Jeg har, i mitt relativt korte liv, rukket å samle på ganske så mye.
Fiskesteiner, femtiøringer, klinkekuler, fine ord, colakorker, kindereggleker, neglelakk, tikronersbamser fra Nille, t-skjorter, håndkler, alt som har sjøhester på, klistremerker, pokémonkort, alt som har The Beatles på, vesker, Londoneffekter, silkebånd, sånne små, fargede sverd som du putter i drinker med olivener i, bergkrystaller.. Lista er egentlig lang nok til å bli et blogginnlegg i seg selv.
Men etterhvert som tålmodigheten er blitt mindre og omverdenen (les: opphavet) er blitt mer immune mot mine uskyldsblå (hvilket fører til at jeg må kjøpe ting selv, istedenfor å bare blunke meg til å få dem (!??)) - hvor var jeg? - å jo; etterhvert som tiden har gått så har utallige samlinger forsvunnet med den.
Men én samling består.
Jeg prøver å kaste den ut, prøver å feie den under tepper, fornekte den, gi den bort, skrive den ut, spise den, svømme den bort, twitre den vekk i sene nattetimer eller bake den inn i steinharde muffins. Det nytter ikke, den er der alltid, ubehagelig og irriterende, som halsbrann eller gnagsår.
Samlingen av skuffelser.
Skuffelsesfølelsen er en av de snodigste følelsene jeg vet om. Den gir jo egentlig ikke mening.
For det er lite som er så overmannende som ordentlig, stor, grundig skuffelse. Men grunnen til at jeg blir skuffet, er jo alltid bitteliten?
Følelsen er liksom aldri proporsjonal med hendelsen som utløste den; jeg føler meg lammet og stengt inne i min egen kropp, spesielt i fingerspissene og bak øynene har jeg funnet ut, og så rastløs som jeg bare blir når hormonene mine har årsmøte i toppetasjen, men fordi jeg har en liten, rasjonell stemme bakerst i hodet så får jeg beskjed om at "nei, det her er ikke stort nok til at du kan få lov til å bli ordentlig forbanna eller deprimert. Synd for deg."
Så da blir det bare til at jeg går rundt og klager en hel masse og når folk en sjelden gang prøver å gi meg sympati så glefser jeg til dem fordi jeg føler meg dum som klager for en sånn filleting.
For jeg er jo egentlig altfor bortskjemt til å ha rett til å være skuffet for noe som helst.
Eller så prøver jeg å tie det ihjel. Smile som en tulling og si at "Hva? Skuffet? Moi? For hva d- ? Å, dét, nei, haha, det er jo bare en minigreie, det har jeg faktisk ikke tenkt over engang."
Men i virkeligheten så fører jeg det til samlingen av skuffelser. Skriver det på den mentale lista. Som jordbær på strå.
Det rare med lista er at når jeg tenker på den som "Lista", uten å tenke over hva som faktisk er på den, så er den helt forferdelig. "Åherregud, min forferdelige fortid!!", ikkesant. Og den skal ikke snakkes om, ikke nevnes, den er skrekkelig. Den er til og med pinlig. Det er en liste over alle de gangene jeg mislyktes. Alle de gangene jeg tapte. Alle de gangene ting ikke ble som jeg håpet.
Men så, når jeg zoomer inn litt, så ser jeg jo at det egentlig ikke er så ille. Av og til kan det til og med være komisk. Problemet er bare det å innrømme overfor meg selv at jeg håpet, at jeg turte å håpe, og til og med å tro littebittegrann (særlig den tro-delen er essensiell; jeg blir foreksempel ikke skuffet hver gang vi ikke vinner i Lotto, selv om jeg naturligvis håper - og når jeg først blir skuffet, føler jeg meg mest dum fordi jeg var naiv nok til å tro), og at det hele likevel ble fiasko.
Typiske skuffelser fra Listen over skuffelser:
- at elger og bjørner ikke er like høye som troll (altså like høye fjell, og mye høyere enn alle skogens trær).
Dette punktet er bare med fordi det er den første skuffelsen jeg kan huske.
- at Lady Gaga ikke synger "I don't wanna be french!" i Bad Romance.
- Enhver revyfest.
- at man ikke kan danse ballett på skyer, og man kan ikke sove på dem, heller.
- Filmen, når man har lest boka.
- hvergang han pene på bussen har klippet håret.
- når man ikke får den ene tingen man ønsket seg aller, aller mest til bursdag. Dette punktet har jeg med fordi det er en typisk skuffelsesfølelse som du ikke har lov til å si høyt fordi du blir litt kvalm av deg selv når du sier den, men den er der likevel.
- å ikke få rollen i [sett inn teaterstykke/reklame/filmdubbing etc her.]
- å ikke få brev fra Hogwarts når man blir elleve.
- å bruke en time på å kle på seg og sminke seg for så å få beskjed om at festen er avlyst.
- å møte noen du har savnet og oppdage at de ikke er seg selv mer.
- å få fem når du ville ha seks.
Se bursdagspunktet; du har ikke egentlig lov til å si det, men du føler det likevel.
- å ikke få en eneste kommentar på yndlingsblogginnlegget ditt.
- når ingen legger merke til at man har nye sko.
- når man sjekker telefonen om morgenen og man ikke har fått noen meldinger i løpet av natten.
Og jeg aner ikke hvorfor jeg blogger dette engang. Jeg tror jeg har et nytt punkt å føre på lista, jeg føler det på meg, kanskje det er derfor jeg skriver, men jeg vet ikke, jeg vet ikke hva det er ennå, det er bare en ubehagelig forutanelse om ingenting.
Jeg kjenner meg litt som Tussi i Ole Brumm.
Kan hende jeg bør logge av og gå ut før jeg rekker å lese igjennom og bli skuffet over kvaliteten.
Eller kanskje jeg bare skal trykke Publiser innlegg.
