Fritt fall

Jeg trenger at du kommer hjem nå. Jeg trenger å ligge på sofaen din og høre på at du baksnakker gutter jeg ikke kjenner. Jeg trenger deg til å himle med øynene og bagatellisere det store, altoppslukende sorte hullet inni meg som gjør meg kvalm og utilpass 99% av tiden. Jeg blir så forbanna fortvilet av å være like kvalm hver eneste morgen, hver eneste dag. Jeg vet det allerede før jeg våkner ordentlig, ”du er sånn i dag også”, tenker jeg, og kjenner hvordan skuffelsen brer seg fra magen og utover, ”det ble ikke borte denne natten heller, det ble bare verre. Hva faen er galt med deg.” Om du var her så ville du ledd av meg og laget en teit vits om at jeg sikkert var gravid eller at jeg nok bare hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde vært grei nok mot deg, og jeg ville hevet noe på deg og alt ville vært greit – kvalme og forvirring til tross. Du ville viftet det hele vekk med en elegant håndbevegelse og sagt at vi heller skulle gå tur eller se Kill Bill. Jeg ville fortalt deg at jeg blåste opp et umenneskelig antall hjerteballonger i dag for å pynte Norli til Valentines, "jeg knyttet til og med på sløyfer med rosa bånd! Herregud! Jeg er best i verden", og du ville ledd og ristet på hodet og sagt noe sånt som at ”ja, da har de rette kvinnen på jobben i allefall! HAHAHA. Det er som å sette Grinchen til å pynte juletreet.”
- Du ville gjort det umulig å være grålunet, for det gjør du alltid.
Vi kunne fôret katta og gjort ingenting.
Vi kunne sunget ”livet er aldri så vondt at det ikke er godt for noen/ si det så fort du kan til oss før du kaster kroppen utfor broen”, og drømt oss bort i tanker om sommerferien. ”Så bare legg deg ned og dø, da gjør du noen gla’/for den enes død blir den annens brød. Yeah, yeah, yeah.”

”Du tenker for mye, Maren. Du bryr deg for mye om hva andre mener.” Nå som du er borte så må jeg si det til meg selv. Men det er så mye lettere å lytte til deg. Det er vanskelig å overbevise seg selv. ”Du må lære deg at ikke alt er viktigst i verden”, sier jeg til meg selv, ”rett og slett fordi det ikke går an. Om alt var viktigst i verden så ville jo alt vært like viktig og da ville ingenting vært viktig, alt ville vært jevnt, meningsløst, og det er en demotiverende tanke. Noe må jo nødvendigvis være mindre viktig for at noe annet skal kunne være kjempeviktig. Lær å se forskjellen. Lær å gi faen i det som ikke er så viktig. Og å, eh, komme i tide til de tingene som faktisk har en viss betydning.”
Men jeg ser ikke forskjellen. Alt er størst, alt er umulig, alt er føkkings Himalaya og jeg ser ikke forskjellen på fjellene foran meg, alle må klatres og jeg klarer ikke gi faen i noen av dem. De er for store. Jeg ser ingenting, vet ingenting, håper ingenting, vet bare at jeg vil løpe, løpe så lenge som mulig, for når jeg løper så blir kvalmen borte en liten stund. Oh, how very Muleum. Så jeg løper til anklene mine blir lyseblå, jeg løper til pusten sitter fast i brystet og jeg er ett med musikken og ser ut som en middelaldrende brite på charterferie. Jeg trenger at du kommer hjem nå.

Jeg trenger at du kommer hjem nå.
Jeg savner å være alene uten å være ensom. Å vite at jeg kan ringe deg, at du er her. Dette ødelegger jo alt, jeg presser meg selv til å gjøre masse tull som jeg ikke egentlig vil bare fordi jeg trenger å være i nærheten av noen, må høre noen snakke som ikke er meg, jeg holder jo sørenmeg aldri kjeft, jeg trenger å tenke på noe annet. Det pleide å holde lenge med en bok eller noe, for la oss innse det, jeg er ikke så smart at det gjør noe, jeg er lett å distrahere. Men ikke nå, nå har jeg kjørt meg fast i et spor der jeg ikke tør å blogge engang, for folk har fått det for seg at jeg er morsom(!?) og du vet like godt som meg at det ikke stemmer. Og jeg hater å skuffe folk. Jeg vil at folk skal få det de vil ha. Jeg bryr meg om hva alle i hele verden tenker. Unntatt hva jeg tenker, da, naturligvis. Jeg prøver å komme på når jeg sluttet å like meg selv. Når jeg ble den eneste personen hvis tanker og følelser oppi alt sammen som ikke teller.
Jeg savner å være happy by default. Jeg tar meg selv i å stå med hendene i lomma og fundere på hvor mye gaffateip som trengs for å fikse alt sammen. For å fikse kvalmen. For å tette tomrommet du laget da du reiste. Ikke at det er så stort, forsåvidt (din spjæling), men du var ikke den eneste som dro, og nå er hele Bærum egentlig litt som en kjempediger sil.

Jeg savner å tro på ting, jeg tror ingenting lenger, hva faen er poenget, ingenting nytter likevel, du er ikke her, og ikke jeg heller, kjennes det som. Man kan gjøre hva man vil, boikotte slemme merker og bedrifter eller gå i tog og skrike seg hes for Maria Amelie. Verden er gått av hengslene, om den noengang hadde noen i utgangspunktet, da, hengsler altså. Jeg gikk forbi Stoltenberg på gata og jeg var så lei meg, så utrolig lei meg, jeg klarte ikke se på ham engang. Du mener så mye om alt. Jeg skulle ønske du kunne være her til å mene noe om dette. Jeg skulle ønske du var her til å rope høyt om DLD og alt annet som burde ropes om. Jeg skulle bare ønske at du var her.

Jeg savner å kunne være hjemme hos folk uten å tenke at jeg heller skulle vært her hjemme. Heller sittet på verandaen og pustet frostroser og presset tid til støv mellom fingerspissene mine. Tid pleide å være noe, husker du? Tid pleide å være fint og dyrt og innholdsrikt og teposer og høye hæler i Oslo. Nå er tid bare det mørke, trolske isvannet som jeg hopper fra stein til stein for å slippe unna, jeg hopper fra gjøremål til gjøremål, jeg er ynkelig og patetisk og feig, livredd for å miste festet og falle, falle uti og drukne. Drukne i tid. Jeg er bare så absurd kvalm.

Hvor i helvete er du?
Kom hjem.

Jeg tror ikke dette er så bra for meg.