And I'll be back before you know

Pausemusikk

Missy Higgins: This is how it goes.

(Nei, jeg fant ingen brukbar versjon på youtube. Så da ble det spotifylink. Es tut mir leid.)

:)

Dating 101

Disclaimer: Hei folk. Bare sånn.. så det er nevnt: dere har helt fint lov til å ta dette med en klype salt. Om dere synes at det inneholder sterke scener så kan jeg berolige dere med at jeg er veldig anti-vold. Det er altså helt trygt å gå utifra at jeg har satt ting på spissen og at jeg ikke egentlig er ond. Og at jeg ikke har tenkt til å plage alle i hele verden som ikke sier "henne" og "ham". Tull, altså. Artig, artig. Det er bare det at jeg ikke er morsom. Jeg vet det egentlig, det er bare ikke alltid jeg husker det. Takk for meg.

"Og dessuten så tror jeg faktisk at jeg kanskje liker hun", forklarte han, og jeg kranglet med meg selv om hvorvidt mitt ønske om å snoke i hans privatliv faktisk var så sterkt at det trumfet mitt ønske om å lappe til ham og skrike "henne, henne, henne!"

Jeg er en nysgjerrig sjel.

"Men", tenkte jeg, "om han liker henne godt nok til at det faktisk er interessant så kommer det til å være mulig å finne ut av det på facebook."

Og slik hadde det seg altså at jeg rullet sammen gårsdagens VG og lot hans blondkledde pannebrask føle min vrede. "Henne!" rettet jeg. "Du liker henne!"

Han ble irritert. De blir alltid irriterte.

"Whatever" sa håndleddet hans, og så trakk han pusten for å fortsette der han slapp.

Jeg trakk pusten, jeg også, og gjorde meg klar for å bjeffe en lang og riktig så driftig reprimande, men så ombestemte jeg meg og sukket dypt istedenfor.

"..Wasted on the wicked", mumlet jeg. Han svarte med håndleddet sitt igjen, nå i samarbeid med hevede øyenbryn.

"Nå skal du høre her." Ville jeg si. "Det er språket ditt du himler med øynene til, din nepe. Språket ditt!

Kommunikasjon. Det er ganske fint, vet du. Magisk, til og med."

Kronk. Dette er faktisk litt viktig.

"Alt handler egentlig om språk.

Alt handler om å finne de riktige ordene og om å pusle dem sammen på en elegant måte, så de danser helt av seg selv. Alt handler om å finne den riktige rytmen. Rytmen i språket."

Tenkte jeg at jeg kunne si. Og det stoppet ikke der. Ånei. Det er ingenting som kan få meg til å føle meg så Marianergropendyp som språk.

"Å leve er litt som å skrive en dialog", tenkte jeg, og kjente hvordan stjernene vokste og formelig bykset ut av mine uskyldsblå.

"Du begynner med problemstillingen/konflikten/spørsmålet. Interessen.

Altså: spørsmålstegnet.

Som baby tufler du rundt med øyne på størrelse med Pokéballs, runde og vidåpne av pur undring.

Og så må du få litt energi inn i dialogen. Sånn at leseren gidder å lese videre.

Da er du et barn som løper rundt og bråker med overdrevent mange utropstegn.

Og så beveger vi oss videre til det stadiet i dialogen der du kan ta det roligere, filosofere mer, liksom, drøvtygge litt. Kan ofte føles litt som fyllstoff. Noe som må være der. Om enn litt motvillig, kanskje. Komma, komma. Ungdomsskolen. Til tider krampaktig. Tidvis koselig. Sjeldent spesielt utslagsgivende på noen måte. Bare komma. Innskutte setninger. Innskutte handlinger.

Og så tar det seg opp igjen med semikolon, semikolon, semikolon!

Videregående; alt skal prøves. Alt skal oppleves. Alt skal testes. Og alt skal droppes igjen. Man er liksom overalt på én gang!

Så kommer en liten periode der forfatteren kan.. free-style, liksom. En kort periode der du kan vise at du er et individ. At du tenker selv. Og viser hva det er som skiller deg fra de andre. Spørsmålstegn? Utropstegn! Komma igjen, kanskje, eller flere semikoloner. Kolon! Kanskje vil du vise deg fram? Kolon! Kanskje synker du sammen og blir nesten borte i paranteser, eller blir en freak i smileys. Det er den tiden der du liksom "finner deg selv", der dialogen blir "åja, den dialogen, ja, den har jeg lest, den husker jeg."

Og så reverseres det hele. Komma som ung voksen. Utropstegn i familielivet. Spørsmålstegn i rynkene og i skjegget.

Og så: finito. Punktum.

Språk er faktisk livsviktig."

Dét ville jeg si.

Men så nøyde jeg meg med å gjenta "henne" én gang til. Liksom furtent. "Henne."

Og så tenkte jeg med ett at herregud (komma) dette er sikkert grunnen til at han ikke liker meg (punktum punktum punktum spørsmålstegn) Ikke at han burde ha likt meg (strek) det ville jo vært fryktelig upraktisk i og med at jeg ikke liker ham heller (strek) men det er likevel noe å tenke over (punktum)

Det er derfor han liker hun (hun som alltid er hun og som aldri er henne) istedenfor meg.

Hun (hun som alltid er hun og som aldri er henne) retter sikkert aldri på ham.

"Hater du at jeg retter på deg?" spurte jeg.

"Ja", sa han.

"Retter hun på deg noengang?"

"Hvem?"

"Hun som du liker?"

"Hun som jeg tror at jeg kanskje liker?"

"Hun, ja."

"Nei. Nei, det gjør hun ikke."

"Okei", sa jeg.

Jeg innser at det kanskje er litt sånn Erasmus Montanus-logikk; 'Jenta han liker retter ikke på ham. Han er gutt. Altså liker gutter jenter som ikke retter på dem.' Men likevel.

Der og da så bestemte jeg at "hvis jeg noensinne finner Min Fremtidige Ektemann (Pål Sverre Valheim Hagen?) så skal jeg få noen andre enn meg til å rette på grammatikken hans. Just in case."

(Og når jeg likevel ender opp som crazy old catlady, alene med meg selv og strikketøyet mitt, så kan jeg si at "det er fordi jeg hadde integritet i min ungdom. Og ropte "henne!!" til jeg fikk vondt i halsen. Hver. eneste. gang. Jeg skjønte allerede som nittenåring at det ikke var noe lurt. Men jeg gjorde det allikevel. Integritet, hører du. Meow.")

Navnerasisme

Det hele startet med at han helte et glass øl i vesken min. "Absolutt ikke med vilje!" (som han gjentok til det kjedsommelige), men likefullt irriterende og upraktisk.

"Jeg henter papir!", sa han.

Og jeg trakk på skuldrene, "la ham prøve", tenkte jeg, enda jeg visste utmerket godt at toalettene ikke hadde hatt papir siden i fjor eller noe, da de som jobber der antakeligvis hadde innført noe i retning av følgende avsnitt i arbeidskontrakten:"grunnet Høy Fare (radioaktivt avfall) skal ingen vedlikeholdere, vaskepersonell, baransatte eller andre folk vi faktisk liker krysse dørstokken (som forøvrig er blitt stjålet, men dere skjønner greia) til noen av bygningens toaletter. Dette for å forhindre dødsfall, ubehagelige brekninger og spying i ølen."

Så stod jeg der, da, og ventet. Venninne#1 mente at jeg burde drepe ham når han kom tilbake.

Hun hadde sett det hele, og tor banne på at han hadde gjort det med vilje - eller iallefall så godt som. Han kunne iallefall ha stoppet det!

Venninne#2 nøyde seg med en "når han kommer tilbake..? Hvis. Hvis er flott."

Og jeg må innrømme at jeg var mest tilbøyelig til å si meg enig med #2. "Han kommer nok ikke tilbake. Han stikker av. Den sniken. SE, all sminken min svømmer i øl!!", liksom.

Men så, akkurat idet jeg skulle til å stille meg opp på et bord og skrikespørre hele den derværende forsamling om noen av dem kunne tenkes å ha med seg Håndkleet sitt (det er en nerdebar. Noen av dem hadde garantert med seg Håndkleet sitt) - sånn at jeg kunne låne det og skitne det til - så kom han tilbake igjen.

Med papir.

Jeg var veldig imponert.

Men det sa jeg selvsagt ikke til ham.

"Papir", sa han.

"Stein, saks..", mumlet jeg, mens jeg trakk frem vesken min fra under bordet, der jeg hadde satt den på hodet, til "årelating". En liten dam av øl gjorde gulvet klissete rundt den.

"Okei, let's make magic."

Og så tørket vi veske, begge to.

"Hva skjer med neglelakken?" spurte han.

"Det er m&ms", sa jeg.

"Åja. Som sjokoladen."

"Smarting, du."

"Hvordan får du tid til å det, a? Å ta på alle de små m-ene, og alle de forskjellige fargene?"

"Tja", sa jeg, "når jeg ikke er opptatt med å vaske øl ut av veskene mine, så har jeg egentlig ikke så mye liv. Så da går det mye i neglelakk."

Han nikket, nesten som om han skjønte hva jeg mente og pleide å gjøre det samme. I et sekund blafret blikket mitt i retning av neglene hans. Neglelakkfrie. Sukk.

"Jeg heter Andreas, forresten", sa han.

"Selvfølgelig gjør du det", sa jeg.

Vesken var så tørr som vi kunne få den, og jeg gjorde mine til å forlate åstedet.

"Hva skal dét bety?" spurte han. "'Selvfølgelig gjør du det'?"

Jeg snudde meg mot ham igjen.

"All erfaring tilsier at ødelander, teitinger, raringer, slemminger og, ehm.. alle andre gutter på min alder. Heter Andreas."

"Øh.." sa han.

"Også er dere så sykt gode på comebacks. Kjennetegn så godt som noe."

Han himlet med øynene. "Hva er problemet ditt, egentlig?!"

Jeg svarte ikke, bare løftet litt på vesken.

"Det var ikke med vilje!!", gjentok han. Igjen. "Du trenger ikke bli navnerasist av den grunn!"

"Don't flatter yourself. Jeg er ikke navnerasist på grunn av deg."

Jeg hadde fortsatt å gå i retning utgangen, og han hadde fulgt etter, og nå stoppet vi av en eller annen grunn foran baren. Han benyttet anledningen til å kjøpe en ny øl, ettersom den forrige.. vel, du vet. Jeg grep instinktivt om veskereimene med beskyttende hender. Han ba meg "slapp av'a", og jeg fnyste.

"Hvorfor er du navnerasist, da?" spurte han.

Og før jeg visste ordet av det satt jeg ved et bord i halvmørket og fortalte ham om Navnegalskapen min.

"Andreaser er skumle", forklarte jeg. "For det første fordi de er over alt - man er omringet av dem! Kringsatt av fiender! - og for det andre fordi jeg alltid er blitt.. ehm.. spådd Andreaser."

"Hææ?"

"Ja, ikkesant, når folk skal spå deg på tivoli og sjetteklassefest og på Start.no-quiz og sånne ting? Da får jeg alltid det samme svaret: En Andreas blir viktig i livet ditt/ du skal gifte deg med.. Andreas! / jeg ser en mann som heter Andreas?. Og, ikkesant, jeg tror jo egentlig ikke på sånt tøv. I det hele tatt. Men når mange sier det etter, og totalt uavhengig av, hverandre.. Man kan jo ikke være for forsiktig. Hvis risken er ekteskap, mener jeg. Da er det best å bare holde seg litt på avstand fra dem. Dere. Bare sånn for sikkerhets skyld."

"Du er rar", sa han.

"Og du heter Andreas. Så da har vi vel sånn cirka samme grunnlaget."

"Jeg er redd for Marener", sa han. Jeg kjente at det gikk kaldt nedover ryggen på meg.

"Seriøst???" pep jeg.

"Nei", flirte han, "jeg hørte at venninna di kalte deg Maren. Da jeg.. ehm.. Ølen."

"Det er dét jeg sier", mumlet jeg, "Andreaser.. irriterende typer."

"Det er dét jeg sier", sa han, "Marener.. ingen sans for humor."

Og så kalte jeg ham navnerasist, og han sa "nei, ikke på Maren, iallefall! Jeg kjenner jo ingen som heter det."

"Hva er du navnerasist på, da?"

"Roger, Ronny, Roar.. R-forbryterne."

"Å, jeg også! R. Skumle bokstaven. Til og med jentene på R er skumle. Rihanna? Roxy? Rita? Ungdomsforbrytere hele bunten!"

Han tenkte seg om. "Norske folk som heter engelske ting. Jennifer. Sam. Joe. Sånne ting."

"Ragnhild og Margrethe", kvitterte jeg. "Og Julie og Ingrid. Fine navn, forsåvidt, men jeg blander dem alltid, alltid, alltid."

"Preben", sa han plutselig. "Jan Thomas. Yngve."

"Det er ikke navnerasisme, det er homofobi."

"Kanskje." sa han. "Jeg er som deg. Redd for mine potensielle ektemenn."

"Ahaaa, så du er.."

".. en ufarlig Andreas. Ja."

"Når du ikke går amokk med ølen, da."

-

("Det var ikke med vilje!!!")

Prosjekt: Venneskehet

I mangel på noe bedre å gjøre, har jeg satt igang et eget, lite prosjekt.

Jeg kaller det "Prosjekt: Venneskehet."

Det er egentlig ganske så enkelt; det går ut på å utslette hele den store, upersonlige, kyniske Menneskeheten, til fordel for den langt koseligere Venneskeheten.

Du vet, den der "det finnes ingen fremmede, bare venner du ikke har møtt ennå"-filosofien? Ja. Jeg kjeder meg faktisk nok til å teste ut den. Og gjøre den til et livsprinsipp.

Så fra nå av er alle her i verden "vennesker", som i sin tur bare er et par-tre samtaler og et glass farris fra å bli "ordentlige venner."

World Peace, here we come.

Venneskeheten skapes mens jeg går, i en verden jeg lager selv; jeg dikter den opp og maler den frem med intense farger, for å jage bort den paralyserende grå apatien som venter rett utenfor synsfeltet mitt. Det er vanvittig hvordan det blir enklere for hver dag som går, hvordan det faller meg mer og mer naturlig; venneskeheten blir til på bussen og på byen, i butikken og på jobb. Stadig oftere tenker jeg "venneske" istedenfor "menneske", og så må jeg smile fordi det er et søtt ord, og så liker jeg det vennesket jeg tenkte på uendelig mye bedre enn jeg ville ha gjort om det bare var et menneske.

Så sånn sett kan man jo si at prosjektet er en suksess.

Av og til går det relativt smertefritt.

Jeg har merket meg at jo mer selvforakt, dess nærmere kommer jeg målet; Venneskeheten blir tydeligere.

For når jeg virkelig misliker meg selv så er jo alt og alle bedre enn meg, ikkesant, og da liker jeg dere og ser opp til dere og det er generelt en god del varme plysjfølelser ute og går.

På sånne dager så nikker og smiler jeg til venneskene rundt meg, og ser for meg at de skal hjem og se på deUSYNLIGE, eller til London for å se Billy Elliot, kanskje, og at de har Melanie Safka på hjernen, og at de sikkert er kjempeflinke til å spille Kubb. Og så tenker jeg at "ja, den mannen der og jeg.. vi kunne faktisk blitt gode venner, tror jeg. Her er det potensiale."

Andre dager så går hele prosjektet raka vegen åt Elverum.

En oppdagelse er at jo høyere tanker jeg har om egen selvdisiplin (som for eksempel når jeg har gått en hel dag uten å bryte "null kaffe"-regelen som legen min har tredd over hodet på meg), dess mer tenker jeg at menneskeheten egentlig bare består av en hel rekke folk, og at folk ikke bringer noe godt med seg, at de er ubehagelige og udugelige og ubrukelige og en hel rekke andre ord som startet på U. Da freser jeg "FOLK, ASS", og drukner meg selv i sint musikk. For jeg vet at jeg er så mye, mye bedre enn folk.

Bare hør på ordet, så skjønner du at 'folk', det er noe teit noe.

Folk.

Folk og fe.

Folk/fe/kyr.

Folk=kyr. Folk lukter kumøkk og ser dumme ut og bråker. De mangler bare fluene på øynene for å være fullkomment ekle.

Det er utrolig hvordan assosiasjonsevnen jobber for deg om bare du elsker deg selv nok, og damen ved siden av deg på bussen har nok parfyme på seg, og mannen foran deg i rulletrappen tar all plassen når du har dårlig tid.

Det er utrolig hvor enkelt det blir å tenke at "fyfader, så flaks jeg hadde som fant venner i det hele tatt, i dette forferdelige sammensuriumet av dna-ulykker."

I slike tilfeller så rister jeg hardt på hodet og sier at "Maren, dette er et stygt tilbakefall. Skjerpings. Du er folk, du óg. Tenk." Og på den måten utvikler jeg akutt selvforakt, og som tidligere nevnt: selvforakt er svært hjelpsomt i denne typen, eh.. forskning.

Ingen skal si at Prosjekt: Venneskehet er helt uten utfordringer.

Noen menn og kvinner klarer jeg bare simpelthen ikke se for meg i sofaen min hjemme i stua, benket foran en dårlig film på en mandag kveld. Jeg klarer ikke engang se for meg at vi kan komme til å smile til hverandre og mene det. Eller at vi kan ha noen felles interesser overhodet, om ikke man tar 'pusting' med i beregningen, da.

Men oftere enn ikke så kjenner jeg at jeg faktisk liker prosjektet. At jeg blir glad av det.

Jeg liker det når en av kundene mine fra Norli legger meg til som venn på facebook - enda så rart det kan virke.

Jeg liker det når den rare, snakkesalige mannen fra Stavanger vil hjelpe meg med å gjøre bankkortet mitt mer appetittvekkende for den anorektiske minibanken på 7/11 natt til søndag.

Jeg synes det er koselig når vennesket bak kassen på Meny ser medlidende ut når jeg kjøper tamponger og kjeks, og jeg elsker at vennesker snakker med meg når jeg står alene utenfor baren fordi jeg er varm og alle vennene mine er for kalde til å gå ut med meg.

Jeg liker når jenter jeg ikke kjenner sier at jeg har fine sko. Og at gamle damer smiler fra øre til øre når jeg klapper hunden deres.

Eller når vi er flere fremmede som banner og hytter med nevene mot det dårlige været samtidig.

Det er fint å sitte på en benk og se på alle venneskene som haster forbi med ipodproppene skjult bak håret, og prøve å gjette seg til hva slags musikk de liker og hvordan det ville være å gå på konsert med dem. Alle blir så fine så snart du får stilt dem opp foran en scene, så øyeblikkskunsten og røykmaskinene og scenelyset blandes med blikkene deres og blir til magi, gjør dem levende på en særegen måte, personlig og nesten hemmelig.

Alle kan bli venner på konsert.

Jeg liker det.

Jeg liker at det faktisk ikke er mulig å være ensom, dersom man bestemmer seg for å leve etter Prosjekt: Venneskehet.

For man er jo aldri alene!

Verden vrimler av vennesker.

De er i parken og i nabohuset, på treningssenteret og på tv-en din og i alle teatersalene og på twitter og i alle de høye bygningene i London og på buss for tog. De er overalt.

Det handler bare om å overbevise hjernen sin om at det er dét de er.

Vennesker. Ikke folk. Ikke fremmede. Ikke mennesker engang. Vennesker.

Fra Busskjæreste til Bussfiende

Busskjæresten min har forlatt meg.

Jeg tenkte (håpet?) lenge at han bare var på ferie, at han ikke var kommet hjem fra Hawaii eller Sydney eller hvor nå enn folk som ham tilbringer sommeren, men nå er det blitt oktober og han er fremdeles borte.

Hvis du er så uheldig å være blant dem som ikke har vært i et bussforhold og derfor ikke vet hva en busskjæreste er, så skal jeg oppsummere det for deg sånn fort og greit;

Busskjæresten er den fyren som tar bussen fra samme stopp som deg. Uansett. Alltid. Hadde han ikke vært så pen så ville det faktisk grenset til creepy.

Du kjenner ham ikke, men burde kanskje ha gjort det - for han lever åpenbart et liv som minner påfallende mye om ditt.

Bussen på vei til skolen eller jobben? Han er der.

Bussen på vei hjem fra byen midt på natten? Han er der.

Bussen på vei hjem fra totalt absurd sted som du trodde du aldri skulle dra til og som du vet at du iallefall aldri skal se igjen? Han står og tvinner ipodledningen mellom fingrene på bussholdeplassen når du kommer. Og du tenker "hurra, da kan jeg bare gå på samme buss som ham også kommer jeg meg hjem. For vi skal jo til samme sted. Som alltid."

Busskjæresten er han som du sitter sammen med hvis bussen er full og du må sitte med noen du ikke kjenner.

Dere har liksom en hemmelig, uuttalt avtale om at dere skal redde hverandre fra gamle, alkoholiserte menn og fjortenårige pikebarn som har badet i parfyme.

Busskjæresten er han som du til slutt ikke gidder å late som at du ikke spionerer på når han snakker i telefon, for han spionerer tilbake uansett.

Han flirer når du sier noe som høres rart ut fordi han bare hører din del av samtalen.

Og han prøver å ikke le når du tryner fordi du i et desperat forsøk på å rekke bussen prøver å fly de siste syv meterne - men han klarer det aldri helt.

Og det tar deg cirka ett år å kvinne deg opp til å vise ham fingeren og si "jeg gjorde det med vilje, tenk!!" - og selv da trekker han på skuldrene, ler litt og returnerer til musikken sin.

Busskjæresten er han som ser deg i alle dine dårligste stunder - når du drar på skolen for å jobbe med revy selv om du er syk og du ender med å spy utover hele bussholdeplassen; når du griner i telefonen midt på natten; når du krangler høylydt med et par jenter du vet du at du ikke kommer til å snakke noe særlig med i nærmeste framtid; når du kommer spurtende inn på bussen i diverse kostymer eller bare generell mangelfull bekledning, av typen "jeg har superdårlig tid og skal ta på meg strømpebukser, sokker og genser på bussen"; når du løper til bussen med varm kaffe i en plastkopp og snubler og søler utover hele deg selv og din hvite bomullskjole; når du sitter midt i veien og synger med på The Postal Service og tror at ingen kan høre deg. Etc. Du vet, alle de dumme, kleine tingene man gjør på en bussholdeplass eller på en buss fordi det er "unntakstilstand", det er mellom A og B og teller liksom ikke. Busskjæresten ser deg - og likevel kommer han tilbake.

Hver eneste dag.

Vi snakker Ubetinget Kjærlighet.

Men nå er han borte.

Busskjæresten min har forlatt meg.

Men tro ikke at jeg nå er alene på bussen!

Håneida.

Jeg byttet ut Busskjæresten og fikk Bussfienden igjen.

Bussfienden.

Bussfienden er en gammel dame.

Hun liker å gå med mørkeblå kåpe, og stygge, praktiske sko, og hun har skulerynker i pannen og tilløp til bart og hår som ser syntetisk-mykt ut på hodet. Det er hvitt.

Og når hun trekker hanskene omhyggelig av de gamle papirfingrene så er det som om hele luften blir full av støv (som jeg forresten sverger på at kommer direkte utifra porene i huden hennes!) og gammeldame-parfyme.

Og hun kommer aldri løpende til bussen sånn som Busskjæresten gjorde av og til.

Hun bare står der, som om hun vokser opp fra bakken et par minutter før jeg kommer.

Han var hengslete og stod og svaiet på hoften, litt bakoverlent, gjerne med blikket oppover mot taket på det lille bussholdeplasskuret, men ikke hun, neida.

Hun henger, hun også, men hun henger forover, som en knukket, gammel kornblomst, med våt og råtten stilk.

Det er et direkte deprimerende syn.

Og når jeg kommer spurtende til bussen så fnyser hun, og jeg kan nesten høre henne si "dagens ungdom!!! Ingen kontroll på tid!!"

Og når jeg kommer på bussen i kostyme så ser hun sjokkert, ja, nesten redd ut.

Den dagen jeg hadde malt blod på hendene mine så så hun så irettesettende ut at jeg trodde jeg skulle dø av "gammel dame hater meg"-skam. Alvorlig talt. Irettesettende!!! Hallo? Hvis du tror at blodet på noens hender er ekte, så er det mange uttrykk du kan henge rynkene dine på, men irettesettelse er kanskje ikke et av dem? "Skamme seg. Drepe folk på den måten. Tsk, tsk. Da jeg var ung var mord mye mer .. smakfullt. Blod er så vanskelig å få av i vask. Men det tenker du sikkert ikke over? Uansvarlige lille valp."

Og om du skjønner at det ikke er ekte - ja, da har du faktisk lov til å smile eller le eller til og med bare ignorere.

Hun stirrer misbilligende på meg når jeg har på meg lite klær (alltid), når jeg har på meg mye sminke (ditto), når jeg har på meg høye hæler (sko er det som gir livet mitt mening! DU TAR DEM ALDRI FRA MEG LILLE GREMLIN!!), når jeg sender sms, når jeg snakker med de jeg reiser med, når jeg leser bok, når jeg hører på musikk..

Og da jeg mistet hele vesken min så alt innholdet falt ut her forleden så ble hun så rystet at hun måtte sette seg ned. Også sier de at jeg er overdramatisk?!

Damen: Jeg søler ikke vin overalt med vilje. Noenganger så knuser ting. Enten man vil eller ei.

Busskjæresten skjønte dette.

Hvorfor kan du ikke være litt mer som ham?

Og det er ikke som om jeg liker at alt undertøyet mitt faller ut av vesken og videre ut i bilveien. Men sånn går det når man bor i Norge og det er vind. Det er noe jeg har avfunnet meg med. Why can't you?

Og jeg kler ikke av meg på bussen for å skremme deg.

Ikke for å skaffe meg ny busskjæreste engang.

Jeg kler av meg på bussen fordi jeg er varm.

Jeg trenger virkelig, virkelig å lære meg å kjøre bil. Helst nå. Helst med én gang.

Annen søndag, annet sted

"Hvorfor blogger du folk, egentlig?"

Spørsmålet kom fra ingensteder, vi satt og så på film og jeg var i en verden der Tom Felton og jeg laget tacos til frokost og skandale til lunch, milevis fra kjedsommelighet og ullteppesøndager og 'to paracet, takk, og Maren kan du plis være stille, det er ragnarokk i hodet mitt.'

"Hmmæh?" mumlet jeg.

"Hvorfor blogger du folk?" gjentok han. "Samtaler med folk du kjenner? Hvorfor blogger du dem?"

Jeg satte Tom på hold og vendte fokus mot min venn i lenestolen.

Sukk.

"Fordi jeg har kule venner..?" forsøkte jeg.

Han ristet på hodet, for så å knipe øynene hardt sammen (sannsynligvis grunnet kraftanstrengelsen som lå i å forstyrre den ørkentørre hjernens balansesenter. Det hadde vært en lang natt.)

"Vi virker ikke alltid like geniale i de innleggene", sa han.

"Du mener jeg ikke print screener i deres beste øyeblikk?"

Han dyttet to tyrkisk pepper-drops inn mellom tennene og presset leppene hardt sammen.

"Hallo der borte?" sa jeg. "Har du kapitulert?"

"Hæ. Nei. Ja."

"Ja?"

"Nei; Ja: jeg mener at du ikke alltid print screener riktig del av samtalen."

Et øyeblikk gled jeg tilbake igjen i Tom Felton-modus. Draco Malfoy og jeg tuslet omkring og tryllet frem fine bilder på husvegger, han hadde kappe og jeg hadde ikke tidenes søvngjeld.

Men min åndsfrende så visst ikke samtalen som avsluttet.

"Altså, enten så begynner du midt i, liksom. Og da får folk hele situasjonen helt feil, de ser den feil, ute av.. ehm.. kontekst- "

"- åh, du har lært å si 'kontekst', så søtt"

"- ha. ha."

"Sorry. Klarte ikke dy meg. Go on."

"Eh, jo. Enten så starter du midt i samtalen, og alt virker jo sprøtt når man bare leser bruddstykker -"

"- jammen, alt dere sier høres jo sprøtt ut uansett, det er derfor jeg liker dere -"

"- Maren kan du plis holde kjeft??"

"..Ragnarok?"

"Nei. Hodet lever. Men jeg prøver faktisk å si noe."

"Åja", sa jeg, "unnskyld, jeg skal være stille. Jeg lover. Se så stille jeg er. Shhh. Jeg sier aldri noe, jeg. Lalala. Stille, stille, stille som Ariel uten stemme. Hæ? Åja, jeg snakker igjen, ja, nei har du sett, unnskyld."

"AHHHHHHH Maren du dreper meg!!"

"Fordi jeg er så søt?"

På dette tidspunkt kom han med et par velvalgte gloser som jeg av hensyn til mine eldre (hei mamma) lesere velger å holde for meg selv.

"Neivel", furtet jeg, "men det der er det du får når du ber meg holde kjeft."

"Uansett.", sa han. Med kunstpause. For at jeg skulle skjønne at nå kom han tilbake igjen til poenget.

"Enten så begynner du midt i, eller så slutter du før samtalen er ferdig! Det er urettferdig! Og.. bare .. feil. Serr."

"ÆÆæsj. Du sa 'serr'."

"Hæ?"

"Jeg kommer til å blogge det. At du sa 'serr'."

"Whaaat?? Skal du blogge meg igjen???"

Han hørtes skremt ut. Det var faktisk ganske så sjarmerende.

"Jeg har bare blogget deg to ganger før, tror jeg?" sa jeg. Mest for å si noe.

Det gikk en rykning i skulderen hans.

"TO ganger? Jeg trodde bare det var én?"

"Åneidadu", sa jeg, "minst to. Er det sånn å forstå at du ikke leser bloggen min lenger?"

Stillhet.

Brenn, lille bloggpike, brenn.

Ikke engang vennene dine vil lese bloggen din.

Jeg skrev en mental huskelapp om å skaffe meg en ny hobby. Strikking, for eksempel.

Vi så på film.

Jeg lurte på om han satt og så for seg seg selv og Hermione Granger valse rundt i en parfymert, lyserosa fantasi. Med Svaneprinsessen-soundtrack. Det ville ikke overrasket meg.

"Hadde jeg visst at du skulle blogge meg så ville jeg jo sagt noe smartere!", utbrøt han. "Du sier jo ikke akkurat fra på forhånd, "denne samtalen som vi har nå har jeg tenkt til å blogge så det vil nok være i din beste interesse om du er velformulert og tenker gjennom det du sier.""

"Men poenget er jo at jeg kan komme til å blogge hva som helst? Fra hvilken som helst samtale?" sa jeg.

"Selv om jeg ikke leser bloggen din lenger også?" spurte han.

"Ja, særlig da. Jeg blogger jo aller helst totalt fremmede."

"Så det du sier er at jeg rett og slett må være kulere hele tiden? Permanent? Leve et 'mer bloggbart liv'?"

Jeg undertrykket et lite smil.

"Veeel", sa jeg, "ingen sier at du måååååå, men.."

"- Fra nå av", avbrøt han, "skal jeg alltid være morsom og smart! Bare sånn for sikkerhets skyld. Hva sier du til det, hæ?? Ikke så tøff mer nå, hæ? Jeg kommer til å være jævelig underholdende, kul, interessant, hyggelig og generelt sinnsykt fet hver gang jeg er i nærheten av deg."

Og med en triumferende mine rettet han seg opp og snudde hodet tilbake mot tv-skjermen og min Tom Felton.

"Og derfor", tenkte jeg fornøyd, "er det at jeg blogger folk."

(Maren: 1 - bloggoffer: 0.)

I get claustrophobic even when I am outside.

"Iskald panikk."

Fanken heller, det finnes ikke noe sånt som "iskald panikk", panikk er en brennende følelse, den setter seg i kinnene og tinningene og i ribbeina, og du føler at hele deg er rød og varm og at verbet "hikste" løper på tvers av brystkassen din, som en moteriktig tatovering i løkkeskrift. Svidd inn i huden. Brennmerket.

"Panikk: å gispe etter luft, å kjenne at pusten sitter fast i halsen allerede før maratonnet er løpt."

Panikk er en hektisk følelse.

Så sterk at den blir lammende, du vil bare ligge helt, helt stille og føle deg som en liten, elektronisk sak som har ladet så lenge at den kjennes kokende, full av livsfarlig stråling, vibrerende.

Panikk kjenner ikke proporsjoner eller perspektiv.

Det at du skjønner, rent rasjonelt og logisk, at "dette er en fillesak, den løser seg, det går bra og du overdriver veldig, overdramatiske lille møll" - betyr ikke at panikkmonsteret skjønner det. Panikkmonsteret kommer uansett, det, så snart det skjønner at noe ser litt mørkt ut, og er seg selv ("fullt og helt, ikke stykkevis & delt") - uavhengig av sakens størrelse. Den har bare én bryter: "av/på."

Min bryter har skrudd seg på, og nå varmer jeg ihjel.

Brenner bort.

Panikk, panikk, panikk.

Det føles litt som klaustrofobi. Jeg sitter faenmeg fast her. Alle andre kommer seg vekk. Jeg er her, fremdeles, alltid.

Som om jeg er utenpå huden min, eksponert for alt og alle - og samtidig at jeg har fanget hele Bærum inne i meg.

Jeg er vrengt, rett og slett. Alt er bak/frem, opp/ned, inside out.

Og alt sammen bare på grunn av en liten fillebeskjed:

"(..) Da Medier og Journalistikk ikke faller innenfor den økonomiske- og administrative fagretningen, får vi dessverre ikke studiet godkjent hos utdanningsmyndighetene i New York State."

= synd for dere, journaliststudenter, dere får ikke dratt til New York likevel.

Og det er jo helt latterlig at det skal være så forferdelig - det var jo ikke helt, 100% sikkert i utgangspunktet, og jeg vil jo egentlig ikke bli journalist, og jeg har jo egentlig ikke råd, og jeg har aldri vært i New York før og vet jo derfor ikke hva jeg går glipp av..

Men likevel.

Jeg vil bare skrike.

Jeg klarer ikke slutte å smile, på samme måte som at jeg må le når folk dør eller får forferdelige beskjeder.

Jeg skulle flytte til New York rett etter jul.

Jeg skulle bo sammen med verdens skjønneste, kuleste venninne, på Manhattan, og jeg gledet meg så usannsynlig mye.

Og nå?

Nå skal jeg bo i Bærum helt til neste sommer. Fordi studiet ikke ble godkjent i New York likevel. Jeg skjønner ingenting, ingenting annet enn at jeg skal bo HER, i noe som kjennes ut som for alltid.

Uten noenting som helst å gjøre.

Jeg studerer ingenting, jeg gjør ingenting, jeg kaster bort et helt år, jeg føler meg fanget og altfor fri på én og samme tid, og det tar helt og holdent knekken på meg.

"Skriv en bok", sier noen.

Jeg er nitten år. Skal jeg liksom bare sitte hjemme og .. skrive?

Jeg føler det er som å si "jeg skal lære meg å lage penger ved hjelp av tankekraft og støvet fra under pianoet." Like sannsynlig, like mulig. Sånt gjør man bare ikke.

Man drar på universitet og man blir noe. Man blir noen. Man gjør noe!

"Ta et halvtårskurs", foreslår andre - men i hva da, liksom? Det føles så unødvendig, jeg vil jo bare gå en eller annen skrivelinje, hva skal jeg med en smakebit av et eller annet komplett tilfeldig fag i et par-tre måneder?

Jeg trenger noe som kan "gi livet mitt mening".

Som gjør at jeg ikke blir flau h v e r e n e s t e gang noen spør meg om "ååh, hva gjør du nå?" eller sier "åh, du var jo alltid så jævelig flink på skolen - du gjør sikkert noe kult!" og jeg må si "jeg gjør.. ingenting. Jeg skulle. But it didn't work out."

Hjelp meg!!

Jeg trenger .. noe.

Jeg er altfor varm.

Jeg trenger trøst og å få høre fine ting og se fine bilder og lytte til fin musikk. Jeg trenger oppmuntring.

Jeg vurderer å jobbe frivillig på kattehjem (finnes det sånne i Oslo?) eller skrive fjortisnoveller og sende dem til jenteblader.

Eller bygge en hel, fullstendig modell av New York i kaplaklosser.

P.s: hah, nå tenker jeg dere har lært, jeg, alle dere som har løpt lykkelige rundt i den villfarelse at jeg er morsom. Jeg er ikke morsom, nemlig. Og jeg er ikke søt. Jeg er superseriøs, kjempesint hormonmonstervarmeovnpanikkbarn. Hør meg skrike. Tenk.