maskiner på jobb. Som kundene kan sjekke prisene på bøkene på selv. De bare gnir strekkoden mot maskinen også "pip!" også "Pris : 129,-" - Hurra. Genialt.

Det verste jeg vet i hele verden (unntatt Mariah Carey, da, selvsagt) er når kunder kommer og spør om en pris og jeg skal vise dem "hvordan det gjøres!" og tar med boken deres bort til maskinen og bare "se nå!" også.. sier den "kontakt personalet."

- Jeg vil bare synke ned i gulvet og dø.

Drittmaskin.

*

Kunder som kjøper fine bøker.. jeg vil ta dem med hjem og gi dem kake. Men aller helst så vil jeg fortelle dem det. At jeg vil ta dem med hjem og gi dem kake, altså.

(Og JA, drømmemannen min ser faktisk ut som en transseksuell pandabjørn.

Tegningen er altså egentlig ikke dårlig. Den har snarere tatt Mr. Right helt på kornet.

Eh, ja. Nemlig.)

*

Jeg ser på Norli som mitt kongerike. Krimhyllen er badet i skygge på den lokale Elefantkirkegården. Jeg synes derfor det bare er rett og rimelig at jeg skal slippe å oppholde meg der. Jeg vil leke på savannen med romanene.

(Jeg kan veldig, veldig, veldig lite om krim.)

*

Ettersom jeg kan såpass lite om krim så har jeg laget meg huskeregler for alle de mest kjente seriene. Problemet er at huskereglene er litt sære, og at de egentlig ikke hjelper meg noe særlig med mindre jeg sier dem høyt for meg selv. Og alle andre som måtte befinne seg innen hørevidde.

*

Det går ikke én dag uten at jeg vil diskutere kort med kundene.

Oppriktig talt, dere. "Hurra, du er ikke gravid"-kort? Sånn cirka alle jeg kjenner i hele verden ville blitt glade for det kortet der.

Det er som "en riktig festlig ubursdag!", bare bedre! Det er omtenksomt og morsomt og hyggelig og sant, og en fin måte å si "husk å sette pris på de små tingene i livet" på.

Jeg tror det ville revolusjonert kortmarkedet.

(Jada, vi kan fortsette med de vanlige "gratulerer med barn!"-kortene også - jeg synes jo absolutt ikke at alle skal slutte med å få unger, for barnebøker er det beste jeg vet.)

Jeg skal så sykt ta patent og bli kvalmende rik.

Bare vent.