Let's talk about eksperimentalfysikk, baby.

Alle som har lest sin Voltaire og dessuten har litt kunnskap om norske maitradisjoner, vet at eksperimentalfysikk og russ går hånd i hånd. For de av dere som henger litt etter på Candide-fronten: Eksperimentalfysikk er et finfint ord for Sex.
Uansett.
Her forleden hadde Twilight, Pink Floyd, Lise og Yours Truly undervisning i sex & samliv for en ungdomsskoleklasse, som en del av faget Drama & Samfunn (der man lærer å bruke drama i andre sammenhenger enn bare på scenen, som f.eks. i undervisning. Beste faget i verden.) Så fikk vi innkludert litt eksperimentalfysikk i skoletiden, liksom. Fordi vi er så sinnsykt gode russ.


Å snakke med ungdomsskoleelever om sex er omtrent som å snakke med dramaelever om kvantefysikk; for én eneste gangs skyld holder alle grundig kjeft og stirrer så hardt de kan i gulvet mens de prøver å innbille deg at de slett ikke er til stede, men et helt annet sted - fortrinnsvis et du aldri har hørt om før.
Da vi spurte dem om hva de assosierte med ordet sex, ble det, for noe jeg antar må ha vært første gang, helt, helt stille i klasserommet.
"16 år, og ingen assosiasjoner til sex? Seriøst?"
Ja. Seriøst.

Så vi gikk en hel rekke små omveier og lurte dem med våre sinnsyke dramaskillz, og etter en (overraskende) kort stund var de på ingen måte stille lenger. Plutselig var det at "sex og sånt" er tabu helt glemt, og alle og enhver var klare til å kaste seg inn i den ene øvelsen etter den andre. Hurra.
En av disse øvelsene var en argumentasjonsøvelse, der man får utdelt en karakter/rolle og beskjed om hva vedkommende mener, tenker og føler - og så skal du argumentere for dette, uavhengig av hva du selv måtte mene om saken.
- Vi laget rett og slett en slags "boksering" der de ulike karakterene skulle sloss mot hverandre - med ord, da, naturligvis (jeg oppfordrer selvfølgelig til ikke-vold i hele russetiden - for da får man russeknute.)
De fine små ungdommene fikk spille/improvisere"Viola", som var blitt gravid i en alder av seksten, "Jonna", den søtten år gamle potensielle barnefaren, og "Violas mor/far". Og så skulle de "krangle", sånn på stående fot, om hvorvidt Viola skulle eller ikke skulle ta abort.
Å improvisere en krangel om noe du egentlig ikke mener er visst ikke alltid like enkelt..


Hun: Du kan da ikke for alvor mene at jeg skal ta abort?!
Han: Selvfølgelig kan jeg det. Bort me'n. Psh, psh.
Hun: Det er et LIV vi snakker om her! BARNET vårt!
Han: Det er det slett ikke. Det er en celleklump.
Hun: Men det er min kropp! Du kan ikke tvinge meg!
Han: Jeg vil ikke ha et barn løpende rundt! Jeg vil ikke bli far!
Hun: Men.. Men synes du det er helt greit å .. å .. Skal du virkelig DREPE ungen??
Han: Eh, nei. Teknisk sett er det du som dreper den. Din kropp, ikke sant?
Hun: Arghhh!! Okei, hva om vi gjør det sånn her: Jeg får ungen. Føder den. Og så gir jeg den til deg. Du får den. Og så kan du drepe den da.
Han: Haha! Selvfølgelig ikke!!! Vi gjør det sånn her: Du føder ungen. Jeg får den. Jeg bytter den i en iPad.

Jada.
(Er det bare jeg som lurer på hva Apple ville ha gjort med alle barna etterhvert, forresten? iKid?)

P.s: Totalt urelevant, men det er min blogg and I'll cry if I want to osv: jeg har, i en alder av 18 år og 364 dager (!!), prestert å utvikle pollenallergi. Jeg hater livet mitt. Dypt og intenst.
Jeg forventer trøstekake.

When you've got a sentimental heart

Da jeg gikk på Steinerskolen hadde vi noe som heter silkebøker.

Silkebøker er fine, store bøker med papirpermer, som regel i a4-format.

Disse bøkene er helt blanke; det er du selv som skal fylle dem med kunnskap, istedenfor at den skal ligge der som en bank som du kan "hente ting utifra".

I slike bøker er annenhver side silkepapir (mykt og gjennomsiktig) og annenhver tykt papir (som kjennes ru mot fingrene.)

Du skriver naturligvis ikke på silkepapiret; silkepapiret er bare mellomleggspapir, som skal hindre det du skriver på det "ordentlige papiret" i å smitte over på de motstående sidene og gjøre alle tekstene uleselige.

Da jeg var yngre pleide jeg å se for meg at jeg skrev livet mitt i en sånn silkebok. Ja, jeg vet det, hei, jeg var/er et eksentrisk, lite steinerskolenøste. Jeg burde vært bura inne for lengst.

Uansett.

Jeg har begynt å tenke litt sånn igjen. Livet mitt er en silkebok.

Hvert øyeblikk er en ny side.

Og når jeg lar øynene bli glassklare idet jeg forsvinner inn i et parallellt univers av tanke og fantasi, som når jeg hører fremmede snakke på bussen og jeg forestiller meg hele livshistorien deres, finner opp deres gleder og sorger og blir glad og sint på deres vegne, da skriver jeg på silkepapiret.

Det er ikke lurt å blokkere virkeligheten bare for å kunne synke ned i gjennomsiktig silketanketåke - "ingen blir no' særlig klok av å gruble hele tiden", ikkesant - silkepapiret og fantasien er der bare for å gjøre det ordentlige papiret, det virkelige livet, klarere, tydeligere, og det skal bare såvidt røres, i hjørnene, når du blar fra en side til den neste. Silkepapir og fantasidimensjonen trengs selvfølgelig, men det er altså de ordentlige sidene som skal ha fokuset, silkepapiret skal du la være i fred for hvis ikke kan du ødelegge boka (i denne analogien: bli gal.)

Men nå skriver jeg på silkepapiret som aldri før.

Det går hardt utover virkeligheten. For når jeg skriver på silkepapiret, smitter naturligvis bokstavene over fra silkepapiret til det ordentlige papiret (og omvendt også, selvfølgelig; alle historier man finner opp blir jo påvirket av hva man selv har opplevd og tenkt og følt), alt blir surr og kladd og ingenting blir pent.

Det blir vanskelig å se hvilke ord som hører til hvilken side.

Jeg liker ikke det som står på de tykke, ordentlige sidene for tiden.

Life is hard, as they say.

Alt blir krangler og bråk. Alle er sinte for ingenting. Det er skummelt.

Jeg begynner å gråte når jeg tenker på at Ludvigsen er død.

Og så kommer jeg på at det er Trond Kirkvaag også, og da er det bare såvidt at jeg blir stående.

Barndommen min blir sakte men sikkert borte.

Vi er kommet til det stadiet i livet der alle kjæledyrene er blitt så gamle at de dør, og at foreldre ikke lenger gidder å sette ut de store trampolinene i hagene sine for barna bruker dem ikke lenger likevel.

Skolen er snart ferdig og jeg er ikke klar, ikke klar i det hele tatt.

Jeg har verken mål eller mening eller noen form for plan.

Jeg blir livredd hver gang jeg ser ned og ser at jeg har på meg russebukser - for jeg er da ikke så gammel? Jeg er et barn! Et barn! Jeg skal ikke måtte passe meg for russegutter oppå tryvann som prøver å tvinge meg til å ta idiotiske, sexrelaterte russeknuter i en teit, iskald skog.

På veien opp dit - til tryvann, altså, en dødsstor russefest i Holmenkollåsen - i buss (som var like full av russ som russen var av den fordømte cideren sin), var det eneste jeg kunne tenke at "herregud, for en utsikt. Jeg må huske å dra opp hit og skrive en dag."

Når jeg koser meg som russ er det bare for en kort stund, før jeg kommer på at jeg burde ha vært et annet sted, burde ha gjort noe annet, noe mer konstruktivt.

Jeg prøver å finne virkelighetsflukter.

Livet mitt handler visst bare om de historiene jeg vil skrive.

På grovpapiret drømmer jeg om silkebøker utelukkende bestående av silkepapir. Av og til glemmer jeg rent at virkeligheten også er der, sånn som nå, for eksempel, når jeg blir sittende og skrive i tjue minutter og kommer altfor sent til de andre jentene som jeg har avtale med, fordi jeg bare må tenke ferdig først. Jeg skribler ihjel silkepapiret og lar de ordentlige arkene stå blanke.

Men når jeg sover, skriver jeg på silkepapiret om hvor redd og skremt og stressa jeg blir av virkeligheten - i drømme dreier alt seg om hva jeg skal gjøre når jeg våkner, når jeg blar silken til side og står klar med en ny, hard, hvit mur av ispapir; Livet, uten noen videre dikkedarer. Tykke sider.

Ingen digresjoner, ingen hypotetiske livshistorer, dumme metaforer eller hjerteskjærende fantasifortellinger. Livet. Sånn som det forventes at det skal leves.

Jeg vil bare ikke bli voksen.

Hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg

"Hei jenta! Jenta! Jentaaaaaaaaaa!!!!"

Det at det slett ikke overrasket meg at lyden kom nedenifra, sier vel egentlig sitt om russefest.

Jeg sukket overbærende, med en mine som for forbipasserende sannsynligvis så ut som en slags "å nei ikke nå igjen", før jeg begynte å granske bakken rundt meg. Og ganske riktig; der, lent opp mot en russebuss, lå en guttebylt med russesminke (sprittusj red.anm.) og klissvåte røde bukser. Han luktet intenst av øl og øynene hans så ut til å planlegge hvert sitt fluktforsøk fra den tydelig verkende skallen.

"Hei?" sa jeg.

"Russekoooooorrrrrrtttttt!!!!" skrek han.

Så jeg sank ned på huk og trakk frem et kort - som forresten er blitt stygt og forskjøvet, takk kjære russedress.no - og lot det bli liggende mellom peke- og langefinger.

"Du får det hvis du klarer å ta det", ropte jeg.

Han klarte ikke å ta det.

Dybdesynet har en tendens til å forsvinne når alkoholen setter inn.

"Er dere vitne?" sa han.

"Hæ?" sa jeg.

"Er dere vitne?" sa han igjen.

"Hææ?"

"Hører dere ikke eller skjønner dere ikke?!"

"Litt av begge deler, tror jeg! Sier du "vitne"?"

"Hæ?"

"Er det "vitne" du sier?!"

"Hæ - åja! Ja! Er dere vitner?!! Jeg trenger to vitner for å få russeknute for hvis ikke så hvis ikke hvis hvis ikke så hvis ikke så teller det ikke!! Det teller ikke hvis jeg ikke har.. hvis jeg ikke har to vitner!!"

Jeg så meg rundt. Ti millioner fulle russ danset som gærninger midt på plassen. Min nye venn på bakken og jeg var ganske alene i avkroken vår.

"Øhm.. Men hvis du trenger to vitner så må vi jo finne ett til?"

"Hæææ????"

"Jeg sa: VI MÅ FINNE EN TIL! Som kan være vitne!"

Blikket han sendte meg var tilsvarende det du får fra barn når du snakker om julenissen eller tannfeen eller pokemon som om de eksisterer fordi du tror at de er så unge at de fremdeles er søte og naive men egentlig så har de visst siden de var to at det gjør de ikke fordi alle dagens unge er små, kalde kynikere. Mao: "Er du helt tulling, eller?"-blikket.

"Kan ikke bare hun ved siden av deg være vitne a?" ropte han, med en tone tilpasset blikket.

"Hun ved siden av meg?!"

"Ja?!?! Hun blonde?! Med singletten?! Og glitrende øyeting?!?!"

Jeg tenkte meg om et øyeblikk.

"Det er meg!!"

"Hæ?!"

"Jeg sa: Jenta med glittersminken og det blonde håret er meg!"

"Jammen hun ved siden a-"

"- er også meg. Sorry!!!"

Jeg reiste meg for å gå. Skulle jeg tilbringe kvalitetstid med hobbyalkiser så skulle det i det minste være med folk jeg kjenner eller liker litt. Men så kom jeg plutselig på noe;

"Hva var det jeg skulle være vitne til forresten?"

"Hæ?!"

"- hvilken knute skulle du ta?!?!"

"Åå! Jeg skulle bade før første mai!"

"Men.. Men vi er jo veldig langt fra sjøen..?"

"Hæ?! Nei, det er vi ikke!"

"Ehm.. Jo. Vi er på Rud. Det er ikke noen sjø her. Jeg går på skole her. I would know."

Ett øyeblikk så han ut som om jeg hadde slått ham i magen.

"Rud??? Er jeg på Rudkåring????? HELVETE!!! Jeg skulle jo vært på.. på.. jeg skulle jo.. Faen!!! Nesbrukåringen!!"

For mine lesere fra andre landsdeler: Nesbru er i Asker. Rud er i Bærum. Det er to forskjellige kommuner. Det er en ganske flott feil å ikke være klar over at du har gjort.

"Men det er da ikke sjø der heller?!"

"Nei?! Men det kan være det samme, jeg er jo ikke der uansett!!

.. Heiiii, russekooooorrrrrt?!?!"

Aiai. Russ2010. Here I come.

From now on I'll write about flowers and butterflies, chickens and kittens and shit

Jeg innrømmer det gjerne: jeg er en veldig, veldig dårlig russ.

Det siste året har jeg egentlig bare hatt lyst til å rope "Nei, for faen, jeg er ikke bare "så sykt gira09 på ræssetid lheom"!" til halve fylket. Som, oversatt for den eldre garde, betyr noe sånt som "nei, jeg kan faktisk styre min begeistring for en måned med fjortisfylla og dårlig musikk."

Misforstå ikke: jeg er sikker på at når jeg først er inne i det så kommer jeg til å elske det. Menneskene, såpeboblene, russeknutene, utepilsen, allsangen av "Be a Man" fra Mulan, "friheten" - bla. bla. bla. Ikkesant. Men akkurat nå? Not so much.

Jeg er så lei av russebusser og dekksanger og russegensere og russeintriger. Og av at alle ord plutselig er mye viktigere fordi de har "russe-" foran seg. Og av å se russemusikkvideoer på youtube og grøsse litt fordi "herregud disse menneskene kommer jeg til å møte i virkeligheten og de er dødsskumle. De kan drukne meg i snus og brunkrem og hårgele og ingen vil noensinne finne liket." Jeg er lei av at det er akseptert å oppføre seg som genmodifisert løk bare fordi man er russ. Det er ikke kult å være stokk dum bare fordi du har røde bukser. Du er likefullt stokk dum. Bare med røde bukser.

Russetiden er ikke bør ikke være en unntakstilstand der du kan oppføre deg så teit du vil "bare fordi."

-

Alt er bare styr med vanen vår.

Paradoksalt nok, ettersom grunnen til at jeg er på van og ikke på buss er at jeg ikke orket styr. (Okå, da, så var det ikke hovedgrunnen; hovedgrunnen var at jeg ikke fikser technomusikk, og nå viser det seg at noen av vanmenneskene mine sørenmeg kan tenke seg litt techno i vanen allikevel. Skyt meg. Men takkgud, vanen kostet ikkenoepenger og har derfor ikke stereoanlegg, ikke radio engang, og sånn som det ser ut nå så får vi ikke fiksa det heller for de andre nekter å stå opp før alt har stengt i morgen fordi det er så sykt viktig å drikke opp alle pengene sine før russetiden, og da må de selvsagt sove ut i morgen tidlig, og det skjer ikke at jeg drar på clasohlson alene for å kjøpe noe som gjør at jeg må høre på techno i en måned. Det bare skjer ikke.)

Uansett.

Vanen står i Isfjorden (ISFJORDEN! Aner du hvor langt unna Bærum det egentlig er?!), og bare fordi de pokkers islendingene har bestemt seg for å ta hevn over hele Europa fordi de ikke får være med i den dusteklubben EU som jeg ikke skjønner hvorfor noen vil være med i uansett, så har vi stressa som firebarnsmødre på chartertur for å finne en måte å få den til å komme hit på. Og prøveskilter og registrering og ny frontrute og jegvetikkehva. Herregud. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare er soveruss. Jeg er jo for trøtt til noe som helst uansett og dessuten så går jeg jo i søvne som om jeg hadde fanden i hælene og da kommer jeg meg jo fremover, og tenk hvor underholdende det ville vært å våkne på et random sted og bare "jøss, er det hit jeg har gått i natt? kult! Hvor er den nærmeste baren..?"

Ah. Der snakker vi ekte russespontanitet.

Og det kjipe er at vanen har et genialt konsept og geniale mennesker. Så hvorfor føles det som at det går så til de grader til helvete? (Kan det være fordi vi begynte én uke før russetida, mon tro..?) Jada. Nå er jeg utslitt og sint og skolen tar helt av og jeg sovner i sittende stilling, men likevel.. Hallo, panikk.

Russebuksen min er totalt feil. Som i altforstor.

Det kan fikses i livet for der er det bare å sette inn en fin liten sikkerhetsnål på hver side og så tadah, men beina er jo litt sånn hippieinspirert og hvis jeg ikke får sydd dem inn/opp så trenger jeg brudepiker til å gå bak meg og holde dem som slep.

Og forresten så har russedress prestert å sende meg feil bokstaver til å stryke på buksa. Jeg skulle ha "Rud." Det fikk jeg ikke. Til gjengjeld fikk jeg "Rydd", da, noe jeg antar at det er en viss humor i når man ser på rommet mitt for øyeblikket, men jeg beklager, jeg er altfor opptatt med å hate verden intenst til å gjøre noe med alt rotet.

Jeg er så lei av å være barnepasser. Hvis jeg må passe på fulle mennesker i et sekund til nå så kommer jeg til å drukne meg i Sandvikselva.

Dette lover ikke godt, kjenner jeg.

Spesielt ikke når man tenker på hvor skittent vann det er i Sandvikselva.

For det er det. Tro meg. Jeg har dykket der. De kommer til å finne hasj og døde måker og stjålne handlevogner i lungene mine.

Og jeg er så lei av gutter at den neste som sier hei seriøst kommer til å bli kjølhalt og flambert og servert til natur og ungdom med påskriften "ja til oljeboring i lofoten og vesterålen og alle andre steder også for den saks skyld og dessuten så elsker jeg Stoltenberg."

Jeg gruer meg til å varme ihjel på tryvann.

Jeg gruer meg til at alle t-skjortene og singlettene mine skal lukte rusbrus fordi en eller annen fjortis feila på ølfronten såvel som på finmotorikken, og derfor kommer til å helle sukkerkliss over hele meg. Jeg bare vet at det kommer. Noen ting bare føler man.

Jeg gruer meg til å høre fra x antall ansvarlige voksne at jeg kommer til å få HIV og hjernehinnebetennelse og bli gravid og dø, og dessuten at jeg kommer til å ødelegge framtiden min ved å stryke på eksamen som er 19 mai og nå må jeg nå inderlig huske å ha det hyggelig, da.

Og jeg AVSKYR (!!!!) at folk sier "ræssetid." Og alle andre harryord som de sier, med alle de malplasserte æ-ene sine og alle .. arghhhhh. Kan de ikke bare slutte. Vær så snill. Før jeg mister den lille troen jeg hadde på menneskeheten.

Hadde det ikke vært for russeknutene, og håpet om at noen der ute er villige til å bare ligge i en park og drikke øl og spise is med meg og høre på the Smiths eller the Kooks eller the Beatles så ville jeg ha forsvunnet fra jordens overflate sånn omtrent nå.

Om å være et forbilde

Jeg har brukt en liten uke på å være konfransier på en barneforstilling for danseskolen som jeg pleide å gå på.

Der hadde jeg min egen garderobe som det stod "Maren" på, og når jeg satt inne i den, så kunne jeg høre hva barna sa utenfor. For det var jo en hel drøss med barn der. Som skulle danse.

Det var ofte ganske underholdende.

Gutt (jobber hardt med å stave seg gjennom navnet mitt): M.. M.. Mar.. Maree.. Mar.. Mareeeeen. Åh! Maren! .. Ehm.. Hva er en Maren?

Eldre jente (som for dagen fungerer som barnepasser): Ehmm.. Hva en Maren er..? Veeel.. Øhh.. Vår Maren er konfransier..?

Gutt: Hva er en konfransier?

Barnepasser: En konfransier er en som snakker..?

Gutt: Åh! Så en Maren er en som snakker mye!

Og det flotte var at det ikke bare var denne lille gutten som ikke visste at Maren er et navn. Neheida. Denne lille gutten hadde en venn, han. Og til denne vennen hadde han visst forklart at det å være en Maren, det var det samme som å være en konfransier.

Vennen, herved kjent under navnet Gutt2, fant meg da jeg stod og ante fred og ingen fare i en av vingene.

Gutt2(totalt uten forvarsel!!): Er det gøy å være en Maren?

Maren (noe satt ut): Vel.. Øh.. Jaa..? Selvsagt.

Gutt2 (strålende fornøyd): Åå! Når jeg blir stor skal jeg også bli Maren!!

.. og så løp han av sted til alle de andre, små dansende guttene for å fortelle dem de gode nyhetene.

Ah. Menneskeheten går en lys framtid i møte, med et titalls små Marener med y-kromosomer valsende rundt. Mine disipler er mange, ivrige og unge. Når jeg dør av stress så er verden altså fremdeles i gode hender. Fortvil ei. I've taken care of you all.

--

Forøvrig har jeg hørt rykter om at jeg er kjip fordi jeg blogger uten bilder.

Vanligvis ville jeg sagt noe i retning av "pøh, du er ukultivert, din lille trehjulssykkel, gå og spis rødbetter" eller noe i den stil, men ettersom jeg nå faktisk brenner inne med et interrailbilde som gir meg gode sommerfølelser så tenker jeg at "okå, da, se så sykt mainstream jeg er. Jeg blogger med bilder. Moteblogging neste." (Og det er fankenmeg ikke langt unna. I dag twitret jeg fra frisørstolen liksom. Say no more.)

Så, her. Nå får dere aldri klage igjen noensinne, utakknemlig djevler som dere er.

I give you: deres helt/lys i hverdagen (meg, vel!) og Pink Floyd.

.. hurra

Å vente er å stresse med hvilepuls.

Det er så mye som skal skje.

Noenganger så føler jeg at jeg sitter fast i et stykke av Jon Fosse. Nokon kjem til å komme, liksom.

Alt er litt rart og det går sakte men jeg vet at snart, snart kommer det.

Jeg stirrer på Jonas-iPhone og vet at det bare et spørsmål om tid før noen ringer. Jeg venter. Og selv om det ikke nødvendigvis er en samtale jeg har noe lyst til å ta, så håper jeg at det ringer snart. Så det blir borte. Så jeg kan slutte å stirre på telefonen min.

Jeg venter på at jeg skal sovne. Og på at det skal bli morgen.

For akkurat nå så ligger jeg bare her. Men i morgen så smeller det.

Jeg venter på at det skal bli russetid.

Jeg venter og ser; lurer på om ting ordner seg innen den tid, om jeg rekker å fikse, om jeg kommer til å ha russekort, om jeg kommer til å ha bukse med merker på, om jeg kommer til å ha van. Hvem vet. Tiden vil vise. Jeg sier at det er stress, men egentlig så er det jo ikke det. For jeg gjør jo ingenting med det, om du skjønner. Det er mentalt stress, men ikke.. fysisk? Æsj, jeg vet ikke. Jeg venter på at jeg skal lære meg å formulere det jeg mener selv om jeg er lat og stresset.

Jeg venter på eksamenene. De kommer snart. Jeg kan se dem i horisonten. Jeg kan se søvnløse netter og flere kopper kaffe enn kroppen min kan håndtere, jeg kan se titusen ihjeltegnede ark, for det er dét jeg gjør når jeg har forberedelsesdager og jeg ikke klarer å forberede meg fordi jeg stresser med å vente på selve eksamenen; jeg tegner anorektiske, halvnakne kvinner og havfruer og alver på trapeser.

Jeg venter på at neglelakken skal flasse av så jeg kan legge ny, for de fargene jeg har nå går ikke godt med rød bukse.

Jeg venter på at "livet skal starte", på at sommerferien skal komme og gå og jeg skal gå på Blindern og jeg ikke skal føle meg for liten til å dra på RF, på at jeg skal få en jobb, og merke at jeg ikke er tolv år gammel lenger. At jeg kan betale regninger. At jeg kan kjøre en bil. At jeg kan ringe etter pizza uten at telefonskrekken ligger som et kaldt anker i magen min.

Jeg venter på å få forklare alle de tingene som jeg trenger å forklare før jeg forlater landet i et halvt år i januar. Det er stress. Jeg må få sagt det før jeg drar. Det er viktig for meg. Men jeg kan ikke gjøre det nå. Folk må jo ønske å høre det også, på en måte. Eller i det minste la meg få snakke ferdig før de går. De venter vel, de også, kan jeg tenke meg. Stress.

Jeg venter på at jeg skal klare å skrive. Det kommer vel en dag. Men foreløpig blir det bare usammenhengende sider i moleskinen. Jeg lar den ligge. For det kommer vel en dag, gjør det ikke?

"Pust med magen og slapp av" sier de. "Du kan ikke gjøre annet enn å vente."

Men jeg kan jo ikke både slappe av og vente?! Det går jo ikke an, det sier seg da virkelig selv.

For om du venter på noe, så er det fordi noe kommer, noe skal skje, noe du er klar over at vil hende. Det er der. Det går ikke å bare slappe av. For det er jo et stressmoment der.

Det er stillingsenergi, på en måte.

Om man ser på tiden/livet som en oppoverbakke (dette får meg kanskje til å høres ut som en pessimist, men det stemmer ikke, tvert i mot: det er jo som kjent i oppoverbakke at det går oppover, og jeg liker å tro at fra bleier og daglig sosialt samvær med krabbende klumper med snørr så kan det bare gå oppover), så er det som kommer i fremtiden, høyere oppe enn der du er nå, ergo har det en fallhøyde, ikkesant. Stillingsenergi. Det ligger der oppe, i fremtiden.

Før eller siden kommer jeg opp dit og da må jeg slippe taket, om jeg så gjør det frivillig eller om det er tiden som gjør det for meg, og da må stillingsenergien bli forvandlet til bevegelsesenergi, ukontrollerbar, rask, tung. Jeg må lukke øynene og la det stå til. Og da kan det knuse eller bare bli liggende der, det er vel det samme, når jeg tenker over det, det skumle er den stunden det er i lufta og jeg må ta sjanser.

Helst skulle jeg gjort det akkurat nå, det stresser meg sånn å vente når jeg vet at det ikke kan unngås.

Men akkurat nå ligger jeg her og forbereder meg mentalt.

Ved å tegne tynne, halvnakne jenter på baksiden av manuset jeg skal kunne i morgen.

I morgen, i morgen, men ikke i dag.

You gotta bring your own sun, sweet girl

Kjære Pixie.

I dag, da jeg stod og siklet på t-skjorter i en butikk som het noe i retning av "it's just rock'n'roll!", så jeg noe som kanskje vil interessere deg.
Jeg hadde akkurat konsultert lommeboken og kommet frem til at uten 1) sulting (ikke et reelt alternativ, da jeg allerede var på en slags sultediett grunnet matforgiftning), 2) salg av tidligere kjøpte plagg fra ferien (kom ikke på tale!!!) eller 3) prostitusjon av min venninne (heller ikke et ideelt alternativ, da kjæresten hennes er av den sjalu typen og garantert hadde banket meg om jeg tok hele fortjenesten selv), så kunne jeg ikke kjøpe t-skjorten jeg var i ferd med å sikle i stykker, da jeg plutselig ble oppmerksom på en stripe av lys i det lille, ellers så dunkle lokalet.
Kjipe, rasjonelle tunger vil sikkert ha det til at det var verden utenfor som var kilden til lyset idet inngangsdøren ble åpnet. Men alle som har vært i England vil kunne skrive under på at "verden utenfor" ikke kan regnes som kilden til noe lys som helst, da det alltid regner. Bare spør The Beatles og Tori Amos, liksom.
Nei, Pixie, jeg er hellig overbevist om at lyset kom fra Personen som åpnet døren (som jo forsåvidt kom fra verden utenfor, så sånn sett har jo kjipe, rasjonelle tunger litt rett.)
Personen som åpnet døren var nemlig av det slaget som gjør at du bare må dra øynene vekk fra allverdens The Kooks-tskjorter. Og som du ikke blir det minste overrasket om stråler litt.

Han er faktisk av det slaget som får deg til å rødme, ikke bare fordi han er så pen, men fordi underbevisstheten din lager elendige ordspill for senere å kunne forklare folk (blogg) nøyaktig hvor heldig kombinasjon av arv og miljø (les: unødvendig pen og ellers sånn passelig genial) han var, og du tenker at "om han kan lese tanker nå så dør jeg." ("Det er ikke rart det heter England, når de produserer Engler som den der! ... au, Maren. Om han kan lese tanker nå så dør jeg", for å være eksakt.)

Uansett.

Fyren var drapert i grå, sorte og lilla lag-på-lag-plagg, med skjerf og det hele, og ansiktet var kledd i tredagersskjegg og en bekymret mine. Under armen bar han følgende:

1 stk papplate

3 stk blomsterbuketter (med de fineste blomstene jeg har sett!)

1 pakke sjokolade (belgisk) (ja, jeg er en dyktig stalker med øye for detaljer. takk, takk. det faller meg naturlig.)

Mannen bak kassa kjente ham visst.

Han så medlidende ut.

Og så sa han, mannen bak kassa altså, (på britisk, Pixie, på kjempevakkertfantastisknydeligherregudsåfint-britisk!):

"So.. Today's the day, eh?"

Og fyren din svarte (på britisk, Pixie, på kjempevakkertfantastisknydeligherregudsåfint-britisk, ikke norsk, enda jeg velger den enkle løsningen):

"Ja. Det er det. Jeg er livredd."

"Forståelig."

"Kan jeg kjøpe disse tre?"

"Mhm. Det kan du, vet du. Men den der har vi bare i medium. Er det greit?"

"Jeg antar det.. Tviler på at hun kommer til å prioritere sjekking av størrelser, for å si det sånn."

Fyren din lente seg mot disken og så på at mannen bak kassa hentet ned de tre t-skjortene som var blitt pekt ut fra veggen.

Fyren så stressa ut. En pakke sigaretter stakk opp fra brystlommen. Han var veldig nervøs, Pixie, det er jeg helt sikker på.

"Så," sa mannen bak kassa, "hva gir du henne?"

Og fyren viste frem sjokoladen, og mannen nikket annerkjennende, oppfordrende, "ja, hva mer?", og fyren viste frem blomsterbukettene, "en til hvert rom", forklarte han, og så nikket han mot t-skjortene, som var av henholdsvis Pink Floyd, The Who (medium) og David Bowie, "yndlingsband, yndlingsband, yndlingsfyr i hele verden". Det siste, det der med yndlingsfyr, ble sagt med så mye bitterhet at jeg nesten måtte le. Men bare nesten. For nå holdt han nemlig opp papplaten, og da kunne jeg ikke kaste bort viktig oppmerksomhet på noe så tullete som latter.

Papplaten.

Med store, barnslige bokstaver hadde fyren skrevet, åpenbart med en kalligrafipenn, navnet "Pixie." Med små, stygge hjerter over i-ene.

Og dét var det hele.

Så enkelt, så fint. Navnet og hjertene sa alt.

De to unge mennene stirret et øyeblikk på papplaten i taus beundring.

"Wow, that's.. great, man", sa mannen bak kassa til slutt.

"Synes du det?", sa fyren håpefullt.

Kassemannen trakk på skuldrene. "Ja, spørsmålet er vel bare om hun synes det?"

Fyren nikket sørgmodig.

"Jeg har vært inne på tanken på å kjøpe en sånn ipod touch-sak til henne også. Tror du dét kan hjelpe, or is that overdoing it?"

"Hmm. Jeg vet ikke. Eller.. Ja, jo. Kanskje det er en idé, faktisk."

Og fyren nikket tenksomt, men hans rakte mannen bak kassa pengene.

"Lykke til, da", sa mannen.

"Takk, det kan jeg trenge", mumlet penefyren.

"Jeg skal krysse fingrene for deg!"

"Takk."

"Kom tilbake i morgen og fortell hvordan det gikk!"

"Jada.. Hvis jeg fremdeles lever i morgen, da."

Og så forsvant Penefyren ut i regnet, med kule klær og kule gaver og alt.

Så. Kjære Pixie.

Jeg vil bare si følgende:

Jeg synes fryktelig synd på deg. For det han har gjort, må jo åpenbart ha vært helt forferdelig for at han skal bli plaget med denne grusomme samvittigheten. Og dette intense ønsket om å bli tilgitt, ikke minst.

Jeg skal ikke late som at jeg ikke har brukt hele dagen på å lure på hva hans forbrytelse kan ha bestått i. Og jeg er heller ikke i tvil om at det han gjorde, er sånt "man bare ganske enkelt ikke gjør."

MEN.

Jeg tror virkelig at han er oppriktig lei for det.

Og at han virkelig ønsker å gjøre det godt igjen.

Og at om du ikke tilgir så fortjener du å leve på matforgiftningsolivener til den dagen du utånder. Langsinthet er for folk som ikke har et liv (eller verdens peneste/kuleste/best kledde kjæreste, obviously.)

Dumme, dumme jente.