Kliss

Det var ikke lenge til 2009 skulle bli 2010.

Litt lenger oppe i bakken vandret et av skolens koseligste kjærestepar, hånd i hånd.

Frøken søt-naiv-og-koselig ved siden av meg sendte dem et lengselsfullt blikk.

"Du Maren," sa hun plutselig, "tror du på kjærligheten?"

Stemmen i hodet mitt ga meg streng beskjed om å være hyggelig. Prøve, iallefall. Jeg var ikke den som fortalte henne at julenissen ikke finnes, og aktet heller ikke å være den som knuste hennes tro på Happily Ever After.

"Jeg vet ikke helt, jeg", sa jeg bare.

Hun hang litt med hodet.

"Men når du ser folk som blir sammen på skolen, da", fortsatte hun, "tenker du at de kommer til å være sammen hele livet da?"

Jeg ga opp å se ut som at jeg sendte viktige smser. Det var tydelig at hun enten gjennomskuet meg, eller trodde på spillet men ikke brydde seg om at jeg var opptatt uansett.

"Du tror ikke du spør feil person om dette..?", mumlet jeg.

".. For de tror jo det selv, virker det som? At de skal være sammen hele livet?"

Jeg sukket.

"Jeg tenker vel som regel at de holder en måned eller to", innrømmet jeg.

"Jeg også", sa hun, og det kom så overraskende på meg at jeg nesten ramlet overende i snøen.

Var dette fine, uskyldige, romantiske Cecilie med det fine håret og blondeklærne som snakket?

Altså, jeg vet jo at jeg kan være en prøvelse på dette området. Jeg kan faktisk være direkte u-hyggelig av og til. Men Cecilie? Cecilie som liker "Mamma Mia"-musikalen og som synes at menn som dytter barnevogner er det mest sjarmerende i verden? Cecilie som leser horoskop og videresender kjedemeldinger på facebook for da kommer hennes "true love to kiss you on this friday!!"?

"Jeg har konsultert min personlige sjel og kommet frem til at jeg ikke tror på kjærligheten", sa hun, med en dønn alvorlig mine.

Jeg prøvde å ikke fnise.

"Konsultert min personlige sjel."

"Det er veldig seriøst, faktisk", sa hun, og skjøv nesen demonstrativt opp i lufta. Jeg var visst ikke så flink til å holde maska som jeg trodde.

"Jeg skal jo gifte meg!" sa hun, "Det har alltid vært planen! Jeg vil ha et TV-ekteskap! Jeg skal jo ha sånn perfekt bryllup og ha hvit kjole og fine sko og kirke og duer og fint hår og alt sammen! Men nå vet jeg egentlig ikke om jeg får noe av det. Jeg kommer liksom bare til å få.. skilsmisser. Hvis jeg i det hele tatt blir gift. Og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal bli dét engang. Alle guttene er jo bare dårlige uansett.."

Hun sparket litt snø av de høye hælene. Vi hadde endelig nådd toppen av bakken. Lange, bleke pianofingre løp opp og ned langs jakken, på jakt etter knapper å kneppe opp. Utålmodig. Når vi omsider kom frem ville hun være klar til å gå inn i varmen med én gang.

Deretter lukket hun munnen hardt igjen, og jeg benyttet meg av stillheten til å sende et stille spørsmål til de høyere makter; hvorfor meg?!

"Du..", sa jeg til slutt.

Hvorfor meg hvorfor meg hvorfor meg hvorfor meg hvorfor meg?!

"Jeg synes ikke du bør bekymre deg for det. Det der med.. bryllupet. Du er jo bare atten. Du får sikkert giftet deg!"

Hun nikket. Smilte raskt, som en som innser at hun har vært dum. Naturligvis skulle hun ikke ha tvilt, liksom. "Du også, Maren."

Det skulle visst være oppmuntrende.

"Jada", sa jeg, "jeg også. Jeg er atten, jeg også."

"Så da tror du på kjærligheten?"

Om det var fyrverkeriet eller gliset som lyste opp hele ansiktet hennes, er ikke helt godt å si, kanskje var det en kombinasjon. Øynene hennes skinte. Det blafret i falske øyenvipper.

"Det sa jeg ikke, jeg sa at jeg tror på at jeg er atten."

Hun så skuffet ut igjen.

"Men altså, det er jo mye som kan være der selv om jeg ikke tror på det?"

Cecilie trakk på skuldrene. "Jada.."

"Og noen ting tror jeg bare på av og til? Vil du da si at det eksisterer til enhver tid, eller aldri? For det kan jo ikke være sånn at det bare finnes akkurat når jeg tror på det?"

Her så hun forvirret ut. Øyenbrynene hennes formet spørsmålstegn over ciderboksen.

"Gud, for eksempel", sa jeg, "eller hva man nå enn velger å kalle The Force. Jeg klinker jo til, av og til, liksom, og blir, eh.. troende."

"Når da?" sa hun, nesten motstrebende. Vi forlot tema, nå, det temaet som var så viktig for henne.

"Tja", sa jeg. Når jeg spiller Zelda? Haha. Nei. Hysj. Vis litt respekt og ta henne seriøst. Plis. "Bare av og til.. Noen ganger når jeg hører på musikk og det regner, for eksempel."

En knitrende, bitende følelse gled over ansiktet mitt. Kulden, antakeligvis, men et øyeblikk føltes det som om det var blikket hennes, det granskende blå blikket som tok inn hele meg.

"Da finnes vel Gud når det regner, da", sa hun bare.

Oh, how V for Vendetta.

"Og kjærligheten også, da, eller? Er ikke dét litt kjipt - om den bare finnes når det regner, mener jeg?"

Men så kom jeg på at det gir jo egentlig fullstendig mening.

Når det regner så hører vi på musikk eller går og sover eller vi stenger oss inne med en bok. Hvordan skal vi kunne se .. noe annet da?

Cecilie hadde allerede jakken på armen da vi kom inn i gangen i det huset der festen var, og at det var gutten som hang den opp for henne som senere samme natt ga henne midnattskysset (og som dessuten holdt håret hennes i firetida), var bare noe jeg ble fortalt morgenen etter.

Ingen husker hva han het eller hvordan han så ut.

----------------------------------------------------------------------

Jeg skrev ned nyttårsdialogen den første januar, og lovet (meg selv) at jeg skulle poste den. Nå har jeg postet den. Det kom bare litt sent. Alt jeg gjør skjer visst litt sent for tiden.

Det koselige kjæresteparet har slått opp. Det gikk ikke spesielt lang tid.

Den søte Cecilie har forlengst kommet seg over bakrusen - og hun har ikke nevnt samtalen med ett ord siden den kvelden. Sannsynligvis husker hun den ikke engang. Nå går hun med blomster i håret og tvinner gutter rundt fingrene som aldri før.

Jeg tenkte liksom at jeg skulle ta det opp med henne igjen, hele "evig kjærleik"-greia, bare jeg fikk tenkt meg litt om først, men så var alt plutselig bare revyarbeid og hovedproduksjon og russetid og eksamen og "hva skal du gjøre med livet ditt?", og jeg aner ikke hva jeg skulle ha sagt engang.

Jeg forsøkte, én gang, nå for ikke så lenge siden.

"Vi er blitt nitten", sa jeg. Og håpet at dét skulle være nok, at det skulle holde, at hun skulle skjønne hva jeg mente.

Og ikke minst at jeg skulle skjønne det. At det skulle gå opp et lys for meg av et eller annet slag. Hva mener jeg egentlig?

Hvem vet.

Inte du.

Inte jag.

Aftermath: Russetiden

Dette innlegget har mange bilder og annet tøv. Og er dessuten absurd langt. Gi et lite vink beklager på forhånd. P.s eller noe (kan man ps-e i en innledning som er i kursiv?): hvis man trykker på bildene så blir de større.

Stå-opp-og-god-morgen-sekvensen i dag var vanskeligere enn normalt. Jeg sitter nemlig inne med en søvngjeld få har sett maken til, og dessuten har kroppen min fått så til de grader deng iløpet av den siste måneden at det å flytte på seg i det hele tatt er litt av en utfordring (jeg koste meg selvsagt veldig i dagens dobbeltime med gym.)

Men det aller vanskeligste, det var faktisk å finne ut hva jeg skulle ha på meg (ja, dette blir et sånt innlegg.) For når du er blitt vant til at du har på deg det samme hver. eneste. dag i en måned (russebukse + singlett + russeconverse), så er det vanskelig å huske hva du pleide å traske rundt i.

Heldigvis var jeg et geni og fikk tatt bilder av meg selv dagen før første russedag, så det var bare å sjekke:

Etter å ha sittet på gulvet og dødd av melankoli og russesavn ("buksen min! Der sitter jeg og lager buksen min!") og dessuten smerte ("knærne mine! Jeg sitter på knærne! Knærne som jeg har brukt til å krabbe fra stortinget til slottet med!") kunne jeg konstatere at jeg gikk med kjole, og dermed lete frem nevnte plagg (lete, ja; det har ikke blitt så mye rydding på rommet den siste måneden, akkurat, og noen her brukte en time på å endevende hele etasjen på jakt etter ørepropper før Tryvannstreff. Jeg twitret det til og med. Med bilde og greier.Det dere ser på det som forhåpentligvis er venstresiden her, hvis jeg skjønte htmlen riktig, er Yours Truly i den ryddigste delen av rommet jeg kunne finne.) Nå. Hvor var jeg? Åja! Jo, så kunne jeg kle på meg og haleluja, jeg kunne dra på skolen uten noen videre problemer.

Trodde jeg, da.

Problemet (for ja, det var selvsagt et problem - det er alltid et problem!) var det at jeg i en måned har brukt en veske jeg laget selv for å kunne ødelegge den/få den frastjålet i løpet av russetiden. Den ser sånn her ut:

Alle tingene mine lå derfor i denne vesken.

Nå ville jeg tilbake til Beatlesvesken igjen.

Så jeg rasket med meg ting og byttet veske i bilen til min morfar som kjørte meg til skolen fordi jeg brukte så mye tid på å sitte på gulvet og se på bilder av meg selv i kjole at jeg ikke rakk bussen.

I bytteveske-prosessen fant jeg det for godt å tylle i meg litt av innholdet i farrisflasken som hadde ligget i russevesken.

Ettersom jeg er så forkjølet at alle smakssansene har forlatt bygningen, tok det meg en liten stund å skjønne at jeg satt der, i min morfars bil, grytidelig om morgenen og pimpet sprit. Før første time.

Og så ble jeg så forvirret over at det var sprit i farrisflasken min at jeg glemte rent hva jeg gjorde med den og sånn hadde det seg altså at jeg brukte resten av dagen i dag på å bekymre meg for at jeg muligens hadde glemt den i morfar sitt passasjersete og at han kunne komme til å drikke av den mens han kjørte bil.

Å gå på skolen igjen etter russetiden er veldig rart.

Jeg savner at det alltid er russebær i treet foran skolen; det er nemlig en russeknute, det, å sitte i treet i en time før skolestart - og ettersom dette er videregående, så begynner folk på skolen fra alt mellom åtte og to.

Hello Kitty og undertegnede satt der en morgen førstnevnte ikke hadde noen stemme. Jeg kjedet meg litt, kan man si, da. Men så drakk vi medbrakt te i fine kopper og spiste frokost, så det var jo litt kos, også. Og dessuten så var det fint at hun ikke kunne si så mye, for da kunne hun ikke beordre meg så mye rundt (den dagen var "Maren-er-Hello Kittys-slave-dagen", for dét er også en knute nemlig.)

Jeg savner den dagen da hele musikk, dans, drama gikk i tog (med korps! Og drillpiker!) rundt hele skolen og sang 17.mai-sanger.

Jeg savner at det ligger russekort overalt.

Også savner jeg generelt folk i russeklær. Russebukser i musikkgangen!!

I dag var det nesten som om noen bare hadde fjernet fargen rød fra Rud. Det var rart.

Men mest savner jeg naturligvis Quote, vanen vår.

Den laget sykt party på ringvei 3 natt til søttende.

Det var så fett at politiet kom og fikk oss ut av bilen med BLÅLYS.

(Eh, ja. Bilen fikk motorstopp. Alt som KUNNE blinke, blinket. Det var utrolig kult. Vi digget det. Heia. Politimenneskene var kjempesnille, faktisk. Hjalp til og sånt. I motsetning til det de har gjort hele resten av russetida; "heksejakt" er utdatert, fra nå av skal jeg bare si "russejakt". Sånn seriøst. ÆSJ. Don't even get me started.)

Uansett.

Quote.

Vi hadde facebookgruppe (den kom ut etter den offisielle russekåringen. Ettersom vi kjøpte bilen i slutten av april, liksom.. Utsette ting til siste sekund? Hæ? Aldri hørt om..) Gruppen kan du se her: Quote 2010.

Også hadde vi sang, som Hello Kitty laget. Hun laget filmen også. Og var generelt flink.

Hele sangen består naturligvis utelukkende av sitater.

Quotevanen var sykt kul. Vi laga'n sjæl.

Jeg har ikke fått med alle sitatene på bildet, dessverre (dere går for eksempel glipp av litt Flight of the Conchords, og noe Tori Amos, om jeg husker riktig), men her får dere ihvertfall et visst inntrykk av den;

Jeg vet ikke om dere kan se det, men "Quote" på siden av bilen glitrer i alle verdens farger. Særlig i sollyset. Vanen vår var litt sånn Edward Cullen, egentlig. Begge er litt skrøpne og rare og prøver å være noe de ikke er og beveger seg føkka og .. eh, hvor var jeg? jo! De glitrer. Sånn var det, ja. Og jeg ville ikke kysset noen av dem. (Fordi vi ikke vasket bilen før bruk, så da er den skitten. Æsj, hjernehinnebetennelsepåhjul. Men ellers var den veldig kjærleikete, altså.)

Og så har jeg jo flere randombilder også, da, naturligvis;

Sånn, nå skal jeg snart gi meg, altså (før jeg legger ut bilder av alle knutene og noen saksøker meg fordi de ikke får jobb eller kjæreste eller adoptere chihuahua eller noe.)
Åja, og ang. kommentaren på 17.mai-frokosten: JA, vi spiste dobbel frokost. Det var flott.
Den ene var litt sånn semirave og den andre var dødsfancy og jeg måtte mer eller mindre rulles derifra. (Tog du an? Rulle? Russ drar ut og ruller, ikkesant? Vanligvis med russebuss og - eh, ja, du tok den, ja. Greit, greit, moving on..)

Russedåp. Vi kjørte ut til en innsjø og la oss ned i sanda en etter en og hev masse iskaldt vann i panna på hverandre og messet "Haimat; ohaha!" og "fra nå av skal du omtales som.." ("Sid, Flammenes Herre!"). Det var veldig episk.

Sånn. Skal man ha mer funfacts fra Marens russetid nå så (er man mentalt forstyrret og har seriøse fritidsproblemer) kan man stalke meg på facebook eller spørre, som normale mennesker.

Tudelu, nå går jeg og lager te. For jeg har nesten ikke stemme, nemlig.

Åja, og det glemte jeg nesten!

Russekortet mitt (skannet inn med lusen kvalitet. Og russesiden presterte å herpe den siste linjen i oppsettet. But care. Det er liksom med vilje, da. For jeg er så vanvittig avantgarde▲.)

Tadah!!

(Har jeg forresten nevnt at jeg er litt overtrøtt..?)

Schickelacke-schickelacke!!!!

Sånn. Aldri mer. Tilbake til tekstblogging. Nå. Pronto.

Romance, thy name is Maren

Del 1.

"Jeg har røyka", sa han.

"Jeg vet det", sa jeg, "jeg kan lukte det."

Han nikket.

"Skal du ikke kjefte?" spurte han.

"Kommer det til å hjelpe?"

"Nei."

"Nei. Nemlig."

Vi ble stille; forsvant inn i hver vår telefon.

Om jeg ikke var så opptatt med å twitre så hadde jeg kanskje lagt merke til ansiktsuttrykket hans litt tidligere.

"Jøss", sa jeg, for jeg er et sånt menneske som faktisk sier jøss, "går det bra, eller..?"

Han trakk på skuldrene.

"Jeg og Therese har forholdsproblemer", forklarte han, og nikket kort mot smsen på den vesle mobilskjermen.

I et øyeblikk så lurte jeg på hvor dårlig venninne jeg egentlig var. På en skala fra en til ti, liksom. - Var det virkelig mulig at han hadde fått en kjæreste uten at jeg hadde registrert det? Men han stod da vitterlig oppført som singel på facebook..?

"Men Jonathan", våget jeg meg til slutt, "for å ha forholdsproblemer må man vel først.. ha et forhold?"

"Nemlig."

"Men.. Men dere har da ikke et forhold?"

"Nei? Det er jo dét som er problemet, da."

Jeg lurte på om han tulla. Det gjorde han ikke.

"Om vi var sammen så hadde jo alle vært lykkelige."

Alle unntatt lungene dine, tenkte jeg. For det var vel Therese som fikk ham til å røyke.

Jeg kjente det igjen fra den gangen han drev på med en jente som var lidenskapelig opptatt av World of Warcraft. Han spilte hver dag i sikkert et halvt år etter at hun flyttet til Bergen. Ble smittet, rett og slett.

Han har en stygg tendens til å adoptere uvaner.

"Så hvorfor er dere ikke det da? Sammen?"

Jeg sa det mest for å ha noe å si.

"Jeg vet ikke", sa han, "jeg vet virkelig ikke. Jeg får liksom ikke gjort det tydelig nok at jeg liker henne på den måten, tror jeg. Jenter kan være så jævelig vanskelige. No offence eller noe, altså."

"None taken."

"Det er bare det at hun .. må ha det i klartekst?"

I mitt stille sinn så jeg for meg hvordan hun sikkert satt krøllet opp i en eller annen sofa og tolket og analyserte hvert bidige ord han sendte. Det er lett å gå seg bort på veien, å miste den åpenbare meningen i håpløse konspirasjonsteorier.

"Jeg vil ikke virke desperat. Eller dødsalvorlig. Men jeg vil at hun skal skjønne det?!

- Hva skal jeg si til henne?" spurte han.

Jeg visste ikke. Jenter kan jo være jævelig vanskelige og dessuten var det bare fem minutter til Scrubs skulle begynne.

Del 2.

I natt var jeg på Tryvannstreff igjen.

Der møtte jeg et sjarmtroll.

"Vi er ikke ordentlige russ før vi har delt virus!", sa han.

Jeg hostet så avskrekkende jeg bare kunne.

Det funka visst mot sin hensikt.

"Vi-rus? Vi=Russ?" Sa han, og pekte først på meg da han sa "Virus" og så på oss begge etter tur da han sa "vi" i "vi = russ"-en.

Jeg presset frem et stivt, lite smil. Prøver jo å oppmuntre til ordspill blant mine medungdommer, må vite.

"Skal vi schysse?" sa han, tydelig mer oppmuntret enn det jeg hadde tatt sikte på.

Jeg mumlet et eller annet om hjernehinnebetennelse og så gikk jeg for å kjøpe mer øl.

Neitakk. Og det heter forresten kysse. For fanken.

Del 3 (avslutningen.)

Så nå sitter jeg her og lurer, da. På om jeg skal sende min venn Jonathan en liten sms med "det har kommet meg for øre at et vittig, lite ordspill på 'vi russ', av typen 'jeg Tarzan, du Jane', og 'virus', av typen.. det alle russ har for tiden og som smitter via kyssing, er ganske indiskret og etterlater lite tvil om dine hensikter. Use it well. Og uttal nå for guds skyld 'kysse' korrekt." eller ikke.

Jeg mener, om alt jenta trenger å vite er at han faktisk liker henne på en annen måte enn den måten han liker.. vel, meg ("supernintendo! Ringenes Herre! Hurra, kompis!"), så burde jo dette være ganske så midt i blinken.

Men så er jeg jo bekymret for lungene hans.

Is There Life On Mars?

"Skal du langt, eller?"

Han nikket mot femhundrelappen i hånden min og lo. Det er ikke alle som betaler med sånne på lokalbussen.

Men så er det ikke alle som har glemt igjen busskortet på en eller annen randomfest, heller. Noen ganger så blir man bare nødt til å dra med seg sparepengene og spurte til bussholdeplassen, og dette var en sånn gang.

Jeg svarte ikke umiddelbart. Skulle jeg langt? Ikke egentlig. Sandvika kanskje, eller Oslo, om været ble finere.

Men det var noe med det å presse frem et "hehe, neeii.." som bød meg i mot. Kombinasjonen dramaelev og forfatterwannabe tålte visst ikke - akkurat denne dagen - tanken på å virke så kjedelig, lite fascinerende, vanlig.

Kanskje kunne jeg tolke spørsmålet litt mer sånn abstrakt.

Om jeg skal langt i livet, liksom.

"Jo, nå skal du høre", ville jeg si. Og så ville jeg fortelle;

Jeg skal til alle verdenshjørner, jeg, gutten min.

Jeg skal ta toget til steder du aldri har drømt om engang. Jeg skal se alle stjernene og planetene, jeg skal spise is i India og klappe krokodiller i Afrika og svømme med havfruer i ruinene av Atlantis.

Herregud, så langt bort jeg skal. Bort fra alt og alle. Dere vil høre historier om hun som lærte å reise i tid, myter om hun som danset med Hades på Sirius, himmelens vakreste stjerne, og sagn om hun som ble fanget av pirater og som kjempet seg fri med klør av sølv.

Barna dine skal hviske oppspilt med gullstøv i øynene om hun som forgiftet den onde prinsen i det fjerne riket i sør, med et giftig eple. Hele natten skal de hviske, du skal høre stemmene deres gjennom sprekkene i veggen, "han var så pen, så uendelig pen, men så ond, så forferdelig, gjennomsyret ond, og hun fant ham, og nå.. nå.. Han er like pen når han sover, ikkesant Sofie, ikke sant han er like pen fremdeles? Bare ikke like ond.. For man gjør ikke onde ting når man sover evig. Og hele folket elsker henne, ikke sant, Joakim, ikke sant de elsker henne, for nå er de frie.." Det er det de skal hviske. Og når de sovner på morgenkvisten så skal de drømme om hun som lærte å fly da hun hev seg fra toppen av Mont Everest som følge av en så altoppslukende dårlig samvittighet at hun ikke orket leve lenger. Og ved frokostbordet vil de fortelle deg at hun ble gjenfødt av skyene. For hun gjorde bare det hun måtte, pappa. Noen folk fortjener giftige epler, selv om det er stygt gjort å drepe. Noen folk fortjener en ny sjanse. Pappa, kan du sende syltetøyet? Hun ble gjenfødt av skyene. Og så fløy hun helt tilbake til start.

Jeg skal møte Morrissey og spise jordbær med ham i en park og vi skal rulle ned en gressbakke og ødelegge klærne våre helt. Og etterpå skal jeg vaske klær i et offentlig vaskeri i New York bare ikledd en enkel omslagskjole fordi jeg helst vil vaske alle klærne mine på én gang.

Jeg skal male drager på hele fortauet herifra og til Bergen, og jeg skal lære meg å spille ukulele. Jeg skal reise til a long time ago, in a galaxy far, far away.

Kanskje skal jeg til og med skrive et manus og bli ferdig med det, men la oss nå ikke ta helt av her. Dit er det veldig langt.

Vet du hvor langt jeg skal? Jeg skal tilbake til da universet ble skapt, jeg skal sitte på et støvkorn og se på eksplosjonen på avstand, med en liten, bærbar radio og høre på Susanne Sundfør. Helst skal Ariel være der også, han fra I et speil, i en gåte, vet du, men jeg trives i ensomhet også, så om han har andre planer så dør jeg ikke av dét.

Det blir magisk uansett.

Og så skal jeg trykke "fast forward" og dra til dit hvor universet slutter, for å se om det er sant, det alle sier, det om at "om hundre år så er allting glemt" - er alt automatisk glemt når alle dør? Noe må da gå igjennom hodene deres når den store klokka slår. Men hvordan kan det det, om de ikke husker noe lenger? Forskere har kommet frem til at fantasi og hukommelse har det samme senteret i hjernen. Hvis du ikke husker noenting så kan du ikke finne på noe heller, og hva skal du liksom tenke på da? Har du glemt alt så kan du heller ikke produsere noe nytt. Så da kan vel ikke alt være glemt likevel. Man tenker alltid på noe, ikkesant. Bekymringer, dagdrømmer, hvite løgner, sorte. Menneskeheten lyver. Og det er derfor jeg skal dra. Ubeskrivelig langt.

Forbi Gobiørkenen og forbi alle boksidene i verden, gjennom hundretusenvis av teaterscener og over alles lepper.

Det er derfor jeg står her og klamrer meg til denne femhundrelappen. Den skal ta meg til ytterkanten av alt. Til den horisonten som Tove Jansson beskriver i Trollvinter.

Jeg skal kjenne etter om jeg fremdeles husker, om jeg fremdeles er bitter, om jeg fremdeles bryr meg når de siste, store klodene eksploderer over hele himmelen og sprer knuste biter av tid over alle bussholdeplassene i hele universet, inkludert denne, hvor du utvilsomt fremdeles vil stå og vente på rykkinnbussen som aldri kommer.

"Skal du langt, eller?"

"Hehe, neeii.."

- Han skulle bare ha visst.