Den gangen jeg var aller verst

Det var den kvelden i Berlin da vi skulle være ute hele natten og være interrailattenåringer og oppleve byens ville natteliv. Mine venninner Pink Floyd, Hello Kitty og jeg.

Vi skulle feste slik ingen hadde festet før, vi skulle hoppe fra nattklubb til nattklubb og snakke masse tysk med kule hipstertyskere, vi skulle drikke billig øl og danse til morgengry. And all that jazz.

Vi måtte bare dusje først. Og prøve å sove litt. Crazy little party girl. Herregud, så trøtte vi var. Sovechen. Sove, da. Sov!!

Men pokker. Fikk det ikke til.

Det var den kvelden da Pink Floyd og jeg ga opp sovingen og gikk ned i respesjonen for å hente en ekstra nøkkel før Den Store Fest-i-Berlin-Natten, begge fremdeles kledelig iført posete soveundertøy og, om jeg husker riktig, en eller annen form for håndkleturban etter mitt livs korteste dusj (nei, de hadde ikke lås på badet) (åjegersåGLAD for at hjernen min fortrenger ubehagelige minner for meg), og kom til å treffe på en stor gjeng hyggelige turister med 1) øl og 2) klær (som verken bestod i synlig undertøy eller håndklehatter. Heldige, velkledde jævler.) Å, førsteinntrykk fra himmelen, takk for at du finnes!

Det var den natten da vi aldri kom oss lenger enn førti meter bort fra hostellet, tidenes mest ambisiøse festplaner til tross. Vi skulle jo ta over verden, men endte med å ha tidenes koseligste vors på hostellet - og la det trekke ut.

Vi bestemte oss for å tilbringe kvalitetstid med våre nye, velkledde venner, som viste seg å være rikmannsbarn på sin firemånederslange sommerferie. Sommerferie fra å redde verden. "Di environmaa!!!" sa de. Om og om igjen. Mye fordi de var stolte, men mest fordi vi aldri skjønte hva de sa.

"The what?" sa vi.

"Di environmaaa", sa de.

"We care about di environmaaa." (Dette gjentok seg mange ganger og det ble ganske frustrerende for alle parter før en av dem kom på å mime et lite tre og en sol og noe greier, og da skjønte vi det jo straks.)

"THE ENVIRONMENT!! You care about the environment!!", liksom.

"Ja, det var jo det vi sa?"

"Mhm.. Akkurat."

Og vi bare, "ja, vi bryr oss vi også, vi tar tog i en hel måned!", og det var visst bra nok.

Så de ga oss øl for innsatsen og foreslo at vi skulle bli med på en mexikansk bar rett borte i gata.

Og vi bare, "jaa-a, de bryr seg jo om miljøet, og dessuten så er to av dem eneggede tvillinger, og en av dem har Pink Floyd-sko og vi kan kalle resten av dem for Jean-Pierre fordi det er så random og random er jo kjempegøy.

Og dessuten så spiller de i band!"

Famous last words, forresten.

Det var den natten vi fikk servert sånne blå drinker som jeg ellers bare har sett på film og som kommer i glass på størrelse (og form) med fiskeakvarier. De andre jentene likte dem ikke, og enda jeg ikke var noen storfan jeg heller (jeg er allergisk mot alt som er blått og som skal i nærheten av ansiktet mitt - true story, faktisk), så hadde det gjerrige interrailgenet kicket inn og jeg tenkte "hey, disse drinkene var da veldig dyre. Jeg kunne spist meg mett i to uker på de pengene der. Best jeg drikker dem."

Om det faktisk var til det beste, og i så tilfelle for hvem, kunne sikkert ha blitt en interessant diskusjon om det ikke var for at mine kalaskamerater for lengst hadde mistet interessen for denslags triviell konversasjon. Nå gikk det mest i tatoveringsdrømmer og hvordan man redder verden og briefing med språkkunnskaper, og det var her det skar seg.

I ettertid må jeg innrømme at å lyve og si at du snakker et språk der vokabularet ditt stort sett begrenser seg til "faen" og "vil du sove med meg i kveld?", ikke er noen stjerneidé.

Men jeg gjorde det likevel, jeg.

Det virket så enkelt og så harmløst, og dessuten så gjorde jo begge de andre jentene det, så da tenkte jeg at det gikk greit.

Forskjellen er at de to andre faktisk kan mer enn bare banning og tvilsomme anmodninger.

Men det kunne jo ikke jeg vite.

"Jada", sa jeg, "selvfølgelig kan jeg språket deres. Men jeg er litt sånn.. self-conscious på uttalen, så jeg vil helst ikke snakke det selv. Men bare kjør på dere, jeg skjønner alt sammen!"

Don't do this at home, kids.

"Så kult!" sa en av de velkledde, "vi ante ikke at dere lærte sånt i Norge?"

"Selvsagt gjør vi det", sa jeg. "Språk og nordmenn. Vi er this close." Og så viste jeg nøyaktig hvor close vi faktisk er ved å presse pekefinger og langefinger sammen og han så dødsimponert ut og jeg var kjempeselvtilfreds og tenkte ikke et sekund over at det kunne komme til å straffe seg. Jeg var jo på interrail. Det er jo sånt man gjør som interrailer. Man lyver. Det vet da alle. Eller iallefall jeg.

Han fortalte et eller annet på det språket jeg nettopp hadde bedyret at var som en pekefinger til min langefinger, og på mirakuløst vis presterte jeg å le på riktig sted, og han nikket fornøyd. Til og med Pink Floyd var tydelig imponert over mine improviserte språkferdigheter - hun skjønte jo faktisk hva han sa, og at jeg traff.

Jeg hadde bestått. Jeg var et geni. Jeg var freakings fantastisk.

Og han var dødsnaiv.

Perfekt kombo.

Han syntes slett ikke at det var rart at jeg bare kalte ham "you". I hodet mitt het han bare V, fordi jeg visste at det var forbokstaven i navnet hans, men dét kunne jeg jo ikke si høyt for for det første så var det jo frekt å ikke ha fulgt med på navnerunden og for det andre så var det jo mulig at han hadde sett V for Vendetta han også, og da ville han jo, naturlig nok, tolke sitt nye klengenavn som tidenes kjærlighetserklæring.

Det var den morgenen da jeg var så trøtt at jeg trodde jeg skulle dø fordi nachet hadde vart hele natten, og vi satt og så på soloppgangen fra vinduskarmen i øverste etasje.

Alle var enige i at det hadde vært en av de morsomste nettene noensinne, med dansing og snakking og rødvin og en lang, absurd tur i natteregnet og en slags leirbålstemning rundt et bord i bakhagen der våre nye, velkledde venner fortalte historier om miljøet og turnélivet.

Alle var enige i at Berlin var best i test/på fest.

Hello Kitty, Pink Floyd og jeg måtte snart reise videre, så jeg hoppet ut av vinduet - den riktige veien, altså, ikke ut mot det våte fortauet uendelig langt der nede - og gjorde meg klar til å gå.

V hoppet etter.

"Mary?"

Åja, ja, forresten; jeg var Mary. Lang historie.

"Mhm?"

"Jeg må fortelle deg en ting, bare. Før dere drar og blir påkjørt i Amsterdam eller noe."

"Okå?"

"Vel, tre ting, faktisk."

Han så alvorlig og seriøs ut, og med ett så tenkte jeg at "jøss, så det er sånn han ser ut når han er edru? Det bør han være oftere. Faktisk."

"Uhm.. Okey..?" sa jeg.

"Men jeg vil helst ikke si det på engelsk for jeg er ikke like god til å ordlegge meg på engelsk som du vet og.. "

Åfaen. Tenkte jeg. Åfaen, åfaen, åfaen. Ånei. Dumme Maren. Håpløse, idiotiske, ubrukelige Maren..!

".. Så er det greit om jeg sier dem på fransk?"

"All three of them..?" spurte jeg.

Åfaenåfaenåfaenånei.

Han lo.

"Yes, of course."

Åfaen.

Hva skulle jeg liksom si, da?

"Can't you just.." begynte jeg. Tigget jeg. Håpet jeg.

Men nei, han kunne visst ikke bare "just..".

For nå sa han dem.

Alle tre tingene.

På fransk.

Med den ene hånden knyttet rundt håndleddet mitt.

"I'll.. uhm.. remember that", sa jeg, og han nikket.

Remember what?!

"Mary, du er teit og stygg og jeg har dessuten skjønt at du ikke kan fransk"?

"Mary, kjolen din er gjennomsiktig, du kler ikke pannelugg og jeg er lei for det med øredobbene?"

"Mary, jeg er en leiemorder, men jeg lar deg leve fordi du drikker imponerende mye blå drikke uten å bli full. Og forresten så er jeg homofil."?

"Mary, jeg vil ikke redde miljøet, jeg er ikke musikalsk og egentlig så vil jeg bare bli lokomotivfører"?

"Mary, du er aller best, møt meg i Paris, jeg gir deg en katt"?

- Jeg turte aldri innrømme at jeg verken kan eller liker fransk. At jeg døde av nysgjerrighet og virkelig trengte at han forklarte meg alt sammen på engelsk også. At jeg rett og slett ikke hadde den fjerneste anelse av hva han sa, eller hvorfor han ville si det eller.. Eller noenting.

At jeg løy uten egentlig å tenke noe særlig over det.

At jeg var på gråten av selvforakt og at jeg var altfor flau til å innrømme noe som helst.

Og alt, alt, altfor trøtt til å krangle med meg selv, og at jeg uansett helst ville at han skulle fortsette å leve uvitende om alt sammen og tro at jeg var sykt kul og språkkyndig.

At om én av de tre tingene var "jeg ødela øredobbene dine med vilje" så skulle jeg drepe ham. (Ja, yndlingsøredobbene mine ble ødelagt den kvelden.)

At jeg ikke ante hva han het.

At jeg visste allerede da at jeg kom til å plage meg selv sånn cirka hver eneste dag i årevis fremover.

Det var den morgenen jeg lærte at om du skal lyve til noen og si at du forstår fransk så bør denne "noen" ikke være en franskmann.