Trosbekjennelsen

Sitt ned.

Ryggen rak, blikket åpent, se glad ut, spis maten din, still interessante spørsmål og hold kjeft mens jeg snakker til deg.

Og nå,

gjenta etter meg:

Jeg skal gråte av Titanic.

Jeg skal holde hender når vi går nedover Karl Johan.

Om du hater noen, så hater jeg dem også.

Er du forelsket, så er jeg det óg.

Jeg er sliten når du er det, jeg vil hjem når det passer deg, jeg går med praktiske sko om det er det du vil, jeg sovner aldri på toget.

Jeg skal ikke sette leppestiftmerker på ølglasset, jeg skal ikke søle på kjolen min, jeg skal ikke glemme mobilen min på lydløs i stuen når jeg vet at du kanskje ringer.

Jeg røyker (om du liker sånt), jeg sover til Oprah begynner, jeg sitter bakerst i bussen, jeg spiser makroner og tar bilder som er akkurat litt for mørke.

Jeg baksnakker ikke, jeg opplyser bare om at "sånn er hun egentlig.. Bare så du vet det", fordi folk har en rett til å vite.

Jeg synes det er kulest å ikke synes noenting som helst.

Jeg elsker deg for at du (tilsynelatende) er fullkomment følelseskald.

Jeg ser på polaroidfotografier av deg der du viser fingeren og ser sint ut - og det får meg til å smile.

Jeg elsker at du er så bitter.

Det beste er når du sier at du ikke bryr deg.

Men skulle du nå gjøre det allikevel, bry deg altså, så er jeg der, med furer i pannen og blokkbokstaver på store plakater.

Om du skriker høyt, så skriker jeg høyere.

Jeg lover å stå rett bak deg, til enhver tid, så du kjenner pusten min i nakken og mot skuldrene.

Og kniven holder jeg gjemt, men klar.

Jeg lover å være som deg.

Jeg skal gå med converse, og jeg skal kritisere med hevede øyenbryn og et nedlatende smil i munnviken.

Jeg skal gå med boblejakke og strø om meg med ekte og falske komplimenter.

Jeg skal drømme om å være skater.

Jeg lover å være så slank som du vil.

Jeg lover å farge håret blondt, om det er det du ber meg om.

Jeg lover å omformulere hver enkelt sms minst fire ganger før jeg sender den til deg.

Jeg skal lese Cosmo og se på den tv-serien hvor alle driver og dreper hverandre, og jeg skal si at jeg liker det.

Jeg skal snakke om sex som om det var kjeks.

Og blir jeg noengang ukomfortabel så skal jeg avskrive det hele som pms eller migrene.

Jeg skal bry meg om sport.

New York er min by, London er min scene, jeg trives i menneskemengder, i hav av skjørt og skjorter og flagrende skjerf og stilletthæler som slår mot fuktig fortau, slår i takt, som piskeslag mot en askegrå ryggrad, fast og stødig. Forutsigbart.

Jeg skal levere forutsigbarhet. Det lover jeg deg. Du vet hvor jeg er, du vet hvor du finner meg og med hvem.

Forutsigbar uforutsigbarhet, og galskap spilt fra manuskript. Planlagt tap av kontroll. Når jeg slår ut håret så gjør jeg det med hårspray og dust-it fra Oasis.

Når jeg faller så faller jeg med siden først, som i moderne dans.

Jeg skal aldri høre på pop.

Jeg skal aldri se på Disney Channel, med mindre jeg er kjempeklein og vil dø (som forresten er ofte).

Nostalgi er bare allright om den er søt.

Jeg skal være redd for Hufsa.

Jeg skal stå ut fra mengden og være meg selv, akkurat sånn som deg.

Jeg skal elske Pokémon og Hits for Kids og Lady Gaga og Pink Floyd.

Homofili er noe som naturligvis kan passe for alle andre, men ikke for meg.

Alle kan ta feil, så lenge jeg alltid har rett.

Det er ingen skam i å be om hjelp, det er bare det at jeg skal klare det selv.

Jeg skal aldri gi opp.

Jeg er nemlig en sånn en som aldri gir opp!

Jeg gir meg aldri, for jeg er bare sånn, jeg gir meg aldri, I'm not a quitter, jeg har faenmeg tæl.

Jeg har pågangsmot, jeg er flittig og ansvarsbevisst og god med mennesker, reflektert, kreativ og effektiv, jeg er en naturlig konfliktløser og leder, og jeg tror jeg vil passe godt i denne stillingen. I denne kroppen. I dette livet.

Jeg er meg selv, jeg tror på meg, jeg tror at jeg kan klare alt, jeg tror at ingen kan gjøre dette like bra som jeg kan, jeg tror på mennesket, jeg tror på verden, jeg tror på morgendagen og jeg tror på at jeg hadde vært penere om bare jeg hadde tykkere lepper og tynnere midje.

Jeg lover å være selvsikker og beskjeden og si "du, ja!" når noen kommenterer "pen!" på bildene mine på facebook.

Jeg har egne moves, jeg danser velkoreograferte trinn og aldri flyt eller impro, aldri musikk i genuin bevegelse, aldri noe som kan se dumt ut eller gjøre deg forlegen.

Men skjønnhet kommer innenfra, og jeg ler av alle som prøver for hardt.

Selv prøver jeg jo bare i mørket der ingen kan se meg.

Jeg kan nok om politikk til å vite hvem det er politisk ukorrekt å si at jeg stemmer på.

Og nok til å vite at uansett hvem som går seirende til sengs når valgnatten er omme, så kommer livet mitt til å være trygt og pent og rett fram.

Konfirmasjoner og kjedelige forelesninger og kaffepauser og klining på en eller annen brygge i Syden og et husdyr eller to og en bil og et forsøk på kildesortering og noen barn som blir som meg, som blir som deg, som lover alt det som jeg lover.

Barn som står med hånden på hjertet og roper at de aldri gir seg, at de er sånne som ikke gir seg, nemlig, at de er ståpåmot, at de er sånne som kjemper for det de vil ha.

Som sier at de vil hjelpe andre, som lover at de vil gjøre verden til et bedre sted.

Som tror at de utgjør en forskjell her på kloden.

Som sier at de skal eldres med verdighet, enda de vet at det ikke finnes noe sånt som verdighet i dagens eldreomsorg og at botoxsprøyten er vakrere enn bekymringsrynkene.

Jeg lover at barna mine skal ha de samme løftene å bryte som det jeg har.

Jeg skal le av vitsene dine.

Jeg skal være avhengig.

Jeg skal like Star Wars og sushi og hvitvin.

Jeg skal hate foreldrene mine.

Jeg skal elske Vogue.

Jeg skal hate Twilight.

Jeg skal hate krig og aids og sånt.

Jeg skal hate samfunnet, glamourmodeller og nsb, bh-er med innlegg, mobbing og gingers.

Jeg skal elske å sitte i vinduskarmen, å drikke kaffe til femogførti kroner koppen, å tenne røkelse, å jogge, å shoppe vintage, å spise iskrem fra boksen.

Jeg skal tro på at "det er noe større der ute, det er jo bare arrogant å tro at vi er alene i hele universet, men nøyaktig hva det er, det vet jeg ikke", jeg skal tro på det av hele mitt hjerte, det hjertet som verken synes eller føler noe, mens jeg tilter hodet bakover og kikker hengivent på stjernene og lurer på om jeg husket å skru av stekeovnen.

Jeg tror på tidsånden og hans uniform.

Jeg tror at dette livet må komme først.

Amen.