Julekalenderen: Del 0

Hei, alle barn!

I år som i 2008 og 2009, gjør jeg et tappert forsøk på å skrive en julekalender. Jeg vet ikke hva jeg håper mest - at noen faktisk vil like den, eller at jeg faktisk klarer å fullføre den på en sånn relativt ålreit måte. Den som le(s)/(v)er får se.

Julekalenderen er forresten først og fremst til bestevenninne Isa, for hun er stuck på en ganske så stillestående jobb i hele desember, og trenger desperat litt lett underholdning. Visstnok.

(Vær greie med meg, da, dere.)

Here goes:

Julekalenderen: Intro (30. November)

--

Et lite postkontor skjelver, nesten umerkelig, i et vinterlandskap langt, langt borte.

Desperat forsøker det å trekke snødynene enda tettere rundt seg, som beskyttelse mot den iskalde, sorte natten utenfor. Frosten er nådeløs; den biter seg fast og tegner isroser på alle rutene. Men det er ikke bare kulden som plager den gamle bygningen; det er vinden, vinden som uler, synger og hvisker om forandringer, helt til vindusglasset skjelver i rammene av ren, skjær spenning og forventning. Og det er sporene rett under nysnøen, sporene som kommer langveis fra.

Inne bak postkontorets vegger ligger pakker og brev på rad og rekke og samler støv. Bøker med gulnede sider kantet med sølv har ligget der så lenge at språket de er skrevet med for lengst er blitt umoderne. Et armbåndsur har stoppet i silkepapiret sitt. Hadde det fremdeles gått, ville viserne snart tatt det siste, lille hoppet bort til Midnatt. Ubrukt leketøy, en pakke med sigarer, to par ullvotter, lange julebrev, ønskelister, skjerf og sokker, og en julekalender som er så gammel at de bittesmå sjokoladebitene er blitt rent uspiselige, lager en spøkelsesaktig atmosfære i hyllelandskapet. Og som ikke dét var nok, strekker spindelvevet seg fra gulv til tak – selv dørhåndtaket og nøkkelhullet i den store, mørke inngangsdøren ligger innhyllet i grå, intrikate mønstre i klebende materiale.
På den andre siden av denne døren, tett mot treverket, ligger snøen hvit og tykk, som om den har forsøkt å trenge inn gjennom veggene, rømme inn i varmen.
Et par meter bortenfor ligger den eneste snøfonnen i mils omkrets. Her finnes ingen brøytebiler, så hvorfor snøen har vokst seg ekstra høy akkurat der, det er det bare vinden og det gamle postkontoret som vet.

På gulvet inne i det vesle huset, under en liten luke i døren – en luke for dem som skulle finne på å poste brev utenfor postkontorets faste åpningstider - ligger en konvolutt. Papiret er fremdeles hvitt, tiden og støvet har visst ikke riktig fått med seg at den er kommet. Blått blekk har blandet seg med nysnøen, og er gnidd utover mot de fire, knudrete hjørnene.
Adressatens navn er bare såvidt leselig:
”Cecilie Wallevik.”
Avsender er ikke oppført.

Om å være et godt menneske (men en elendig sporhund)

"Hei! Ehm, unnskyld meg. Unnskyld? Hei. Vet noen av dere veien til Aldgate East..?"

Det var andre gang den lørdagen at jeg gikk meg vill. De siste tredve minuttene hadde jeg brukt på å vifte vekk innpåslitne barinnkastere og fulle mennesker i lite klær, og nå begynte jeg å bli litt stresset. Vanligvis er jeg veldig glad i å traske gatelangs på kveldstid, men jeg hadde sagt at jeg skulle være fremme i min venninnes leilighet for over en time siden, og jeg kunne ikke ringe henne og forklare hvor jeg var - eller snarere hvor jeg ikke var; nemlig på etellerannet sted som jeg visste hva het og som befant seg i nærheten av henne og hennes leilighet- eller at jeg følgelig var helt desperat etter enkelte råd og vink på veibeskrivelsesfronten.

Telefonen min hatet meg nemlig (som vanlig), og fungerte ikke til stort annet enn facebook og spotify. Som en babyiPad. Særdeles upraktisk. På lik linje med alt annet som starter med "baby".

"Ald.. what?" sa en av de tre guttene jeg nettopp hadde henvendt meg til.

"Aldgate East?" gjentok jeg.

Guttene vekslet et raskt blikk.

"Ser det ut som at vi kan veien?" spurte den ene. Et lite lys bredte seg fra øynene, og glattet ut alle myserynkene som verdens dårlige nattebelysning hadde påført pannen hans.

".. Ehm.. Ja?" sa jeg.

De var gutter på ca tyve, stod (stødig) utenfor en relativt rolig, tilfeldig pub med hver sin øl, uten noen form for bag/ryggsekk/kamera/kart/japaner. Noen typiske turister var de altså ikke.

"Really? Hey guys, she thinks we're from London!"

"Focking hell, that's awesome."

"Åh. Hvor er dere fra, da?"

De var jo kledd i Londonguttenes uniform; skinnyjeans, bandtskjorter eller bare vanlige, løse skjorter, dressjakker, han ene hadde hatt på snei, de hadde kule sko og skjerf, de var høye, tynne og hengslete, og håret deres lyste "hipster" som et trafikklys i skogen.

Gutten med hatten svarte meg, og denne gangen la jeg merke til dialekten - hadde den vært så bred og usannsynlig fin i sted? - "vi er fra Newcastle", sa han.

Det viste seg snart at de var tre studenter fra en skole i Newcastle, som på impuls hadde bestemt seg for å dra på dagstur i London by, som utviklet seg til en kveldstur på London by.

"Vi har ikke noe sted å sove engang", sa fyren i rutete skjorte, "så når det stenger her så sliter vi. Haha."

"Ja", sa gutt nummer tre; han hadde Belle & Sebastian-tskjorte(!), og hadde vært stille til nå."Turns out, people don't have couches in London. The flats are too small or something."

"Haha", sa jeg, "har dere gått rundt og spurt fremmede om å få sove på sofaen deres?"

De trakk på skuldrene, "selvsagt", sa de, "det er november, om man sover ute så blir man jo syk."

"Jeg vil ikke bli syk!" sa Belle&Sebastian-gutten, "om jeg blir syk så er det deres feil!"

(Dette ble forklart med at det var de to andre guttene som hadde tatt intiativet til turen. For de var dramaelever, nemlig. "Dramakids. Can't trust 'em" sa Belle&Sebastian, "hyggelige folk, men NULL kontroll, whatsoever." Min indre dramaelev frydet seg.)

"Dere skulle selvfølgelig gjerne ha fått sove på sofaen min", sa jeg, "hvis det var min sofa, mener jeg, og om jeg klarte å finne den."

"Oh, right, you're lost!"

"I'm not lost. Aldgate East, however.."

Vi tenkte en stund. Guttene forhørte seg med et par mennesker de hadde blitt kjent med på puben. Det viste seg at det visstnok var skremmende langt til Aldgate.

"Bli her og drikk øl med oss", sa de.

"Venninnen min kommer til å få hjerteinfarkt", sa jeg. (Ikke akkurat sant, men det er bare fordi hun har altfor stor tiltro til meg.)

"Ta en taxi", sa de.

"Jeg har ikke penger", sa jeg.

"Ring venninnen din", sa de.

"Telefonen min funker ikke", sa jeg.

"Ring fra vår", sa de. Så da takket jeg og så prøvde jeg dét. Uten hell.

"Telefonen hennes funker ikke", sa jeg.

"Ring ambassaden din", sa de. "Åh, og spør om de har en ekstra sofa!"

Jeg hadde ikke noe vittig svar, så nøyde meg med å geipe.

De spurte om hvilken ambassade som var min.

"Jeg kommer fra Norge", sa jeg.

"Åh!", utbrøt Belle&Sebastian. "Moren min er fra Belgia!" gliste han.

Ehm.. okay?

"Don't mind him", sa Hattegutten, og gjorde en kombinert himle-med-øynene-og-riste-oppgitt-på-hodet-manøver. "Han er filosofistudent. Han tror at det er relevant at moren hans kommer fra Belgia når du kommer fra Norge fordi alle mennesker liksom er 'under samme Himmel' med Stjerner og Pluto and shit, ikkesant, og at 'Alle Er Like'."

"Akkurat!" sa Belle&Sebastian, "og dessuten så kommer jo dere fra Europa! Så da er dere enda mer like!"

Og jeg tenkte på å opprette facebookgruppen "the awkward silence when a philosophy student talks."

Vi snakket litt til og lo en hel masse, og så sang vi litt Queen, og de to andre dramaelevene og jeg danset i gaten, og så bukket vi og gjorde Belle&Sebastian forlegen.

"Nå bør jeg nesten gå", sa jeg, "hvis det faktisk er så ekstremt langt å gå som det dere sier at det er." (Det viste seg å være ti minutters gange. Men det kunne jo ikke vi vite.)

"Vi skal tenke på deg når vi ligger ute og fryser ihjel i hver vår stjålne pappeske i natt. Og krysse fingrene for at ikke du lider samme skjebne som oss. Oh, cold, cold night..!"

"Tusentakk", sa jeg.

Og så klemte vi (klemte! Jeg klemte noen! Frivillig!) og sa hadet, og så snudde jeg meg for å gå - og vandret rett inn i et koselig, noe bedugget jentetrekløver.

"Hei!", sa jeg, "bor dere i nærheten? Fint. De tre guttene der - ser dere dem, de der borte? - de er helt absurd kule. Seriøst. TRO meg. To av dem er dramaelever - dramaelever!! - og han siste der er en.. kreativ mesterhjerne!

De EIER. Dere bør snakke med dem. You can thank me later."

Jeg håper de hadde sofa.

Welcome to England, he said.

Jeg har, siden forrige livstegn, tilbrakt litt kvalitetstid i London.

Jeg har ramlet rundt på høye hæler i våte gater, jeg har forelsket meg i et titalls briter, jeg har drukket så mye te at jeg sverger på at huden min fremdeles lukter svakt av Lady Grey, jeg har gnidd meg inntill fremmede på Oxford Street (mhh, ja, kroppskontakt, hurra..) og jeg har stirret henført på julebelysningen og latt som at livet mitt er en britisk julefilm, helst en sånn en med Stephen Fry og Hugh Laurie og den gjengen der.

Og apropos henført stirring så har jeg sett Harry Potter 7. Benytter herved anledningen til å skrike DIBS på han usannsynlig pene Snatcheren. Som backup. Bare sånn i tilfelle Vordende Ektemann Tom Felton (det er han som spiller Draco Malfoy, mamma) dør en tidlig død. Viktig å ha en slags plan b, ikkesant, en forsikring. Å tenke fremover.

Jeg tenker jo ganske så sjeldent fremover, egentlig.

Hvilket sannsynligvis er grunnen til at jeg presterte å gå meg vill to ganger i løpet av én liten ferie.

Hadde jeg tenkt "hm hvor skal jeg egentlig og hvordan kommer jeg meg dit?" så hadde jeg sikkert ikke endt opp med å valse hvileløst rundt med spørsmålstegn i øynene og utropstegn i mine spastiske håndbevegelser.

Men den første gangen var det altså slett ikke min feil.

Det var veiarbeid på stasjonen min så den var stengt og jeg måtte gå (!) til neste stasjon (finne den SELV liksom?!? Hallo!! Og GPS-en på iphonen funket ikke, og hadde den gjort det så hadde det ikke hjulpet for jeg ante jo ikke hva jeg lette etter).

På et tidspunkt så var alt jeg kunne tenke "hvor er jeg hvor er jeg hvor er jeg?!?!"

Jeg fant ikke ut hvor jeg var, men til gjengjeld fant jeg Willy, da. Skråstrek Willy fant meg.

Det var en viss trøst i dét, faktisk. Upåklagelig timing, Willy. Upåklagelig timing.

(Fant dem dessuten også på en restaurant på den andre siden av byen med min venninne Togalaundry et par timer senere på dagen. Hva er sannsynligheten, liksom. Underlige, utforutsigbare London.)

Jeg bodde i leiligheten til kjære Johanne. Det var noe av det koseligste jeg har gjort på årevis. Johanne og hennes romvenninner er fantastiske mennesker og de ga meg rødvin og spilte fin musikk for meg og var pene og delte vennene sine med meg, som forresten også var veldig pene og tilsvarende kule. Vi gikk på marked og vintagebutikker i Brick Lane og på verdens koseligste kafé, og vi så på Molièrefilm og vi spiste god mat. Alt var så utrolig fint og hyggelig. Følte meg veldig komfortabel der. Så komfortabel, faktisk, at jeg fant det naturlig å kle av meg alle klærne mine - i søvne - i sengen til stakkars husvertinnen. Og vekke henne med søvnsang. Og ta dynen hennes. Jeg er generelt en sykt bra overnattingsgjest. (Nå kommer vel invitasjonene til å flomme, tenker jeg.)

Jeg har blitt sunget for på tuben. En kjærlighetsballade, av en mann med hatt. Hadde mine medpassasjerer giddet å kikke opp fra avisene sine så ville det kanskje blitt pinlig, men som venninne Mara sa, "de tenker bare "så lenge det ikke er meg freaken synger for, så.."", så jeg fikk sitte i fred og, eh, nyte musikken.

Jeg har sittet på toget i retning Dalston og hørt på "Don't go back to Dalston" ("just come back to me!") med Razorlight og følt meg helt ubeskrivelig episk.

Jeg har vært på byen med tidligere nevnte Togalaundry og hennes venner fra Loring Hall.

Om du føler at jeg er blitt mer sexfiksert av denne turen så har du helt rett, og det skylder jeg på Loring Hall-menneskene for.

"Eksempel?", sier du?

Jeg ble møtt i døren av tidenes søteste jente, som med et glis som strakte seg herifra og til Trondheim kunne kunngjøre at hun i dag hadde gjort noe hun aldri hadde gjort før.

"JEG HAR VASKET BADET!!!"

Hurra?

"YES! WITH MY SEX TOY CLEANER!!! BRILLIANT, INNIT?!"

(Åh, heia, nå kommer jeg til å få en hel masse lesere som søker på "sex toy cleaner" på google. Jeg bare vet det. Score.)

Og nei, hun tullet ikke.

Jeg fikk se badet hennes. Det var veldig rent. "Sex toy-clean"-rent, liksom.

Planen var forresten å kjøpe så mange klær at jeg kunne kle meg i Londongevanter hver eneste dag frem til Ragnarok. Det feilet. Jeg kjøpte egentlig bare absurd mange øredobber, jeg.

Men har kjøpt én t-skjorte, da.

"Friday I'm in love", står det på den.

Så nå skal jeg høre på The Cure og se på bilder av Tom Felton og ha på meg t-skjorten min hver dag til verden går under og jeg har mistet alle øredobbene mine.

Åja, også må det nesten nevnes at alle på Heathrow var skremmende snille mot meg på vei hjem. Som om jeg var en seksåring som reiser alene. Alle bare "pretty shoes, love" og smil, smil, smil og null kø og "åh, ingen ledige plasser? Her, ta min, jeg kan stå."

Jeg vet ikke med deg, men jeg blir paranoid av sånt. Sjekket om jeg hadde glemt å ta på meg klær sikkert femti ganger.

Jeg savner London og nydelige Themsen og alle menneskene og skjerfene deres. Send meg tilbake. Helst NÅ. Tusentakk.

POW, K-man!

Det er en kjensgjerning at Kongeriket Norge sliter med enkelte feil og mangler.

Feil: Aftenposten gir Mariah Carey 5.

Utesovere og prostituerte blir kastet dritt på, og så feid under et teppe så snart vi synes de lukter ubehagelig, Anne B.Ragde(!) får prakke en helt obskur liste over "Norges 5 mest sexy menn" på uskyldige lesere landet over (og dét attpåtil i en bok til inntekt for Redd Barna?!), og skattebetalernes surt ervervede går til pelsproduksjon. Vi er syndebukkene bak djevelplagget Onepiece, og når folk lider seg gjennom "Take on me" på stusselige nachspiel så er det Landet i Nord der Trollene Bor de hytter med nevene mot.

Åja, også har vi Se&Hør.

Mangler: Topshop, skikkelig støtte til kultur, et seriøst forhold til språket vårt, isbjørn i gatene, offisiell nasjonalsang (som folk faktisk kan, iallefall - wikipedia hevder at "Sønner Af Norge" er offisiell, men den har jeg aldri hørt og hvis teksten er som tittelen tilsier så vil jeg dessuten gjerne få føre opp "kvinnediskrimingering" på lista over feil). Åja, også støttefond for skribenter, da, som grunnet økonomisk krise/manglende selvrespekt ser seg nødt til å skrive for Se&Hør.

Det er bare innenfor ytterst få kretser, om noen i det hele tatt, at jeg kan sies å være kjent for mine upåklagelige prioriteringsevner. Så om du skulle komme til å finne listene ovenfor like feilaktige og mangelfulle som Fedrelandet de liksom skal beskrive, så tar jeg ikke det så altfor tungt. Deg om dét, liksom.

Men én mangel tror jeg faktisk vi alle kan være enige om at utmerker seg som spesielt bekymringsverdig, frustrerende og generelt lite gunstig for vårt spede følelsessenters ve og vel.

Ja, jeg snakker selvfølgelig om mangelen på SUPERHELTER.

Oppriktig talt, dere.

Hvem er det egentlig som styrer denne skuta?

Kongen har mer enn nok med å holde orden i DNA-rekkene, med halvbarnebarn og helskjegg og engler og hatter og hester og jeg vet ikke hva (men jeg ville nok ha visst det om jeg leste tidligere nevnte kosesmørje Se&Hør), politikerne tuller i vei som aldri før og nå viser det seg jo at til og med Skal vi danse er korrupt. Man har da inntatt fosterstilling av mindre.

Det er åpenbart at vi trenger noen som kan ordne ting.

Rydde opp, liksom.

Rette opp feilene.

De kan godt gjøre det mens vi sover. Helst mens vi sover, faktisk. Litt sånn "mora di jobber ikke her - men det gjør heldigvis Supermann, så bare gå og legg deg og la bankranerne, voldtekstmennene, veiarbeidet + oppvasken stå, du, så fikser Supermann det iløpet av natten før han blir Clark Kent og går på jobb som en vanlig mann i morgen tidlig."

Problemet er jo bare at Clark Kent og Batman og Catwoman og alle de i den gjengen der

1. neppe har lest den store, røde boken (nei, ikke Mao, han har den lille. Norges Lover har den store), så det er ikke sikkert at de skjønner helt hva vi vil ha fikset; hva vi mener er ulovlig og hva vi bare synes at er mindre lovlig enn mye annet, men fremdeles "lov"

2. kan ikke språket (hvordan skal de da kunne slå et slag for Et seriøst forhold til språket vårt?)

3. er gamle. Gamle folk er ikke heite med mindre de spiller i verdens beste band. (Og vi skal pokkermeg ha heite superhelter. Skal vi gi dem rett til å krabbe inn i alskens bygninger i nattens mulm og mørke ved den minste mistanke om ulovligheter så ser jeg helst at de er heite. Jeg vil ikke ha et gammelt, utrøyket Fantom på soverommet mitt bare fordi han tror jeg muligens har innbruddstyver.)

4. tilhører en annen nasjon. Vi kan ikke bare stikke av med andres Supervakthunder. Det er slemt. Og dessuten så kommer det til å fungere som å spikre risengrynsgrøt på veggen; du kan ikke holde Superhelter mot deres vilje. De bare slår ned fangevokterne i sakte film og så flyr de tilbake til Statene eller Bengal.

Nei. Vi trenger så avgjort våre helt egne superhelter.

(Og hvis du nå sier at "men vi har jo Güntherman + Snåsaman?" så fniser jeg litt før jeg denger deg. Nei. Og Jonas Gahr Støre er ikke noen ordentlig superhelt, han heller.)

Og siden dette isåfall blir et såpass nytt prosjekt så vil jeg foreslå at vi deler opp jobben litt.

Sånn at ikke én må være helt på alle områder, ikkesant.

På den måten kan en superhelt spesialisere seg på sitt felt, og så lenge vi har alle felt dekket så kommer dette landet til å gjøre store sprang framover (unnskyld. Klarte ikke dy meg. Mao satte seg fast etter punkt 1.)

Forslag på områder kan jo være

- Fange skurker

- Plukke opp de der hvite plastremsene (strips?) som man pakker aviser med og som blir liggende i gatene etter at postbudene har "frigjort" alle avisene og tatt dem med seg. Folk tryner faktisk i de hvite remsene der. Daglig. Det gjør vondt. Særlig i stoltheten.

- Holde sammen broer som superslemminger prøver å løsne på midten sånn at alle bilene styrter rett ut i sin visse død

- Passe på at Siv Jensen ikke finner på noe tull

- Måke oppkjørseler

- Skremme svenske servitører

- Redde dyr som er i ferd med å bli påkjørt

- Ta ansvar for kollektivtrafikken. Jeg ser ham for meg. Kollektivtrafikkhelten. K-man. Det blafrer i gardiner en stille vinternatt, og - vips! - så sitter han der, ved siden av sengen til gærne bussjåføren på 151-bussen, og bare "det er min sørgelige plikt å opplyse deg om at du er en ond tølper. Du har vært utålmodig og kjørt før bussen egentlig skal gå én gang for ofte. Be din siste bønn, bitch."

- Helgesuperhelt: Reise rundt og sjekke at ovner er skrudd av og at det ikke er pizza grandiosaer i dem når deres respektive eiere har funnet det for godt å sovne på stuegulvet. Skru av mobiltelefoner før de kan få gjort for mye skade. Logge folk av twitter. Den slags.

ETC.

Dette er Serviceyrket for deg som helst ikke møter kundene dine (med mindre det er for å denge dem.)

Motvirker arbeidsløsheten her i landet gjør det også.

I say GO!

Dette blir supert!

(Heheheeh. "Supert", ikkesant? Superhelt-supert? Yes? Nei? Okei. Innskild. Overtrøtt, nå. Hvor er tørrhumor-man når man trenger'n. Som er hele tiden. Apropos dét så ser jeg først nå at tittelen med litt godvilje kan leses "Pokémon". Fett/spooky. Underbevisstheten min har visst talt.

"Ågud.", talte den, "Skyt meg nå.")

Om havet, kjærligheten og døden

Med nybrente fingre presser jeg gul stearin ned i tastaturet, litt mer for hvert ord jeg skriver, helt til mange, lange sider i word står zebraklare med sorte og hvite striper, og macen er myk og blekgul og ferdigpolstret.

Kubbelys i vinduskarmen kaster blafrende lysglimt mot taket. Utenfor ligger snøen hvit og uberørt av mennesketenner (ja, dette er min måte å fortelle at øya for første gang gjennom alle mine år her er totalt blottet for små, snøspisende krapylkids. O'glede! O'himmelske stillhet!), og utenfor snøen ligger havet og planlegger revolusjon; store og små bølger, albuspisse og skremmende, uler høylytt i kor med vinden og spytter sjøsprøyt mot himmelen.

Snøfnuggene er allerede salte før de når havoverflaten.

Bortenfor sjøen ligger fastlandet. Harryhandel og Säkert!/Hello Saferide og voffor då då? og Strömstad. Og så, på den andre siden av broa, ligger Norge, Norge med Oslo og Spikersuppa og Susanne Sundfør. Og i Norge sitter min venninne i sengen sin med en laptop i fanget og skriver til meg over facechat.

"Faen, fuck, helvete heller!", skriver hun, og jeg sier at hun "ødelegger my creative flow med den negativiteten der", og hun sier at "gir vel jeg faen i." Smilefjes.

"Søt du er." Skriver jeg.

"Ja." Sier hun.

"Jeg drar til Sverige for å skrive sinnsykt dypt og vakkert og jeg vet ikke hva, og du skriver 'fuck!'"

"Jeg drar ut på byen tre ganger i uka for å finne noe sinnsykt dypt og vakkert og jeg vet ikke hva, og alt de stygge guttene kan si er 'fuck?'"

"Autsch", sier jeg.

"Ja", sier hun.

Og så forteller hun meg om alle guttene i verden og jeg sier "auda" og "mhm" og "nei, fanken altså, heng dem alle, I say", mens jeg fniser til skjermen og hører på musikk som minner meg om ungdomsskolen, og twitrer om hvem som er penest av Aragorn og Snusmumriken.

"Ja, serr, jeg dør snart her liksom", sier hun. "Gutter ass."

Sjø og guttekrek og løfter om selvmord.

Havet, kjærligheten og døden.

- Å være ungdom er å leve et dikt på klisjéoppskrift.

Og vi rimer ikke engang. Det er noe gæærnt med oppsettet.

Send hjelp.

Problemløsning for nybegynnere

"Nok et eksempel på at du ville vært lykkeligere om du røyka", sa hun.

"Dét er alt du klarer å få ut av den historien der? At jeg burde begynne å røyke?"

Jeg var sjokkert. Dette var drøyt, selv til å komme fra henne.

Her hadde jeg brukt de siste ti minuttene på å gjenfortelle en høyst pinlig episode fra serien "Maren er tenåring (og hun rødmer ofte)" - og alt min venninne hadde å komme med var kreftfristelser. Ingen sympati, ingen "have a biscuit, Potter." Bare nikotin-på-pinne. I'll take you to the candy shop. I'll let you smoke until you drop.

"Neida," sa hun, " ikke egentlig. Nå er det jo for sent. Jeg sier at du burde ha røyka da."

"Og hvordan i all verden skulle dét ha gjort situasjonen noe bedre?!"

"Du ville hatt noe å holde på med. Du ville sett opptatt ut. Distansert. Det gjør enhver situasjon bedre."

"Men det er jo ekstremt gjennomsiktig. Om den du står og snakker med og som nettopp har sagt noe skikkelig teit og åpenbart er flau plutselig begynner å lete i lommene sine etter sigaretter, så hjelper jo ikke dét på inntrykket, akkurat. Det er det samme som å si rett ut at "jeg sa noe teit og nå er jeg ekstremt pinlig berørt og jeg klarer ikke håndtere situasjonen, så jeg forankrer hele frykten min i denne pinnen.""

Hun viftet det hele bort med lange, bleke pianofingre.

Det er rart hvordan det uttrykket egentlig er litt utdatert; pianofingrene spiller sjeldent piano. Pianofingrene røyker. Alltid. Så egentlig så bør man jo kalle dem sigarettfingre.

"Ingen tenker over sånt", sa hun.

"Jeg tenker over sånt."

"Du overanalyserer alt."

"Gjør jeg vel ikke."

"Gjør du vel."

"Hallo. Hvis folk begynner å røyke i stressede situasjoner så kan man trygt gå utifra at de har nerver. Og i pinlige samtaler så må man jo late som ingenting og ikke vise at man er redd. Om det blir tydelig at man er ukomfortabel så blir alt enda kleinere. Folk kan lukte frykt. Og kan de ikke lukte frykt så kan de ihvertfall lukte røyk. Samme sak."

"Og dét er en annen grunn til at du ville likt å kunne trekke frem en røyk i den samtalen der!"

".. Fordi jeg vil at de skal lukte at jeg er redd..?"

"Nei. Gnom. Fordi det var en stresset situasjon, og du hadde nerver. Røyking hjelper på nervene også blir du glad og rolig og slutter å oppføre deg teit!"

"Ånå. Takk. Dagens visdomsord. Løsningen på allverdens problemer. Bare slutt å være teit. 42. Begynn å røyke. Lighter og selvforakt selges separat."

Hun himlet med øynene. "Dramalinja fucket deg opp."

"Neida", smilte jeg, "jeg har alltid vært sånn her."

"Genfeil."

"Godt mulig. Pappa røyka før jeg ble født."

"Kan du gi deg? Røyking er ikke så ille."

"Ok."

"Jeg mener det!"

"Ok."

"Røyking kunne gitt deg anledning til å bare gå vekk fra hele situasjonen! 'Sorry, men jeg vil nødig røyke her, jeg synes det er uhøflig å presse kreften min på folk, så jeg går bort dit litt, jeg. Farvel!' TADAH, frihet."

"Men hva om de var røykere, de også? Da hadde det der funka dårlig."

"Ja, men da kunne du gitt dem sigaretter, og så ville de helt ha glemt at du var teit, for de ville elsket deg. For du ga dem jo sigaretter."

Hun gliste triumferende.

"Ser du? Du burde ha røyka. Det ville åpnet en verden av muligheter. Om ikke annet så kunne du drept dem med lighteren din. Problem solved."

"Og drept meg selv med røyking", tilføyde jeg.

"Nemlig!" nikket hun. "Det finnes ingen kleine samtaler i Døden."

Can I be electric too?

Se for deg en sånn passelig heit gutt. Okei, ikke sånn passelig, da. Veldig. Veldig, veldig heit. Herr Heit.

Ser du ham for deg? Ja? Okei, fint.

Nå ser du for deg en jente. En helt vanlig, tilfeldig, litt patetisk jente. Som spurter rundt etter ham. Med utstrakte armer og en puls på firehundreogsøtten.

Du ser det for deg?

Gutten snur seg av og til, ser på henne, sukker. Noenganger stopper han opp, veksler et par-tre ord med henne, smiler anstrengt, nikker litt. Av høflighet. Men så snart han er ferdig med obligatorisk pjatt så setter han farten opp igjen. Kommer seg unna, så fort han kan, vekk fra denne kleggen av et pikebarn.

En hvilken som helst annen jente ville skjønt at "det er mulig at dette faktisk ikke kommer til å gå", men ikke Vår Heltinne, hånei, hun har bestemt seg, hun skal ha Herr Heit.

Så hun løper etter. Hiver seg etter hælene på ham, med begge hendene godt knyttet om hver sin respektive ankel, og med ett raskt rykk trekker hun ham ned i søla. Det er ikke med vilje, det bare skjer, hun vil jo bare være med ham, ikke skade ham..

Nesen hans knekker, knærne slår sprekker, øynene lekker - hele den regla der.

"Oups", sier hun. "Faen, faen, faen, jeg er så lei for det, jeg skjønner ikke hvordan dette skjedde!"

Han blir sint og redd og vil helst ikke se henne på en stund.

Men så tilgir han henne, fordi omverdenen forventer det av ham, og snart er hun tilbake i sin gamle stilling som Herr Heits Gale Skygge.

Hvorpå hun faller på ham, mister ting på ham, jager ham rett ut i veien og får ham påkjørt av en trailer, heller øl på ham.. du vet, alle de uskyldige småtingene som stalkere gjør når de er klønete og fyren de stalker er mer populær enn julebrus fra Hamar.

I dette lille tankeeksperimentet er det Undertegnede som er Vår Heltinne. (For jeg er jo alltid Vår Heltinne. Needless to say.)

Herr Heit er egentlig Herr Elektronikk. Som i.. datamaskiner og lyspærer og mobiler og sånt.

Kjedelig, jeg vet det, og nå føler du deg sikkert snytt for en skikkelig fin fjortiz-kjærleiks-historie, men oppriktig talt, hvis det er dét du er på jakt etter så må du nesten lese en annen blogg, altså. Jeg bryr meg jo ikke om sånt. Jeg bryr meg bare om elektronikk, jeg. Elektronikk og tekniske dippedutter. For anledningen forkledd som en pen fyr med tredagersskjegg. (Å, nevnte jeg ikke noe om tredagersskjegg, sier du? Vel. Det hadde han. Selvfølgelig hadde han det. Herr Heit uten tredagersskjegg, du, liksom. Ha!)

Nå mister jeg fokus her, kjenner jeg.

Hvor var jeg?

Åjo!

Jeg forklarte at om jeg bare hadde begynt å skrive om mitt stalkerforhold til elektronikk sånn helt uten videre så hadde jeg sikkert aldri fått oppmerksomheten din. Og det ville jo vært leit.

Men klønete fjortizpike + fyr med skjegg slår alltid an, fenger alltid.

Så da lot jeg elektronikken være en fyr, og jeg være.. vel, meg selv.

For ja. Jeg ser på elektronikk som uforståelig og uoppnåelig. Elektronikk liker meg ikke. Jeg legger meg etter elektronikk. Jeg flørter med elektronikk til øynene mine blir firkanta av frustrasjon.

Jeg forfølger og dreper alt jeg kommer over av elektronikk.

(Elektronikk? Tekniske ting? Hva det nå enn kalles. Fellesbetegnelsen. Se! Jeg kan ikke forskjellen engang! Jeg er forelsket, men totalt kunnskapsløs! Hvordan skal dette ende?!! Følg med i neste episode av Brødrene Dal og Spektr- nei. Unnskyld. Never mind.)

Mac, iPhone, iPad, iPod, kameraer, kalkulatorer, microbølgeovner, vanlige ovner, kjøleskap, trekkoppleker, lamper, telefoner, printere, scannere.. Består det av noe mer enn tre, gaffateip og plastikk så kan du vedde skoene dine på at jeg 1) elsker det og 2) har ødelagt det og/eller ikke klarer å bruke det. (Trailereksempelet lenger oppe i teksten, for eksempel? Sånn døde mobilen min på ungdomsskolen. RIP.)

En regel er at om det har knapper på seg så bør jeg ikke få lov til å ta på det. For da dør det. Kort og godt.

Og jeg nekter å innse at "nok er nok. Maren + elektronikk blir ALDRI lik sant. Finn på noe annet. Strikking. Strikking er bra." Jeg fortsetter å prøve. Prøve og feile.

Det er et dyrt, destruktivt og lite miljøvennlig kjærlighetsforhold.

"I love him, but only on my own", liksom.

Nå lurer du sikkert på hvorfor i all verden jeg blogger dette. Vel. Saken er den. At i morgen tidlig så kommer det elektrikere til min ringe bolig.

Om vi nå hopper en rask tur tilbake til tankeeksperimentet vårt så er Elektrikerne de eksepsjonelt pene jentene med stort, mørkt krøllete hår, beige klær og ballfølelse. Elektrikerne er de jentene som Herr Heit faktisk liker. De jentene han klager til når Vår Heltinne har plaget ham hele dagen.

Så selv om det er Vår Heltinne selv som har invitert Pene-Jentene hjem til seg for å få tips og vink om drømmetypen, så gleder hun seg ikke, akkurat. Hun føler seg dårlig og mindreverdig og en anelse kvalm.

Sånn, nå er jeg lei av å snakke om meg selv i tredjeperson.

Altså.

Elektrikerne kommer for å fikse lamper og varmefliser og stikkontakter og sikkert ovner og jeg-vet-ikke-hvaer, og for å vise meg hva jeg må gjøre for at lampene på rommet mitt skal slutte å eksplodere mens jeg sover. Det er jo egentlig fint. Det er jo egentlig bra at de kommer.

Det er bare det at elektrikere skremmer vannet av meg. Akkurat som teknikere og datanerder og de guttene på skolen som alltid fikset telefonen min mandag morgen når jeg hadde ødelagt den helgen i forveien.

Folk som kan røre ved ting med knapper uten at ting med knapper lager en trist, liten Star Wars-lyd og skrur seg av.

Jeg forstår ikke dem, og de forstår ikke meg.

Enda så hjelpsomme de kan være.

Så nå sitter jeg her og gruer meg.

Jeg liker ikke håndtverkere. Jeg føler meg alltid i veien, og jeg skjønner aldri hva de sier, og jeg lurer alltid på om det var meningen at jeg skulle kledd på meg mer klær (men da har jeg jo kledd meg opp for håndtverkerne og det føles også feil), og jeg føler meg alltid totalt ubrukelig. Rørleggere er best. De skjønner at de ikke kan spørre meg om noen ting som helst. De kaster ett blikk på meg og ser at jeg er udugelig.

Men av en eller annen grunn har elektrikerne tiltro til meg.

Jeg hater det.

Jeg er bare så redd for at de skal spørre meg om jeg kan holde et eller annet for dem mens de "bare skrur litt på denne..", og så kommer jeg nær noe og så mørklegger jeg hele nabolaget.

Unnskyld på forhånd.

Ain't nothin but a hound dog

Okei, så har jeg egentlig bloggpause. Og for bare et par måneder siden så hadde jeg garantert klart å overholde den. For et par måneder siden så kunne man alltid banne på at jeg ville henge meg opp i alskens detaljer. Som godtestopp og bloggpauser og at man skal kle på seg i november og sånt noe. Men nå for tiden så vil jeg bare henge meg i alminnelig tau (neida. Joda. Bare litt), og da virker jo alt annet litt mindre viktig, på en måte. Det er litt som å drive med fargelegging og finne ut at ingen egentlig bryr seg om du tegner utenfor strekene så du kan jo egentlig bare holde på - farge sterkt og fint og hemningsløst - uten å konsentrere deg noe særlig.

Vi kan jo bare se på dette som en "pause i pausen" eller noe. Eller så kan jeg innse at denne pausen ikke var like gjennomtenkt som det jeg trodde den var. (Jeg trodde den var gjennomtenkt, skjønner du; jeg var hellig overbevist om at jeg kom til å få sove mer hvis jeg ikke hadde blogg. Tullinglogikk, sier vel du. Nei, sier jeg, overtrøtt&desp-logikk. Funka ikke i det hele tatt, sånn hvis du lurte. Er fremdeles litt smurf-på-speed bak tidenes tyngste øyelokk. Nok om dét.)

-

Jeg har alltid lurt på hvorfor folk ikke smiler på bilder. Og da mener jeg ikke "det er dagen derpå og jeg vil helst få dø"-bilder som grunnet umenneskelig ondskap havner på facebook eller "herregud hvorfor har du et kamera nå din lille sadist det snør og regner dinosauregg og faen jeg kan ikke kjenne ribbeina mine jeg tror de knuste fordi tennene mine skalv for hardt"-situasjoner eller "ikke ta bilde av meg nå, da, jeg er i en viktig telefonsamtale og dessuten så prøver jeg å tørke opp etter smoothien som jeg helte utover hele gulvet!!"-helvetet.

Jeg skjønner hvorfor folk ikke smiler når de faktisk er sinte.

Men under normale omstendigheter? Koselige, fine - om enn litt ubehagelige fordi kameraer alltid er skumle - stunder?

Eller under totalt unormale omstendigheter, som når du er Kate Moss eller en HM-modell eller en moteblogger?

Hvorfor må du da se så forbanna sur ut?

Jeg blir bare litt redd, jeg. Og litt lei meg. Og det er bare såvidt at jeg ikke bjeffer "dagens unge..!" i diverse kommentarfelt.

De gjør det gjerne i virkeligheten også, har jeg funnet ut. Gutter og jenter over hele verden marsjerer omkring og ser gravalvorlige ut.

Og jeg har, helt til nå nylig, og helt feilaktig, gått utifra at dette er noe de gjør fordi de tror at det 'er så kult å være sint'.

Men nå vet jeg altså bedre.

De som går rundt og skuler på verden prøver ikke å være heite.

De som går rundt og skuler på verden er i ferd med å gro visdomstenner.

Munnene deres er asfalt, og tennene er blomster ugress. Presser seg opp til enhver pris. Malplassert, sjokkerende, pluselig og helt uten forvarsel så ubestridelig tilstedeværende.

En liten glede i begynnelsen ("jeg får visdomstenner. Det er fordi jeg er vis. Mihihihi" etc), men så blir det bare plagsomt.

Den observante leser har kanskje gjettet seg til hvor jeg vil hen: ja, munnen min er blitt redusert til visdomsplantasje.

Dette fører til at jeg smiler noe sånt som to ganger om dagen. Maks. Sånn ellers så subber jeg egentlig bare rundt og klager.

Dagens Smil #1.) Når jeg drikker iskaffe.

Dagens Smil #2.) Wildcard.

Wildcard kan være hva som helst, egentlig. Det varierer fra dag til dag.

Når bussjåføren er hyggelig; når jeg hører på Vampire Weekend om morgenen for å våkne; når jeg tenker på at Mariah Carey er gravid og at USA nå kommer til å gå av skaftet fordi det betyr at hun faktisk har hatt sex så nå kan man naturligvis ikke høre på henne mer for nå er hun jo ekkel og et dårlig forbilde og neiognei, der forsvant visst musikken hennes fra verdens overflate; når jeg får en fin bloggkommentar; når jeg våkner av at fine dustefuglen har forvillet seg inn på soverommet mitt, og balanserer på ballerinaen min:

; når jeg tenker på Snusmumriken; når barn leker med lightsabers; når det er kaldt ute; når jeg får fine smser (og Jonas-iPhone faktisk tar dem imot og ikke bare slenger dem ut i døde-smser-space); når jeg tenker på Ringenes Herre-maratonnet på Colosseum; når jeg logger av Parley ("facechat" på pirate-språk); når jeg ser kattepoter; når folk spiller Knutsen og Ludvigsen på piano; når jeg ser på Stephen Fry og Hugh Laurie; når jeg tar t-banen; når gutter går med hatt.

Nei, nå virket det faktisk som at jeg smiler en hel masse. Det stemmer selvsagt ikke. Jeg har jo bare ett wildcard per dag.

Resten av tiden presser jeg tungen opp i kjeven så hele ansiktet blir skjevt. Og tenker at "hvis vinden snur nå så saksøker jeg noen. Banna bein." Jeg glefser til gamle damer som lukter røyk. Jeg ser på bråkete fjortisgutter med det jeg håper er drepende blikk.

Jeg kjenner en sterk motvilje mot å være hyggelig.

Jeg klarer ikke holde en eneste noenlunde fungerende dialog igang. Så blir det heller til at jeg bare veiver en hel masse med armene. Heldigvis så er det ikke så mange som merker noen særlig forskjell. Én gang dramaelev, alltid dramaelev.

Jeg hater verden fordi tennene klør så ekstremt mye. Som på en valp.

Jeg er en valp for tiden.

Og jeg som nesten ikke liker hunder engang.

Og så hater jeg verden litt fordi det bare er oppe-visdomstennene som bråker. Jeg blir liksom så veldig, veldig obs på at jeg har tenner der oppe.

Litt som en vampyr.

Og så tenker jeg,

"Åherregud. Jeg er det du får om du krysser Edward Cullen med Jacob Black."

Er det rart jeg blir deprimert, liksom.

Jeg er jo så sjarmerende at det halve kunne vært nok.