Tales of Terror by Misantrop-Maren

Som den observante leser muligens har registrert, så er jeg velsignet med verdens koseligste jobb.

Jeg sikler på bøker i en bokhandel. Ja, ikke bokstavelig talt, da. (Det er viktig å legge til den der "ikke bokstavelig talt"-greia, synes jeg, for det hender at folk fra jobb kommer over blogger og hvis bøker får fuktskader nå så får jeg sikkert skylda. Man kan aldri være for forsiktig når man blogger.)

Altså.

Bokhandel.

Da jeg begynte å jobbe der så fikk jeg fra flere hold høre noe i retning av dette:

"Skal DU jobbe i butikk?? Hahahhaa! Herregud. Du kommer til å hate alt og alle etter to dager. Menneskeforakt, thy name is Misantrop-Maren."

Og om jeg skal være helt ærlig, så trodde jeg vel egentlig at de kom til å ha ganske så rett.

Jeg mener, jeg er jo ikke akkurat Kjærleikssentralen.

Det har hendt, ved opptil flere anledninger faktisk, at jeg er blitt omtalt som "noe kynisk".

Men så viste det seg jo ganske så fort at de tok feil.

Jeg liker faktisk kundene mine.

De er søte og fine og smiler og har god tid og spør om jeg har lest bøker, og om jeg ikke har lest dem så sier de "åh, det bør du gjøre, den er så fin!", og jeg kan høre at de virkelig mener det. De vil at jeg skal lese den, for da blir jeg glad og får noe fint i livet mitt. Også kommenterer de neglelakken min.

Bra folk.

Jeg liker dem, jeg liker dem veldig, veldig godt. Som regel.

Men så er det bare dette med regler og unntak, da.

For noen kunder kan være riktig så håpløse.

Du skal nå få høre historien om den ene kunden som har irritert meg mest i historien. Med mulig unntak av det eldre, japanske ekteparet som forsøkte å mime "printerfarge", da.

ENGELSK, gutta, ENGELSK!!

Anyways.

Irriterende kunde #1.

Hun som har fått meg til å sette pris på alle dere andre.

Jeg stod ved disken og ante fred&ingen fare da Hun dukket opp.

Hun virket som et helt vanlig eksemplar av arten Middelaldrende Kvinnekunde.

De pleier å være enkle og greie. Jeg pleier å like dem. Og da hun sa "unnskyld?" og "tror du du kan vise meg et par bøker?", så var ikke akkurat "SHE-DEVIL!" noen umiddelbar assosiasjon.

Dette fordi jeg er en elendig menneskekjenner. Åpenbart.

Så jeg smøg meg sånn passelig grasiøst ut fra kasseområdet og trådde ut på scenen, der store, fine bord fulle av bøker utgjør kulissene.

Jeg spurte henne om hva hun likte å lese.

Hun sa at det var det samme.

Sjanger? Forfatter? Hadde hun noen yndlingsbøker? Så hun etter noe spesielt?

Nei. Hun ville bare vite hva jeg likte å lese. For jeg jobbet jo i bokhandel. Det ville utvilsomt være interessant.

"Bare vis meg de du synes jeg bør lese!"

"Drømmekunde!" tenke jeg. Neidaså. Har jeg nevnt at jeg sover dårligst i verden - og drømmer deretter..?

Så jeg viste henne yndlingsbøker. Jeg fortalte henne om alle skattene mine.

(Vel, alle de jeg har i førsteetasje, da, iallefall - Ringenes Herre og sånt er i en annen avdeling.)

Jeg viste henne Boktyven, Vindens Skygge, No og jeg. Jeg viste henne Erlend Loe og Gaarder. Jeg vugget meg selv inn i en trygg entusiasmetranse idet jeg lot skravla gå om Dorian Gray og Wuthering Heights. Jeg snakket litt om Wodehouse. Jeg sa at jeg savnet å lese krim av Agatha Christie. Jeg klemte Haruki Murakami til mitt bryst. Jeg foreslo alt fra Bjørneboe til Hornby.

Jeg snakket og snakket og jeg følte at "Dette. Dette er grunnen til at jeg elsker å jobbe i bokhandel!!!" og "å få formidle denne kjærligheten, ai, det er nesten bare for fantastisk" og tilsvarende, selvhøytidelig tøv.

I en ti minutters tid var jeg på en alle tiders natural high.

Det var magisk.

Det var ubeskrivelig.

Jeg elsket livet.

Jeg følte virkelig at jeg nådde igjennom. At ting ga mening. At jeg trivdes med meg selv og omverdenen og at bøkene var her for meg og i oss alle, litt som The Force.

Jeg kunne snakket om bøker herifra og til dommedag.

Om ikke hun hadde avbrutt meg, da.

"Eh, du?" sa hun.

"JA?" strålte jeg.

"Jeg tror egentlig ikke.."

"Hm?"

"Det er bare det at jeg egentlig ikke var på utkikk etter.. ungpikebøker."

WHAT???

Hun smilte til meg. På en sånn der jeg-er-voksen-og-synes-at-det-er-søtt-at-du-prøver-lillevenn. Patronizing, patronizing, patronizing. Fortsett-å-prøve-kjære.

"Ehm.. Hæ?!"

(Ja. Det var en "hæ". En sjokkert, forferdelig, jeg-har-nettopp-falt-ned-fra-denne-flyvende-grisen-hæ. No more miss velartikulert salgsjente.)

Og så gjorde damen et poeng av å mønstre meg fra topp til tå - der "topp" var ugredd, blondt hår over litt for mye sminke, "til" var en lilla, noe utringet kjole og "tå" var sko med regnbuer, muffins, kattepuser og borrelåser på.

= UNGPIKE.

Jada, jada. I get it.

Men seriøst? Kunne hun ikke se dét FØR hun spurte meg om å greie ut om alle yndlingsbøkene mine?

Eller i det minste avbrutt meg litt tidligere?

"Jeg tror ikke vi har samme boksmak, gi meg en som har passert Johnny-Depp-er-heitest-i-verden-stadiet i livet!" - er dét virkelig så vanskelig å si?!

Og hvis hun først hadde bestemt seg for at noen som ser ungpike ut, nødvendigvis leser ungpikebøker - og hun selv ikke ønsket å lese ungpikebøker - så burde hun jo spurt noen andre enn meg i utgangspunktet - eller hva? Og kom ikke her og si at hun ikke så at jeg var ungpike! Om jeg var i et venndiagram så ville jeg vært i skjæringsfeltet mellom "Ung" og "pike"!!

Jeg er så ungpike som du får dem, goddamnit!!

Det var ikke akkurat som at jeg startet ut som en tredveårig litt.vit-mann, og gradvis ble om til en nittenårig blondine fra Bærum mens hun så en annen vei.

GAH. (Unnskyld overdreven bruk av utropstegn, kjære leser, jeg har visst som mål for kvelden å skrive på meg magesår.)

Og dessuten: Vindens Skygge? Kafka på stranden? Oscar Wilde? Når ble dét din typiske "ungpikelitteratur"?!

Og enda et dessuten; hallo? "Det er det samme"? "Vis vei!"? "Jeg leser hva som helst", sa hun. "Hva som helst - bortsett fra alle bøkene i hele butikken fordi de er jentebøker, som jeg glemte å nevne at jeg hater"??

Så jeg ble jo sånn passelig satt ut, naturligvis. Og mumlet noe i retning av "janei da kan jeg nok dessverre ikke hjelpe deg og kanskje du får lete litt selv vil du at jeg skal hente en eldre kollega til deg ikke det nei neivel hadebra", før jeg satte stø kurs mot Tryggesonen i Kasseland.

Der stod jeg og furtet og skulte ned i kaffen min mens jeg håpet at min søte kolleger ikke skulle merke at jeg fremdeles var i live. Jeg ville hate verden i fred. Jeg skulle stå der og føle meg urettferdig behandlet helt til stengetid. Jeg ville mumle "ungpikelitteratur.. HAH.. jeg skal gi deg ungpikelitteratur, jeg..!" og hytte med nevene til alle saksene og gavepapirrullene.

Men tror du ikke damen kom tilbake og spolerte furtingen min også?

Jooooda.

Da blodtrykket mitt omsider var begynt å nærme seg normalt, var damen plutselig foran kassen igjen.

Denne gangen medbringende bøker.

Bøker hun hadde funnet selv.

På egenhånd.

Uten undertegnede ungpike.

Og hun så riktig så fornøyd ut da hun la dem på disken. Jeg gjorde store øyne og visste ikke om jeg skulle le eller gråte eller bare be noen andre ta over kassa.

".. Ma.. Mar.." stotret jeg. Jeg kunne bare ikke tro det. Jeg kunne bare ikke si det!

"Da ble det.." prøvde jeg. Men ordene satt fast i ganen.

Hun så på meg.

Jeg klarte ikke møte blikket hennes.

"Så da ble det.." Herregud.

Herregud, herregud, herregud. Hun ville ikke ha Vindens Skygge fordi det var "ungpikebok" - hun ville heller ha..

"Så da ble det Marian Keyes, altså..?" halvhvisket jeg.

'Altså'-en lød mest som et lite klynk.

"Ja", kvitret hun.

"Pose?" foreslo jeg. "Kvittering?"

- Et lite tupp i skinnleggen..?

"Jatakk", sa hun. "Haaadeeee!"

Jeg stod målløs og så på at hun forlot butikken, med en pose full av Marian Keyes-bøker dansende om leggene hennes. Jeg visste ikke hva som hadde truffet meg. Bare at jeg var blitt truffet hardt.

Og dette, mes amours, er grunnen til at jeg har lyst til å klemme sånn cirka alle andre kunder i hele verden. Til enhver tid.

Og gi dem kaffe.

Og si "aldri, aldri forlat meg."

Aldri.

Vi tar tak i røret, og slenger den rundt som en slegge.

Det er et par ting her i verden som opphavet sannsynligvis aldri kommer til å bli enige om.

Hvor det er best å feire jul (mamma vil ha hvit snø, pappa vil ha hvit sand), hvor det er best å bo (pappa vil bo i byen, mamma ville flyttet til Valdres om hun fikk sjansen, banna bein), hvorvidt man skal eller ikke skal høre på musikk mens man spiser frokost (pappa er positiv, mamma lider), og om vi skal eller ikke skal ha hustelefon (mamma er for, fordi det er "koselig" eller noe, pappa er imot, fordi det er "unødvendig".)

For øyeblikket har vi fasttelefon.

Typ, fem stykker av dem.

Pappa har gitt dem hver sin sinnsyke ringetone, så når noen ringer til oss så rister hele huset i et infernalsk soundtrack 3.verdenskrig verdig.

Og så løper man rundt og leter som en panisk galing, da, for de er jo bittesmå og ligger alltid gjemt under en eller annen pute eller jakke eller, når mamma er hjemme og litt for stressa, gjerne i kjøleskapet eller noe. Neida. Joda.

Og man rekker som regel ikke å finne noen av dem før de slutter å ringe, så man kan egentlig bare droppe å lete etter dem i utgangspunktet. Noe pappa regelmessig oppmuntrer til.

"Vi har da mobiltelefoner", sier han, "er det noe viktig så kan de ringe til dem. Så ikke ta den når den ringer, du."

Problemet er bare det at når jeg er hjemme alene så går jeg litt sånn halvveis på veggen når telefonen ringer et utall ganger mens jeg prøver å konsentrere meg om dårlige tv-serier og å lakke neglene.

Så ender det opp med at jeg tar telefonen likevel, da.

Og jeg angrer alltid like etter.

For ettersom familien driver en konsekvent "her har du mobiltelefonnummeret mitt og du kan få lov til å ringe til dét"-politikk, så er det bare følgende mennesker/roboter som ringer oss på hjemmenummeret:

1. Spørreundersøkelser.

2. Telefonselgere (jeg tar aldri telefonen når jeg ser at noen ringer fra 55-nummer for da er det garantert en telefonselger fra Bergen, og sistgang jeg tok telefonen da en bergenser ville selge meg noe så endte jeg nesten opp med å kjøpe stekepanner bare fordi han snakket så forbanna pent og jeg ville ikke at han skulle legge på.)

3. Folk som spør etter "Daglig leder."

Sistnevnte er det vanligste.

7 av 10 av de som ringer (okei, oppdiktet statistikk, men sikkert ikke langt fra fakta!) er menn som ikke presenterer seg og som vil snakke med "daglig leder."

Pappa ser helst at jeg svarer at "han er død", for da slutter de å ringe.

Men det skal ikke mamma ha noe av. Og jeg er ikke så altfor fan selv heller, om jeg skal være helt ærlig, sånt tuller man ikke med, liksom, plutselig kan the force høre meg og så snur vinden og så blir det sånn. Grøss. Neitakk.

I starten svarte jeg bare helt enkelt og høflig at "nei, han er nok ikke her, dessverre" og "ha en fin dag!", og dét var det.

Som så utviklet seg til en "dette er faktisk et privat hjem. Så, eh, nei, det er ikke noen leder her."

Som i sin tur ble til en "du, eh.. mannen som ikke presenterte deg. Jeg tror du har fått feil nummer. Det er ikke noen leder her. Ikke et firma engang. Jeg er den eneste her i huset, og her har jeg alltid kaffepause! Hele tiden, faktisk! Eheheheh. Heh. - Hade, ja."

I det siste har jeg begynt en ny strategi.

Da går samtalene sånn her:

"Jahallo, det er Maren?"

"Ja, hei. Jeg vil snakke med daglig leder."

"Det er meg!"

"Det er.. deg?"

"Jess."

"Men du er ikke Erik..?"

"Hv- åh? Åh. Nei. Neida. Jeg er hans tenåringsdatter! Husets eneste tenåring, faktisk. Så om noen kan sies å være daglig leder og sjef i dette huset så må det jo nesten være meg."

".."

"Ja, for det er jo ingen som får viljen sin så ofte som jeg!"

"Jeg ringer igjen i morgen, jeg."

"Jeg kommer til å være daglig leder i morgen også."

".. Eh, ok. Hadebra."

"♪ Hade, ja! Snakkes i morgen! ♪"

Det fine med disse samtalene er jo at de hjelper litt på telefonskrekken som jeg har jobbet så hardt for å bli kvitt.

Jeg vet liksom at den som ringer er mer idiot enn meg. Og dét er jo en betryggelse. Takes some of the pressure off, ikkesant.

I neste omgang akter jeg å begynne å stille filosofiske spørsmål.

"Hvorfor er vi her?"

"Hvor er her?"

"Hvem er vi?", og

"Når føler vi oss egentlig for gamle til å være å høflige og presentere oss?"

Den typen ting.

Og sånn går no dagan.

Leopardsnegler

Jeg har en venninne som kan alt man ikke nødvendigvis lurer på her i verden.

For tiden setter hun visstnok sin ære i å lære alt som er å vite om kvinnelige seriemordere fra Storbritannia på 1800-tallet. Gudene vet hvorfor. Kamerat Zedong var fremdeles et stort, lyserosa spørsmålstegn så sent som i tiendeklasse, men absurde, eksakte statistikker om alt fra BNP til sykdommer og folketall i Somalia og Sierra Leone, se, dét kan hun. "Selvfølgelig!"

Sånn ellers så er hun dessuten en kløpper på alt som har med naturmedisin å gjøre.

Det burde derfor ikke ha kommet som noen stor overraskelse på meg at hun i det siste også har lært seg Hagetriks. Jeg føler det stiller litt i samme kategori, liksom, natur/hage.

Det er bare det at sistgang hun "visste" noe nyttig i forbindelse med hage, så var det hvor hagestigen var - som vi trengte til å bryte oss inn i huset hennes, da hun hadde glemt nøkkelen på soverommet. Som vanlig.

Men joda.

Nå har hun altså lært seg hagetriks.

Dette trikset har hun vært så elskverdig å lære videre til undertegnede, som i sin tur har besluttet å dele det med deg, o' elskede leser. (Hei, nå følte jeg meg nesten litt sånn semikongelig. "Sin", liksom. Ikke min. Sin. Min kongelig høyhet.

Min kongelige høyhet er overtrøtt.

Aaaand now she's moving on.)

Som du sikkert har skjønt av tittelen så dreier det - trikset, altså - seg om snegler.

Sånne ordentlige, store snegler, sånne som ikke har hus.

Og ja, jeg vet hva du tenker (hvis du er normal, da. Hvis du er franskmann så tenker du sikkert "namnam" og "send osten", og isåfall: dette er ikke en sånn type blogg. Jeg beklager. Virkelig. Og, eh.. æsj. Kom skal du få kake istedenfor.) Hvor var jeg? Åjo, jeg leste tankene dine: Snegler? Eeeekkeeeelt.

Og ja, jeg skal være den første til å innrømme at jeg også har latt assosiasjonen "ekkelt" hvile en god stund på samme hylle som sneglene.

Men det var før jeg leste tegneserien Aldo Monrad i Aftenpoften.

Det skal sies at jeg som regel kan styre min begeistring for AM, men noen ganger så klinker han til, altså.

Og dette tilfellet var en sånn gang.

Der nektet nemlig Aldo å salte (drepe!!* Vi snakker utspekulert, kaldblodig drap!!) sneglene, fordi han så dem som - waaaait for it -- BABYSELER.

Det er det søteste jeg har hørt i hele mitt liv, og jeg elsker det! Babyseler, altså, dere. Iiiih. Sukkersjokk.

Uansett.

Jeg ser nå alle snegler som seler. Bitte, bitte små seler. (Alle de som ikke har hus, vel og merke - de med hus ser jeg som scotch tape. Takk, Wulffmorgenthaler.)

Men jeg synes fremdeles at tanken på å tråkke på dem er uhyre lite apetittvekkende. Faktisk en anelse brekningsfremkallende.

Derfor ser jeg absolutt problemet med å ha en hel masse sånne brunsnegler i hagen sin. Gjemt i gresset som geriljasoldater, klare til å slenge seg foran dine nakne føtter og begå kamikaze for the cause når som helst. (Nei, jeg vet ikke hva "the cause" er, men det betyr bare at jeg er sunn og frisk og tenker normalt, og ikke som en selvmordssnegleterroristfaen. Nemlig.)

Et par snegler er greit.

Et par som du vet hvor du har og som du kan gi navn. Et par faste snegler, liksom. Dine snegler.

Frem til nå trodde jeg at det ikke var mulig.

Men så gjorde min elskede venninne meg klar over følgende geniale skapning:

Leopardsneglen.

Leopardsneglen, dere.

Den ligner skuffende lite på en leopardsel, dessverre (men det er egentlig litt okå, for leopardseler er faktisk for skumle til at man kan ha dem i hagen sin), til gjengjeld ligner den ganske så mye på en blanding av en leopard og en vanlig sel. En sel med leopardmønster. Og, velger jeg å tro, leopardtenner.

Leopardsneglen er flott. Den gjør seg til herre over sitt eget territorium. Stort territorium. Som i "hagen din-territorium".

Som den vokter med sitt liv.

Den spiser brunsnegler. Onde, onde, fantastiske leopardsneglen.

Brunsnegler får du uendelig mange av. Leopardsneglene jager vekk eller fortærer alle som ikke hører til i territoriumet deres - inklusive nye leopardsnegler.

Hvilket vil si at om du har fire-fem leopardsnegler i hagen din, så er det de eneste sneglene du har i hagen din! Det er viktig at du har mer enn én, for de blir ensomme og dessuten vil de gjerne ha eksperimentalfysikk iblant. Sånt blir det leopardbebiser av. Som tar over territoriumet til mamma og pappa en vakker dag. Sånn at når du først har skaffet deg noen så trenger du ikke skaffe deg nye igjen med det første.

Du kan kalle dem Brutus og Nero og Lucifer og Medusa og Siv Jensen.

Du kan ha VAKTSNEGLER.

Og sette opp skilt med "Vokt Dem for Leoparden"!!

Hvor fantastisk, genialt, ekstremt kult er ikke dét?!

Det er nesten så jeg får lyst til å jobbe i hagen!!

Men bare nesten, altså. Er jo ikke gal heller.


Forresten pappa: tenk hvor mye kulere den illustrasjonen der ville blitt om vi hadde scanner og jeg ikke måtte ta bilde av den i Photo Booth?
Jeg bare nevner det..
Glad i deg!

P.s: Dersom disse opplysningene viser seg å være rubbish så ser jeg helst at dere skyter min venninne, og ikke Budbringeren. Hun sa hun hadde lært det av "noen på jobben" og at de sa at det funket helt herlig for dem, så det skal funke - men nå jobber hun jo faktisk i barnehage, da. Og gudene skal vite at ikke alle samtalepartnere du finner i barnehagen er like tilregnelige. Noen av dem spiser sand, liksom. Og noen av dem liker barn.

Dutiful Blogger

Søte Josefine har nominert meg - smittet meg? Gitt meg? Utfordret meg? - til noe som heter Beautiful Blogger. Det går ut på at man skal skrive 7 random facts om seg selv. Hvorfor det heter Beautiful Blogger vet jeg ikke, men for ikke å virke innbilsk (gud forby!!!) så har jeg valgt å døpe den om til Dutiful Blogger. Bare sånn akkurat i mitt tilfelle. Fordi jeg synes det er kleint å nevnes i en pen-sammenheng for da virker det som om jeg tror at jeg er rosablogger. Så da er det bedre om det virker som at jeg gjør dette fordi jeg føler at jeg må, at det er en plikt, ikkesant. Beautiful, du. Jeg poserer jo aldri og sånt, sånn som beautfilbloggers gjør, for det er jo bare så ekstremt teit og wannabe og under min verdighet. Jeg holder meg selvsagt for god for sånt.


Neishit, hvor kom dét bildet fra?!!

Slem blogspot!
(Ja, jeg har hengt endel borte hos hun der sinte moldenserjenta i det siste. Det er mulig jeg er blitt litt påvirket.)

Heh. Uansett. Hvor var jeg? Jo!

Syv randomfacts. Faste lesere husker kanskje at jeg har gjort denne før. To ganger, faktisk.

Men i disse Maren-skriver-bare-fiksjon-og-klarer-derfor-ikke-å-blogge-dager, så er et godt, gammeldags, jeg-krever-ingen-tankevirksomhet-Meme akkurat det jeg trenger.

Så here goes.

Dere får bare unnskylde.

Jeg lover å komme sterkere tilbake så snart jeg returnerer til sivilisasjonen (akkurat nå er jeg på den lille (og da mente hun "lille") svenske øya Koster. Den mest interessante samtalen jeg har hatt i dag var med en svensk, gammel dame om hvorvidt man bør spise poteter med skallet på eller inte.)

1. Jeg klarer ikke å slutte å lese en bok før jeg er ferdig med den - uansett hvor dårlig den er. Jeg går altfor inn i historien. Og jeg vil jo ikke være stuck i en dårlig historie. Og er det en god historie så vil jeg jo vite hvordan den ender.

2. Da jeg var liten ville jeg bli skuespiller, danse i Cats, skrive fantasybøker, bli arkeolog og nonne. Samtidig. Som arkeolog skulle jeg finne hulen der de gamle grekerne trodde at inngangen til Hades var. Som nonne skulle jeg ha privat badestrand og dyrke gulrøtter.

3. Enda jeg elsker å bade og dykke (jeg tilbringer gjerne mange, mange, mange timer i vannet, jeg blir aldri kald og jeg drømmer om å bo i Australia så jeg kan dykke på Great Barrier Reef hele tiden), er jeg livredd for tang, sel, delfin og hai. Jeg har dykket med sel rundt meg mange ganger. Det har vært gøy. Men når jeg bader så er jeg alltid redd for at de skal være under meg et eller annet sted. Og jeg har dykket i barracudastim. Jeg er mer redd for å tråkke i tang. Jeg har vrakdykket i Egypt og med min uflaks og mangel på eleganse så kunne jeg lett ha satt meg fast eller mistet lommelykten eller skåret meg opp på knust glass eller kråkeboller, men neida. Alt jeg kunne tenke var "hvor er haien hvor er haien hvor er haien hjelp hjelp hjelp jeg vet den er her for det har jeg sett på Ariel."

(Har jeg nevnt at jeg faktisk har kjempelyst til å dykke med hai? Ja, jeg vet det. Jeg trenger hjelp.)

4. Da jeg gikk i førsteklasse på steinerskolen fikk jeg med meg klassen min på å spise en brenneslebusk. Alle de andre ble brent. Overalt. Jeg ble det ikke. Noestedsomhelst. Jeg tolket dette farlig lenge som et tegn på at jeg var uovervinnelig/"untouchable".

5. På steinerskolen hadde man ikke anmerkningssystem. Og jeg sendte aldri lapper.

På første skoledag på ny, "vanlig" skole (i midten av åttendeklasse) fikk jeg anmerkning fordi jeg hadde kastet en lapp på tvers av klasserommet. Djevellappen jeg sendte var et svar til en jente i klassen som jeg ikke kjente, og på den stod det noe i retning av "kan vi snakke om det i friminuttet?", fordi jeg ikke ville sende lapper og få problemer allerede første skoledag. Jenta jeg sendte lapper med er bestevennen min i dag.

6. Jeg ødelegger alt teknisk/elektronisk jeg kommer over. Supernintendoen, alle kalkulatorer i verden, macen, iphonen, tv-en.. Med den tidligere nevnte bestevenninnen har jeg ødelagt to (!!) mikrobølgeovner iløpet av ett halvt år. Første dag på jobb klarte jeg å få kasseapparatet til å lage en feilmelding som han som hadde opplæring med meg aldri hadde sett før. Mailen min hater meg.

7. Jeg gir etthundreogfemti prosent pokker i fotball. Men jeg blir veldig glad inni meg hvergang jeg ser Liverpool- eller Brannsupportere.

Sånn!

Så var det dette med å sende memeet videre, da.

Og egentlig så vil jeg gjerne ha randomfacts om alle i hele verden (jeg synes sånne lister er så morsomme å lese), men tenkte jeg skulle be Sofsen, Ulrikke, Elisabeth, Guro og Ragnhild spesielt, fordi de både er Beautiful og, såvidt jeg vet, Dutiful. Også fordi de er kule, da, så gudene vet hva slags tull de har funnet på i årenes løp. Dette kan bli gøy.

(Pokker! Bare jenter! Jeg burde jo ha utnyttet dette til å få info om heite bloggutter. Oh well. Det er dette vi har stalking på twitter til.)

P.s Jeg har fått en ny tremenning i natt! Og jeg har sett bilde av den og den er faktisk SØT! Jeg synes at en baby er SØT! Noe er galt med meg. Noe er veldig, veldig galt med meg. Jeg holder på å bli gammel.

If you never say your name out loud to anyone, they can never ever call you by it

Jeg pleide å tenke på alt sammen som et gedigent spleiselag.

Musikken, filmene, alle bøkene - alt - alle bildene og ordene som vi pakker oss inn i hver eneste dag, lik beskyttende bobleplast rundt skjørt porselen, jeg pleide å se på det som "den store potten." Av oss alle, til oss alle. En slags.. kreativ sosialisme, på en måte. Bortsett fra at det ikke er "yt etter evne", men etter "trang", og ikke "motta etter behov" - vel, iallefall ikke et bevisst behov, da. Noenting trenger man å høre, selv om man ikke vet det ennå. Noen filmer vil forandre livet ditt. Men siden du ikke har sett dem ennå, føler du ikke at noe mangler. Så.. "motta etter flaks" er vel egentlig riktigere. For alt handler jo om hva du tilfeldigvis kommer over. Noen går hele livet uten å lese Wodehouse og Brontë. Uflaks.

Men dét var ikke poenget mitt.

Poenget mitt er følgende:

alle mennesker føler noe. Til enhver tid. Dette er utgangspunktet for denne teorien.

Så alle føler noe, men ingen føler alt. Skjønner?

Og som sjarmerende ungdomsskoleelev var jeg i sin tid overbevist om at vi som mennesker hadde rett på alle disse følelsene, enda vi ikke nødvendigvis fikk oppleve dem selv.

Derfor ble det laget en "følelsesbank".

Om en mann visste nøyaktig hvordan det føltes å miste kjæresten sin, om han kjente at følelsen stod så krystallklar for ham at han rett og slett kunne strekke hånden ut og gripe om den, så kunne han plassere den i en sang for så å sette sangen i "banken". På den måten kunne han dele følelsen med alle i hele verden. Og de som ikke ville komme til å oppleve denne følelsen i sitt eget liv, kunne plukke ut sangen hans og presse play og absorbere den og tenke at "jaha. Så det er altså sånn det henger sammen."

Om noen visste hva det ville si å miste moren sin, kunne de gråte blekk over myke notatsider, og snart ville boken deres opplyse millioner av mennesker over hele verden.

Sinne, kjærlighet, forvirring, lykke, alt sammen - opp på scenen, på lerrettet, inn på kassetter og plater og som slagord på t-skjorter og langs busser.

På den måten kunne alle de menneskelige følelsene bli Felleseie.

Å lage noe kreativt var som å betale følelsesskatt. Om du var en genial dikter så var du på en måte "rik" i denne metaforen, og betalte derfor mye "skatt". Var du fattig/tanke- og følelsesløs, levde du på trygd og bare mottok. Ord fra andre. Frem til du hadde nok og kunne sette ord ut i systemet selv, betalte skatt og var med å drive hjulet rundt.

Så snart man hadde en følelse, en idé, en tanke, som var så altoppslukende at man sakte men sikkert ble drevet til galskap, så var det både et privilegium og en plikt å skrive det ned og få det ut, i en hvilken som helst form. Trodde jeg.

Og så kunne hvem som helst kjøpe det, lese det, høre det, føle det, kanskje til og med forstå det. Biter av det, iallefall, små biter av noe vi kanskje aldri ville ha produsert selv, som en farge vi aldri har sett før, eller et annet univers.

"Can't buy me love" stemte ikke, ikke etter denne teorien. Selvsagt kan vi kjøpe kjærlighet! Jeg har vært så forelsket. I Heathcliff og i Dorian Gray, i Leo Leike og i Anakin Skywalker, i Anastasias Dimitri, i V (for Vendetta), i Jude fra Across the Universe og i Johnny Depps J.M.Barrie. Jeg elsket - elsket! - Sirius Black. Og jeg gråt da Rowling tok livet av ham. Gråt på ekte, sånn som jeg følte at jeg elsket på ekte, også.

Fordi noen hadde lånt meg følelsene og gjort dem klare for meg.

Jeg var så sikker på teorien min dengang. Den om at alt var et spleiselag. At om du ikke visste hvordan det føles å brenne inne med en seig, bitter kvalme så kunne du høre litt på Fiona Apple, også ville hun forklare det for deg.

At om du ville vite hva melankoli og lykke og magi var på én gang så kunne du sette på Le Fabuleux Destin d'Amélie Poulain og ta henne inn med en kopp te med honning.

At en hvilken som helst følelse var mulig å tilnærme seg uten at man faktisk måtte oppleve den. At alt universet krevde til gjengjeld, var at om du noengang fant noe selv, noe genuint og oppriktig, så måtte du gi det tilbake til verden, da måtte du male det eller danse det eller gjøre det om til mat eller hva du nå enn betrakter som kunst. Det var det jeg trodde. Jeg var så sikker.

Jeg forklarte det til en gutt fra skolen min, og han sa:

"så hva skal du skrive om, da, Maren? Hva skal du "gi tilbake til universet"?"

Og jeg prøvde å ignorere den ertende tonen i stemmen hans, prøvde å svare ham ærlig. Men åttendeklasseærlig er ikke som andre former for ærlig; "ærlig" og "melodramatisk" glir så altfor fort inn i hverandre..!

"Jeg vet ikke", sa jeg, "om stjernene, kanskje? En roman om å reise til en helt fremmed stjerne og om å leve der og.."

"Men Maren", avbrøt han, "de stjernene er jo jævelig langt unna."

"Ja?" sa jeg.

"Hvordan kan du føle noesomhelst for noe som er så langt unna?"

"Jeg bare.. kan det."

"Du bare kan det. Okei.. Men mange av dem finnes ikke lenger? De har brent opp? Skal du selge verden en hel masse bullshitfølelser om noe som ikke finnes engang?"

".."

"Ja, for var ikke hele poenget med den teorien din at du skal gi noen følelser tilbake? Eller tanker eller noe? Da holder det ikke å bare finne opp en historie om masse marsboere og sånt. Eller? Bør ikke det du "føler om" liksom.. eksistere?"

""Verden vil bedras"", mumlet jeg.

"Jeg liker det. Markedsføringsgeniet! Det er deg, det."

"Du, ingen kan bevise at det finnes kjærlighet heller. Men alle sangene i hele verden handler om det, liksom. Er alt humbug, da, eller?"

""Humbug"?" Jeg husker at han ikke skjønte ordet og at jeg tenkte "jammen herregud, har du aldri sett Scrooge?!". Det er rart hva som fester seg.

"Ja, altså, tror du alt er ljug? All litteraturen og sånt?"

"Det er en grunn til at det heter fiksjon, Maren."

Og med ett sluttet jeg å tro på en verden der vi "bygger en tanke- og følelsesbank sammen!", og begynte å forstå litt mer av en verden der vi lager historier og sanger og manuskripter for å tjene penger. Og at dersom alt fungerte på "vi bygger bank!"-måten så ville alle følelsene i verden vært skrevet ned og satt inn i systemet nå. Men det er de ikke. Jeg kunne ikke finne dem (og gjør det fremdeles ikke.)

Det gjorde vondt i sjelen til en ung idealist, skal jeg si deg. Jeg gikk selvsagt rett hjem og hørte på The Smiths.

Jeg er altså ikke så sikker på spleiselagteorien lenger.

Nå om dagen bruker jeg all tiden min på å saumfare litteraturen og musikken og alle filmene og teaterstykkene, jeg og leter og leter etter tanker/følelser/ettellerannet-er som jeg ikke finner i meg selv eller i de andre menneskene rundt meg. Jeg vet ikke helt hva de er, vet bare at de mangler, som når du plutselig får intenst lyst på agurk eller fishermans friend eller risengrynsgrøt, uten at du helt vet hvorfor. Du vet bare at kroppen din trenger det.

Og akkurat nå så trenger kroppen min, hodet, fingerspissene, håret, noen helt bestemte ord.

De ordene jeg vet at blir sagt, men som jeg aldri hører. Jeg ser for meg at alle vennene mine og familien min og kundene på Norli og alle sammen, de snakker i sånne tegneseriesnakkebobler med hengelås på, eller passordbeskyttelse, kanskje, og resultatet er at jeg vet at de sier noe men jeg får ikke ordentlig tak i informasjonen, ingen sier noe til meg, det er bare rundt meg, liksom, og jeg klarer ikke fange det opp. Og jeg leter i alle bøkene og i alle sangtekstene, men det er ingen som har skrevet noe som passer. Ingen har skrevet ned en følelse som jeg kan peke på og si "neimen, heisann, det er jo akkurat sånn jeg har det!" eller "jøss, så det er dét han føler nå?", ingen som har skrevet ned en tanke som jeg kan nynne med på mens jeg tenker at "aha. Så det er dét hun har hintet til hele tiden. Det er dét hun har prøvd å si mellom linjene. Det var dét hun ville at jeg skulle skjønne."

Jeg trenger visst alt i klartekst for tiden.

Kanskje fordi jeg er blitt bortskjemt med årene, vant til å la andre tenke og føle for meg.

Eller kanskje fordi jeg ikke er noen forbanna tankeleser. Kanskje alt bare hadde vært enklere om folk snakket sammen. Kanskje om vi ikke satt i hvert vårt hus og hørte på den samme musikken og håpet på at Kurt Cobain, Erlend Loe og Zooey Deschanel kunne snakke for oss. Kanskje om vi ikke stolte blindt på et dysfunksjonelt spleiselag, men tok saken i egne hender.

Kanskje.