[Hentet fra fantastiske Muleum av Erlend Loe. Og jeg vet det, bildet er dårlig, men se på det som en del av sjarmen. Teksten er uansett genial og veldig sånn som ting føles.]
Jada. Det er sikkert ypperlig at dagene blir lengre og at det blir varmere og at alle snart kan få våse rundt i helsetrøye og klippe plenen igjen. For all del. Det er bare det at forrige gang vi startet på nytt, da det gikk over fra å være totusenogni til å være schueti og alle drakk champagne klokken tolv og satte fyr på hverandres dunjakker med stjerneskudd og kysset feil folk og gledet seg som ekle, små barn til solen kom, så gikk liksom alt så fryktelig galt - også bare forble det sånn, galt altså, hele resten av året - galt, galt, galt! - og hvis det gjentar seg nå igjen så gidder jeg faktisk ikke å stå opp igjen på mandag. Banna bein.
I januar så var jeg revysjef og sov i gjennomsnitt én time hver natt og levde utelukkende på vitaminbjørner, smågodt og kaffe. Telefonen min var alltid varm for jeg snakket i den twentyfourseven og bare med folk jeg egentlig ikke ville snakke med (journalister som skulle ha meg til å si at hvis Valler var bedre enn oss så kom jeg til å innta fosterstilling, og alskens vaktmestervesener som ville drepe meg bare fordi jeg eksisterte) og jeg har jo telefonskrekk så det hele var riktig så ubehagelig. Den ene vennligsinnede, ikke-revyete sjelen som kunne tenkes å ringe, ringte meg aldri, for jeg ga ham visst nummeret til revyens billettelefon istedenfor mitt eget (viste det seg på noe pinlig vis) og dét oppsummerer vel egentlig hjernen min og fokuset sånn rimelig greit for den måneden der.
Og etter dét så gikk det faktisk bare nedover.
Raka vegen åt helheim. Hele resten av året.
At jeg overlevde Russetiden er jo et under. For i det øyeblikket folk tar på seg russebukser så mister de alt som heter integritet og musikksmak og personlighet også gror de støttenner og tentakler og fjortisoppførsel og permanent rusbrusånde og spyhår.
Og Tryvann, dere.. Jeg bare.. Jeg liksom.. Tryvann.
Hvis ingen tar på seg litt ansvar og bomber Tryvann snart så gjør jeg det selv.
For the greater good.
Skolen var stress. Tredjevideregående og prøver og tentamener og eksamener og omgangssyken på forestillingene våre og hvada, "tre års fravær på vitnemålet"? og herregud. Også visste jeg hele tiden at jeg kom til å savne det hele så jævelig etterpå at jeg ikke visste om jeg skulle klage på at det var for mye eller at det var for lite.
Sommeren/høsten var det verste noensinne. NOENSINNE. Og da mente hun noensinne.
Jeg skrev innlegget med den megetsigende tittelen "Depression for Dummies" og jeg sov flere timer i døgnet enn jeg vanligvis sover på et helt år. Solen var min verste fiende og jeg ville helst ikke snakke med noen, noengang. Samtidig som jeg hadde så lyst til å snakke at jeg nesten klorte ut min egen tunge i ren desperasjon. Jeg er sykt søt og slett ikke overdramatisk.
Så fikk jeg vite at alle planene mine om å studere et halvår i New York med Gateway College gikk i vasken, for journalistikkurset mitt ble avlyst. Flott, da. "Men du kan jo ta moteledelse istedenfor?!:D" sa Gateway College.
"Ja", sa jeg, "for jeg bryr meg jo så jævelig mye om klær. Neivent. Klær kan brenne."
Og folk bare, "jo? Du tegner jo mannekenger hele tiden?"
"Ja, men jeg tegner dem uten klær på seg." Sa jeg. Og så ble det med dét.
Og så, i samme uken, kom legen min og sa at jeg bør spise en hel masse medisiner som smaker selvdødt marsvin, morgen og kveld i flere måneder, helst uten å drikke øl eller spise noe med melk i og jegvetikkehva og heiaheia dette blir skøy.
"Også har du visst ikke noe godt av å bli varm", sa han, "for da blir du faktisk syk."
Og jeg bare NEI DU TULLER. For det har jeg jo ikke sagt siden for alltid, liksom.
Dette - det at jeg ikke får bli varm, altså - feiret verden ved å angripe meg og tylle meg inn i ull og parkas og lue og whatnot. Særlig på fest. Allverdens hankjønn fant ut at de skulle drapere meg i jakkene deres også tok de seg kjempenær av det når jeg vrengte dem av meg igjen.
HVA ER GALT MED FOLK.
Jeg mener, oppriktig talt - hva får fremmede mennesker til å tro at det er åkei å gå bort til noen som sitter fredelig for seg selv og leser boken sin, og skrike "jeg fryser ihjel av å se på deg!!! KLE PÅ DEG NÅ!!!!"?
Når jeg ser folk gå med genser om sommeren så får jeg jo naturligvis intenst lyst til å rope "jeg varmer ihjel av å se på deg!!! KLE AV DEG NÅ!!!!", men det gjør jeg ikke, for det er uhøflig og dessuten så grenser det til seksuell trakassering.
Så hei, alle sammen: slutt å omvendt-seksuelt-trakassere meg, jeg liker det ikke og dessuten så blir jeg syk av det. Takk.
Og når vi først er inne på dette med hva dere bare kan gi fanken i så vil jeg nevne at den neste som forsøker å spleise meg med noen skal kjølhales.
Så kom desember og det var så deprimerende at det gidder jeg ikke skrive om engang, og nå tror jeg at familien min har rottet seg sammen for å presse meg ut av huset ved å være så dustete som overhodet mulig. Det er synd på meg.
Og jeg har faen ikke stjerneskudd engang. Det hele er trist som Ari.
Nå flytter alle vennene mine og jeg har ingenting å gjøre, yndlingskjolen min er borte og George Harrison er fremdeles død.
Drittår. (Sånn, da har jeg fått dét ut av systemet.)
Godt nyttår, a, dere, og måtte det neste bli atskillig bedre enn dette.
Faktisk så tror jeg at det skal bli nyttårsforsettet mitt.
At nesteår skal bli bedre enn dette.
Intet mer, intet mindre.
