Oppfølger/I'd rather dance than hide

Enda så gøy det er å være med i De Tristes Forening i en måned eller to (derav det særs informative guideinnlegget Depression for Dummies), så kommer det faktisk til et punkt der du tenker at "da har vi prøvd dét, og det var fint, men nå prøver vi noe annet."

Og joda, det er naturligvis litt hardt å gi avkall på den svært behagelige, trygge tilstanden stillstanden som heter "nå kan jeg ligge sykt lenge i sengen min og bare høre på Bright Eyes", men det er faktisk en hel del som er bra med det også.

For eksempel har jeg fått mye mykere hår.

Dette skyldes min eldgamle regel som går som følger:

"Dersom man kommer hjem etter klokken fire om natten, må man umiddelbart gå rett i dusjen og vaske håret utelukkende med balsam før man tusler i seng."

(En dag jeg er mer kreativ så skal den regelen der omformes til rim. Jeg lover.)

Og når man er opptatt med å hate livet så er det ikke så ofte man er ute til etter fire, og så glemmer man hele balsamopplegget og plutselig glir man inn i en permanent bad hair-day som bare varer og varer og varer, Duracell-style. Og det hjelper jo ikke akkurat på humøret det heller, da, ikkesant.

Men så, når man bestemmer seg for å like livet litt igjen, så er man plutselig ute til etter fire hele tiden (til Opphavets store ergrelse), og plutselig er man på fornavnsbasis med balsamen (også til noe begrenset entusiasme fra den eldre garde, da balsam faktisk er latterlig overpriset.)

Og så, når man våkner morgenen etter og man husker at man skal på jobb, så kjenner man at "jøss, dette var da en usedvanlig myk pute?", men så er det egentlig ikke det, det er håret ens, og det er jo veldig praktisk, spesielt om man har en uvane med å våkne på gulvet. Neidaså. Det går framover. Obviously.

Det er faktisk litt sjokkerende hvor enkelt det er å bli sånn ordentlig glad igjen. Nå, for eksempel, regner det masse. Da er jeg jo glad hele tiden!

Jeg er jo ikke akkurat noe sommerbarn. ("Og det sier jeg i aller beste mening.")

Varme kan egentlig bare gå og dø i et lite hjørne. Og ta halvnakne, eldre menn og gressklipperne deres med seg.

Høst, derimot. Nå snakker vi. Det blir kaldere og folk begynner å gå med fine klær igjen og jeg blir aldri solbrent (elsker livet mitt!!!) og man varmer ikke ihjel inne i dykkerdrakten og man kan drikke te fra morgen til neste morgen og Tori Amos er plutselig overalt.

Og luften lukter revyarbeid. Herregud som jeg savner revyarbeid..

Folk er med ett veldig innstilt på å "begynne på ny frisk" og bli kjent med nye mennesker. Og jeg elsker jo nye mennesker. Det er lite som er så gøy som fremmede folk. Jeg har så mange randomdialoger å blogge nå at jeg vet ikke hvor jeg skal starte engang. Åja, og mange av disse nye menneskene har dødsfine dialekter. Sånt kan jo holde meg gående i en måned. Dét alene er grunn god nok til å sette av en kveld til å lage cookies og bare være hurra-ete. Hvilket jeg faktisk gjorde. I går. Vel, okei, så laget jeg dem ikke, da, men jeg spiste dem, og det blir man glad av (og spesielt når det er Sabine som lager dem for hun kunne blitt den nye, mye penere Jamie Oliver-fyren. Dama. Noe. Om hun bare ville.)

Inspirasjonen kommer og tar meg. Ole Paus-nå-kommer-jeg-og-tar-deg-tar meg, liksom. Plutselig kan jeg skrive i det uendelige og det er kjempedeilig.

Og forresten så driver jeg og kvitter meg med underarm-og-klemming-fobien min. Det går ikke så altfor fort, om jeg skal være helt ærlig, men jeg er på vei.

Jeg er nemlig blitt medlem av Det Norske Studentersamfund (neida, jeg studerer ingenting, men altså.. detaljer, detaljer.)

På lørdag stod jeg på Chateau Neuf og stemplet armene til alle studentene som skulle på fest. Det vil i praksis si at jeg så typ femhundre underarmer. På én kveld. Jeg er så flink at jeg nesten blir litt kvalm av meg selv. Eller kanskje kvalmen bare skyldes alle underarmene. Det er jo ikke helt godt å si.

Og en annen ting med studenter er jo at de skal ha klemmer hele tiden. Fulle mennesker er skumle på sånt. Men det er jo litt søtt også. Når man bare kommer seg over hele den "kroppskontakten kommer til å ta livet av meg"-greia.

Forøvrig har Jonas (det er iphonen min, hvis det var noen tvil) begynt å forskjellsbehandle mobilkontaktene mine, så det er egentlig ganske tilfeldig hvilke smser jeg får og ikke får, så nå har jeg jo en hel masse ekstra spenning i hverdagen. Ting er bra.

Veldig bra.

Jeg har begynt å se NCIS helt fra begynnelsen igjen (åh, kjærleik), og i går gikk jeg i joggebukse for første gang siden april, og det var da det gikk opp for meg at "selvfølgelig har jeg ikke vært glad, jeg har jo ikke gått i joggebukse!! Alle problemer i verden kan løses med joggebukse!" (Men det mener jeg selvfølgelig ikke, ikke egentlig. Alle vet jo at det er gaffateip som er den ekte førtito.)

Nå skal jeg ut og drikke kaffe og blåse såpebobler, som en ekte happy-hipster.

Må bare kle på meg først.

Noe sier meg at ikke alle blir like fornøyde om jeg tropper opp i et lite, blått håndkle på kafé. But then again, you never know.. Velkommen til Bærum, liksom. Våre veier er uransaklige. Vi sier at vi liker mote, men så går vi med onepiece (;PpPpPPPpPp.)

Sitting in a fancy garden waiting for the sun

Jeg har vært på Aschehougs hagefest.

Nei, jeg tuller ikke.

Og nei, jeg brøt meg faktisk ikke inn. Da trenger man mer praktiske sko enn mine, tror jeg. Og smidighet.

Nok om det.

Jeg vant en konkurranse, og plutselig fant jeg meg selv i en sånn halvfin kjole på vei inn i en sånn veldigfin hage med en Ida på hver arm (henholdsvis Ida/Hello Kitty, som var min +1, og Ida/Virrvarr, som var, vel, mentor.)

Ja, livet mitt er faktisk akkurat så absurd.

Og hvis du er et av de menneskene jeg møtte og som jeg formelig presset bloggadressen min ned i halsen på (unnskyld) og som derfor leser av høflig nysgjerrighet/nysgjerrig høflighet:

nå følger en kort oppsummering av festen du var på. Du kommer til å kjede deg. Tenk på noe morsomt så lenge. Tenk på komboen Christine Koht/Unni Lindell. Eller, hvis du er en av dem som jeg klarte å innbille at jeg egentlig er sykt dyp og som derfor har kommet for å få det bekreftet, så kan du jo lese litt her eller noe.

Så. Festen.

Se for deg et sted der du tror at du kjenner alle, men egentlig så kjenner du ingen.

Om du mister en person i mylderet så er det bare å gi opp å finne henne igjen, for hver gang du snur deg så ser du et menneske du kjenner igjen og så tenker hjernen din "hurra! Gotcha!", for den vet jo bare at du leter etter en du kjenner, også blander den "kjendis!" med "kjentfolk". Så den gir beskjed til magen din opp at den skal gjøre et lite, lykkelig hopp fordi du har "funnet noen", og så oppdager du plutselig at det er feil "noen", og så blir du skuffet (og litt flau over hjernens noe begrensede søkeferdigheter. Og over det faktum at du nettopp vinket som besatt til Vendela Kirsebom fordi du har sett henne på tv.)

Se for deg et sted som "flommer av honning og melk", bortsett fra at du ikke må gå førti år i ørkenen først (bare førti minutter i regnvær), og du slipper å drikke honning og melk og får lov til å drikke vin og øl istedenfor (fortrinnsvis ikke i den rekkefølgen, da alle vet at dét blir krøll. Vel, nesten alle, da. Noen ble faktisk påfallende slitne utover kvelden..)

Se for deg jordbær og druer overalt.

Hagen er stor og fin og hvis du er flink nok til å sirkulere så belønnes du med stadig nye funn, i form av f.eks en kjempegrill og et ostebord og en kul benk og en enda kulere Lars Lillo-Stenberg. Du vet. Alt det der som en fest trenger for å slå an.

Det er kameraer overalt. O-VER-ALT.

"Vi må prøve å komme oss unna alle VG-kameraene", sa jeg til Hello Kitty.

"Man blir aldri fri fra VG-kameraene" sa en mann. Med dyp røst og et lite sukk, som for å understreke at "det er en kjensgjerning at i det øyeblikket du er inne så er det no way out. Redd deg selv. Vg-kameraene er kommet for å tære på hjernen din."

Ved matbordet står det høytalere som spiller musikk. Idet jeg skulle til å plukke med meg en sånn søt liten pai så besluttet høytalerstemmen å synge "don't let yourself go!", og så så jeg en veldig pen, slank jente som het Iselin (tror jeg), og så bestemte jeg meg for å ta det som et hint. "Nei, nå spiser jeg ikke mer i dag", liksom. (Kjempeidé! Gratis alkohol, og Maren spiser ikke fordi hun ikke skal "let herself go". Hvorfor var jeg invitert igjen..?)

Men sånn bortsett fra dét så tror jeg faktisk ikke at noen brydde seg noe særlig om hvem som var tynne og hvem som ikke var det. Til dét var alle altfor voksne.

Å, ja, det har jeg glemt å nevne:

hei, unge lesere, se for dere å være på fest med 1000 voksne.

1000 viktige, kule, dette-er-mitt-idol-voksne. Voksne i kategori med Jo Nesbø.

Du kan liksom ikke bare lire av deg sånne vanlige, vilkårlige trivialiteter sånn som du kan med andre voksne; disse er "super-voksne", det holder ikke å si at du fikk god karakter på eksamen eller at du gjerne vil ha en katt. Eller, altså, det holder sikkert. For dem. For er det noe jeg har lært i løpet av kvelden så er det at de faktisk er mennesker sånn som alle sier at de er (ja, jeg går herved inn i rekken av folk som hevder at "Tom Egeland er også et menneske!"), og de vil sikkert virke entusiastiske og glade på dine vegne rett og slett fordi de er hyggelige, men det er ikke poenget. Poenget er at du ikke føler at det holder. Det hjelper ikke at du kan håndtere vanlige voksne. Dette er ikke læreren din som du må overtale til å like deg. Dette er forleggere og forfattere og det er fordømt vanskelig å være god nok for dem når du ikke klarer å puste normalt engang.

Hovedproblemet mitt på hele festen var selvsagt det at jeg er omtrent like god på navn som jeg er til å spille fotball.

Dersom du skulle befinne deg utenfor Bærum (for er du Bæring så har ryktene om min totale, rystende mangel på ballfølelse utvilsomt alt nådd deg), så kan jeg fortelle deg at ordet "inkompetent" ikke er i nærheten av å dekke nøyaktig hvor dårlig jeg faktisk er. Det er helt hårreisende.

Når jeg da i tillegg er ganske dårlig på ansikter og enda dårligere på smalltalk (hallo? Smalltalk? Når skal folk innse at ingen egentlig bryr seg om været?! Det regner alltid, vi er i Norge! Fortell meg en historie eller noe. Nå!), så skulle man jo faktisk trodd at hele festen var totalkatastrofe for mitt vedkommende. Det var den absolutt ikke. Jeg hadde det kjempegøy. Men det ble jo litt pinlig iblant.

Jeg vet gjerne hva stykket ditt handler om, jeg har som regel lest en av bøkene dine og jeg har nesten alltid hørt et radiointervju med deg, men ikke søren om jeg klarer å gjenkjenne deg i virkeligheten. Det hjelper ikke at du har det mest gjenkjennelige ansiktet i verden. Jeg tror det henger sammen med at jeg ikke tror på at du eksisterer før jeg har møtt deg i virkeligheten, dersom du er forfatter.

- Det kom til et punkt der jeg faktisk vurderte å kysse alle jeg kjente igjen ansiktet på, bare for at noen skulle komme løpende og skrike "Hva i all verden!!!! Man kan da ikke bare kysse Lars Saabye Christensen sånn helt uten videre!!! Gid!" (Ikke at den godeste Lars var der, såvidt jeg vet, men.. ikkesant. Du skjønner greia. Det der må vel være en effektiv måte å finne ut hvem folk er på.)

Uansett; jeg har meg selv mistenkt for å ha fornærmet en liten skokk av mennesker som jeg ser opp til. Noenganger kan jeg være litt håpløs. Ganske ofte, faktisk.

Hello Kitty og jeg endte med å synke sammen i et hjørne og la folk komme til oss istedenfor.

Funka overraskende bra. En gammel, morsom mann gjorde et tappert forsøk på å spleise oss med noen italienere som han ikke kjente, "og hvis ikke så kan dere jo bare bli med meg og spise hamburger istedenfor."

Jeg har, i hele kveld, introdusert meg selv med en "hei, jeg er.. internett".

Til varierende reaksjoner.

En av forfatterne klarte knapt slutte å fnise gjennom hele samtalen, og da en venninne av ham spurte ham om hvem Hello Kitty og jeg var, så svarte han straks at "ikke snakk til dem, de er bloggere!!!!"

Neidaså.. Ikke at jeg ikke spionerte fra jeg kom til jeg dro, men altså. Alvorlig talt. Hvorfor skulle jeg gidde å blogge noe som VG allerede har skrevet side opp, ned og bort om - hvilket de garantert alt hadde, dersom det kvinnen hadde å si var "juicy", for å bruke fagsjargongen..

Man har da integritet og, sannsynligvis, et underbevisst ønske om så få lesere som mulig. Man skriver da ikke om ting som selger. Så skjønner virkelig ikke hva folk uroet seg for.

Sånn ellers så brukte jeg store deler av kvelden på å prøve å bli kjent med menn med hatt og/eller skjerf, bare fordi jeg tenker at dersom man gir dem nok oppmerksomhet (og med "man" så mener jeg naturligvis alle av hunkjønn - kvinne, kjenn din plikt!), så kanskje de andre mennene ser at hatt/skjerf er fantastisk og plutselig så sprer det seg og alle blir lykkelige.

Det gikk også en del tid på at jeg funderte på sannsynligheten for at jeg turte å tvinge en forlegger til å høre om romanplanene mine dersom jeg stjal en valiumpille av en eller annen, men jeg kom frem til at den ikke var spesielt overhengende (sannsynligheten, altså, ikke valiumen), så jeg droppet det.

Og jeg har vært litt trist for at verken Erlend Loe eller Jostein Gaarder eller Lena Niemi var der, men det ble veid opp igjen med det at jeg ikke drepte noen med paraplyen min (jeg tror ikke jeg skadet noen engang?!), og med at jeg møtte så utrolig mange andre hyggelige mennesker. Jeg er faktisk fremdeles litt sånn halvveis i lykkerus.

For eksempel så møtte jeg en gutt som heter Mats (Mads?), som er tjueto og dødskul. Han skriver dikt. Jeg skal lese dem, har jeg bestemt. Om ikke annet så iallefall fordi denne Mat/ds er ganske så pen.

Og en jente som var en god blanding av pen, morsom og overalt. Tilgjengelighet er alltid fint. Åshild Irgens het hun. Ja, jeg har øvd meg på navneskills. Jeg ville huske navnet hennes fordi hun var tøff. Jeg synes alle bør gå ut og kjøpe barnebøker illustrert av Åshild Irgens. Nå har jeg stalket henne på google og hun tegner skikkelig fint, bare se her.

Og så traff jeg en koselig mann som kan ha hett Jon og som har skrevet "Vannmerker". Nå skal jeg lese Vannmerker på jobb kjenner jeg. Neida, kjære sjef, slapp av, ikke "på jobb" som i bak kassa eller - gud forby! - på ryddevakt i lyrikkavdelingen. Bare på pauserommet. Alt har sin plass, som kjent. Privatlesing på pauserommet, kjendiser på hagefest og undertegnede i en kinkig situasjon som følge av et lite gjennomtenkt utsagn. Gjerne også på hagefest. Jeg er jo også kjendis. Har jo vært hyklersk og spilt inn mcdonaldsreklame mens jeg boikottet mcdonalds, må vite.

Så; Tusen, tusen takk, fine Aschehoug! I love you, kjærleik på hele hurven, hjerter og rosa muffins til folket og hipphurra, jeg har aldri følt meg så Askepott før i hele mitt liv. Sånn seriøst. Merci. Fantastiske folk. Jeg koste meg.

Og alle var enige om at det var en sær, absurd, fin, rar, morsom, spennende, litt skummel og bra dag.

Historien om (St.)Michael

"Stå stille, kvinne!" sa han, "spill død, så finner ikke vaktene deg!"

Og så forsvant han i det spesielle kaoset av blinkelys og stolskraping og siste-liten-ølstyrting som kjennetegner en bar etter normal stengetid.

Så der stod jeg, da, alene med et paraplystativ ved utgangen, og spilte død.

Det hjalp ikke så veldig, om jeg skal være helt ærlig.

Jeg leet ikke et øyelokk, men bar-utkasteren fant meg likevel.

"Hvorfor er du her fremdeles?" bjeffet han, "vi har stengt."

"Ja, unnskyld", sa jeg (jeg hater å gjøre ting feil. Jeg hater å være til bry. Og jeg hater å bli irettesatt, og spesielt av voksne autoritetsfigurer, hjelp), "jeg bare venter på en venn. Skal gå snart, jeg lover. Unnskyld."

"Du må gå nå med én gang, vi har stengt" sa han, og så begynte han å presse meg ut døren med den enorme kroppen sin som egentlig bare var en uniform, en uniform med høyt volum og stor iboende respekt for regler.

"Men", sa jeg.

"OUT!", sa han.

"Men du skal da ikke kaste henne ut på gaten helt alene?", sa en stemme.

Vakten snudde seg, og der stod min venn og smilte. I den ene hånden holdt han en blyant, som et sverd. I den andre holdt han gitaren sin, som et skjold.

"Er han vennen din?" spurte vakten, uten å slippe blyanten med blikket. Som om han faktisk trodde at Michael kunne finne på å spidde ham med den. Jeg forsøkte å ta livet av en liten latter i halsen min.

"Ja", fniste jeg. "Jada, this is my friend."

"Okei", sa vakten. "Nei, da skal jeg ikke kaste henne ut på gaten helt alene."

"For nå kaster du ut meg også?" gjettet Michael.

"Stemmer."

"You're so predictable, mate."

"Whatever. Vi har stengt."

Så vi nikket og smilte og ønsket vakten en fin kveld ("whatever, go home!" svarte han), og så forlot vi den baren som var den første The Beatles noensinne spilte i.

"Ih. Det er som å dra fra Narnia", sukket jeg.

"Ja", sa han, "just without the icebitch and with the beer."

Vi trasket sammen mot hostellet mitt.

Mine interrailkamerater hadde dratt tilbake dit tre kvarter tidligere fordi de var trøtte og vi skulle dra veldig, veldig tidlig neste morgen, men jeg ble igjen, for det er ikke hver dag at man kan føle the Beatles på veggene og gulvet.

Han skulle uansett i den retningen, for der bodde moren hans og hun var bekymret for ham, for han hadde ikke vært tilgjengelig på telefon på over en uke ("for jeg var innlagt på sykehus på grunn av en liten.. misforståelse." "Misforståelse?" "Ja, eller en prank, da, egentlig. En venn av meg overbeviste legene om at jeg hadde svineinfluensa, og du vet svineinfluensa, de tar jo ingen sjanser med den, så de la meg inn, bare for å være på den sikre siden. Så der lå jeg på isolat, da. I øverste etasje. Og hver gang pleierne kom til oss så var kaffen rukket å bli kald på veien opp.")

"Så nå skal du på overraskelsesbesøk? Midt på natten?"

"Ja. Dessuten har hun sikkert bakt kaker. Det gjør hun alltid når hun er bekymret. Da jeg var seksten og kom hjem veldig høy så slapp hun alt hun hadde i hendene og gikk og bakte, like, three houndred cupcakes."

Godt berusede ungdommer passerte oss i et smug. De sang på White Stripes.

Og der gikk jeg og hørte på at Michael greide ut om sin mor, den nevrotiske bakeren, om sin bestevenn, gærningen som hadde låst seg inne på kontoret hans på musikkskolen og sovet der i to netter fordi han ville "bli inspirert", om sin gitar og sin lilla hatt og om sin sinnsyke kjæreste som hadde titusen katter ("MINST! Crazy Cat Lady. Det er dét jeg kaller henne. Hun kan jo ikke være singel. Da blir hun nemlig så klisjé at hun garantert kommer til å opphøre å eksistere. Universet vil bare ikke tillate henne det. Garantert.")

Og før jeg visste ordet av det så satt vi på trappen utenfor hostellet, og han klimpret "Golden Slumbers" på gitar samtidig som han fortsatte å snakke. Han bare snakket og snakket og snakket. Og jeg tenkte at "hvis det finnes sånne fremmede i alle byer så gleder jeg meg til å leve skikkelig, skikkelig lenge."

En fyr i ku-kostyme og en jente i en bitte-bitteliten kjole kom gående opp bakken forbi oss med hver sin pose med fish&chips.

Vi ble stille et øyeblikk idet en måke landet rett foran oss. Der stod den og var mye større enn alle andre fugler og dessuten kom solen til å stå opp snart.

Det luktet en blanding av våt asfalt og engelsk sommer, av tidlig morgen og myk søvn. Dessuten luktet han av tobakk og parfyme, jeg kjente det såvidt hver gang hendene med halv-vantene danset foran ansiktet mitt i enorme gestikuleringer.

"Bør du ikke gå inn til vennene dine og legge deg om du skal dra til Dublin i morgen tidlig?"

Men det rakk jeg ikke svare på, for plutselig stod det en drøss mennesker foran oss, også (ihvertfall husker jeg det som "plutselig" - det er jo over et år siden), og alle så på Michael som om han skulle vært en halvkilos Kinder Maxi-sjokolade.

"Dear St. Michael", sa de, "St. Michael, you have returned!"

Og han smilte til dem og ga dem lykkeønsker og klemte to-tre av dem, og de smilte som fireåringer i sukkerrus.

Og selvfølgelig var de sørpe fulle alle som én, men likevel. Det var ganske så absurd. Og da de gikk så forklarte han at de var en liten menighet som han hadde klart å overbevise om at han var Guds sendebud. "Det startet som en liten spøk fra en venn av meg, og så spilte jeg med og plutselig så var det jævelig vanskelig å slutte. Men nå er det faktisk veldig hyggelig."

"Du, hvorfor måtte jeg vente på deg, egentlig?" sa jeg plutselig. "På baren?" Jeg hadde kommet på at han hadde hatt bagen og gitaren sin hele tiden. Jeg lurte på hva han hadde hentet, hva som var grunnen til at jeg hadde kommet i diskusjon med dørvakten.

"Å", sa han, og trakk noe frem fra lommen. "Blyanten?"

Det var en helt vanlig, litt kort blyant.

"Det bringer lykke å ta med seg blyanter man finner. Og jeg hadde siklet på den hele kvelden. Men jeg måtte jo vente å se om noen skulle savne og hente den først."

"Bringer lykke?"

"Ja. For når man trenger å skrive noe, men ikke har noen blyant, så kommer det ikke til å materialisere seg en blyant sånn helt uten videre. Men om du har en blyant og trenger å skrive noe, så kn du være sikker på at idéen kommer. Altså må man alltid starte med blyanten. Og om du finner en blyant så kan du være riktig heldig og finne noen idéer inne i den, noen som egentlig tilhører noen andre og som aldri ble skrevet ut. Dét er flaks, det. Nei, ikke flaks, det er pure happiness and universe and everything. In a pencil."

Da jeg senere den morgenen utga meg for å være en engel så var det fordi St.Michael ba meg om det. Og da mannen jeg løy rett opp i ansiktet på trodde meg, så ga jeg meg ikke, fordi Michael var der til å nikke oppmuntrende ved min side.

"Jeg tror vel egentlig ikke på Gud", tenkte jeg, "men om jeg gjorde det.. så ville Michael vært hans sendebud. Det bare vet jeg. Du kan ikke være så.. så absurd, og ikke ha kontakt med Gud eller The Force eller Magien eller hva det nå enn er som holder universet sammen. Det går bare ikke. Og i natt er jeg pinadø ganske så absurd, jeg også.

Jeg følte the Beatles på veggene og på gulvet og jeg hørte på hvert eneste ord en full, fremmed mann fortalte meg - og jeg trodde på dem. I natt trodde jeg på dem."

Når jeg nå fra tid til annen tenker på interrail, på ham og på Liverpool, og en stemme sier at "Maren, det er for rart, det stemmer ikke, sånn var det ikke, han har ikke skrevet for London Times og han har ikke møtt Paul McCartney", så trekker jeg hatten hans frem fra skapet mitt - for den fikk jeg nemlig "fordi jeg så bedre ut i den enn han gjorde" (reinspikka løgn, selvsagt - jeg ser ikke ut i hatt) - og så tenker jeg at "jo. Det skjedde. For faen. For meg skjedde det. For meg gjorde han det og for meg møtte han ham. Og det er det viktigste. Han finnes, og det finnes andre som ham."

Og det er dem jeg samler på nå.

På sånne som ham, sånne som St.Michael.

Random mortals,

Saints and sinners.

Også på blyanter, da, selvfølgelig.

For de bringer jo lykke.

Depression for Dummies

Det går visst sport i å ha det kjipest for tiden.

Jeg har, i en god stund nå, sett for meg en hel nasjon ruslende rundt i morgenkåper og kanintøfler. I skytteltrafikk mellom dusjen - der vi bedriver vår yndlingsaktivitet: rugging frem og tilbake og nynning på Everybody Hurts - fryseren - der vi skaffer nye matforsyninger; sjokoladeis fra Dream - og sengen - der vi ligger hele resten av dagen og bare hater verden.

Men så viser det seg at jeg har glemt et vesentlig element på De Elendiges dagsplan: Konkurransen.

Hver dag møtes vi, nemlig, alle menneskene, på twitter, på facebook, i hver vår ende av en telefonsamtale eller til og med ansikt til ansikt på en kafé. Proffene møtes selvsagt helst på en bar eller i en mørk kjeller. Helst med et glass Sterkt&Gjennomsiktig i hver hånd.

Og så konkurrerer vi.

Om hvem som har det verst.

Og herregud, så jævelig vi har det, alle sammen.

Det er liksom ikke måte på.

Jeg tror det er fordi vi, på et eller annet punkt i all dusj-ruggingen og isspisingen, har funnet ut at det vi savner mest i verden er mestringsfølelse, følelsen av å være best i noe.

Men hadde vi følt oss best i noe så hadde vi jo ikke hatt det så ille. Da hadde vi jo faktisk likt oss selv. Og trivdes.

Det hele minner om en stor, ond sirkel og dét får vi vondt i hodet av å tenke på, og så går vi og legger oss igjen enda klokka bare såvidt har passert tre på formiddagen. Tenking uten øl er en Smertens Aktivitet.

Uansett.

Konkurransen. En konkurranse vi alle føler oss sikre på at vi kan vinne.

Så vi spiller med alt vi har. Taper vi her også, så har vi tapt alt.

Jeg kan lite om fotball, men jeg ser for meg at det er litt som å tape i Ballhenternes Divisjon eller noe.

Alle kort skal på bordet.

De gode spillerne jukser selvsagt; de lurer kortene opp på hånda igjen sånn at de får spilt med det samme kortet flere ganger.

Der en dårlig Deprimert bare vil si "jeg er syk" én gang, så vil en god en kunne utnytte det til det fulleste ved å dra én "jeg er syk", én "jeg får ikke jobbet fordi jeg er syk så jeg blir blakk", én "jeg er syk så jeg må betale egenandel når jeg drar til legen", én "jeg er syk og svigermor insisterer på å besøke meg og den damen er helt gal jeg lover her om dagen så tvang hun meg til å se på friidrett" osv. Du skjønner greia. En liten tåre kan fort bli til en hel masse kollektiv grining (ja, for det er klart at alle skal gråte av din rørende historie. Det er sånn du vet at du har vunnet. Gratulerer, du er det tristeste ledd, adjø.)

Uansett.

Ettersom denne konkurransen er i ferd med å bli ultrahipp, og Gi et lite vink er din kilde til ungdommelighet, mote, intelligens, vitenskap, skjønnhet, tidsfordriv og veien til verdensherredømme (stryk det som ikke passer), så tenkte jeg jeg skulle lage en liten guide.

Guide til De Elendiges Forbund.

En "Vinner av mitt liv er dårligere enn ditt-konkurransen" (bill.mrk. "How To".)

En "Depression for Dummies", om du vil.

Jeg har delt den inn i to deler.

1. Bli deprimert.

2. Now stay that way!

(Mens du leser&lærer så kan du jo høre på denne spillelisten for å komme i rett humør.)

1. Bli deprimert.

Okå, så mener jeg vel egentlig ikke deprimert. Depresjon er jo faktisk veldig alvorlig. Men "guide til å bli lei seg" var ikke like catchy, liksom.)

Så.

Først må du ha noe å starte med.

Finn deg et par-tre felter å hate. Som stjeler all energien din. Som gjør deg kvalm hver gang du tenker på det.

Tips som funker for undertegnede og/eller bekjente

• Økonomi
• Framtiden (denne eier. Seriøst.)
• Familie
• Venner (hvis du klarer å få til denne så er den faktisk enda mer hardcore enn Framtiden. Bare nevner det.)
• Kjærleik (Men da må du love meg at du ikke skriver om det. Mhiisj. Sånt fins det nok av.)
• Jobb (vær inkompetent!)
• Død/sykdom
• Generell nostalgi
• Miljøet. Menneskeheten. Djevelmaster og alle isbjørnene som bor i kollektiv på et isflak på størrelsen med en iPad.

Osv. Bare fantasien setter grenser!

- Oh! Which reminds me..

• Begrenset fantasi. (Dét er deprimerende, det.)

Sånn. Du skjønner tegnina. Velg et par/tre punkter. Now stick with it. Eller, nå når jeg tenker meg om, la gjerne være. Ingenting er så frustrerende som å ikke kunne holde seg til enkle, punktvise lister. DA føler man seg dårlig, da. Og slikt mister man selvrespekt av, og manglende selvrespekt = manglende selvtillitt = selvforakt. Minus og minus blir pluss, ikkesant.

Og selvforakt er nøkkelen til alt ondt.

Som jo er det vi trakter etter her.

Dernest er det absolutt å anbefale at du styrer klar av følgende:

- Søvn

- Vitaminer

- Trening.

Sånt blir kroppen glad av. Og når kroppen er glad, da blir hjernen det også. Utspekulerte jævler. De kommer til å prøve å sabotere for deg, banna bein. Men så lenge du er på vakt så skal det gå greit. Gjerne få i deg masse alkohol og sigaretter. En trist levver er en trist kropp.

Åh, og bli avhengig av noe, sånn at du kan slite skikkelig med å slutte, og så gi opp, og så føle deg som et svakt menneske, og så prøve å slutte igjen, sånn at du kan lide under abstinenser. Dette har jeg riktignok ikke prøvd selv, men jeg hører rykter om at det er dødseffektivt.

Og når vi først er inne på lista over ting du bør kutte ut:

- Glad-musikk

- Inspirerende nettsider/blogger

- Glad-filmer

Se gjerne den der Atonement-filmen mange ganger på rad (men ikke for mange; dette innlegget skal gjøre deg god&trist, ikke suicidal.) Åja, og når det gjelder musikk: et hett tips er å høre på yndlingssangene dine i covret eller remixa versjon. DA hater du verden, da.

Så gjelder det bare å brygge på det hele en stund. "Sett depresjonen til heving", liksom.

Hold kjeft. Ikke slipp noenting ut. Hvis du sier hva du er lei deg for før konkurransen starter så blir det jo ikke like intenst, og dessuten så mister du overraskelsesmomentet. Og; tenk om en konkurrent stjeler noen av de tingene som plager deg mest! Og oppgraderer dem! Plutselig har både du og din erkefiende fått avskjed fra kjæresten, bare at hennes avskjed var på grått papir som smuldret opp mellom fingrene hennes og blåste bort med den regnvåte vinden, mens ditt var hvitt og fint og du leste det innendørs og pådro deg derfor ikke lungebetennelse "til å holde det knuste hjertet med selskap i sykesengen."

Ikke skift klær.

IKKE smink deg.

Gå med ubehagelige, lave sko.

La neglelakken flasse. Vær stygg. Det hjelper. Veldig. Tro meg.

Se på bilder fra andre folks sommerferier på facebook.

Til og med om du har hatt en fin sommerferie selv så vil den ikke kunne måle seg med facebookbilder; der legger man nemlig bare ut de gode stundene, og det ser ut som at de har hatt det perfekt, og du husker alle de dagene det var dårlig vær og da du brant deg på brennmaneter og da rekene var gått ut på dato.

Åja, og hvis du er jente så vil jeg dessuten råde deg til å ha mensen. Bare sånn fordi.

Sånn - nå bør du hate tilværelsen ganske mye.

2. Now stay that way!

Det er viktig at du fremdeles nærer et ønske om å bo i et hull i bakken når konkurransen settes i gang - fremførelsen er nemlig helt essensiell for utfallet, og med mindre du er en EKSTREMT god skuespiller (og da skjønner jeg ikke hvorfor du gidder å være med i sånne konkurranser - jeg mener, alvorlig talt, du er jo ekstremt god til noe!!! Utnytt det, ditt sokketroll.) Hvor var jeg? Jo! Men mindre du er en god skuespiller (hrmf) så kommer du ikke til å overbevise noensomhelst om å gi deg seieren med mindre du faktisk fremdeles er deprimert.

Det er selvfølgelig å anbefale at du bruker så mye tid som du overhode kan på å terpe på de faktorene som gjorde deg trist i utgangspunktet. Spill av forferdelige krangler i hodet så ofte du kan. Les kjipe smser om igjen. Se for deg hele situasjonen, med Dido som bakgrunnsmusikk. Sjekk at du fremdeles er like i minus på bankkontoen som du var i går.

Men aller viktigst er det egentlig at du legger forholdene til rette for depresjonen.

Da får tristheten nemlig ikke anledning til å rømme til noen steder, og det blir sittende i deg og lage evig kvalme, klaustrofobi og frustrasjon. Neat, huh?

La hjemmet ditt forfalle.

Gulvet er ditt nye kommodeskap.

Oppvaskmaskinen blir moderne kunst: "Denne tomme oppvaskmaskinen representerer det hule mennesket."

Riv alt som er hyggelig ned fra veggene (selv er jeg så proff at jeg gjør det i søvne. Helt sant, faktisk. Søvngjengere of the world unite.)

Og, selvfølgelig, den gyldne regel; kan det ikke gjøres i sengen din så er det ikke verdt å gjøre. Spise? Drikke? Se på film? Kle på seg? Kle av seg? Hate verden? Spille spill på mobilen? Dytte godteri ned på høykant? Gråte vilt og uhemmet fordi George Harrison er død? Deppe på twitter? Gro visdomstenner?

Alt kan gjøres fra sengen! Hurra!

Det som gjør det hele litt vrient, er naturligvis været.

Det er vanskelig å være skikkelig nå-holder-jeg-sengen-fordi-jeg-er-deppa når det regner.

Først og fremst fordi det er vanskelig å være trist når det regner, selvfølgelig. Ah, regn.

Men det er mer også.

Når du velger å være inne og sove/stirre i taket hele dagen fordi du "ikke orker å leve ordentlig", føles det likevel ikke som om du er ordentlig deprimert, dersom det regner- det er nemlig stor sannsynlighet for at bare ville hengt innendørs uansett. Hadde det enda vært fint vær så ville det straks blitt mye tydligere at du var innendørs fordi du var trist og ikke på grunn av noe annet; om man ligger inne i fint vær så er det en grunn til det, iallefall om du kommer fra Norge.

Trikset er bare å fortsette å prøve, og å ikke drikke te eller gjøre noen av de andre koselige, typiske regnværsdagstingene.

Les for Guds skyld ingen bøker!

Ikke se på Poirot!

Ikke sitt oppreist (uansett!) i sofaen, og ihvertfall ikke med ullteppe rundt deg.

Fyr ikke i peisen!

Prioriter utelukkende handlinger i kategorien "jeg kaster bort livet mitt på ingenting", som f.eks å se på teite tvserier på surfthechannel.com på macen din; da får du nemlig dårlig underholdning og dårlig bildekvalitet på én gang. Og du slår ihjel en hel masse tid.

Og ihjelslått tid = meningsløs tid.

Og meningsløshet er ypperlig.

Det er jo en grunn til at Mens vi venter på Godot har slått så godt an, liksom.

Med ønsker om et forferdelig liv, en smertelig hverdag og en høst fylt til randen av seiere i De Elendiges Offisielle Konkurranseleker,

din Maren.

Kunde? Knausgård 5? Kvittering? (Klem?)

Som den observante leser kanskje har registrert, så tilbringer jeg litt kvalitetstid med kasseapparatene på Norli om dagen. Ja, jeg har fått meg ordentlig jobb. Sykt, I know. Jeg så det ikke komme, jeg heller.

Uansett.

Det går for det meste i "bip, bip, bi- fanken, feil kode, unnskyld, heh, - bip! - pose?", og en og annen "ikke be meg om å pakke inn boken for deg ikke be meg om å pakke inn hjelp hjelp hjelp ååååkei du skal ha den pakket inn ja okei great."

Jeg er ikke så altfor flink til å pakke inn, egentlig.

Jeg ser for meg at det skuffer folk litt ekstra at jeg er dårlig, ettersom jeg er jente. Jeg forventer jo alltid at alle andre jenter skal være flinke til sånt, så da gjør sikkert kundene mine det også. "Estetisk sans!" pleide håndtverkslæreren på ungdomsskolen å si. Jeg liker å tro at jeg har en viss form for estetisk sans. Det er bare det at jeg har ferdighetene og finmotorikken til en syvåring. (Nevnte jeg at jeg strøk i sying? Jeg vil helst ikke snakke om det..)

Men hey. Jeg har "under opplæring!"-skilt, så da går det bra. Ingen forventer noe særlig av meg uansett.

Men det burde de, altså. Jeg har lært en hel masse, nemlig.

For eksempel har jeg lært at alt jeg er dårlig på i hele verden er samlet i andre etasje.

Kart? Fransk? Matlaging? Selvhjelp? Barn? Twilight? Ungdomsromantikk? Opp med deg.

(Dette er forresten også grunnen til at jeg sjelden er å skue i nærheten av trappen - det går nemlig trapp fra etasjen jeg jobber i (den eier) til andreetasje (den som er skummel), og oppholder du deg der så risikerer du at noen huker tak i deg og lurer deg med seg opp. Hjelp.)

Også har jeg lært meg at når jeg har brukt et kvarter på å lete etter en bok som vi bare har én inne av og som ikke er på plassen sin og som en eller annen elskverdig sjel har funnet det for godt å plassere under et lite hav av pocketer på den andre siden av avdelingen, og jeg endelig får gitt den til kunden og jeg hører seiersmusikken fra Super Mario i hodet mitt, og kunden grynter et kort, uartikulert "ja, jeg får tenke på det.." og legger den fra seg og går.. da har jeg lært at jeg skal smile, si "selvfølgelig!".. og gå og lage meg kaffe.

Sort, slem, sterk kaffe.

Og så fantaserer jeg om ulike måter å kverke både meg selv og omverdenen med butikkens lyrablyantbeholdning.

Neida.

Joda.

Jeg har verdens koseligste jobb.

Det er ikke tull engang. Jeg elsker den.

Sandvika Storsenter befinner seg i Bærums Hjerte, og hver eneste dag pumpes en strøm av brunkrembimboer og udugelige niendeklassegutter og "jeg er for viktig for verden"-businessmenn og trofékoner inn og ut gjennom svingdørene våre.

Fellesnevneren for disse menneskegruppene?

De kommer sjelden/aldri til Norli.

De vanker på McDonalds og Gina Tricot og tilsvarende skumle steder.

Men på Norli, der har vi kvalitetsfolka.

Vi har de der som leser bøker og som liker det.

Utenfor går småbarnsfamilier med små barn i intenst rosa klær og sier "men pappa kjøpte jo to stykker til deg i sted? Trenger du virkelig et videospill til? Javel, da", og tolvåringer med høye hestehaler, treningstights og Vossflasker. Men inne hos oss?

Der klamrer folk seg til Erlend Loe og Haruki Murakami. Og de smiler og er søte og hyggelige og fine, og de får stjerner i øynene når de snakker om den siste boka de leste.

Kontrasten er så deilig at jeg egentlig har litt lyst til å male den, eller kanskje til og med uttrykke den gjennom dans. Dette er Steinereleven i meg som snakker. Please ignore her.

Men selvfølgelig.

Vi har noen særinger, vi også.

Som for eksempel den middelaldrendene mannen som kom inn i butikken med et bestemt uttrykk i ansiktet, og bråstoppet rett foran kassen. Han skulle ikke kjøpe noe. Isteden trakk han frem en halvtom tube med hemorroidekrem, satt den på disken, og gikk. Ut av butikken. Han sa ingenting. Bare satte den der, og gikk. Ut, vekk, bort. .

Bare tuben stod igjen, som et lite spørsmålstegn, alene med seg selv. Rare, rare mannen.

En annen morsom episode er mitt møte med en liten klynge turister.

Et par-tre jenter fra Usa og fire piker fra Kina, åpenbart ikke altfor godt kjent med hverandre, var og kjøpte suvenirer.

De kinsesiske jentene kjøpte tingene sine først. De var høflige og beskjedne, hadde plaine, kjedelige klær, snakket lavt og rolig, og trakk seg raskt litt tilbake fra disken. Der ble de stående og se sjenerte ut. "Typisk", tenkte jeg.

Så var det amerikanernes tur.

Pene, blonde jenter med dyre, fine klær, perfekte negler og høye stemmer.

Diverse "Oh my god!"-er og "I don't understand"-er fulgte store håndbevegelser da kortmaskinen min nektet å lese av Amerikansk Jente#1 sitt bankkort. De kinesiske pikene fulgte nøye med i bakgrunnen.

Amerikansk jente#1: Whaaat? Why won't it.. I mean.. Whaaat? Ohmygod.

Amerikansk jente#2: Just keep trying, hon.

Amerikansk jente#1: Mh.. No. Still not working. Weird, huh?

Amerikansk jente#3: Oh, that won't work here, sweetie. We don't have chips in the US.

Kinesisk jente: Yes, you do. Chocolate Chips Cookies. Which is why you're so fat.

Jeg kniste selvsagt brokk på meg bak kassen. Måtte til slutt fake et lite hosteanfall.

Suksess.

Forresten så har jeg kule medarbeidere. Jeg har naturligvis store planer om å få dem til å like meg, men jeg tror kanskje det kan bli vanskelig; skal jeg tro Mads (gammel venn/ny kollega) så liker de ikke dumme jenter og jeg startet uka mi med å beine rundt med "Norli - under opplæring"-skiltet mitt opp-ned. Så, eh, ja.

Men da kan jeg jo trøste meg med at de slutter innen en måned alle som én uansett.

Resten av verden skal nemlig ha et liv i året som kommer. De flytter og sånt.

Og jeg?

Jeg skal jobbe.

Det blir stas, jeg lover. Komkom, så skal jeg pakke inn ting for deg. Jeg gleder meg faktisk.

Fylgj med!

PS

jeg glemte en annen ting jeg har lært:

Heisen og personalrommet er ikke det samme selv om de er på nesten samme sted.

Man skal ikke legge fra seg veske&jakke i heisrommet.

Dette til orientering.

Om å skrive

Lille blogg. Hvorfor skriver du ikke deg selv lenger?

Du pleide å skrive deg selv, sånn som jeg husker det.

Nå vokser det bare usammenhengende setninger ut av margen din.

Margen, jeg tror det er den som er problemet her, margen kommer og stjeler showet. Alt vokser sidelengs, teksten kommer fra venstre til høyre, den trenger seg bortover som ugress, formen minner meg om tornebusker, store, grå og jævelige tornebusker, og om lange, krokete fingre med tynne, spisse negler.

Lille blogg. Sover du der inne? Bak alle tornene som vokser fra margen din? For da blir jeg ganske skuffet. Jeg synes jo at Tornerose er det desidert kjipeste eventyret i historien. Og hvis du kjente meg i det hele tatt så ville du visst dét. Burde du ikke kjenne meg, lille blogg?

Det har alltid føltes som om jeg ikke taster inn bokstaver, men bare.. sort farge, liksom. Knappene inneholder sort maling og jeg spiller piano på dem - på knappene, altså, på tastaturet - så malingen kommer på riktig sted på skjermen. Det er som om jeg maler over ord som allerede er der. Fyller opp bokstavformer som allerede er lagt i riktig rekkefølge av noen jeg ikke kjenner, fyller dem opp med substans sånn at de blir konkrete og synlige. De bare er der. Uendelige rekker av tomme, usynlige former, side opp og side ned, som venter på å bli fylt av sort maling, av tastaturpianotoner, av fotspor fra løpende neglelakk på nattestid.. sammefaen, du skjønner hva jeg mener, fylt med noe.

Jeg vet at innlegget allerede er skrevet, malen er der, jeg trenger bare å fargelegge over siden; det er som å legge et hvitt ark over en mynt og så skravere på papiret med en gråblyant og så - vips! - har du en detaljert tegning av en mynt, og på en måte har du tegnet den selv, og på en måte ikke.

For du har ikke tenkt noe mens du holdt på, du har ikke klødd deg i hodebunnen og fundert på om mynten er rund nok eller om du har brukt små nok tall. Det kommer naturlig, av seg selv, mens du tegner. Det du driver med er bare enkelt tidsfordriv.

Lille blogg. Noen ganger så lurer jeg på om du er i ferd med å slutte å være tidsfordriv?

Jeg blir ikke alltid like overrasket over resultatet lenger.

Jeg pleide aldri å tenke på forhånd før, jeg visste aldri at "nå skal jeg skrive dette!", jeg pleide å sette meg ned, trykke "nytt innlegg", hamre litt vilkårlig på tastaturet mens tankene mine var i musikken og så trykket jeg "publish" - og så tenkte jeg "jøss, hva i all verden handlet det om?" og "woah, jeg visste ikke at den samtalen der var bloggbar engang! Fett."

Men ikke nå mer.

Ikke så ofte iallefall.

Selvfølgelig. Én og annen transetilstand forekommer fremdeles. Men jeg våkner fort, og så skjønner jeg hva jeg skriver om (og verre: at jeg skriver!), og så begynner jeg å lure på om jeg skriver over den teksten som egentlig skulle vært i nettopp dét innlegget, den teksten som er der fra før og som ikke er min tekst, den som jeg egentlig bare skal farge over med svart font og dermed slippe å ta ansvaret for dersom den er elendig.

Og nå aner jeg ikke om noenting gir mening for jeg er så smertelig klar over at jeg skriver fra margen. Nå må jeg lete frem alle setningene selv og det er et slit! Hver gang jeg tror jeg er inne på noe så kommer jeg tilbake igjen til utgangspunktet. Til margen.

Marg er egentlig et utrolig ekkelt ord.

Jeg forestiller meg sånne cykloper som gnager på menneskeknokler.

(Jeg skal nok sove godt&drømme søtt i natt, merker jeg.)

Det er rart å kjenne at det å skrive ikke føles like naturlig som det å puste lenger.

But then again; av og til så er det å puste ganske unaturlig også.

Som når du har lungebetennelse og hoster på både utpust og innpust. Eller når du kjører i en tunell. Eller har kaffeånde. Eller er stresset. Eller bare vil ha den fine, kriblende følelsen du får i beina av å ikke puste.

- den rare, ubeskrivelige følelsen av eksplosjon i anmarsj som du får i hele kroppen av å ikke skrive.

Lille blogg.

Jeg tror det du trenger er litt sukker. Litt kaffe.

Og en god omgang deng.

Desis søker lysis

Hvert blad i det grønne taket over oss var som en egen, bitteliten lampe; det var tydelig at solen skinte sterkt rett over dem et sted, og nå jobbet lyset hardt for å trenge igjennom. På bakken var skogbunnen fremdeles fuktig, og vi hadde satt oss på hver vår stubbe for ikke å bli våte.

Jeg drakk kaffe fra en liten plastkopp, og han spikket på en fløyte, sånn som jeg gjorde da jeg var liten og gikk på steinerskolen.

"Av og til så tenker jeg at jeg lever i epilogen", sa jeg.

"At jeg har levd igjennom boka og at alt som skjer nå, er bare noe som kommer til å sammenfattes på tyve sider, uten ordentlige dialoger eller detaljer eller skildringer eller noenting. Bare.. oppsummering."

Han nikket, han skjønte akkurat hva jeg mente.

""Og så hadde han sommerferie og badet og han fikk jobb på Narvesen og begynte å studere juss, the end"", deklamerte han, og formet store, fine snakketegn i lufta med fingrene sine.

"Akkurat." sa jeg, "det er sånn jeg føler det."

"Som at alle årene du har levd virker mer meningsfulle og står sterkere i hodet ditt og at nå er alt som er igjen bare løse tråder, liksom?" spurte han. Nå var det jeg som nikket.

Vi var stille litt. Jeg sparket mose på ham, men han merket det ikke, han var altfor opptatt av spikkingen.

"Det er meningen at du skal spikke fra deg, vet du", mumlet jeg, "ikke mot deg."

"Hm?"

"Det blir ikke noen ny bok hvis du fortsetter på den måten der."

Leppene, nesen, det venstre øyenbrynet hans, de løftet seg opp og formet et spørsmålstegn. Jeg lo, og trakk frem en imaginær kniv fra luften. Så viste jeg hva jeg mente i ekte flyvertinnestil; "spikk sånn her" sa kroppen min, og med overtydelige bevegelser dyttet jeg kniven bort fra meg selv, "ikke sånn her" fortsatte mimikken, og så stakk jeg kniven langt, langt inn i min egen mage.

Snart lå jeg på bakken og mimet min egen død. Uendelige fosser av blod malte hele verden rød. Først etter mine siste dødskramper så jeg opp på ham. "Skjønner?" sa jeg. "Da blir det bare en epilog - the end. På ordentlig, liksom. For da dør du. Rett etter første bok. Rett etter debuten! Og så ble Boka om Ditt Liv bare én bok, et one-hit-wonder, ingen oppfølger, ingen "to be continued", ingen filmrettigheter eller oppsetninger ved Det Norske Teater eller noenting som helst. Er det virkelig det du vil?"

Han lo og sa at nei, det var ikke det han ville, han skulle være mer forsiktig, det lovet han.

"Bra", sa jeg, og reiste meg for å tørke jord av kjolen. "For jeg tror at et liv må bestå av minst syv bøker."

"Men du?" sa han endelig.

"Men jeg?"

"Ja.. Synes ikke du også at denne epilogen er litt rar?"

Jeg tygget litt på underleppen min mens jeg funderte på hva han kunne mene.

"Hvordan da?" spurte jeg til slutt. Jeg ville helst drive denne samtalen på egenhånd, denne forelesningen eller monologen om du vil, det var jo jeg som var hobbyfilosofen her, han var bare idioten som kom til å ta livet av alle og enhver ved en knivulykke, det var ikke meningen at han skulle finne hull i teorien.

"Altså", sa han, "pleier ikke ting å løse seg i epilogen?"

Jeg trakk på skuldrene. "Ikke nødvendigvis. Noenganger så bare dør folk. Enkel "løsning", synes jeg."

"Du er morbid", konstaterte han.

"Jeg er belest", rettet jeg.

"Du er en skrythals."

"Du har tydeligvis ikke et poeng."

Vi stirret på hverandre. Skulte.

"Greit", sa han til slutt, og så sa han noe jeg ikke fikk med meg fordi jeg var for opptatt med å tenke "yes!", og, "jeg vant igjen, han brøt stillheten og han er et svakt, svakt menneske, jeg elsker meg selv."

Jeg skålte mot himmelen med noe som kan ha vært champagne.

"Jeg mente bare at det virker ikke som at ting løser seg nå. Og ting pleier å løse seg på slutten av boka. Til og med om noen dør. Det er jo en veldig endelig løsning på problemet/konflikten, ikkesant? En ugjenkallelig lysis? Det er ikke noen flere knuter igjen når hovedpersonen ligger og råtner et eller annet sted. Alt er rettet ut og ordnet og ferdig."

Jeg reiste meg raskt, kjente meg rastløs og irritert. Det var lummert og hodet gjorde vondt.

"Men når jeg vet at jeg skal ha en bok til, at livet skal fortsette, at det kommer mer, at jeg får skrevet et nytt bind i fortellingen.. "

"Ja?"

"Da kan jeg jo bare la leseren henge der, i spenning. Til neste bok kommer. Sånn at epilogen bare blir en oppsummering av knutene. En liten liste over "problemene." Og så kan jeg utdype dem i prologen i den neste boka? "Maren blir arbeids- og treningsnarkoman for å drive ubehalige diskusjoner og konflikter til bakerst i hjernen?" "Maren drar til New York og krangler med folk over telefon?" "Maren er i New York og har det kjipt når hun tenker på hvordan Bok 1 sluttet?" "Maren må gjøre noe drastisk for å bli ordentlig glad igjen?" Det blir bra, jeg lover."

Han ristet på hodet. "Du er håpløs", sa han. "Ingen kommer til å gidde å lese den boka der. Ikke du engang."

"Så du mener jeg bare skal fikse alt nå, da, liksom? Før bok 2 begynner i august? Det er da mitt nye liv begynner, vet du.. For da begynner jeg på jobb. Da går jeg ikke på skole mer. Offisielt. Ganske så stor forandring, vil jeg si. Men for all del, jeg kan løse opp alle knuter i hele verden på én uke, jeg, jaaadaaaa. Ikke noe stress."

Han svarte ikke, og da jeg snudde meg mot ham for å stirre en respons ut av ham, oppdaget jeg at han var borte. Jeg var helt alene, alene med utallige uferdige avsnitt og usammenhengende enkeltsider.

Skogen var ikke en skog lenger, drømmen endret form, innholdet gled inn i tåken og utviklet seg til et av mine typiske mareritt, og jeg tenkte ikke mer på fløyten eller kaffen, konflikter eller mulige løsninger på dem.

--

Da han logget på msn i natt vurderte jeg å spørre på nytt, inspirert av Inceptionfilmen, den om drømmer vet du. Han hadde funka så bra som samtalepartner mens jeg sov, så hvorfor ikke i virkeligheten også?

"Av og til så tenker jeg at jeg lever i epilogen", ville jeg skrive. Og så kom jeg på at jeg egentlig ikke husket om det var akkurat sånn jeg hadde formulert den første setningen i drømmen, og det var helt essensielt at jeg siterte meg selv riktig, for hvis ikke så ville han kanskje ikke forstå..

Og med ett ble jeg usikker på om det i det hele tatt var ham jeg hadde hatt dialogen med.

Kanskje var det noen helt andre. Bildet av ham blir mykere og mer blurry for hvert minutt som går, stemmen hans lyder stadig mer lik min, gestene hans blir til mine store, underlige dramaelev-gestikuleringer. Klisjéen står klart for meg; det kommer ikke til å hjelpe å spørre tilfeldige forbipasserende på msn eller facebook om de har lyst til å komme med løsninger på alle liksom-problemene mine. "Jeg må løse dem selv! Fatt mot!", etc.

Eller jeg kan velge å ignorere dem glatt, spise muffins og lese Harry Potter til jeg stuper.

(The end.)