And all the gods and all the worlds began colliding on a backdrop of blue

Jeg er ikke religiøs, jeg har bare spørsmål og ingen svar, jeg tror ikke, jeg vet ikke, jeg er trist og jeg er sint, men aller mest er jeg livredd og dødsredd.

Tanken på å være menneske skremmer meg.

Tanken på å ikke være det, skremmer meg enda mer.

Jeg satt og spiste iskrem da Ida ringte for å fortelle meg om drømmetydning.

"Jeg lærte om det på folkehøgskolen i går", sa hun, "også tenkte jeg på deg."

Jeg drømmer så mye rart, nemlig.

Har så mange mareritt.

Jeg drømmer at folk dør, og så våkner jeg av at jeg ikke får puste, og går resten av dagen og tenker på bleke ansikter og kalde, livløse håndledd og blåhvite fingertupper.

"Når man drømmer at noen dør", sa hun, "så betyr det visstnok at man er veldig, veldig glad i dem. I de som dør i drømmen, altså. Så du, som drømmer at så mange dør hele tiden, har egentlig bare helt sykt mye kjærlighet i deg."

Og så lo vi - tanken på en Maren med kjempemye kjærlighet i ble for mye for oss begge - og jeg lente meg bakover så jeg fikk solen i ansiktet. Himmelen var blåere enn på lenge.

"Herregud", klaget jeg, "jeg sitter, som den klisjéemoen jeg er, alene for meg selv på en brygge og dytter trynet fullt av sjokoladeis. Jeg har ikke noe liv, Ida!"

Jeg har ikke noe liv, Ida.

"Jeg har ikke noe liv."

Jeg sier det fem ganger om dagen, minst.

Men her er jeg altså. Høyst levende.

Det er ikke noe poeng i å diskutere om det er rettferdig eller ikke, om jeg egentlig bør være mer takknemlig enn jeg er, om jeg må erkjenne hvor heldig jeg er fordi jeg får leve.. for det er bare sånn. Flaks, hell, tilfeldighet, skjebne..

Jeg er her.

Jeg er her, enten jeg vil eller ikke.

Jeg lever.

Jeg har ikke noe liv, Ida.

Jeg logget på macen så snart jeg kom hjem. Jeg satt i mørket, for lampen min har tatt kvelden, og lyset fra facebook farget ansiktet mitt blått.

Og overalt så stod det "RIP."

RIP, som lyden av en negl mot en vindusrute, eller noe som rakner, kanskje, eller en glidelås som sitter fast i sømmen.

RIP, som er det vi sier når noen har dødd og vi må si noe, men vi kan ikke for alt i verden komme på hva.

For hva sier man når en jente på tjue dør av kreft?

Når en du forbinder med liv og latter, takker for seg?

Slukner, som den knuste lampen på rommet mitt?

Jeg satt bare der, apatisk og stiv, gråt og bannet og tenkte "skjerp deg, Maren, dette er ikke din sorg. Dette tilhører ikke deg. Du har ikke sett henne på nesten et år. Du var ikke der.

Dere var ikke lenger så nærme som dere pleide å være på barneskolen. Alt gled vekk."

Og jeg følte meg så dum og så ødelagt på én og samme tid.

Hva sier man?

Hva sier man når noen er borte?

Og hvordan sier man det?

Hvor sier man det? På facebook?

Skriver man til eller om dem?

Er det best å si noe, eller å la være?

Å si litt for mye, eller litt for lite?

Å si at jeg tenker på familien hennes? Jeg tenker jo på den også. Men mest tenker jeg på henne. Mest tenker jeg på deg?

Og det slo meg at det spilte ingen rolle, ingenting hjelper uansett, hun kan ikke lese det, hun er ikke her, hun ville så gjerne, men hun er det bare ikke.

Jeg er her.

"Congratulations. You're Still In The Running Towards Becoming .. Old. Old and bitter."

Jeg vil jo skrive, Maria. Vi sendte meldinger på facebook om hva vi ville, der det var underforstått at det du ville, det var å leve. "Jeg vil skrive", skrev jeg.

Jeg har så lyst til å kunne leve av ordene, men når det kommer til død så har jeg ingen, ordene blir så små, og nå, mens jeg sitter her med mascara gnidd inn i lakenet og RIP på hjernen, så forstår jeg nesten trangen til å skrive et lite fjortishjerte på facebookprofilen din og la dét være det.

"<3".

Ord er mindre enn tre, liksom.

Ord er mindre enn alt.

Ord er mindre enn Hjerte.

Ord blir for små.

Ordene blir ikke like store som kjærlighet eller sorg uansett hvor hardt man prøver å strekke dem ut.

Jeg er ikke religiøs, men jeg jeg håper at når folk dør, så er det som med alle andre mareritt: de dør fordi noen er veldig, veldig glade i dem. Noen henter dem.. hjem.

Gud, Kraften, Universet, Himmelen, hvem som helst, hva som helst. Den som drømmer, den som lager alt og alle i hodet sitt.

At det er sånn det henger sammen, på en eller annen måte.

- Å, og er det ikke forresten noe med at man ikke kan fjerne energi fra en lukket krets?

Og universet er vel en lukket krets? Jeg mener - det må det vel være, for universet er jo alt, og ingenting kan vel være utenfor.. alt? Så da må det jo være.. sluttet.

Og hva er sjelen, om ikke nettopp energi? Så burde ikke.. jeg mener.. Hvor blir det av.. Ikkesant.. Den kan jo ikke bare bli borte..? Fjernet fra kretsen?

Å, jeg vet virkelig ikke, jeg.

Alt er helt meteorregn i hodet mitt.

Kanskje bør jeg prøve å sove litt.

Det er bare det at jeg er så fryktelig redd for å drømme.

And in the end, the love you take is equal to the love you make.