"Gutten i røyken"..?

Jeg er egentlig veldig glad i røykeloven. Jeg liker å kunne puste uten annet ubehag enn det forvoldt av vaniljeparfymen til jenta på nabobordet, og jeg synes det er helt topp at det alltid er noen utendørs som jeg kan konversere med når jeg blir for varm.

Problemet er bare det at når jeg er på byen med bare røykere, så blir det fort til at jeg blir degradert til "bordpasser."

"Jammen jeg er varm jeg vil være med ut", klager jeg.

"Jammen Maren", sier de, "vi må røyke ute. Alle sammen. Og noen må passe bord og øl og vesker. Etterpå passer noen andre bordet også blir noen med deg ut."

(Ja, på dette tidspunkt pleier jeg som regel å føle meg relativt upopulær. Og nynne på Green Days "Nobody likes you, everyone left you, they're all out without you, having fun". )

Nå. Noen av dere har lurt litt på hvordan det kan ha seg at jeg alltid har så mange rare dialoger med fremmede. Vel, det skyldes i stor grad min rolle som bordpasser, som i sin tur kommer som en følge av røykeloven. Røykeloven fører til artigere blogging. Det er jo litt kult. Men det er ikke poenget. Poenget er at når en jente sitter helt alene på et stort bord så føler alltid en eller annen at han bør ta kontakt. Han, ja. For det er som regel en sånn der med y-kromosomer som føler at han må ta på seg litt ansvar for "den stakkars jenta". (Værsågod for tipset, desperate single der ute. Det er altså bare å campe alene på et bord. Datingtjenesten ble levert av Gi et lite vink.)

På lørdag forlot mine venner meg atter en gang til fordel for nikotinen, bare sekunder etter at vi hadde kjøpt hver vår øl.

Slik hadde det seg at jeg satt alene på en benk med mitt beste forsøk på et avskrekkende ansiktsuttrykk ("grrrr!! MITT bord! MIN øl! MINE vesker/bager/lommebøker! Vik unna, inntrenger!") og en tilsvarende kroppsholdning.

Det gikk ikke lange stunden før det stod en høy randomguy ved min side. Han hadde det kuleste håret i verden. Sorte rastafletter som lå litt sånn som Medusas slanger rundt ansiktet hans, som hadde sånn perfekt brunfarge. Kult, kult, kult. I hodet mitt betydde det trøbbel. Kult hår = mange venner (ja, jeg vet at det ikke virker som .. vitenskap, men tro meg, det stemmer overraskende ofte), og mange venner i fullt lokale = innvadering av territorium.)

"Hei!" sa han. "Venter du på noen, eller?"

"Nei", sa jeg, og nikket mot de seks fulle ølglassene på bordet, "jeg er bare hardcore hobbyalkis."

Straks jeg hadde sagt det tenkte jeg selvfølgelig at herregud, Maren, skam deg. Du må slutte å være så paranoid. Han prøvde bare å være hyggelig, og det var nesten så jeg ga ham en øl av ren skyldfølelse.

Men han ble visst ikke sint. Han bare lo.

"Ja, dét var jo min første innskytelse, selvfølgelig. Men jeg følte det ville være litt uhøflig å spørre, liksom. Man vet jo aldri."

Da lo jeg også, og han gled ned på benken ved siden av meg - men på god avstand. Jeg likte ham allerede.

"Kompisen min og jeg diskuterte om du kom til å være sosial eller ikke. Han sa at du ikke var det siden du satt alene. Jeg sa at du var det. Du ser sosial ut. Og da syntes jeg nesten at jeg burde snakke med deg for det er kjipt å sitte alene når man er sosial, så jeg tenkte liksom "hei, skal vi være venner?", right? Nordmenn flest er ikke sosiale, der jeg kommer fra snakker jo alle med hverandre, men ikke her, så jeg var litt usikker egentlig, ja, ikke at jeg trodde du var rasist, altså, jeg trodde jo ikke det, men igjen, man kan aldri vite, og så har han jo et poeng i at du sitter alene og at det er ikke tegn nummer én på at man er kjempesosial." Bablet han.

"Er du alltid så god på smalltalk?", svarte jeg.

Han lo. Igjen. Noe var åpenbart gæærnt med gutten.

"Hva gjør du for tiden?" spurte jeg, "sånn, utover det å ha sommerferie, forhåpentligvis?"

"Jeg ble ferdig på videregående nå nettopp", sa han.

"Jeg burde ha gått musikk."

Hurra! tenkte jeg. En musiker!

"Hva gikk du da?"

"Allmenn. Men det viste seg at man ikke spiller så mye piano på allmenn som jeg hadde håpet."

Jeg så medfølende på ham. "Idiot", sa jeg.

(Mer latter.)

"Jeg gikk på drama", sa jeg, "vi spilte ikke så mye piano der heller, om det er noen trøst."

"Det er egentlig ikke noen trøst, jeg ville da aldri funnet på å gå på drama uansett. Det er jo for freaks."

Men han sa det med et stort, hvitt glis, så jeg tok det ikke så tungt.

Og så snakket vi litt om hvor han bodde, og jeg sa at det var fint der, og han sa at jeg var blind, gal eller bare totalt blottet for smak.

Og jeg sa hvor jeg bodde, og han sa at "heldigvis er det mulig å flytte."

"Hei, skal du satse på musikk forresten?" spurte jeg.

Men akkurat da skrudde noen på Queen på kjempehøyt volum, så alt han hørte var ordet "musikk."

"Hva slags musikk jeg liker?" ropte han, "gjett da!"

Jeg sendte ham et granskende blikk. Det var neimen ikke godt å si.

"You have to judge the book by it's cover!", flirte han. "Sånn seriøst. Hva ser det ut som at jeg liker? Helt typisk?"

Uh-oh, tenkte jeg. Og du som virket så bra..!

"Sikker?" sa jeg. "Liker du.. Det det liksom skal se ut som at du.. liker?"

(Er det politisk ukorrekt av meg å gjette..?)

Han nikket oppfordrende, "kom igjen!", og jeg trakk pusten dypt.

"Usher!!" gjettet jeg, men krysset fingrene under bordet for at jeg skulle ta feil.

Han klappet i hendene og gliste som en tulling. Ja, for nå var han jo tulling, selvfølgelig, for har du ikke lik musikksmak som meg så er du naturligvis teit. Det sier seg jo selv. (Nå skal det nevnes at Usher er på top 3-lista over musikk jeg ikke takler også, da.)

"Du klarte det på første forsøk!!" sa han, tydelig imponert.

"Jaaa.." sa jeg, noe unnvikende. "Jeg er genial."

"Hva hører du på da? Hører du også på Usher? Ikkesant han er flink?!" Han så så lykkelig ut. Det var absurd. Jeg har ikke møtt noen som har vært åpent positive til Usher siden tiendeklasse.

"Du må dømme meg også etter.. my cover", sa jeg.

"Åhh", sa han. Og så blank ut.

Jeg pekte på vesken min. The Beatles-vesken. "Hint!" ropte jeg.

"Åhhh", sa han, tydelig forvirret. Jeg kunne formelig lese "og du som virket så bra" i øynene hans.

Og det var på dette tidspunktet at mine venner med sigarettene fant det for godt å returnere til mitt ringe selskap. De vekslet et par spørrende blikk med meg. "Nei, han har ikke stjålet bordet vårt", sa mine uskyldsblå, og de pustet lettet ut.

"Se", sa jeg, "jeg har ekte venner. Det var ikke bare noe jeg fant opp. Og jeg har ikke seriøse alkoholproblemer. Jeg har ekte venner som drikker ølen sin selv!"

"Hahaha, godt å høre."

Og så snakket vi i et par minutter til og han var kjempehyggelig og det var jeg også og vi snakket om bøker og om andre kulturer og om greske menn og om kjoler og om røykeloven og om at den samme loven bør innføres for vaniljeparfyme, men begge visste nok at dét var dét. "Det er en vegg der. Tro du meg", liksom. Han var en Usher og jeg var en Beatles.

Og så kom en av vennene hans og så megetsigende på ham, og da jeg spurte om jeg hadde kidnappet kameraten så nikket han og lo. Min nye bestis ristet fort på hodet. Vennen hans la en hånd i nakken hans og lugget ham lett oppover. "Koooooom", sa han. I den ene hånda hadde han en pakke med sigaretter som hoppet villt fra side til side, opp og ned. "Eeeen sigg før vi drar hjem?" ba han.

"Greeeit. Jeg bør visst .. kanskje gå", sa kveldens konversasjonspartner og reiste seg, "nå som jeg kan være sikker på at du ikke drikker på deg leverskader helt alene."

Og så blunket han, akkurat som Usher gjør når han er på sitt mest kvalmende, før han lo av ansiktsuttrykket mitt og gikk sin vei. Rastaene var det siste jeg så av ham idet han trådde ut i juninatten.

Røykeloven er en fin ting.

Gi et lite vink blir fire år i dag!

Dette er ikke en blogg.

Ihvertfall ikke ifølge jentene som satt foran meg på bussen for et par måneder siden; de snakket nemlig om hva som gjør en blogg til en blogg, og jeg har vært sørgelig dårlig på alle punkter. Videoblogg, spørsmålsrunder, bilder i hvert innlegg, outfitposter (hei, det har jeg faktisk hatt!) og sminkeanbefalinger. Det er altså ganske åpenbart at jeg ikke akkurat er så typisk blogg i alles øyne. Faktisk vil jeg gå så langt som til å kalle Gi et lite vink en ikke-blogg.

Og i dag er det en veldig stor dag for ikke-bloggen min. For i dag har ikke-bloggen bursdag.

I dag er det fire år siden jeg satte meg ned på gulvet foran sengen min og tenkte at ”fanken heller, nå er det nok stalking av Storrusten. Nå prøver jeg selv”. Jeg hadde et veddemål med en venn av meg over msn om hvor lenge jeg klarte å holde på før jeg gikk lei (”særlig at du klarer en måned, a!”), og i noe sånt som et halvt år holdt jeg hele greia mer eller mindre hemmelig for alle mine søte små ungdomsskolevenner. Dette, forstår du, var på en tid da blogging var utelukkende.. nerd. Jeg levde i en verden uten rosablogging. Ja, jeg vet at det kan være vanskelig å forestille seg for enhver leser under femten år, men dere blir nesten bare nødt til å tro meg. Jeg kjente få andre på min alder som i det hele tatt interessert i å skrive, og de jeg kjente som var på nett, var alle på piczo.

Og likevel.

For fire år siden fant jeg ut at "kjempeidé, jeg får jo aldri nok oppmerksomhet uansett så hurra, blogging er lurt."

Fire år. Fy søren. Jeg føler meg dødsgammel. Hvis folk hadde snakket om Gi et lite vink så kunne de godt ha funnet på å kalle den "en gammel traver", eller kanskje til og med "veteran", og da er du gammel, da. Jeg ser for meg en blogg som er så rynkete at man kan finne hele matrester mellom hudlagene på den. Og det er vel forsåvidt sant også; med tiden har jeg funnet det jeg håper at er min egen bloggstemme, der de største tingene som regel ligger skjult i de hvite ingenmannslandene mellom avsnittene, fordi jeg ikke har tid, ork eller talent til å tygge dem ferdig. Det er koselig. Jeg liker å gå tilbake igjen i arkivet og lese poster for første gang (ja, for jeg leser aldri igjennom før jeg publiserer - det er for pyser og folk med tålmodighet), og kjenne meg igjen i minigietlitevink. Gi et lite vink in the making, liksom. Da føler jeg meg enda eldre. Nå er jeg ferdig med videregående og da skulle jeg begynne i tiende. Woah.

På den annen side så er jo fire år ikke så altfor gammelt. Hadde bloggen vært en unge så ville den sikkert løpt rundt og mast om å få begynne på skolen sånn omtrent nå, og jeg ville ha lest Ole Brumm for den (nå leser jeg den bare for meg selv istedenfor. Den følger med iPaden. Hva kan man si..)

Oppsummert: Jeg er veldig glad for at jeg blogger, og jeg har fått så utrolig mye gjennom blogging iløpet av de fire siste årene at det er helt vanvittig. Og møtt så mange fine mennesker. Og lest så mye bra som jeg ellers ikke ville ha lest. Kjempetakknemlig. Er bare litt vanskelig å formidle det på en ordentlig måte, og iallefall når det er så varmt, men alvorlig talt: takk.

Så nå, uten noe videre nostalgisk og/eller selvtilfreds tøv:

Hurra bursdag, Gi et lite vink!

- Og så et lite tilbud;

for å gjøre ikke-bloggen til en ordentlig blogg, så tenkte jeg at jeg kaaan ha en videoblogg eller en spørsmålsrunde eller lage formspring eller noe tilsvarende bloggete. Sånn at Gi et lite vink skal slutte å være ikke-blogg, ikkesant. Men det er bare hvis dere sier at dere vil ha det, for jeg tror egentlig ikke at Gi et lite vink bryr seg så altfor mye om at den er outsider, og vil dere ikke så holder jeg meg heller til det jeg innbiller meg at jeg kan (fire år med tekstblogging bør da tilsi at jeg kan det litt iallefall?), istedenfor det jeg vet jeg vil være helt hundre prosent håpløs på.

Ehe.

Så, ja. Dere får skrike ut et eller annet sted, om dere vil, og hvis ikke så holder det i lange baner om dere bare gratulerer bloggen med bursdag, for nå forlater jeg den for dagen og går ut i solen og da blir den ensom på bursdagen sin. Ensom med alle kanelbollene. Stakkars bloggen.
(Hurra!)

Please don't make her do things against her will

Jeg talte på fingrene hvor mange timer søvn jeg kom til å få, før jeg måtte stå opp og rekke bussen.

Det var en oppgave jeg bare trengte én hånd til, og det var fint, for den andre var allerede ansatt som skobærer.

De høye hælene laget hule klunkesmell idet de smalt mot hverandre hver gang håndleddet knakk frem og tilbake.

Det var en jevn, hypnotiserende lyd, og et øyeblikk innbilte jeg meg nesten at jeg vandret i søvne.

Av og til tråkket jeg små steiner og kongler og en gang til og med en ølkork inn i fotsålene, og da våknet jeg litt.

Lyse sokker flagret over asfalten, i en siste, krampaktig dans; kanskje visste de at de skulle kastes så snart de kom hjem.

Sokker på death row.

Solen var stått opp for lengst, og i det fjerne hørte jeg lyden av bilveien, eller kanskje det var en gressklipper, man vet aldri i dette nabolaget, folk er gærne, jeg sverger, de banker tepper til alle døgnets tider og de klipper gresset hver eneste dag, som om en hage med tredagersskjegg er totalkrise numero uno. Jeg tror det må være en del innestengt frustrasjon her. Jeg tror det handler om drømmer som stivnet som gammelt såpevann, eller frosset fast som isbiter og ble glemt innerst i en forstadsfryser. Sånn har vi det her. Her er vi så lykkelige som man bare kan være når man ikke er rockestjerne eller brannmann eller forfatter eller noen av de andre tingene man håpet man skulle bli da man var liten og smeltet plastikkperler med strykejern. Barnslige motiver av pastellhjerter og stygge, små blomster henger fremdeles og samler støv i vinduene.

En svak vind tok tak i kjolen min i et fåfengt forsøk på å trekke den opp. Marilyn Monroe-style. Jeg presset den ned igjen med den hånden som hadde to fingre presset inn i håndflaten - de representerte de to timene som allerede var gått og som jeg derfor ikke kom til å kunne sove i -- mens jeg nynnet lavt på Kaizers.

"Kom bris bris, slipp meg fri, skru på sirenen og gje meg varige mén."

Jeg gikk og tenkte på hva jeg skulle si.

Mobilen lå tung i lommen min. Jeg kunne kjenne den mot låret for hvert skritt jeg tok.

Jeg visste at jeg burde sende en melding, at det var min tur til å si noe, hva som helst egentlig, det viktigste var at jeg tok opp telefonen og skrev et eller annet.

Øyenbrynene krøp sammen under rynkene i pannen idet jeg forsøkte å komme på hvor lenge det var til du skulle stå opp.

Kanskje kunne jeg sette meg og se på (500) days of summer eller en annen kul, hyggelig film som ikke handler om hvor viktig det er å ikke krangle med vennene sine, og vente på at det ble dag og så kunne jeg ringe deg istedenfor.

Jeg rundet den svingen der hvor det vokser nyperoser.

"Bare skriv noe", knurret jeg til meg selv, og så tenkte jeg over at det egentlig var ganske flaks at menneskene som bodde i husene her sannsynligvis fremdeles lå og drømte om vafler og gnagsårplastere og grillspyd i sengene sine. Jeg tror ikke de er så altfor fan av sånne som snakker til seg selv, og iallefall ikke i et såpass irettesettende toneleie.

Jeg la skoene fra meg på bakken, og ble stående og tenke et øyeblikk. Så satte jeg meg likegodt ned ved siden av dem. Fisket mobilen fram fra lommen.

"Hei."

Skrev jeg.

Og så trykket jeg det vekk.

"Hei"

"He"

"H"

" "

Uansett hvordan jeg vred og vendte på det, så var det ingenting jeg kunne si som ville .. uttrykke noe. Ingenting som ville si deg nøyaktig hva jeg følte; hvor irritert jeg var, trist jeg var, sint jeg var, forrvirret jeg var. Hvor dum jeg følte meg eller hvor urettferdige jeg syntes ting virket.

"Bare skriv noe. Du skriver jo alltid noe. Hva som helst. En novelle, for den saks skyld."

Ingenting.

Jeg ville bare ganske enkelt ikke.

"Men du må da ville si noe? Du må da ha noe på hjertet?"

Nada.

"Nehei? Men folk har da skrevet i alle tider uten egentlig å mene det? Fiksjon, ikkesant, det trenger ikke ha noe mål eller mening, utover det å være til. Ikke ta deg selv så forbanna høytidelig. Bare skriv en liten sms. En liten, harmløs sms."

Jorda var harmløs. Før den eksploderte.

"Det var i haikernes guide til galaksen, Maren. Det er fiksjon."

Jammen, var det ikke du som nettopp var så pro-fiksjon, a?

Jeg reiste meg igjen, tørket litt asfaltstøv av kjolen og løftet skoene med to fingre.

"Jeg har åpenbart nok med å krangle med meg selv", mumlet jeg, "så kanskje er det ikke så lurt å krangle med noen flere akkurat nå."

Og med de ordene lot jeg mobilen synke tilbake igjen i lomma.

--

"Bør du ikke sende den smsen snart?" sa hun, da jeg forklarte henne situasjonen et par dager senere. Hun mente at sannsynligheten for at du var den som var moden nok til å ta kontakt først, ikke var spesielt stor.

"Ikke nå.", sa jeg. Med tydelig punktum bak.

"Hvorfor ikke?"

"Fordi jeg har sommerferie."

Hun fniste. Jeg tror det er derfor vi er venner. Hun kan le med meg selv når hun er oppgitt.

"Og når du har sommerferie så kan du ikke gjøre ting du ikke har lyst til?"

"Nemlig."

Jeg spiste jordbær for å understreke poenget. Hun tenkte seg om et øyeblikk.

"Men.. Men du har jo ingen plan? Ingenting å gjøre med livet ditt?"

"Takk skal du ha for at du minnet meg på dét. La meg ikke dø i synden."

"Haha, sorry.."

"Jada, jada, I'm sure you are. Og poenget ditt var..?"

Hun spyttet det grønne på jordbæret i en liten skål.

"At når du ikke har noe å "returnere til", på en måte, så er jo sommerferien din.. evigvarende."

"Sant ass."

"Så da skal du aldri gjøre noe du ikke har lyst til.. ever again, liksom?"

"Savvy", sa jeg, og nikket. Fra nå av gjør jeg bare det jeg vil. Jeg er Gud og verden er min sandkasse. Velkommen til Marens sommerferie. Vi har jordbær og forskrudd døgnrytme.

Noen ganger er det bare så fantastisk deilig å være barnslig.

The Times They Are A-Changin'

Et dilemma som ikke bør stå i fokus akkurat nå men som gjør det likevel:

skal man sminke seg i morgen?

For okei; det er siste skoledag. Å ikke se ut som en overkjørt grevling når alle skal ta bilder av deg og huske deg akkurat som du er denne dagen fordi det er den siste osv, er jo en fordel. Men samtidig.. Jeg har aldri før på forhånd vært så til de grader klar over at jeg kommer til å gråte vekk all sminken min. Så da blir det vel til at jeg ser ut som den der grevlingen uansett. Bare at med sminke så blir det grevling i regnvær. Med sølevann gnidd inn i kinnene. Vanskelig.

-

Jeg vil så gjerne at det skal være siste dag i tiendeklasse i morgen. Det var en forferdelig trist dag, det også, men jeg overlevde, for jeg visste at jeg skulle begynne på Rud. Det hadde vært mitt eneste mål så lenge jeg kunne huske og det jeg gledet meg mest til i hele verden. Derfor gikk det på en måte greit, det at ungdomsskolen skulle være ferdig og videregående skulle begynne.

Jeg visste dessuten at alle vennene mine fremdeles ville være her. Om ikke "her" som i "med meg", så iallefall "her" som i.. ikke i Trondheim. Eller India. Eller Kina. Eller Drammen.

Her. Innenfor 151 Rykkinn-bussens rekkevidde.

Det er mer enn man kan si om vennene mine fra i morgen av.

Jeg vil ikke tenke på at fra i morgen av er jeg offisielt ikke en rudelev lenger.

Hele denne uka har jeg gått rundt og klemt sceneteppene, jeg har kost på alle instrumentene og høytalerne, jeg har klappet vennskapelig på vannmaskinene som har vært ansvarlig for minst ti av anmerkningene mine i årenes løp (det tar ca 1 min å fylle en kopp vann. True story.)

Jeg har sittet på sofaen som Pink Floyd, Twilight, Hello Kitty, Elizabeth og jeg bar inn under trappen i gangen da vi stiftet "UnderTrappen" i førsteklasse.

Jeg har ligget på gulvet i musikkgangen og stirret inn i den endeløse rekken av tomme skap.

Åja, også har jeg tømt skapet mitt, da. I dag.

Skapene, faktisk. Flertall.

Det er faktisk litt som å flytte. Jeg bodde der jo. Når du er dramaelev så er du egentlig mer på skolen enn du er hjemme.

I skapene mine på skolen hadde jeg:

- 4 par sko (karaktersko, ballettsko, pensko og joggesko)

- Ullsokker (to par)

- Tre shortser

- Fire t-skjorter

- En pysj

- En nattkjole

- To joggebukser

- En bh

- En samlebok med Jens Bjørneboes teaterstykker

- Sykt mange random-notatark

- Åtte notatbøker, brukt i forbindelse med revyen

- "Den skallede sangerinnen" av Ionesco

- Alle skolebøkene mine (du-uh)

- En stygg og falleferdig pc ved navn Franz Ferdinand (som nå er levert tilbake til skolens datamennesker. Aldri mer pc. ALDRI. Mac. Sånnja.)

- Ni små flasker med neglelakk

- Pulverkaffe

- Fire typer te

- Tre kjoler

- To skjerf

- Ett skjørt

- En liten flaske med fakeblod

- To garnnøster

- Ett sjal

- Fem manus

- To kopper (én med the Beatles og én med Snusmumriken på)

- Fire t-skjeer

- Tre polaroidbilder

- To hårstrikker

- En eyeliner

- Tyve kroner

- Revyens kopikort

- Én veske

- Tyggegummi

- En iPod

- Fire ødelagte, små låser (hver gang jeg glemte nøkkel til skapet mitt måtte jeg få vaktmesteren til å klippe opp låsen med tang)

- Russekortene til Rosenvildebarna.

- Tre gensere.

- To jakker.

- To moleskinebøker.

- Fem revyplakater.

Neida, så. Sykt kos å bære det med seg hjem i tjuefem plussgrader, da.

Forresten så var pc-menneskene snille mot meg i dag. For første gang i historien. De hater meg jo egentlig; jeg tror det er fordi de har en sånn plakat hengende på kontoret sitt, du vet, den der "There are 10 types of people in the world: Those who understand binary, and those who don't.", og første gang jeg så den så kom jeg ikledd hvitt, bittelite wannabe-playboy-kaninkostyme med hale og ører og det hele (ikke spør..), og så fniste jeg av den, og så tenkte de kanskje at jeg ikke var så fryktelig dum, men det var bare frem til de så pc-en min som hadde dødd totalt og så spurte de om hvordan jeg hadde klart dét og så forklarte jeg at jeg hadde mistet kaffen min i tastaturet. Og da tror jeg de tenkte at det var fornærmende at en som åpenbart var så totalt blåst, tok humoren deres. For der og da sluttet de å smile og siden dengang har de kjeftet på meg hver gang de har sett meg bære pc-en på hodet, enda jeg har dødsgod balanse og aldri har mistet den i bakken. Uansett. Poenget mitt var iallefall at de var hyggelige mot meg i dag og det gjorde alt bare hundre ganger verre. Nå finnes det jo ingen grunn til å ville slutte på Rud i det hele tatt.

Hele livet mitt og bloggen min og identiten min er den skolen der.

Jeg var faktisk lykkelig, tro det eller ei.

Man føler seg alltid velkommen på Rud, til og med når ledelsen gjør alt i sin makt for å ta fra deg din vilje til å leve.

Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre nå. Sånn ærlig talt. Jeg skjønner nesten ikke hvem jeg er lenger engang. "Jeg er en jente på nitten som.. som har gått på drama på rud."

Jeg håper nesten at jeg har strøket på skriftlig eksamen så jeg må gå om igjen. (Men bare nesten, altså, hører du det, the force..?!)

Jeg kommer til å savne lærerne, til og med, og dem er det vel meningen at man skal hate? Jeg kommer til å savne dem. Masse.

Savne Teater i perspektiv og drama og samfunn og jeg savner jo til og med matte - det er sinnsykt, matte, liksom! - og alt det andre også.

Også kommer jeg jo til å savne vennene mine, men dét er vel en selvfølge.

Kommer til å savne folk som spiller the Beatles i gangene. Kommer til å savne den fantastisk håpløse kombinasjonen av ulike folk samlet på ett sted (hallo, mekken/pianostemmerlinje/frisør/musikk, dans, drama osv.) Kommer til å savne det store treet ved volleyballbanen og den dødsstygge kunsten som er overalt og aulaen som er helt gul, og husspøkelsene og musikklærerne som jeg aldri har hatt en eneste time med men som kommenterer klærne mine likevel. Jeg kommer til og med til å savne K-bygget, og tro meg, ingen savner K-bygget, ikke med mindre de er gærne. (I førsteklasse ble Magnus klasserepresentant i elevrådet ved å ha "brenne K-bygget til grunnen og gi alle elevene flyvestoler" som valgløfter.)

Og jeg kommer til å savne den forferdelige kantina som jeg hater.

Og revyen. Som jeg elsker.

Og å ligge på gulvet i aulaen når det regner utenfor. Og å gå seg vill i gangene fordi man fremdeles ikke har lært seg hvor klasserommene ligger eller når man skal være i dem.

Og randome konserter. Og sinnsyke friminutt der hvert sekund gir assosiasjoner til en syretripp.

Og dramaklassen min og klassen min generelt som tar pokemonklassebilde og har de sykeste klassediskusjonene i verden.

Og skoleincesten som tar helt av. Det er ikke noe vits i å legge an på en rudelev for den er garantert sammen med en annen rudelev, har jeg hørt. Og det stemmer vel egentlig som regel.

Én ting skal jeg iallefall ha: jeg har alltid visst å sette pris på det. Hvis du hører meg si om fem år at "åh, om bare jeg hadde skjønt hvor godt jeg hadde det..!" eller "skulle ønske jeg satte mer pris på det", så har du lov til å slå meg. For det visste jeg. Hele tiden.

Det er så mye å savne at jeg får vondt i magen bare av å tenke på det, så jeg tror nesten jeg bare skal gi meg nå. Før jeg dør.

Åh, og apropos dør: rudrevyen (du vet, den revyen jeg aldri har nevnt før og som jeg var sjef for) vant Budstikkas revypris (hurra!) og vi skal få den utdelt på skolen. Om morgenen. På fredag. På fredag, om morgenen. Dagen etter den store "vi er ferdige med tretten års skolegang"-festen. Vi skal bli tatt bilder av (og det forventes at vi skal kunne stå oppreist!) om morgenen etter den episke "rave to the grave og drikk vekk dine evige sorger"-natten. Helt siden jeg begynte i første for tre år siden har planen vært å drikke meg inn i koma på denne kvelden; jeg ser jo ikke poenget i å våkne opp igjen når jeg ikke skal gå på rud mer. Men nå blir jeg altså nødt til å våkne fra mitt lykksalige koma bare for å se pen ut.

Plis skyt meg nå.

Jeg vil ikke jeg vil ikke jeg vil ikke jeg vil ikke.

Vær så snill.

Litt mer rud.

Vær så snill.

Jeg har hatt det så jævelig bra.

Fire sigaretter, et par høyhælte sko og en tidsmaskin

"Så høy du er blitt" var den eneste tanken i hodet mitt.
Jeg smilte og nikket og lo da du sa noe morsomt og da du sa at det var hyggelig å se meg igjen så sa jeg "ja!" og var enig.
Men i hodet mitt var bare den ene setningen.
"Så høy du er blitt."
Du var alltid lav før.
Stemmen din var lysere og øynene dine var for store til ansiktet.
Munnen og. Du hadde en sånn stor munn, sånn som gutter har når de ikke har vokst ordentlig inn i seg selv ennå.

Du var så.. barn.

Det var deg og sjokolade i hele trynet, liksom. Og klatring.

Jeg forbinder deg med det å gå på sokkelesten inne.

Man gjør ikke det noe særlig lenger, ikke på skoler eller andre steder der flere enn familien ens vanligvis ferdes.

Men man gjorde det da man var yngre. Da du hadde for stor munn og du snakket fort, som når noen mister en pose med klinkekuler. En sånn liten, metallisk fosselyd.

Intens og rask. Inn. Budskap. Ut igjen.

Vi bygget en snødrage. Den var kjempestygg. Og jeg mobbet deg fordi den var høyere enn deg. Og du prøvde å si at "den er jo nesten dobbelt så høy som deg, da!", og det var jo sant, forsåvidt, for jeg var lav, jeg. Men jeg var jente og hadde størrelse 33 i eurytmisko, så det var liksom ikke noe å snakke om.

Du hadde votter og jeg gikk i t-skjorte fordi jeg var varm. Av og til flakket blikket mitt rundt om i skolegården på jakt etter lærere; hvis de kom måtte jeg forte meg på med jakken. Hvis ikke ble de sinte.

Jeg misunnet deg for at du likte å ha på deg din.

Og lue.

Å, som jeg hatet luer.

Og du hadde din oppå ørene som en gammel skiløper.

Også skulle du bli journalist.

Du har blitt en annen nå. Jeg kjenner deg ikke, men skal jeg tro mine kilder, er du ganske så okå.

Det gleder meg å høre.

Mini-Maren ville sikkert blitt glad for å vite at det ble folk av deg, for det tok hun alltid som en selvfølge at det skulle bli. Hun syntes at du var kul, skjønner du, selv om hun alltid pleide å skylde på deg. Du var så enkel å skylde på, i alle sammenhenger. Du hadde sånn stor, uttrykksfull munn som kunne se skyldbetynget og sjokkert og engstelig og glisende ut på én gang, og jeg har ikke sett noen andre med den samme mimikken, ikke før eller siden, ikke etter et liv med lidenskap for denslags, ikke etter tre hele år på dramalinja. Kanskje kunne du blitt skuespiller.

Jeg er uansett glad for å høre at du virker fornøyd, hvor du nå enn er i dag, og for at når jeg snakker med folk vi pleide å kjenne begge to, folk du fremdeles snakker med, så kan de si ting som at "ja, han er virkelig i slaget. Han gjør det så bra! På skolen, på laget, alt sammen. Og kjæresten hans er dritkul, jeg møtte henne i forrige uke, faktisk." Og så smiler de, og vi ser for oss hvordan du var, hvordan du pleide å synge dødsfalskt mens du tegnet med røde fettstifter og prøvde å rekke ned til gulvet med føttene, fra en stol som var litt for høy. Vi blir nostalgiske og tenker på hvor underlig alt sammen er og hvordan ting blir. At den lille gutten du var skal bli en mann, at du kommer til å bli noe, noe stort til og med, kanskje.

Selv om du ikke blir journalist.

De lager visst helt kurante mennesker på handelsgym også.

Helsike. Du er blitt så høy.

Pinlig.

Ikke alle mennesker trenger å skrive ned hva slags planer og avtaler de lager for seg selv.

Noen folk er faktisk i stand til å huske sånt i hodet.

Dette vet jeg, fordi jeg inntil relativt nylig var en av disse lykksalige, planbokløse skapningene som farter omkring og bare intuativt vet hvor de skal og hvem de skal møte og hva de bør ha på seg osv.

I revytiden, for eksempel, var jeg helt ram.

Jeg dro fra det ene stedet til det andre og husket å hente ting og husket til og med hvor alle de andre skulle være (noe som var en fordel, ettersom ingen andre egentlig var så altfor gode til å følge med. Hva er det med kunstnersjeler og total mangel på struktur? "Jeg føle. Jeg ikke tenke. Jeg være blomst i Guds hage", liksom.) - hvor var jeg? Åja, jo, jeg skrøt av meg selv og mitt store huske-talent.

Jeg husket altså hvor jeg skulle være. Hvem jeg skulle snakke med. Hva jeg skulle gjøre.

(Greit, så husket jeg ikke å spise/sove, men hallo, det gjør ingen tenåringer uansett.)

Jeg balanserte Maren-som-er-ungdom-og-som-snakker-i-telefon-i-mange-timer-på-natten-med-andre-ungdommer, Maren-som-har-en-familie, Maren-som-går-på-videregående-og-skal-ha-mange-fine-seksere-på-kortet, Maren-som-skal-på-revyfest-nummer-268000, Maren-som-skal-på-konsert, Maren-som-er-venn og Maren-som-er-sjef. Åja, og Maren-som-skriver-julekalenderposter-hver-dag.

Supermann kunne egentlig bare gå og legge seg. Bare to parallelle liv?! HAHAHAHAHA, jeg ler av deg og dine totalt oppskrytte superevner!!!

Eh, ja.

Du skjønner greia. Jeg eide.

Men så, plutselig og uten forvarsel, stod jeg der en dag og kunne ikke huske noe som helst.

Vel, i ettertiden står det nå iallefall som en så dramatisk endring i mitt minne, men man kan jo ikke være for sikker, nå som nevnte hukommelseskapasitet åpenbart har sett bedre dager.

Jeg husker det iallefall som at jeg plutselig hadde glemt alt sammen, at det bare var forsvunnet fra den lille boksen under det blonde rotereiret og at nå lå det bare der i underbevisstheten min og plaget meg ihjel.

Så der stod jeg, da, og visste at jeg hadde hundretusen ting å gjøre - men kunne ikke huske en eneste en av dem.

Og så fulgte en relativt kjip periode der jeg kom for sent til alt i hele verden (ikke at det er noe nytt; jeg er kronisk forsinket (neida, fremtidige arbeidsgiver, jeg er punktlig som bare søren), men vanligvis kommer jeg før folk må ringe og spørre meg om jeg husker at jeg skal komme - noe jeg i denne tiden som regel ikke gjorde. Husket at jeg skulle komme, altså. Det var jo dét som var problemet), jeg glemte steder jeg skulle være og forsømte alt som het lekser og papirarbeid. Dustete kiosklitteraturbøker ville utvilsomt avskrevet meg som et spesielt tilfelle av offer for "flink pike-syndromet" og sagt at jeg egentlig bare var utbrent.

Men neida. For jeg trengte verken spa eller Enya eller duftlys eller litt tid for meg selv med sjokoladen (enda sjokolade ville vært fint) - nei, det jeg trengte, var, som den oppmerksomme leser antakeligvis har skjønt av introen på denne teksten, å begynne å skrive ned ting. Rett og slett.

I moleskinebok, i notatark på Jonas, og, for å være på den sikre siden, alltid ha en liten alarm som går av på "kalender" på iPhonen når en avtale nærmer seg.

Det var genialt.

Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg pleide å leve. Dette var jo svaret på alt sammen.

En forfatterspires svar på life, universe and everything. Mitt personlige 42.

Å skrive ned ting.

Det var så pinlig enkelt at jeg var kvalmende selvtilfreds i flere uker.

Var.

Det er det ordet vi må merke oss her, kjære leser.

Var, i datid.

For selvfølgelig kunne det ikke vare.

Etterhvert som tiden gikk sluttet jeg å klamre meg til tøylene som den gærne, maktsyke tyrannen jeg var. Jeg tenkte at "okei, jeg trenger kanskje ikke skrive ned hver eneste, minste lille ting." Oh, you're so naive.

Det utviklet seg naturligvis til en "hm, jeg trenger kanskje ikke skrive opp nøyaktig hva jeg skal - hvis jeg først blir minnet på at jeg har en avtale, så klarer jeg vel å huske hva den går ut på?"

Og så hadde jeg det gående.

"Tirsdag: Møte Isa foran KI klokken 19.45 for å trene (husk treningsklær + vann + genseren du stjal fra broren hennes)" ble skremmende raskt til en "tirs.: isa" og til slutt en "ti: oppt." - Der "oppt." er kort for "opptatt, ikke lag nye planer ditt rotehue."

Og joda, det funket jo på en måte.

På de dagene der jeg hadde skrevet "oppt." i moleskinen og på telefonen så laget jeg ingen andre avtaler og som regel kom jeg på hva det var jeg egentlig skulle (at jeg ofte oppdaget det litt for sent og at jeg derfor endte opp med å måtte gjøre de innleveringene som var grunnen til at jeg stod oppført som "opptatt", midt på natten, trenger vi ikke snakke om..)

Og nå, min kjære, hopper jeg rett til problemet. Sakens kjerne. Frustrasjonsmomentet og sentrum for dårlig selvtillitt, årsaken til alle gangene jeg har dunket hodet i veggen i dag (ja, ikke bokstavelig talt, da, jeg har akkurat hengt opp bildene på veggene igjen siden sist gang jeg gikk i søvne og nå får de ikke falle ned på en stund), grunnen til at jeg skriver med raske, sinte fingre så de sier "tacka-tacka-tacka" á la maskingevær (pappa har evakuert førsteetasje.)

I moleskinen min står det "Lørdag 12.06.10: Opptatt!!!"

Jeg har til og med tatt meg tid til å skrive ut hele ordet og legge på utropstegn. Og sette små sirkler og blomster (!) rundt.

iPhonen har på alarm.

Den begynte å ringe febrilsk klokken seks.

"AVTALE!!", sier telefonkalenderen. "Opptatt!!", sier telefonnotatboken.

Men jeg kan ikke for alt i verden huske hva det er meningen at jeg skal gjøre!

Jeg husker ikke når avtalen ble laget.

Jeg aner ikke hvem jeg skal møte, eller hvor, eller når, eller hvorfor, eller medbringende hva, eller hva jeg skal ha på meg, eller.. GAHHH.

Jeg blir gal!

Dette er altså min offentlige unnskyldning til den jeg antakeligvis ikke kommer til å møte i kveld. (Ja, for det bør være en person. Hvis jeg skulle huske å skrive en eller annen greie for skolen eller noe nå så blir jeg flau. Offentlig unnskyldning til en dramalogg eller noe, liksom.)

Jeg har virkelig vridd hodet mitt og jeg klarer bare ganske enkelt ikke.

Jeg beklager, jeg skal skjerpe meg, jeg er hundre prosent håpløs og jeg lover å kjøpe is til alle involverte (herregud som jeg håper at jeg ikke skulle i en eller annen bursdag med typ søtti inviterte nå.)

Sånn. Takkformeg.

Nå drar jeg til Oslo, for, som Twilight så treffende sa det, "hvis du skal møte noen så står de vel og blomstrer foran fontenen ved nasjonal eller noe", så da kan jeg jo likesågodt bli med henne på kafé og.. se etter.

Heh.

Jeg har med telefon. Plis ring hvis du vet mer om livet mitt enn det jeg gjør.

.. Hjelp. Jeg trenger personlig assistent.

Eller et nakkeskudd.

Kan man bli senil i en alder av nitten? Minn meg på å sjekke wikipedia når jeg kommer hjem.

Ice water, flyswatter, gonna get you through the day

Jeg har aldri skjønt meg på konseptet Kvitredilla.

Du vet, fra Bambifilmen?

Kvitredilla.

Når våren kommer så skal alle liksom løpe rundt og få små hjerter i øynene sine og lete etter passende steder å bygge reir. Det er som om de tror at sommerens solstråler er itvinnet sterke, store tråder av ren kjærleik.

"Etterhvert som temperaturen stiger kommer også hete blikk og varme følelser."

Det er jo stikk i strid med all fornuft!

Er det noe man ikke trenger i denne forbanna sinnsyke forferdelige djevelvarmen så er det vel varme følelser og røde hjerter og kroppskontakt (er de gærne?) og intens, energikrevende kvitring?

Ja. Sånt kan man drive med når det snør. Da kan det jo til og med være praktisk.

Du vet; "å, fanken, jeg glemte vottene mine hjemme. Hmm.. Kvitre, kvitre, votter?♥, kvitre, kvitre", og plutselig så får man låne noen fine, varme votter og en person å drikke den varme kaffen sin med. Strålende praktisk.

Men nå? I femogtyve freakings plussgrader?

Neitakk.

Tenk kalde tanker, sier nå jeg.

Send iskalde blikk.

La oss alle holde oss på avstand. Fra hverandre. Mennesker utstråler varme, vet du, så hvis vi står oppå hverandre så blir vi aldri kvitt varmen vår og hvis vi er riktig uheldige så kan det til og med tenkes at vi fungerer som bittesmå drivhus og er det noe jeg ikke har noesomhelst interesse av å være så er det vel akkurat dét.

Hva om vi alle bare krabber inn i hvert vårt intenst kalde rom og spiser is og legger isbiter på magen og ser på filmer med kulde i (Edward Scissorhands, Happy Feet, Istid, Titanic osv), hører på kalde sanger ("Winter" med Tori Amos, f.eks), og bare generelt.. blir kalde. På engelsk så sier man jo "cool" både som i kjølig og som i kul.

De kule barna har altså skjønt det.

De kule barna vet at det handler om å svømme langt under vann, for da holder man kroppstemperaturen nede. Langt, langt, helt alene. Jeg liker best å svømme under brygger (neida, pappa, selvsagt ikke, jeg vet jo at du synes det er veldig farlig), og så liker jeg å svømme langt, langt ned og plukke opp ting fra bunn.

En gang fant jeg en telefon der nede.

Jeg visste riktignok at den var der - Petter hadde mistet den, og han turte ikke svømme etter den selv fordi det var midt på natten så man kunne ikke se om det var brennmaneter - men likevel; mørkt, kaldt, øredøvende stillhet. Morild rundt fingerspissene, og en mobiltelefon som av naturlige årsaker ikke ville ringe i høyre neve.

Mobiler er egentlig ganske greie når de ikke kan ringe.

For når de ringer så blir de varme. Det er strålingen. Sånn sett kan man si at det ikke er lurt å snakke med folk i det hele tatt - og kvitring fører som kjent til snakking - for da blir det stråling og hodepine og potensiell sykdom og varm telefon.

Og jeg orker ikke å være varm.

Ikke nødvendigvis fordi jeg er et kult barn - jeg liker heller å se på meg selv som "tøff" eller "genial" eller "verdenshersker in the making" - men fordi jeg har skjønt .. noe. Something. Something cool.

Jeg stemmer for iskalde smoothies.

Og for at vi bare dropper de der kvitredillagreiene, at vi utsetter dem til desember, eller januar, kanskje, for da flykter jeg landet uansett så da kan dere holde på som dere vil.

Kan vi ikke bare lese bøker om snø og sånt? I et speil, i en gåte - kan vi ikke lese den?

Og gå med lette kjoler og bruke sminke i kalde toner og lakkere neglene blå?

Kald ironi! Kan vi ikke alle bruke kald ironi?

Og holde hodet kaldt. For Guds skyld. La oss nå ikke glemme det å holde hodet kaldt. Det å ikke gjøre noe overilt. "Chill." Slutt med dramaet. Jeg skjønner ikke hva som skjer for tiden - alle er så sinte, det er rødt raseri, rødt, varmt, altoppslukende og støvete - tenk så mye enklere om alle bare kunne drukket iskaffe og tenkt seg rolig om. Tenk om det ikke var så varmt. Tenk om.

Jeg er bare så skrekkelig varm.

Jeg savner å føle meg like fri som på dette bildet. Det var på Valentinesdagen, ironisk nok. Kvitre, kvitre, kvitre osv.

@EmilieJohanna og jeg tok bilder, og det var kaldt, og om jeg ble varm så kunne jeg presse snø til isvann i hendene mine, og etterpå så dro vi og så Battle Royale med en liten gjeng med andre mennesker. Battle Royale og iskrem. Iskalde mord, iskald glede.

Jeg savner å føle meg fri.

Varmen lukker meg inne, presser meg ned, holder meg fast, og jeg får. ikke. puste.

Jeg får ikke sove, heller.

Når jeg sover så drømmer jeg bare forferdelige ting, så jeg har ikke spesielt lyst.

Kanskje er det fordi det er så varmt, da sover man dårlig, har jeg hørt.

Eller kanskje merker jeg spesielt godt at jeg sover lite fordi det er varmt. For man tåler så lite når det er varmt.

Kanskje sover jeg dårlig fordi jeg er for varm til å skrive.

Når man ikke skriver så får man ikke noe utløp - hjernens kreative senter koker over! - og ens hyperaktive fantasi blir sint og bestemmer seg for å drive terror på eget tilholdssted frem til det blir gjort noen endringer.

Litt sånn omvendt-streik, på en måte; "frem til vi får det som vi vil så akter vi å gjøre så mye vi overhodet kan!! Muahahaha", liksom. Og så har man det gående. Den ene eksplosjonen følger den andre, marerittene går i demonstrasjonstog i hodet mitt, på rekke og rad, høylydte og varme.

"Heat is rolling in like
Hell's red rug
Stinking like the
Breath of Beelzebub
And if you think you won't
Walk on coals
You will", synger Eels. Yes, Sir. Jeg går på kull hver eneste natt.

Så nå skal jeg trosse varmen.

Og skrive hver eneste dag.

Og sove.

Selv om det er altfor varmt.

(Herregud, jeg kortslutter.)

Bare fordi

"Jeg har lest bloggen din, da." Sa han.

Og jeg tenkte at "okei, hyggelig å ha møtt deg, ha et fint liv."

For som regel er det sånn det funker - de finner ut at det er en mulighet for at jeg kommer til å blogge dem og så begynner de å sensurere seg selv når de snakker og så blir det ikke noe gøy å være Maren.

"Åh", sa jeg. "Så.. eh.. noe."

"Så hyggelig?" forsøkte han.

"Åja. Ja. Dét. Hyggelig."

Det er ikke det at jeg ikke liker at folk leser bloggen min. Jeg elsker at folk leser bloggen min. Det er jo dødshyggelig og jeg føler at det vokser små syrinblomster rundt hjertet mitt og jeg har lyst til å spandere kake på hele verden og jeg blir smigret osv. Sånn seriøst. Det er veldig koselig.

Så lenge de ikke kjenner meg.

Da er det veldig flaut og jeg får litt lyst til å synke ned i bakken, samtidig som jeg skjønner at det er veldig fint at de gidder og at jeg bør være glad, men så er det jo ikke sånn det faktisk føles, det føles som at de ser inn gjennom et glass og ser meg, et glass som på min side bare fungerer som et speil og det er slett ikke alltid at jeg liker speilbildet som kolliderer med blikket mitt - jeg ville nok ofte ha foretrukket å se menneskene på den andre siden istedenfor.

Han så på meg et øyeblikk - sjekket om jeg tullet, kanskje - før han lo.

"Du snakker som du skriver", sa han.

"So I've been told", sa jeg. "Det er en veldig vanlig misforståelse."

"Misforståelse?" sa han.

"Jepp. Jeg snakker jo ikke som jeg skriver. Jeg skriver som jeg snakker. Selv om jeg liker litt at folk tror at jeg først og fremst er et skrivende vesen, og ikke et.. du vet.. kommuniserende et."

Han så litt forvirret ut. Når jeg tenker meg om så gjorde han ofte det. Men det er ikke poenget.

"Altså, jeg skriver jo som regel samtaler, ikkesant? Eller.. hva skal jeg kalle det.. indre monologer? Jeg skriver enten det jeg kunne tenke meg å si, eller det jeg allerede har sagt."

Han nikket.

"Du skriver veldig.." sa han.

Jeg ville ikke presse ham, ikke egentlig, jeg synes det er ekkelt med bloggere som tvinger folk til å si at de liker bloggen deres enda de egentlig ikke gjør det, men samtidig var jeg nysgjerrig og jeg klarte ikke helt å la være; "veldig..?" glapp ut av meg, og jeg kunne ikke spise det i meg igjen.

Bra? Dårlig? Rart? Dypt? Overfladisk? Freakish? Underlig? Pinlig? Fjortiz? Fullt av grammatiske feil? Genialt? Veldig hva? Hva? Hva?!

"Bittersøtt", sa han.

Jeg ble målløs.

Veldig bittersøtt.

Han kunne ha sagt hva som helst.

Men valget falt på bittersøtt.

Jeg klarte ikke bestemme meg for om jeg syntes det var bra eller ikke engang.

Vanligvis så tenker jeg at når noen skriver noe og trykker "publiser!" så eier de det ikke mer, da har de gitt det bort og sendt det ut, vekk fra seg selv, da er det leseren sin tekst og leseren som får tenke hva den vil. Men det er når det er kunst! KUNST skal tilhøre publikum.

Dette er ikke kunst.

Dette er en uhyre forvirret tenåring med søvnproblemer og hormonlabyrinter og utslitte nerver som skriver fordi det føles mer konstruktivt enn bare å være full eller høy eller på annet vis borte fra virkeligheten.

Burde jeg ikke da få lov til bestemme hva dere skal mene om tekstene?

"Når du leser dette innlegget skal du kjenne sol mellom skulderbladene og en vag følelse av framtidspanikk"? "Til dette innlegget skal du nynne "Piano Man" av Billy Joel"? "Denne posten skal du elske."? "Disse ordene skal gjøre deg kvalm og få deg til å hate menneskeheten, om så bare for en kort stund"?

Dette er mine tanker. Gjør det at jeg ikke får dere til å tenke det samme som meg når dere leser dem meg til en dårlig skribent? Er ikke litt av poenget at jeg skal trekke en tanke eller en følelse ut av meg selv og trykke den inn i tastaturet og så blir det konvertet fra en hel masse 001 og 101011-er til ord på en skjerm som dere kan trekke til dere og putte inn i dere selv og så skal det pumpe rundt i kroppen deres med alt blodet og så skal dere tenke/føle som meg, som om jeg hadde fôret dere med t-skje?

Han utdypet aldri hva han mente med "bittersøtt."

Vi drakk øl og han sa at han skulle bli musiker en dag.

"Jeg vil -" sa jeg.

"- bli forfatter eller dramatiker", fullførte han. "Jeg vet det."

"Jeg vil fullføre setningene mine selv, og lære å se mennesker på samme måte som Amélie fra Montmartre gjør det, jeg vil spise regelmessige måltider og slutte å gå i søvne, jeg vil at søsteren min skal komme hjem fra USA snart, jeg vil hoppe tau og lære å gå på line, jeg vil fremkalle bildene jeg tok med undervannsengangskamera da jeg gikk i fjerdeklasse og jeg vil ha en katt som jeg kan male bilder av på et helt tesett. Jeg vil få snakke i radio, helst på p3, og jeg vil ha en egen leilighet med en blå slikkepott i kjøkkenskuffen, jeg vil jogge i Central Park, jeg vil på Yeasayerkonsert og jeg vil finne opp noe, hva som helst, bare en liten ting som vil fortsette å være i verden etter at jeg er aske."

Men jeg sa jo ikke det.

Jeg sa bare "stalker", og lot det være med dét.

"Blogger", svarte han, og hevet glasset i triumf.

Det hele var riktig så bittersøtt.